John F. Kennedys retoriske mestergrep er velkjent. Han utfordret amerikanerne til ikke bare å spørre hva landet kunne gjøre for dem. Nei, de skulle heller spørre seg hva de selv kunne gjøre for landet. Med en kraftig vri på hans aforisme drister jeg meg nå til å spørre: Hva kan klimaendringer gjøre for oss?
Etter varmesommeren 2018 vil vi få mange ulike svar. Badende ungdommer på Norges mest urbane «strand», Sørenga, ville sannsynligvis svare at de digger sydenvarmen. Norsk reiseliv likeså; de har hatt sin mest innbringende sommer noensinne. Norske bønder, derimot, fortviler og slakter nå ned husdyr før tiden på grunn av manglende vinterfôr etter rekordtørken.
ÉN BOK – TRE TOLKNINGER
Hvordan formidler vi da forskning om klimaendringer når det tydeligvis er rom for tolkning? I 2013 publiserte Dreyers forlag Arne Christian Strykens Klimahistorie & klimapolitikk. Stryken underviser i miljø- og klimaspørsmål på Høgskolen i Lillehammer og har skrevet flere naturbøker. Boken ble anmeldt i Prosa (3/2013) av Kristian Bjørkdahl. Bjørkdahl sparte ikke på kruttet. I essayet «Ut i krigen» slakter han bokens form. Han mener den er rotete, at den spenner for vidt, og at den mangler retning. Særlig kritisk er han til de historiske kapitlene, altså det vi kan kalle «lange linjer». «Det Stryken gjør når han vier plass til det klimahistoriske perspektivet på millioner av år, er å gjøre situasjonen her og nå mindre akutt.» Hovedproblemet, ifølge Bjørkdahl, er at «klimakrigen» ikke får noen drahjelp.
I påfølgende nummer av Prosa (4/2013) er det en biolog (og klimaskeptiker), Morten Jødal, som også slakter det samme verket. I innlegget «Står vi på kanten av klimastupet?» dreier kritikken seg mindre om form og mer om fag; det biologiske og det klimavitenskaplige holder ikke mål, ifølge Jødal. Han levner hverken forfatter, forlag eller den sakkyndige som har lest manus (Dag O. Hessen), noen ære.
Jeg må søke meg utover Prosas spalter for å finne noe positivt, og det finner jeg i avisen Ny Tid (25.04.2013). Historiker Tore Linné Eriksen er nesten panegyrisk i sin omtale: «[…] et vellykket eksempel på hvordan samfunnsvitenskap og naturvitenskap trenger hverandre. Og så er det altså tale om ypperligere forskningsformidling i et norsk fagspråk av høy kvalitet.» Og her blir det historiske perspektivet hyllet: «I sine fortreffelige historiekapitler, som både er nyskapende og perspektivrike, tar Stryken oss med på en spennende reise gjennom 75.000 år i fortidas landskap.»
Og Linné Eriksen er raus med ros når det gjelder hvordan forfatteren bidrar i «klimakrigen», for å bruke Bjørkdahls begrep: «Hva kan gjøres? Her anlegger forfatteren et klart etisk og politisk perspektiv, og påviser hvordan verdifull tid er tapt gjennom maktspill på klimatoppmøter, oljelobbyenes motoffensiv og det politiske systemets tendens til kortsiktig tenkning.»
Dette er jo bent frem festlig; nesten som en forutsigbar utgave av Dagsnytt 18. Her virker de tre leserne så preget av eget ståsted at formidlingen av klimaendringer blir oppfattet helt ulikt.
HVORFOR ER VI SÅ UENIGE?
Jeg beveger meg nedover vakre gater i Cambridge, med det ene mer storslåtte universitetsområdet enn det andre. I 1318 ga Pave Johannes XXII uteksaminerte fra Cambridge rett til å undervise i hele den kristne verden. Kunnskap, og formidling, var i høysetet.
Jeg er på vei til geografifakultetet. Her inne er det innfelt små minneplaketter langs mange av husveggene jeg passerer på min vei mot bygg nr. 14. Det er navnene på nobelprisvinnere i ulike naturvitenskapsdisipliner som har hatt sine kontorer og laboratorier her. Ingen universiteter i hele verden har visstnok så mange nobelprisvinnere blant sine folk som nettopp her i Cambridge.
Mike Hulme er professor i Human Geography.. Men han er like kjent i klimakretser for å ha startet det anerkjente Tyndall Centre for Climate Change Research i år 2000. I tillegg har han sittet i FNs klimapanel fra 1995 til 2001. I 2007 kom Why We Disagree about Climate Change, en bok som gjorde Hulme til en etterspurt foredragsholder. Av Cambridge University Press ble den kåret til en av de 20 mest innflytelsesrike bøkene – som har «influert politikken, bidratt til sosial endring og endret det intellektuelle landskapet» – i 2015.
Jeg spør hva han ønsket å oppnå med å skrive en slik bok.
«Vel, jeg hadde jobbet med klimaendringer i mer enn 30 år, og i min ledertid ved Tyndall-senteret slo det meg ofte at vi som var der, over 100 ansatte, alle var opptatte av klimaendringer, men vi gikk aldri i dybden på hva det egentlig betyr for samfunnet. Vi var for forskjellige. Det ville bare ha skapt uro i rekkene, følte vi vel. Vi unngikk temaet. Jeg tok derfor et skritt tilbake for å analysere hvordan temaet klimaendringer åpner de dype bruddlinjene mellom oss som samfunnsborgere og hvordan vi ser på verden. Disse bruddlinjene eksisterer i alle miljøer – innenfor de politiske partiene, i EU, i sivilsamfunnet – og de angår alle aspekter av vårt liv, i det lokale og det globale, i det nasjonale og det internasjonale.
Alt dette har dypere sett å gjøre med spørsmål om hva menneskelig velvære egentlig er, hvordan vil vi styre samfunnet vårt, og hvilken type demokrati og styresett vil vi ha.»
«MED OSS ELLER MOT OSS»
Hvilke reaksjoner skapte boken, lurer jeg. Utover gode anmeldelser?
«Blandede reaksjoner, ettersom klimaendringer blir sett på som en pågående kamp. Et parlamentsmedlem for de grønne sendte meg en e-post og lurte på om jeg ikke lenger ‘støttet saken’. Noen forventet tydeligvis ikke at en seriøs klimaforsker skulle stille så mange åpne spørsmål. Noen filosofer i USA kontaktet meg og spurte om jeg drev på med en ‘chill out’, og lurte på når jeg ville ‘komme tilbake’ igjen. Jeg ble ikke lenger sett på som en aktivist. Amerikanske høyreorienterte miljøer, derimot, så på boken som et sosialistisk maskespill.
Men som vi sier på engelsk: ‘There are many ways to skin a cat.’ Vi trenger å dekonstruere problemet for å lage en politikk som fungerer.»
Det ser ikke ut til å plage Hulme nevneverdig at han ikke regnes som en ren klimaaktivist lenger.
«James Hansen forlot NASA for å bli klimaaktivist på fulltid. Men også han blir kritisert fra de som er helt ‘rene’, fordi han går inn for kjernekraftverk som en del av løsningen. Her er han en av de frafalne, som både George Monbiot og James Lovelock, som også støtter kjernekraft. De som mener at vi kan klare et energiskifte med 100 prosent fornybare kilder, har jo en sterk overbevisning og tro. Men det har ingenting med vitenskap å gjøre. Det er mer som et manifest.»
Et grep Hulme gjør i boken sin, er å forklare at klimaendringer kan tolkes på mange ulike vis, alt ettersom hvilket dypere fortellergrep vi benytter oss av. Jeg ber Hulme utdype.
«Vi har så mange narrativ som vi bruker nærmest som underliggende mønster når vi tolker verden og forklarer den for andre. Vi har ideen om Edens hage som menneskeheten måtte forlate. Eller vi ser på verden som et avfortryllet sted, uten natur igjen. Likeledes har vi hybris-fortellinger, à la Babels tårn, og vi har apokalypse-fortellinger, som vestlig miljøbevegelse har brukt mye.»
DE SMÅ SKRITT
Pragmatikeren Hulme minner meg litt om den norske akademikeren, politikeren og forfatteren Per Espen Stoknes. I den mye omtalte boken Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (2017) er han opptatt av de gode eksempler. Han vil at vi skal inspirere hverandre, fordi handling fører til kognitiv endring. Det er ofte den raskeste veien til samfunnsendring, skriver han. I tillegg er han opptatt av å fokusere 75 prosent av innholdet på løsninger og muligheter. Da blir det bare 25 prosent igjen til negative konsekvenser.
I mellomtiden kan heller skjønnlitteraturen vise oss vrengebilder av en tenkt utvikling, som en konsekvens enten av «business as usual» eller eventuelt av en tøffere økoautoritær fremtid. Bjørn Vatne beskriver en slik tenkt tilstand i romanen Nullingen av Paul Abel (2018). Her tar miljøpartiet Pan-etisk forbund makten i landet og styrer med jernhånd.
En slik jernhånd kan enkelte ganger virke forlokkende. Men jeg vil heller leve i et litt beslutningsvegrende Vesten enn i et mer klimadynamisk, autoritært Kina. Men hva om det politiske systemet ikke klarer å levere varene? Må ikke da «skriveklassens» klimaformidling endre seg?
Jeg er i London, og spaserer langs Regent’s Canal, rett overfor St. Pancras International og King’s Cross Station. Gamle lager- og industribygninger har blitt til nye, hippe kunstskoler, mathaller og utesteder. Og her ligger The Guardian. Avisen har en radikal bakgrunnog var den eneste nålevende britiske avisen som ikke støttet Franco og nasjonalistene i Spania. Jeg har et møte med miljøredaktør Damian Carrington.
Utstyrt med hver vår kopp te, med melk of course, finner vi oss et bord i kantina. Damian forteller meg at avisen lever av annonser, avissalg og donasjoner. Leserne som klikker seg inn på nett, oppfordres til å gi små gaver. Avisen har et fond som styres som en stiftelse. Alt overskudd pløyes tilbake til journalistikken.
AVIS OG AKTIVIST
«Vi har det bra. Vi presses hverken av eiere som skal ha profitt, eller av politiske interesser.» Damian smiler.
Fra 2012 har The Guardian kjørt en kampanje de kaller «Keep It in the Ground». De allierte seg med den amerikanske klima-aktivistorganisasjonen 350.org. Sammen krever de at verden må la store deler av nåværende kjente fossile energiressurser forbli i bakken. Denne typen kampanje har siden blitt kjent som «disinvestment campaigns». Et hovedmål er å få alle større pensjonsfond, kirkelige fond, universiteter og organisasjoner/stiftelser til å trekke ut investeringer de måtte ha i olje-, kull- og gasselskap.
Men hvorfor vil dere, som et journalistisk uavhengig organ, ta sjansen på å bli en aktivist-aktør? Er ikke å formidle klimastoff på denne måten farlig for omdømmet deres? lurer jeg på.
«Nei, vi har i grunnen ikke vært redde for det. Vi hadde gode, grundige interne prosesser. Vi tar vitenskapen på alvor, og vi vet at dette er et tema som engasjerer. Vi ville ha en konkret kampanje. Noe som kunne engasjere leseren, og som også hadde en mulighet til å lykkes. Vi startet derfor med å påvirke to store aktører på helseområdet, henholdsvis Bill og Melinda Gates’ stiftelse, og en annen stor britisk aktør, stiftelsen The Welcome Trust. Vårt mål var at de skulle trekke ut sine betydelige investeringer i det fossile. Det lyktes kampanjen med. I tillegg har The Guardian Media Group selv trukket ut alle sine ressurser fra den samme type investeringer.»
Jeg forteller Damian at jeg kommer rett fra Cambridge og et møte med Mike Hulme. Hulme var kritisk til at The Guardian driver kampanje i avisens navn, og særlig var han kritisk til at han selv ikke fikk publisert et innlegg som problematiserte kampanjen.
Damians brede smil er borte. Han ser ut av vinduet. «Hulme, pøh. Han har vel ikke noe klippekort her i avisen. Dessuten, det er riktig, akkurat da vi etablerte kampanjen i sin tid, trengte vi tre måneder for å få den opp og gå. Da var det ikke noen debatt. Det lever vi godt med.»
Damian er ellers opptatt av at jeg skal få med meg at avisen er like opptatt av å vektlegge positiv journalistikk om nye teknologiske løsninger innenfor energisektoren. Det er ikke slik at det er kampanjer mot noe som skal dominere, det er like mye kampanjer for noe.
The Guardian har blitt en av de mest siterte europeiske avisene når det gjelder natur-, miljø- og klimasaker. Deres journalistikk, også i form av kampanjer, ser ikke ut til å ha svekket dem, heller tvert imot.
UNDRENDE LITTERATER
En ny dag og nye avtaler. Jeg går langs Themsens sagnomsuste brune bredder. Jeg har kommet meg over på sørsiden, går forbi Tate Modern og Shakespeares Globe Theatre og deretter gjennom en av Londons mest fargerike matmarkeder, det over 1000 år gamle Borough Market. Men nå er jeg først og fremst på jakt etter åndelig, litterær føde. Jeg har en avtale med The Times Literary Supplement (TLS). Siden 1902 har denne avisen publisert bokomtaler, essays og nyheter fra litteraturens verden. De omtaler også bøker utgitt på fransk, spansk, italiensk, russisk og tysk.
Igjen er det te og melk, nå sammen med litteraturkritiker Clare Saxby, som gjerne omtaler miljø- og naturbøker, og Maren Meinhardt, opprinnelig fra Tyskland, som har tysk litteratur, antropologi og vitenskap som sitt felt. Nothing more, nothing less.
Det blir en hyggelig, undrende time sammen. Men én ting er helt klar: TLS har ingen egen politikk på klima- og naturområdet. All litteratur er viktig. De undrer seg over hvorfor nordmenn er så opptatte av natur. Jeg gir dem en rask introduksjon til det norske: romantikken, bondesamfunnet og DNT. Vi undrer oss også litt over det engelske. Et overbefolket land uten vill natur. Men like fullt et land med grønne fingre, hageelskere, turgåere og The National Trust, som blander kultur og «the outdoors» på en herlig måte. Dessuten er det alltid muligheter for å få seg «a cup of tea» i nærheten, og det kan bøte på så mangt.
Maren mener engelskmenn ikke forstår seg på natur, og snakker lenge om et tre utenfor huset sitt, som bydelen vil hugge ned. Nå er det krig. Vi snakker om George Monbiot, hans mange klima- og naturbøker, og ikke minst hans «rewilding»-prosjekt. Allerede er noen norske havørner og bevere godt i gang. Clare forteller at hun var på en festival for en stund siden hvor det ble spilt cello, og en nattergal svarte. Det var en sterk naturopplevelse. Hun mener at litteratur som gir oss mer av slike lokale og jordete opplevelser, får folk til å bli opptatt av naturen på en ekte måte, mer enn kampanjer for å redde isbjørn.
«Kanskje vi må lære oss å sørge over tapt natur», spør hun og refererer til en bok som forteller om jødiske sorgritualer, hvor du minnes en person i ett år gjennom ved jevne mellomrom å stoppe opp og tvinge deg til å tenke på vedkommende. «Kanskje vi må gjøre det for naturen også? Emosjoner skaper kontakt. Apokalypsefortellinger fungerer i alle fall ikke», mener hun. I alle fall ikke innenfor sakprosaen. Og begge to er enige om at blir prosjektet klima overtydelig innenfor skjønnlitteraturen, slik som med Ian McEwans Solar (2010), så blir det ikke god litteratur.
EFFEKTIV KOMMUNIKASJON
Før jeg forlater London, drar jeg innom Waterstones i Bloomsbury. Etter noen timer der kommer jeg ut med ti bøker, flere av dem om engelsk natur og om klima. Vel hjemme igjen sjekker jeg opp Forskningsrådets hjemmesider. Jeg ser at her kommer det til å bli klimakommunikasjon og klimaformidling til den store gullmedalje i årene fremover. Kommunikasjonen blir spesialtilpasset ulike alderstrinn og ulike målgrupper. Natur- og miljøfag vil stå sterkt. Og likeså populærvitenskapelige bøker på feltet. Men vil de fenge?
Forskningsstiftelsen Cicero publiserte 10. august i år en egen rapport, Effektiv klimakommunikasjon – Trender og fakta 2018, skrevet av Astrid Arnslett, Christian Bjørnæs og Elisabeth Lannoo. Forfatterne skriver at mye av teknologien som skal bringe oss til lavutslippssamfunnet, er på plass, nå gjenstår bare «å få folk og bedrifter til raskt å ta dette i bruk. […] Lykkes vi ikke med kommunikasjonen, kan det grønne skiftet ta så lang tid at klimaendringene blir farlige for oss mennesker». Hovedkonklusjonen deres blir derfor:
Hvem som framfører et budskap betyr noe
Synlig engasjement smitter
Snakk om det lokale
Tilpass budskapet ditt til målgruppen
Vi trenger en handlingsendring
APOKALYPSE ELLER HANDLING?
Tidligere i år lyste avisforsidene mot oss med gladmeldingen om at oljefeltet Johan Sverdrup vil gi oss mer enn 900 milliarder kroner i statskassen. Det er med andre ord ikke rart at det grønne skiftet sliter.
Filosofen Arne Johan Vetlesen kom nettopp med et kampskrift om klima- og miljøkrisen, sammen med den danske sosiologen Rasmus Willig. Boken Hva skal vi svare våre barn? (Dreyers forlag, 2018) er en bannbulle mot forbrukersamfunnet. Den er apokalyptisk så det holder, og de fire ryttere fra kapittel seks i Johannes’ åpenbaring ville ha kost seg om de leste den. Endetiden kommer som kjent i form av pest, krig, hungersnød og død. En potensiell femte rytter, manet frem av Vetlesen/Willig, er kapitalismen, i form av indre (psykologiske) og ytre (klima og miljø) rasering av natur. Forfatterne retter en anklagende finger mot deg og meg. Vi er ansvarlige. Vi må legge om, nå.
Som jeg var inne på under omtalen av Arne Christian Strykens bok om klimahistorie, vil ulike lesere tolke budskap forskjellig. Både klimakrigeren, klimafornekteren og den aktivistiske historikeren skal tas på alvor, fordi de bidrar til at alle perspektiv «settes under lupen». Til syvende og sist vil det alltid likevel være det nære som vil bevege oss mest.
Derfor gleder jeg meg til Torbjørn Ekelunds bok Stiens historie (Cappelen Damm, 2018). Ifølge vaskeseddelen handler den «om dyrs trekkruter, om landskapets betydning for våre liv, om vårt nedarvede behov for å forflytte oss, og om hva som har gått tapt i en tid der alle sitter på kontor og kjører bil og navigerer ved hjelp av GPS».
Om boken er god eller ikke, det får tiden vise. Kanskje vil bokanmeldelsene være svært ulike, akkurat som for Strykens klimabok. Det viktige for meg er at dette dreier seg om dypøkologi, om vår relasjon til naturen, og derved til oss selv. For meg er det det som holder apokalypsens femte rytter på noenlunde avstand.
HANDLING FØRER TIL ENDRING
Både Stoknes og Vetlesen/Willig er opptatte av at handling fører til endring. Jeg er enig med dem. Og det er derfor klimaformidling via kampanjejournalistikk kan fungere godt, à la det The Guardian gjør. Men ikke alle bøker har endring som uttalt mål; og det er lov å være deskriptiv.
Personlig ønsker jeg meg de lange linjer, for å forstå menneskets plass i en omskiftelig natur. Samtidig er jeg en «homo politicus». Jeg ønsker endring. Jeg vil at vi investerer store deler av inntekten vi nå får i årtier fremover fra Barentshavet, og som vil føre til enda mer klimaendringer, i tog til Tromsø og lyntog til Bergen, Trondheim og Stavanger. I tillegg ønsker jeg at vi investerer i gode energiløsninger i fattige land i stedet for i handlegater i London. Kanskje Aftenposten kunne ha kjørt en kampanje à la The Guardian på det? Kom igjen da, Schibsted!
Under den svenske valgkampen høsten 2018 gjennomførte en 15-årig jente, Greta Thunberg, en tre ukers skolestreik for klimaet, og ble rikskjendis. Hun krevde handling. Selv sluttet hun å fly for tre år siden, som hun sier. Morgenbladets Hanne Østli Jacobsen intervjuet henne underveis. Greta konkluderte intervjuet med: «Heller enn å uroe seg for mye for hvordan fremtiden eventuelt kan bli, så skal man forsøke å forandre den. Så blir den bedre.»
Klimaendringer gir oss muligheten til å se verden på en ny måte, slik Mike Hulme skriver, og akkurat slik Greta er et eksempel på. Å feie for egen dør og arbeide aktivt for å stimulere det grønne skiftet er en høyverdig oppgave.
Sakprosaen, og journalistikken, har her en viktig formidlingsoppgave i mange år fremover. Klimaformidlere: Spiss eders penner, og hold apokalypsens femte rytter på avstand! Hver på deres egen måte.
Andrew P. Kroglund (57) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.
