Jan Inge Sørbø
Nynorsk litteraturhistorie
Samlaget, 2018
«Til Lags aat alle kan ingen gjera.» Dette slo Ivar Aasen fast i diktsamlingen Symra. Tvo tylfter med nya Visor. Den kom ut på P.T. Mallings Forlagsboghandel den 20. juni 1863, og boka har blitt regnet som startskuddet for nynorsk litteratur. Før det hadde den viljesterke og fremsynte Aasen skapt det nynorske skriftspråket med bøkene Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850).
Til Lags aat alle kan i hvert fall ikke én mann gjøre når han alene står bak historien om nynorsk litteratur gjennom 150 år og 150 forfatterskap. Det må nødvendigvis også bli subjektivt, preget av forfatterens historiske og litterære preferanser, en til dels panegyrisk presentasjon av visse forfattere og nærmest Wikipedia-avspisinger av andre. Men bare så det er sagt: Jan Inge Sørbøs imponerende bok er langt mer levende enn litteraturhistorier flest. Helt lysende på sitt aller beste, innsiktsfull og variert med essayistiske kapittelinnledninger, tematiske og historiske fortolkninger, horisontale og vertikale linjer, dypdykk i forfatterskap, analyser av enkeltverk, anekdoter, humor, høystemte og patosfylte bilder. Mot slutten dabber det riktignok av, og presentasjonen av samtidslitteraturen preges av til dels pliktløpaktig oppramsing, noen selsomme prioriteringer og mangel på differensiering av viktig og uviktig.
FIRE HOVEDBOLKER
Sørbø har delt stoffet inn i fire hovedbolker: Det åpner med at «Ei rørsle blir til» mellom 1850 og 1890. Han har kalt tiden mellom 1890 og 1945 for «Nasjon, klasse og modernitet». Del tre dekker tiden fra 1945 til 1965 under overskriften «Tradisjon og krise», mens tiden fra 1965 og frem til i dag har fått tittelen «Det litterære underet». Han skriver om salmediktningen fra Elias Blix til Edvard Hoem. Den sentrale lyrikktradisjonen fra ulykkelige Tor Jonsson til Ruth Lillegraven. Den like sentrale barneboktradisjonen fra Rasmus Løland til Maria Parr. Mens min favorittsjanger, det nynorske essayet, starter med Vinje og går via Hans Skjervheim til Agnes Ravatn. Sørbø skriver om de mangfoldige nynorske romanene og etter hvert krimlitteraturen. Han skriver om dialekter og norrøn litteratur, om forlagshistorie og mållagshistorie.
Stofftilfanget er overveldende, og som sjanger kan litteraturhistorie være problematisk å måtte lese fra a til å. Det gir assosiasjoner til skole og pensum, og da har i hvert fall jeg en tendens til å lese uten å lese. Jeg starter derfor med den snurrige avslutningen. Her ser Sørbø for seg et hageselskap, med hele det nynorske litterære selskap fra Aasen til Løvåsen. Jeg gir et lengre sitat, også for å gi et innblikk i Sørbøs særegne prosa. Det er tross alt noe som skurrer når jeg på mitt bokmålsmål skal forsøke å formidle den ur-nynorske nynorsken til denne stilistisk mangfoldige forfatteren.
Garborg sit i ein krok under eit tre; han er plaga av alle som ville ta selfie saman med han; bondestudentar av alle årgangar, skittenrealistar og dekadente, han vil ha ein snakk med Jon Fosse om det religiøse spursmålet, men det vert lite tid til rolege meditasjonar. Det lyder salmesong og spel på glas frå andre etasje i villaen, der har Elias Blix funne Matias Orheim og Matias Skard. Hoem syng høgt og Bjørlykke stillferdig, og sanneleg kjem Ragnar Hovland med ukulelen sin. Han har med seg ein vaklande Jakob Sande, begge har dei varma opp stemmene med drikkeviser i underetasjen. […] Og når trekkspelet fyller belgen, høyrest også Kjartan Fløgstads kvikke steg.
FØRSTE GANG
Dette er første gang det skrives en egen historie om nynorsk litteratur, og allerede på de første sidene tegner Sørbø opp særegne trekk ved målet: spenningen mellom den klassiske formen og det folkelige, mellom landlig idyll og byharselas, mellom andakt og ironi (eller «andakt og lått», som det heter et annet sted). Ironien var det helst Vinje og senere Garborg som sto for. Vinje med sin fattigslige oppvekst på «Plassen» i Telemark, grovere, mer folkelig og langt mindre ærbødig enn Aasen. Han ble ironikeren som sto utenfor og harselerte, slik «utenforskap» kommer til å bli noe som særtegner mange nynorskforfattere, spesielt Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa.
Nynorsk ble til under høyromantikken, der byfolk romantiserte den landlige idyll. Men bygda sett fra bygdefolk var ikke mye romantisk, og ifølge Sørbø var Aasens mest provoserende trekk det å flytte bygdeperspektivet til bygda. «Aasens talspersonar dukka opp som sindige og uhysteriske kommentatorar til tilværet. […] Dei visste godt at menneska var små og forgjengelege, medan fjella og landet var store og varige. Av dette gav det seg ei mild forakt for dei som søkte ekstase og gjetord i by- og jordlivets falske gleder.» Riktignok tok de denne antiromantikken igjen mange tiår senere, med blant andre Tore Ørjasæter, Olav Nygard og ikke minst Olav Aukrust. Der blir nasjonalromantikken drevet så langt det er mulig, og kanskje enda lenger, ifølge Sørbø. Den høystemte stilen, derimot, var der helt fra Aasens tid, går via salmedikteren Blix og kulminerer hos Edvard Hoem. Sørbø selv er heller ikke smålåten i sine bilder: «Eg tenkjer meg nynorsk litteratur som eit nyfødt barn. Det står folk kring vogga. Dei har store voner til dåpsbarnet. […] Dei ventar på at barnet skal få munn og mæle, for det er nasjonens røyst dei no skal få høyra», heter det eksempelvis med Sørbøs velklingende patos.
PROSALYRISK
Ved siden av å være professor ved Institutt for sosialfag i Volda er Sørbø journalist, poet, biograf og forfatter. Nettopp det skjønnlitterære bruker han i stor grad i dette verket, som er skrevet som én sammenhengende fortelling, med nærmest prosalyriske overganger: «Reisa er eit viktig element hos Vinje, og reisa må den gjera som skal skriva om nynorsk litteratur. Vi skal tilbake til Bergen.» I passasjer bryter han inn med en personlig jeg-form, andre steder med den skjønnlitterære forfatterens autoritære fortellerstemme: «Verda blir ikkje borte, om nokon skulle vera redd for det. Snarare tvert om: Verda melder seg gjennom sansing, trivielle ting og gjenstandar som Økland blir fascinert av; difor den store samlargleda hans.»
I dag er det kvinnene som i stor grad dominerer den nynorske samtidslitteraturen, mens den tidlige historien ikke overraskende er mannspreget. Interessant nok var likevel de to første nynorske forfatterne etter Ivar Aasen kvinner. I 1856 kom Bernhardine Catharine Brun med samlingen Nogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det sydligste Søndhordland. Den regnes som den første landsmålsboka. Deretter utgav – overraskende for meg – kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen Skrift og Umskrift i Landsmaalet (1862). Hulda Garborg har selvsagt en sentral plass, både som forfatter og gjennom etableringen av Det Norske Teatret i 1912. Men også i en interessant bolk om det nynorske kollektivet på småbruket Labråten i Asker. Her måtte hun ordne opp i alkoholmisbruk, sinnslidelse, fattigdom og litterær underkjennelse.
Det viser et annet trekk ved denne litteraturhistorien, der Sørbø tolker forfatternes biografi i lys av forfatterskapet. Det biografiske forsterkes av de mange forfatterfotoene som krydrer boka. Om du bare kaster et blikk på portrettet av Olav Aukrust, så skjønner du at dette er beskjeden mann. Ellers er dette en vakker utgivelse, med et variert billedmateriale. Min favoritt er det knudrete svart-hvitt-fotoet fra Ivar Aasens 80-årsdag i 1893, «feira på tunet i heimgarden, uten han sjølv til stades».
UTAKT OG MOTSTRØM
Et sentralt poeng for Sørbø er «den nynorske utakten» og motstrømmene nynorsken tidvis har representert. Sånn sett har Sørbø jevnt over lagt mer vekt på ulikhetene enn likhetene mellom nynorsk og bokmål. Her kommer de jålete bylitteratene jevnt over dårlig ut sammenliknet med de ærlige bygdelitteratene (les nynorskfolket): «Sjølv geniet kan enda opp sutrande i ei krå, som når Wergeland jamrar over at folket hans er for lite til å hylla hans personlege geni; å vera fødd i det norske språksamfunnet er som å vera kongeørn med lenke om foten. Frå Aasen og bygda sitt perspektiv tek det seg annleis ut; den som snakkar slik, gjer seg sjølv til lått.» Sørbø problematiserer riktignok dette skillet og mener at det i stor grad er skapt og næret av nynorskbevegelsen. Blant annet ved å vise til det faktum at ideen om nynorsk tross alt oppsto i byene.
Fortellingen om et minoritetsspråk må nødvendigvis også bli en fortelling om kampen for å bli synlig. Her er Sørbø så ivrig at hyllesten av den enkelte forfatter til tider gjør det vanskelig å skille viktig fra uviktig. Og når Sørbø med målmannens blinde begeistring trekker frem hvor viktig barnetimen i radioen har vært som formidler av nynorsken, kan jeg ikke dy meg for å antyde noe om virkningshistorien. Jeg kan ikke være den eneste som har fått mine tidlige assosiasjoner til nynorsk formørket av Ingebrigt Daviks lystige «Hit eit steg – og dit eit steg», for ikke å snakke om hans skremmende versjon av Romlingane.
UFORSTÅELIGE PRIORITERINGER
Ved siden av det historiske stoffet er partiet om den politiske sekstitallsgenerasjonen, kalt det litterære underet, av det beste i boka. En viktig tid, sterke folk og sterke forfatterskap. Der var poeten, barnebokforfatteren og essayisten Einar Økland helt sentral, og Sørbøs presentasjon av ham mangler ikke panegyrikk. Den mer edruelige gjennomgangen av forfatterskapet til Kjartan Fløgstad er i seg selv verd lesning av boka. Det samme gjelder presentasjonen av Jon Fosse. Sistnevnte tilhører tiden etter 1980. Her er Ragnar Hovland av de mest sentrale, og «av dei som sterkast har endra inntrykket av kva nynorsk litteratur er; nasjonal patos er erstatta av munter språkleik og ironi».
Sørbø skriver innledningsvis at dess nærmere vi kommer vår tid, dess vanskeligere er det å finne tydelige konturer og klare periodetrekk. Mot slutten preges da også boka av pliktløpaktige oppramsinger og tilfeldige utvalg. Jeg blir eksempelvis forbløffet over at en så viktig forfatter som Helga Flatland er avspist med en knapp presentasjon i en av bokas mange margbokser, da til fordel for langt mindre betydelige forfattere som også skriver på bokmål og nynorsk.
Innholdet i margboksene fremstår for øvrig som ganske tilfeldig. Spesielt de leksikalske snuttene om internasjonale størrelser som influerte nynorskfolket: Auguste Comte, Frankfurterskolen, Simone de Beauvoir, William Blake. Dette er ikke gjennomført og gir verket et lett amatørmessig preg, noe det ikke fortjener. Da er margboks-sitatene fra Olav H. Hauges dagbøker langt mer spenstige: «Les i Dagboki til Hulda Garborg. Dagbøkene til Garborg er vel dei beste av det slaget me har, men kona var ikkje burte, ho heller.»
Hvordan går det så med hovedpersonen i denne fortellingen, det lille barnet som Sørbø så varsomt bærer gjennom disse 534 sidene? Jo da. «Det nynorske barnet var riktignok ikkje opphavet til ei ætt, talrik som sanden på stranda og stjernene på himmelen. Men det fekk etterkomarar nok til eit stort hageselskap.» Som en oppsummering fastslår Sørbø at fra 1850 og til i dag har rundt 1300 forfattere debutert på nynorsk, halvparten med debut etter 1965. Det sterke og til tider motsetningsfylte skillet mellom nynorsk og bokmål er også i ferd med å vannes ut. Sånn sett må en vel si at denne store fortellingen – jeg vil nærmest kalle det et epos – har en lykkelig slutt.
Cathrine Krøger (53) er litteraturkritiker.
