En tidlig morgen for mange år siden ringte jeg en selvmordstelefon. Som alle netter jeg på det tidspunktet klarte å huske, hadde jeg ligget våken i flere timer og reflektert over hvor meningsløs eksistensen var. Skjønt, alle som har prøvd denne øvelsen selv, vet at «reflektert» er en eufemisme. Jeg kan ingen verb motbydelige nok til å romme denne overveldende smertefulle aktiviteten hjernen kan bedrive gjennom slike tidlige morgentimer. Så jeg ringte en selvmordstelefon. Det hørtes ut som om kvinnen i den andre enden akkurat hadde kommet på jobb. Dels kunne jeg tydelig høre at hun slurpet i seg kaffe, dels var stemmen fylt av den typen entusiasme jeg forbinder med folk som ønsker hverandre god morgen og starter dagen, ikke sinnsstemningen etter en lang natt med selvmordsrådgivning. Det plaget meg enormt. Etter først å ha avklart at jeg bare tenkte på å ta livet av meg, uten konkrete planer, foreslo hun at jeg skulle prøve å gå meg en tur. En tur mot verdens lidelse. Jeg la på.
EN BOK OM LYKKE
Fjorten år senere søkte jeg NFF om støtte til å skrive Alvorlig lykkelig, «en seriøs og kunnskapsbasert bok om lykke». Et par dager tidligere hadde en venninne tipset om søknadsfristen, så jeg vridde hjernen for ideer. Etter å ha utgitt Sorg og sommerfugler og Måneskinnslandet, to bøker om sorg, med påfølgende foredrag for pårørende og sykepleiere, og Religionskritikk, med tilhørende foredrag om kritikk og dialog for alt fra menigheter til universitetsgrupper, hadde jeg lyst til å jobbe med noe lysere og lettere. Med grunnfag i psykologi og en master i ledelse og organisasjonspsykologi tenkte jeg det burde være overkommelig og kanskje også morsomt å skrive en bok om lykke. Jeg kunne skrive om teorier og legge frem resultater istrødd litt filosofi og anekdoter. I beste fall ville jeg ende opp både med et greit salg og kanskje noen invitasjoner til å snakke om – og etter hvert bli forbundet med – noe annet enn død og helvete.
Jeg fikk stipend. 125 000. En sum som viste seg å være liten nok til at den ikke varte særlig lenge etter skatt,1 men som likevel var uoverkommelig stor å skulle betale tilbake dersom jeg ikke klarte å fullføre prosjektet.
METASTUDIER
Først etter tildelingen gikk det opp for meg at folk kom til å spørre om mitt eget lykkenivå, og hva skulle jeg si da? Ettersom jeg fremdeles var preget av min manns bortgang i 2009, av kroniske smerter, dårlig søvnkvalitet og generell melankoli føltes det enten intellektuelt uredelig dersom jeg skulle gi inntrykk av at all lykkeforskningen ga resultater, eller bortkastet dersom den ikke gjorde det. Kanskje kunne svaret mitt til og med bli plagsomt, dersom jeg selv skulle bli en av dem som foreslo rusling mot depresjon.
Jeg ser for meg at den ideelle metoden for å skrive en sakprosabok ligner mer på metastudier enn på skattejakt. Velge et tema, lese seg bredt og overflatisk opp på hvilke kilder som finnes, bestemme seg for hvilke som er verdt å benytte, og så gjennomgå dem systematisk. I stedet starter tenkingen for meg ved tastaturet. Jeg skriver ned hva som interesserer meg, hva som plager meg, hvor jeg har inntrykk av at jeg forstår minst. Men det er en langsom prosess fordi kunnskapen ofte må ut først.2 Og fordi tenking tar tid. Ellers ville alle ha gjort det.
BEGEISTRING
Søknads- og tekstskriving blir da to helt forskjellige tilnærminger. Prosjektbeskrivelsen er nærmere «den ideelle metoden», en systematisering av det jeg allerede forstår. Men det er ikke det som interesserer meg. Ikke nok. Til daglig jobber jeg som leksikonredaktør med pedagogiske utfordringer hvor ferdig kunnskap skal redigeres til lettleste, små pakker. Kanskje er det derfor jeg ikke er så motivert til å bruke all fritid i et par år (eller fem) på å forklare kjent stoff. Jeg vil slukes opp og lese inn i sene nattetimer og våkne tidlig lørdag morgen og kjenne at dette må jeg bare skrive om! Dette må jeg tenke i setninger.
Først et halvår inn i prosjektet oppdaget jeg at det som interesserte, irriterte og stod for meg som komplett uforståelig ved lykken, var hvorfor motivasjonen var så stort problem. Hvorfor ble jeg bare sur av andres lykkebøker og andres gode råd? Innsikten i min egen uvilje kjentes som jeg hadde truffet en nerve, og ikke på noen god, litterær måte, men på en dypt personlig og smertefull måte. Noen forfattere klarer å skrive gnistrende godt, også om store, allmennmenneskelige temaer, uten å gjøre det personlig, men de forfatterne hvis forfatterskap jeg har slukt hele, skriver stort sett inn sin egen fascinasjon og begeistring i teksten. Man beskriver ikke sin manglende motivasjon til å finne ut av saken uten at det går dramatisk ut over pageturner-kvotienten.
USKYLD
Jeg tok opp temaet lykke i alle samtaler, men enten innrømmet folk at de slett ikke var lykkelige, og heller ikke så poenget, eller de kom med enkle løsninger som tydet på at de var av den lykkelige sorten som synes alt er lettvint og gøy eller viktig. Etter all min idealisme var jeg ikke lett å overbevise om at lykken er å gjøre noe meningsfullt, selv om mening ikke er å forakte, det heller. Kanskje de lykkelige blir glade av å gå seg en tur, men for en godt trent selvhater er ikke nødvendigvis verken trim, oljemaling eller keramikk tilstrekkelig.
Etter mye sjelegransking måtte jeg innrømme at hele lykken fortonte seg som en mytisk, eller i beste fall flyktig, tilstand. Selvfølgelig hadde jeg observert glade, joviale mennesker som ikke blir nedslått så lett, men jeg trodde ikke det gikk an å bli en av dem. Kanskje hadde jeg for mye ballast fra BI, der det var viktigere å lære å skille klinten fra hveten i ansettelsesprosesser eller sette sammen gode team enn å ta folk i terapi. Men det virket heller ikke som en entydig god ide å tenke seg at man skulle bli som dem. Lykken, slik jeg så den i mitt nye, grelle lys, var sammenlignbar med uskylden – en tilstand for barn eller uvitende.
LAVKARBO
Men jeg hadde 125 000 gode grunner til å skrive noe. Etter å ha sjekket reglene for selvpublisering kom jeg frem til at det var langt billigere å betale et par konsulenter for å redigere manus og la det bli glemt på internett enn å gi opp. Dermed leste jeg om og skrev ned motforestillingene mot lykken. Verden er full av sure folk, så jeg var ikke akkurat ensom i min kynisme, noen har til og med skrevet bestselgere mot lykke. Samtidig fikk jeg litt følelsen av at de bedro seg selv, at de var lykkeligere enn de ville gi inntrykk av, fordi en viss type ulykke og kynisme gjør at du virker dyp og kul. De hadde i alle fall ganske stor arbeidskapasitet, og det er ikke noe du har uten motivasjon og kanskje også arbeidslyst. Slik er ikke min fortvilelse. Den er full av våkenetter og ulyst. Ville jeg fortsette å ha det sånn? Uten å ha funnet ordentlig ut av det? Plutselig ble fallhøyden større enn tilbakebetalingen av et stipend, og jeg begynte å lete bredere igjen.
Ett eller annet sted fant jeg en kobling mellom blodsukker og humørsvingninger og depresjon, og tenkte at jeg kunne prøve lavkarbo. Til min store overraskelse begynte jeg etter et par uker å sove gjennom natten temmelig ofte. Jeg fikk større fart og bredde i lesingen og produserte side på side med notater og tekst for å sortere tankene. I et halvt års tid slukte jeg nesten utelukkende litteratur og forskning om ernæring, stoffskifte og tarmbakterier, før jeg lette rundt igjen.
Hvor lykkelig er du på en skala fra én til ti? Hva svarer man på sånt? Det er et sentralt spørsmål innen nesten all lykkeforskning, så jeg begynte å spørre venner og bekjente. Veldig ofte svarer folk syv eller åtte, viste det seg, både i forskningen og blant folk jeg kjenner. Jeg har selv svart syv både før og etter at jeg ble enke,3 noe som gjorde meg litt skeptisk. Men noen svarer også tre, uten at det er merkbar forskjell på treerne og syverne. En ny interesse bygget seg opp. Bedrar vi oss selv? Hva vet vi egentlig om hvor lykkelige vi selv er? Hva er egentlig fri vilje? Kan jeg tvinge meg selv til å ville noe jeg ikke vil …?
GODE GRUNNER
Det er mye å si om Amazon som ikke er like flatterende, men lite er like effektivt i en slik fase som en Kindle med tilgang på en enorm nettbokhandel og gode algoritmer. I et kaninhull om fri vilje brukte jeg måneder på filosofi, psykologi og nevrologi som forklarte den frie viljes begrensninger. Jeg har to kloke døtre på femten år. I samtale med den ene forsøkte jeg å komme med et enkelt eksempel på manglende viljesfrihet. «Hva med dette», foreslo jeg. «Menn har en tendens til å falle for damer som er pene, selv om de ikke deler interesser eller er spesielt morsomme å snakke med. Damer har en tendens til å falle for menn som er rike og har mye makt, selv om de ikke nødvendigvis er spesielt vakre eller snille. Det tyder jo på at begge parter styres av noe mer enn sine egne, frie valg.» «Men alle har jo grunner», innvendte datteren min. «Valgene blir jo ikke noe mindre frie om de er påvirket av følelser. Det er jo i grunnen alle valg.» Og det minnet meg på diskusjonen om hva det føles som å være en flaggermus. I en skjellsettende artikkel om bevissthet fra 1974 foreslår Thomas Nagel at så lenge det føles som noe som helst å være en flaggermus, har flaggermusen en form for bevissthet. Jeg tenker at det føles kanskje som å bli oppstemt ved lyden av insekter.
Og den aller enkleste sannheten åpnet seg plutselig – at lykken er et spørsmål om å føle gode ting. Slik farger er et spørsmål om fargesyn. Lykkefølelse.
Verden er som den er, likevel er det åpenbart en mengde mennesker som sover gjennom natten og starter dagen, selv med en jobb som rådgiver på en selvmordstelefon, med et muntert «god morgen» og arbeidslyst. Var det virkelig tilværelsen selv som gjorde at jeg følte meg så elendig?
KAOTISK, MEN KRONOLOGISK
Hvordan føles det å være et lykkelig menneske? Eller et ulykkelig? Det føles som om du reagerer på det som skjer. Ikke som en indre, vedvarende eufori eller depresjon. Lykkelige folk blir bare lettere glade og mer motiverte, og den gode følelsen varer lenger. Triste opplevelser gjør mindre inntrykk, og de blir fortere trøstet og glade igjen. Ulykkelige har det motsatt. De blir tristere og reddere av sørgelige hendelser, mens gledene virker mindre betydningsfulle. Men alle opplever det som en veltilpasset reaksjon.
Dermed ble det en ny runde med lesing av et annet slag – hvordan følelser skapes. Jeg leste hjerneforskning, hørte på hjerneforskningspodcaster. Jeg begynte å lese om buddhisme og forskning på meditasjon … Og jeg glemte uviljen og prøvde alt. Og jo mer jeg prøvde, jo mer jobbet jeg også.
Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte sette strek. Nå har jeg nok. Jeg forstår mer enn jeg kan formidle i én bok, og jeg har latterlig mye tekst. Først da jeg leste gjennom all teksten, forstod jeg at den initielle uviljen slett ikke tynget manuset. Fordi den var min bærende fascinasjon, ga den også liv til teksten. Så jeg slettet like godt alle kjedelige partier til jeg satt igjen med en kaotisk, men noenlunde kronologisk tekst som fulgte min egen lesing og samtidig var rimelig underholdende. Hurra, sa redaktøren og ba meg ordne teksten tematisk i stedet for kronologisk. Hurra, sa redaktøren så og ba meg tilpasse kronologien til den nye oppbygningen. Hurra, sa redaktøren igjen og ba meg fylle ut filosofihistorien, sette psykologien i en sammenheng og lage et lesertilpasset resultat som ikke krevde for mye forhåndskunnskap … Og vips, fem år etter søknaden ble det bok. (Og svaret er ja, nå er jeg faktisk lykkelig også.)
Sånn var min metode.
Gunn Hild Lem (43) er forfatter og redaksjonssjef i Store norske leksikon.
1 Jeg hadde ikke da vært på skattekurs med NFFO og visste ikke at jeg først skulle betale skatt av stipendet etter at boken var skrevet og antatt.
2 Ifølge evolusjonspsykologer er vi først og fremst optimalisert til å forsvare og forklare egne standpunkter som bygger på følelser, ikke til å se egne begrensninger eller undersøke tvil og motvilje.
3 Folk (inkludert meg) bruker stort sett omtrent tre sekunder på å svare på dette dypt eksistensielle spørsmålet i spørreundersøkelser. Resultatet av en ærlig sjelegransking samsvarer ikke nødvendigvis.
