Å oversette kalles gjerne det umuliges kunst. Hva er det egentlig som er så umulig? Norsk pålegg, språklig filosofering, dansk hygge og hel ved har noe å si oss om dette, og sammen er de eksempler på en ny interesse for det uoversettelige.
Alle veit det. Ein skal ikkje la seg forføre av kjeldene. Men det skjer nok oftare enn ein skulle tru. Her er mi historie.
Konkurransen om regjeringskvartalet var enda et bevis på hvor vanskelig det er å beskrive et intuitivt estetisk fagfelt med et rasjonelt og forståelig språk.
Journalisten Gellert Tamas nærmer seg Sveriges politiske traumer med pågående research og en harmdirrende penn.
Ungdomsserien Skam og kvinnebladet Sirene har det til felles at de tilbyr en arena for meningsfull utfoldelse og en mulighet til å gripe sin egen frihet.
Tre bøker om å skrive som hver på sitt vis forsøker å peke ut den beste og mest effektive vei fra skriverhjerte til leserhjerte.
I fire nye sakprosabøker for barn møter vi både ville dyr, kjæledyr og dyr i fangenskap. Forfatterne velger hver sine nyskapende måter å håndtere virkelighetskontrakten på.
Morten Søberg trekk dei lange linjene i sine fire essaysamlingar. Jamvel om språket er noko av det beste på samtidsnynorsk, er den tidlegare statssekretæren stort sett ukjend for den litterære hop. Fr avstand og med ei anna verktøykasse kjem laga i essaya gradvis fram frå djupna.
Historien om revolusjonære forlag i Norge har sine røtter i kampen for ytringsfriheten på begynnelsen av 1800-tallet. Den handler om politisk opprør, sensur og undertrykkelse, om opplysning og propaganda, og ikke minst drømmen om det revolusjonære hjertets litterære dannelse.
Under revolusjonsjubileet dukker sosialismen igjen opp i sakprosaen.
Alle folkelige oppstander som vi kan kalle revolusjonære i det 19. og 20. århundre har blitt begrunnet og spredt gjennom papiret som medium. Det gjelder også i Norge, der redaktørrollen har vært sentral i den revolusjonære mobiliseringen.
Hva var oddsene for at en kortvokst, halt, jødisk kvinne skulle oppnå en politisk stjernestatus på begynnelsen av 1900-tallet? Kate Evans’ kraftfulle tegneseriebiografi om den revolusjonære marxisten Rosa Luxemburg sier noe om hvorfor dette skjedde.
De senere årenes internasjonale bølge av bøker om modernisme på begge sider av jernteppet har utfordret mytene om «kommunistisk» arkitektur. Fem tiårs reisevirksomhet til byer de færreste nordmenn har hørt om, er utgangspunktet for Kjartan Fløgstads bidrag til sjangeren.
Norsk marxist-leninistisk prosa fra 1970-tallet – autoritær propaganda fra selvhøytidelige unge voldsromantikere – har den noen som helst litterær verdi? Ja, hva tror du? Verre blir det ikke.
Det er vanskelig å framstå som viktig når man ikke har noe nytt å si.
