Kate Briggs
This Little Art
Fitzcarraldo Editions, 2017
Selv ble hun advart mot å gå inn i denne «lille» praksisen, som verken sikret penger, akademisk karriere eller prestisje, og heller satse på egen skriving. Et råd hun likevel skulle trosse, kanskje også for å motbevise det, eller i alle fall for å finne ut hva det egentlig er med denne praksisen som gjør den så forskjellig, og samtidig så lik, det såkalte originale forfatterskapet.
DYPE FORBINDELSER
Boken er et eksempel på de dype forbindelsene mellom skriving og oversetting og fremstår som et poetisk vitnesbyrd, en akademisk dagbok, en essayistisk fundering over spørsmålet: «Hva er det med utøvingen av skriftlig oversettelse?» Hva er det med denne praksisen som kompliserer forfatterposisjonen, deler den, røver den, flytter den? Og er ikke egentlig oversettelse en form for fiksjon, siden den fordrer at vi opphever kravet om full sannhet? For når vi leser en tekst som er oversatt, la oss si fra fransk til engelsk – som i Briggs’ tilfelle – kan vi jo ikke akkurat påstå at forfatteren skrev akkurat det vi leser. Blir ikke det litt det samme som når Briggs ikke trenger å forklare barna sine at dragene hun leser om, egentlig har et eget språk, et annet språk? Det vet de, det er sånn bøker er. Ja, gode bøker, da. Og gode bøker lar seg fornye i det uendelige av nettopp oversettelser. Litteratur kan egentlig ikke klare seg uten oversettelse, skriver Briggs, oversettelser som gjentatte ganger bekrefter den, og slik gir den nytt liv, legger vi til, for ikke å glemme Walter Benjamins viktige ord. Ja, det er egentlig rart at Briggs ikke vier Benjamin noen ord, for det er mye i hennes tanker som har klare paralleller til Benjamins banebrytende «Oversetterens oppgave», der han nettopp skriver at det er oversettelsen som garanterer originalens overlevelse, dens videre liv, dens nye liv.
ROLAND BARTHES
Utgangspunktet for boken er Kate Briggs’ egne erfaringer med å oversette til engelsk to av Roland Barthes’ notater til forelesninger han holdt ved Collège de France, La Préparation du roman I et II. Og Barthes er ikke bare utgangspunktet, men gjennomgangsfiguren som Briggs stadig vender tilbake til for å hente inspirasjon til nye refleksjoner, nye observasjoner, og gjerne svært personlige tanker om hva oversettelse egentlig er, om forholdet mellom skriving og lesing og mellom skriving og oversettelse, om hva en god eller dårlig oversettelse er, om hva tekster kan gjøre med oss, om hvordan en tekst kan «skrive seg inn» i oss, om hvordan oversettelse er å svare aktivt på en teksts annerledeshet, dens fremmede energi, dens ukjente rytmer, om hva det vil si å skrive en oversettelse. For avgjørende her er det at oversettelse er å skrive: En oversettelse er en tekst som er skrevet to ganger, hevder Briggs. Og dette er vesentlig for Briggs, ja så vesentlig at hun presenterer seg selv som forfatter og oversetter, «for å fremheve selve skrivingen – i tilfelle denne delen av arbeidet ikke alt var tydelig». For skrevne oversettelser må da vitterlig skrives!
I en bok formet som et langt essay, fylt av assosiative og til tider fabulerende tankerekker, der hverdagens mest rutinepregede og trivielle handlinger, kombinert med innsiktsfull teori, grundig filosofi og oppdaterte fakta, er kilde til nye tankevandringer, makter Briggs å fascinere, more, reflektere og undre. Mens Barthes utgjør den litterære grunnstammen hun hele tiden tar utgangspunkt i og vender tilbake til – gjerne ved å hente ut en enkelt setning som hun bygger videre på – finner hun på elegant vis inspirasjon i et vidt litterært spekter, fra høyttravende filosofi til mer prosaiske debatter, fra faglitteratur til journalistikk, og alltid med en helt egen og personlig vri. Treningsstudioet hun går på, gir like mye inspirasjon til å reflektere som Derridas lesning av Marx:
Når treningsstudioet er så fullt av kropper at jeg ikke kan se instruktøren, kopierer jeg kvinnen foran meg og blir selv kopiert av kvinnene bak meg. Slik deler vi bevegelsene. Vi får danse dem – gleden av faktisk å få danse dem! Noen andres bevegelse, men denne gangen er det min kropp som utfører den – vi faller inn og ut av takt med hverandre, med musikken, med hiphop, tango, ballett.
En oversettelse gir ny form, ny bevegelse, ny viten.
Det er åpenbart enkelte historier, og personer, Briggs ikke helt blir ferdig med, og derfor vender tilbake til flere ganger gjennom boken, hver gang med et nytt og annerledes perspektiv.
KVINNELIGE OVERSETTERE
Andre kvinnelige oversettere, for eksempel, som Helen Lowe-Porter, Dorothy Bussy og Lydia Davis, er faste referanser for Briggs gjennom hele boken: «disse ekstraordinære kvinnelige oversetterne med historier som jeg er så interessert i, med holdninger og følelser som jeg ønsker å forstå for bedre å kunne forstå mine egne.» De er kvinner som har viet sine liv til å oversette mannlige forfattere, som selv har skrevet om oversettelse, som Briggs identifiserer seg med og siterer, og, ikke tilfeldig, som oversatte bøker og forfattere som nettopp Barthes kommenterer i sine skrifter, og som igjen oversettes av Briggs. Slik går boken i sirkler, og alt er forbundet med alt, i en skriftform som ikke kan være annet enn påvirket av Barthes, den heller. Han oppfordret nemlig sitt publikum til å delta aktivt i arbeidet, med kommentarer, noter, brev, rettinger og alternative utveier.
Det Briggs gjør, er å gå inn i en dyp dialog med Barthes, der hun nettopp fører hans tanker videre, til nye områder – oversettelse – og til nye sammenhenger som gjerne går langt utover det å oversette, men som på umerkelig vis likevel er forbundet med det. Barthes, som selv uttalte at han ikke likte oversettelser, og som viet dem liten interesse, blir her, gjennom Briggs’ lese–oversette–skrive-prosess, plutselig så relevant for nettopp oversettelse. Å oversette blir slik en forlengelse av å skrive, for Barthes hevdet «det å ønske å skrive er å ønske å omskrive». Han forklarer:
[…] alle tekster jeg leser som beundringsverdige, opplever jeg, selv mens jeg beundrer dem, som ufullstendige og på et eller annet vis tapt, fordi jeg ikke skrev dem selv, og jeg må på et eller annet vis gjenvinne dem ved å gjøre dem om; slik blir det å skrive det samme som å ønske å omskrive: Jeg vil legge meg selv aktivt til det som er vakkert, og det som jeg mangler; som vi kan si det med et gammelt verb: det jeg trenger til.
EN MANGEL
Kate Briggs dveler over Barthes’ utsagn, over hvordan han er i stand til å skape sannhetsøyeblikk som gjør at hun stopper opp, og hvordan disse øyeblikkene definerer livet i én enkelt setning. Men det slutter jo ikke der. For hva med henne? Hva med hennes lesning? Hun som leser videre mens hun ser opp av boken? Og hun innser hva Barthes legger i det han beskriver som en mangel.
Det som mangler, er meg: min aktivitet, min videre aktivitet. Disse linjene er ikke mine: Det vet jeg. Poenget er: Jeg skrev dem ikke selv. Dette kan ikke være en generell forklaring på hvordan all skriving oppstår overalt: Det finnes andre krefter, annet trykk, annen motivasjon. Men dette er min påstand: at de linjene som skaper det innledende ønsket om å skrive (det Barthes også kaller ‘håpet om å skrive’), er de linjene som i teorien ikke kan reduseres eller endres, som med nødvendig kraft inviterer, åpner seg opp og skaper en arena for samarbeid – i modig motstand – med den aktive kraften som er meg.
Det å aktivt legge seg selv til et verk som allerede eksisterer, kan ta forskjellige former, og Barthes selv listet opp flere. Men fullt og helt i Barthes’ ånd fører Briggs denne tanken videre:
Oversettelse står ikke på listen til Barthes. Men jeg hører dette snakket om ønsket om å skrive som et ønske om en fokusert ambisjon om å skrive tingen selv, men denne gangen alene, som en mulig versjon – som en svært nøyaktig måte å formulere mine egne erfaringer på – av impulsen til å oversette. […] Oversettelse som lydhør og tilegnende praktisering av en eksisterende tekst på setningsnivå, arbeide frem: en gjennomarbeiding som bygger på den ønskede teksten. Energikilden er en ny og annerledes vitalitet som følger med og kommer fra meg.
SLAKTET OVERSETTELSE
Og mens Barthes fortsatt lurer i bakgrunnen, blir vi kjent med Helen Lowe-Porter, som oversatte Thomas Mann til engelsk fra midten av 1920-tallet og tretti år fremover, og som var den som sikret ham en solid plass i den engelsk-språklige kanon. Oversettelsene hennes ble svært populære og leses og trykkes fortsatt. Det er henne Kate Briggs henter definisjonen «denne lille kunsten» fra, en kvinne som var så dedikert til oversettelsene sine at hun ikke sendte dem fra seg før hun følte det som om hun hadde skrevet dem selv.
Briggs kommenterer debatten rundt Lowe-Porters oversettelser som ble igangsatt av Timothy Buck i Times Literary Supplement i 1995: Han slaktet oversettelsene hennes, og i en sammenlikning mellom den tyske originalen og den engelske versjonen av et tilfeldig avsnitt i Buddenbrooks blir feil etter feil listet opp: ordvalg, syntaks, uforklarlige utelatelser og unødvendige omskrivinger. Mann ønsket en annen oversetter, påstår Buck, ja, han ville til og med at oversetteren av Trolldomsfjellet skulle være en mann, fortsetter han. Og hvordan kan det ha seg at ingen oppdaget hvor dårlig engelsken hennes var, og hvor lite tysk hun kunne! Briggs henter frem flere tilsvarende anklager der oversettere blir høvlet ned, og hun konstaterer at selvfølgelig skal man gjøre alt for å unngå feil. Men det må da gå an å se på denne praksisen som en kontinuerlig prosess, noe vi kan samarbeide om for å forbedre, i stedet for å henge ut og sette en feilaktig oversettelse opp mot en som er riktig, utført av en riktig oversetter. Disse uendelige debattene der oversettere blir uthengt for dårlig arbeid, danner et godt utgangspunkt for Briggs til å fundere over hva en oversetter egentlig gjør med en tekst, og hvor tidsbestemt dette arbeidet er: Oversetteren samarbeider med teksten, og med forleggeren, men også med tiden hun skriver en ny tekst i; for oversettelsen fremstår i en ny tid, i en ny sammenheng, og muliggjør leserens forhold til boken, hva den er, og hvordan den er skrevet. Og som del av dette etableres også et forhold mellom oversetter og leser.
EN EGEN RELASJON
Det er dette som er oversettelse, å opprette for leseren en relasjon med en forfatter som skriver på et annet språk, gjennom en oversettelse som ikke påberoper seg å være et originalt verk, og som slik også etablerer en egen relasjon mellom leseren og oversetteren. Utfordringen ligger i å skape et forhold som ikke er enten–eller, enten forfatter eller oversetter, men et forhold til begge forfatterne av teksten, en følelse av begge skrivepraksisene, i deres felles prosjekt, og i alle deres viktige forskjeller, i hodet, men likevel sammen. Ved å gå så dypt inn i hva den skrivende oversetter egentlig gjør, er det som om Briggs noen ganger føler behov for å forstå og tilgi oversettere for det vi i ettertid leser som feil. For det er ikke feil valg av enkeltord som gjør at en oversettelse mislykkes, hevder hun. Og det er ikke der oversettelsens vesen – eller uvesen – ligger, men snarere i den intime og fordypende lesningen som vitner om et møte, en relasjon, mellom to forfattere og én leser.
Men det er ikke utelukkende oversettelsens dype vesen Briggs er opptatt av; oversetternes og oversettelsenes levevilkår er like viktig. Vi lever i en «høykonjunktur» for oversettelse, konstaterer hun, men minner i samme omgang om paradoksene som fortsatt finnes rundt oversettelse, ikke minst til engelsk. På den ene siden vrimler det av stipender og støtteordninger for oversettere, og enkelte av dem får til og med offentlig anerkjennelse, for eksempel Don Bartlett, Knausgårds oversetter til engelsk, og Ann Goldstein, Ferrantes oversetter til engelsk. På den andre siden har oversettere fortsatt vanskelig for å leve av yrket sitt, og av all litteraturen som utgis på engelsk, utgjør oversettelser magre tre prosent. Og det er fortsatt lett å unngå å tenke på oversettelse, skriver Briggs: Oversetterens navn er nesten gjemt i forhold til forfatterens prangende tilstedeværelse, kritikerne glemmer å nevne at boken de anmelder, faktisk er en oversettelse, og vi sier at vi har lest Mann eller Ferrante eller Flaubert, mens det faktisk ikke er snakk om boken på originalspråket i noen av tilfellene.
Når jeg sier at jeg har lest Trolldomsfjellet, er det da en kjapp, forenklende omskriving av at jeg har lest Trolldomsfjellet i engelsk oversettelse? […] Når jeg snakker med deg om bøkene jeg har lest og bekrefter at jeg har lest dem, er det ikke da dette jeg mener?
IDENTIFIKASJON
Et annet eksempel på hvordan Briggs går frem, hvordan hun tenker seg gjennom tekstene hun skriver-oversetter, hvordan hun setter dem i forbindelse med hverandre, med andre lesninger, med andres oversettererfaringer, er temaet identifikasjon. Igjen med utgangspunkt i Barthes, som et sted understreket med en Attention! at når han identifiserer seg med store forfattere som Dante, Flaubert og Kafka, betyr det ikke at han sammenlikner seg med dem. Det er to vidt forskjellige ting. Og identifisering, fortsetter Briggs, retten til å identifisere seg med, er vel egentlig en av lesningens grunnleggende friheter. Men, spør hun seg videre, den nærheten hun føler til Barthes, til Lowe-Porter, til Dorothy Bussy, er det så sikkert at det er identifikasjon? Er det ikke snarere et ønske om å ta følge, være sammen med? «Kunne det ikke rett og slett ha å gjøre med et gjentatt ønske om å tilbringe tid sammen med dem?»
Jeg vil heller lese Barthes enn mange andre forfattere. Jeg har bøkene hans i hyller og hauger rundt meg. Hvorfor? Ikke fordi jeg alltid eller engang ofte finner meg selv og mine egne erfaringer i tekstene hans, men fordi jeg ikke gjør det.
Briggs er fullstendig omsluttet av trianglet lesing–oversettelse–skriving, og det er som om alt hun kan relatere til det, blir vesentlig: fra oversetternes vanskelige materielle vilkår til paradokset i at språket hun oversetter til – engelsk – er med på å utslette oversettelsens grunnlag; fra fortellingen om kjærlighetsforholdet mellom André Gide og hans oversetter Dorothy Bussy til den om Robinson Crusoe som for første gang bygget et bord, i en helt ny og fremmed kontekst. På en utsøkt måte makter Briggs å gi oss følelsen av at alt dette faktisk henger sammen, takket være Barthes. For haiku-diktene han leser, er jo oversatt, og Thomas Manns Trolldomsfjellet, som han kommenterer, blir lest av Briggs i Lowe-Porters oversettelse, og Robinson Crusoes «oversettelsesliknende» bordbygging, idet han skaper noe hjemlig i en helt fremmed setting, er også igangsatt av Barthes, som i en av sine forelesninger hadde reflektert rundt hvordan Robinson Crusoe fant det så naturlig å skape rektangler (stolen, bordet, veggene), men hadde problemer med sirkler, for, skriver Barthes, rektanglet er maktens grunnform.
This Little Art er en hyllest til oversetteren og til oversettelsen, men kan – som Barthes selv er et eksempel på – leses og nytes selv om man egentlig ikke er interessert i oversettelse i det hele tatt. Men man blir det, garantert!
Siri Nergaard (56) underviser ved Universitetet i Firenze og Universitetet i Sørøst-Norge.
Sitatene fra boken er oversatt til norsk av Inger Sverreson Holmes.
