Det kan ikke være tvil om at historiske verk har vært en hovedingrediens i norsk identitetsbygging gjennom hele 1800- og 1900-tallet, og at #fortellingen om Norge* har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av nordmenns følelse av norskhet i de to hundre år som er gått siden 1814. Mens litteraturhistoriene
(regnet i flerbindsverk) kan telles på én hånd, kulturhistoriene på et par fingre og idéhistorien på én, løper antallet av bindsterke historiefortellinger opp i ti, minst. Og da regnes bare de egentlig faglige med; populære formidlinger og skoleverker ser vi i denne sammenheng bort fra, idet vi regner den særegne kombinasjon av originale undersøkelser (#nye kilder, nytt syn*) og teoretisk fundert forklaring av sammenhenger som fagets akademiske kjerne. De lange, faglige historiefortellingene er så mye mer påfallende som de øvrige områder som etter allmenn oppfatning hører med i bygging av nasjonal identitet, så som geografi, fauna, språk, klesdrakt, alle sammen kommer langt bak historien med hensyn til bindsterke verker. Enda så glad vi er i alle disse emner, og særlig i dyr og natur, dikt og stev, så er verkenes antall lite i forhold til historien.
Hvordan skrives da fortellingen om Norge? Hvordan blir eventyret om Norge til? Enkelt og brutalt: ved at motsetninger overkommes. Motsetninger mellom landsdeler, klasser, epoker og andre mønstre i den enhet av tid og rom som i disse verkene går opp i den høyere enhet #Norge*.
Det som her opptar oss, er altså ikke hva som står i disse bøkene om vår fortid, altså hva som fremkommer når historikeren ved hjelp av kilder og teorier gjennomfører sine undersøkelser og knytter dem sammen i én, lang fortelling. Oppgaven blir i stedet å forsøke å bestemme hva som gjør de hjemlige historieverkene til fortellinger om Norge, altså analysere hvordan motsetningene overkommes for å gjøre objektet, Norge, troverdig.
Det er desto større grunn til å forsøke dette som det finnes en indre sammenheng i disse verkene. #Den norske historiske skole*, som den kalles, har stått for den alt overveiende utformingen av dem. Vi ser det av forordene. Hver rekke av bøker, hva enten den skrives av én forfatter eller mange, takker gjerne den forrige eller forfatterens lærer. Munch takker Keyser, Øverland takker Daae, dessuten Sars og Storm, Steen takker alle. Man kan spørre hva dette er for en skole, dette, og med en viss rett reise tvil om dens indre enhet i ett og alt. Men sammenholdt med andre og større lands historie, der enkeltskribenter, fagmiljøer eller tradisjoner kan representere ulike oppfatninger bygget på tunge interesser, etniske eller andre, taler vi i Norge som i Norden for øvrig om overveiende nasjonale skoler. For vår egen del kan vi bare minne om at nesten samtlige historikere opp til våre dager har vært utdannet ved samme universitet og stått i samme embetskulturelle tradisjon. Dissidenter har det dessuten vært få av. Rett nok kan vi skille et Venstre- fra et Høyre-syn, og i enkelte sammenhenger notere at en mer arbeiderklasse-inspirert fortolkning av og til blir synlig. Men store er disse forskjellene ærlig talt ikke, i hvert fall ikke gjensidig ekskluderende, men tvert imot inkluderende i den forstand at synspunkter hos den ene raskt tas opp til diskusjon (og gjerne tilbakevisning) av den andre. Innenfor den norske historiske skole løper dermed en dialog. Yngvar Nielsen var på faglig talefot med Ernst Sars, Oscar Albert Johnsen med Edv. Bull, Francis Sejersted med Jens Arup Seip — for å nevne noen som politisk har stått på hver sin side.
Mange bind kreves
Fra P.A. Munchs norgeshistorie til det nylig utgitte Norvegr er det tale om en lang rekke av bøker; så mange, faktisk, at de — om vi regner dem som én sammenhengende fortelling om #Norge* — i eminent grad egner seg til å belyse det fenomen vi forstår som #det norske*.
En forutsetning er at perspektivet er nasjonalt, landsomfattende. Det er da også nasjonale historier vi snakker om, nasjonalt-omfattende historier over lange tidsrom, de fleste lagt opp som #fra de eldste tider til våre dager*. Men det at man har fått med seg de aller siste år og altså har trukket historien helt fram, er strengt tatt ingen forutsetning for å regnes med i denne sammenheng. Munch slutter i 1397, av naturlige grunner: Forfatteren døde underveis. Steen sier: Hvis jeg får tid og krefter, vil jeg skrive mange bind om årene etter 1814. Han kom fram til ca. 1860.
Uansett, mange bind kreves. Munch skrev åtte, Sars omtrent like mange. I de senere verker finner vi ofte to forfattere per bind, og i omfang ligger verknormalen i dag på mellom seks og femten bind. Ikke alle norgeshistorier er så bindsterke, naturligvis. Den kanskje hyppigst brukte av alle er tobindsverket av Andreas Holmsen og Magnus Jensen, som ble utgitt første gang i Gyldendals De tusen hjems bibliotek i 1939, og som senere kom på Universitetsforlaget i mange utgaver. Holmsen, den store agrarhistoriker, har gledet kull etter kull av historiestudenter med en fremstilling i overkommelig format. Hvem kan glemme hans norgeshistorie basert på hva stedsnavn betyr? Han har det fra Munch, for så vidt, men det er godt gjenbrukt.
De store seriene avtvinger age og respekt. Så mange bind! Så tykke bøker! Og alt dette ene og alene for å fortelle historien om dette vesle, gjennom årtusen uanselige folket, ja i mange sekler knapt noe folk i det hele tatt, bare en viss ikke særlig stor folkemengde som har befunnet seg i spredt mønster (hvis det kan kalles et mønster) innenfor et avgrenset område — det senere Norge. Kan det ha vært verd det! Jeg husker selv hvilken latter det vakte blant utenlandske kollegaer en gang de spurte høflig hva jeg drev med, og jeg troskyldig (og litt stolt) svarte at jeg skrev på bind fem av Norsk idéhistorie, som var planlagt utgitt i seks bind. Ha ha! Er det virkelig tenkt tanker i Norge verd en seksbindsutgave, lo de. Det var da jeg forstod at en #norsk idéhistorie* for en utlending kan lyde mest av alt som en selvmotsigelse. Tilsvarende kunne man spørre om en nasjonal historie i opptil femten bind: Er det virkelig så mye historie i dette vesle landet at man kan fylle så mange bøker? Er det verd det?
Ja, har historikere og forleggere tenkt; det er verd stadig nye utgivelser, aldri har vel det prosjekt som kan kalles #Norgeshistorien*, stått stille, bestandig har et verk vært under planlegging, design, beslutning om bindtall, illustrasjonsgrad, omfang og forfatterskap; hele tiden fra 1850 til i dag har prosjektet #Norge* gått. Historikere har måttet innrette seg etter det; visse emner har vært opptatt som partier i den nye norgeshistorien som bestandig er under skriving, samt at det kommende verket har påvirket kurs og emnevalg hos mange, for andre gitt muligheter. Tenk på hva en hurtigskrivende mann som Sverre Steen har bidratt med i så måte. Han skrev de fire nytidsbindene i Det norske folks liv og historie i 30-årene og fortsatte etter krigen med 6—7 bind om tiden etter 1814 som en direkte fortsettelse. Det blir til sammen minst ti bind sammenhengende norgeshistorie om tiden fra 1500 til 1870 — ti sammenhengende bind: ikke rart at hans antall av monografier ble påvirket av dette! En lengelevende legende som Halvdan Koht var på sin side virksom mellom (la oss si) 1880 og 1960, en tid da det bestandig var en norgeshistorie under forberedelse. Men han skrev aldri i dem selv.
Hvordan vurderer vi så det i ettertid? Ja, hvem er vi? For det store, allmenne publikum fremstår den typiske historiker som en norgeshistoriker, en som har hele landet i sitt blikkfelt og som var/er opptatt av denne vogns fremrullen i hele dens altomfattende, knirkende tyngde. Vel finnes det lokalhistorie også; noen mener at vi ligger særdeles godt an i denne idrett, all den stund det knapt finnes en bygd, et nes, uten at den har en omfattende lokal beskrivelse også langs tidens akse. Det finnes også epokehistorier; mest kjent i så måte er kanskje krigen 1940—45. Trebindsverket om Norge under annen verdenskrig kom første gang under redaksjon av Steen i 1947—50, syvbindsverket redigert av hans elev Magne Skodvin i 1990-årene. De er ikke talt med her.
Hva da med historikerne selv? I lauget har det neppe vært knyttet like stor prestisje til det å bidra bind-historisk som det å legge monografiske undersøkelser på bordet — helst slike som demonstrerer skarpsinn og teoretisk analyse i tillegg til kildebeherskelse og stil. Hvis vi skulle isolere #norgeshistorikere* fra #analytiske historikere* ville vi finne to tydelige grupper. Til den første hører navn som Øverland, Bugge, Nissen, Joys — altså ikke just et A-lag; til den andre Koht, Schreiner, Seip — folk vi er opptatt av den dag i dag. Steen befinner seg på begge sider, som vi skal se.
De kanoniske
Hvilke verker kan vi så regne som kanoniske i rekken av norgeshistorier? Den første av de bindsterke vi snakker om her, er naturligvis P.A. Munchs Det norske folks historie, selve grunnverket i norsk historieforskning og malen som enhver senere fedrelandshistorie måtte følge. Munchs verk er enestående. Vår grunnleggende klassiker er velskrevet, går utenpå ethvert annet verk når det gjelder kildebeherskelse, har en detaljeringsgrad som kan ta pusten fra en. Det utkom i årene 1852 til 1863, og stoppet brått etter åtte bind ved året 1397, fordi forfatteren, sørgelig nok, døde midt i arbeidet. Hadde Munch fått leve, ville han kommet til 1814. Skjønt, med den fremdrift han anla (han klaget selv over tiden det tok å få ferdig hvert bind) ville han ha måttet bli over 80 år for å få ferdig de sikkert 12—14 bind som da måtte til. Og det kunne man knapt vente, med en person født i 1810.
Den neste norgeshistorien som utkom, var Johan E.W. Sars’ Udsigt over den norske Hhistorie i fire bind (1873—91). Der Munchs verk var en overveldende kunnskapsbank, representerte Sars syntesen, teorien. Der Munch hadde hengitt seg til #sikker Kundskab*, ville Sars se og diskutere sammenhenger knyttet an til den nye, positive metode i samfunnsvitenskapene. Hans Udsigt var slik sett begrunnet i nye metoder, nye syn, men fløt på kilder samlet inn fremfor alt av Munch og hans etterfølgere. Den førte historien fram til 1814; senere kom Sars’ oppfølging av tidsrommet til 1905, slik at hans oeuvre omfatter hele historiens tidsrom.
Omtrent samtidig med Udsigten sendte Ole Andreas Øverland ut bind etter bind (i folkeutgaven 12 til sammen) av Illustreret Norges historie (1885—95). Nettopp illustrasjonene var her viktig; det er minst én per oppslag, fra fortidens pilespisser til 1700-tallets gruppestikk, fra fotos til vignettegninger. Opprinnelig ble denne illustrerte fortellingen (teksten er ikke merkelig) utgitt som føljetong i Folkebladet, som var pioner når det gjaldt illustrasjoner i form av fotografier, men prosjektet ble gjennomført i bokformat som opplysningslesning for det norske folk og sågar betalt av Stortinget som et statsstipend til forfatteren. Underholdet av Øverland var fast post på kulturbudsjettet, så høyt verdsatte politikerne denne illustrerte allemanns-versjonen av historien. At illustrasjonene skulle rettferdiggjøre utgivelsen, ble senere retningsgivende for enhver norgeshistorie. En illustrasjonsgrad på minst 50 % er i dag helt vanlig; en populær norgeshistorie er en saga med bilder.
Det forlaget som tok på seg å føre arven videre utover 1900-tallet, var H. Aschehoug & Co. Ikke mindre enn fem rekker av norgeshistorier utkom her i de neste hundre år. Først mellom 1909 og 1917 , da Alexander Bugge og hans kollegaer utga Norges historie fremstillet for det norske folk. Bugge var vikingtidspesialist, professor til han tok avskjed på grunn av auditoriumskrekk bare omtrent 40 år gammel i 1912. I det nye verket skrev han ikke mindre enn fire av de til sammen ni bind (flere av dem delt i halvbind, til sammen 13 bøker), i en rekke som ble avsluttet av Sars om perioden 1814—1905. Deretter fulgte i årene 1929—38 Det norske folks liv og historie gjennem tidene i 11 bind med Edv. Bull som senior og Sverre Steen som junior i den kombinerte redaksjons- og forfattergruppen. Steen skrev fire bind om tidsrommet mellom reformasjonen og Eidsvoll, Wilhelm Keilhau de avsluttende fire om tiden etter 1814.
Store satsinger
I sin egen serie Det frie Norge skrev så Steen videre åtte bind om tidsrommet 1814—60 på J.W. Cappelens forlag. Det kan diskuteres om denne skal regnes som en norgeshistorie, ettersom den dekker et tidsspann på bare femti år. Men den er nasjonal i betydningen båret av et landsperspektiv; den er heldekkende i tema (økonomi, politikk, sosiale forhold osv.) og slik sett en #fedrelandshistorie*. Den er derfor medregnet i oversikten nedenfor.
Aschehougs tredje satsing ble Vårt folks historie i ni bind (1961—64), redigert av Thorleif Dahl, Axel Coldevin og Johan Schreiner — en mesen, en skolemann og en professor. Originalt ved denne utgivelse var kanskje først og fremst at de to avsluttende bind, skrevet av den profilerte forfatter og pressemann (men ikke akademiske historiker) Chr.A.R. Christensen om det 20. århundre, ble sluppet først, som for å varsle at her kom en ny historie.
Fjerde Aschehoug-serie kom i 1990-årene, med tolv bind redigert av bergensprofessor Knut Helle; nytt nå var det store formatet og den overdådige billedleggingen, som bretter seg ut i flerfarget offsetprakt på høyglanset papir. Norges historie var nå illustrert i en grad man hittil ikke hadde sett. De 14 forfattere var alle universitetshistorikere, blant de fremste. Det siste verket hittil, firebindsfremstillingen Norvegr redigert av Hans Jacob Orning, slipper til den yngre garde av forskere, høgskole- og ikke universitetsbasert; her er kortformatet og de grep som følger av det, den kvalitet som skiller dette fra de foregående Aschehoug-utgivelsene.
Men også andre forlag har vært fremme. Det Norske Samlagets seksbindsserie Norsk historie 800—2000 er blitt til over mange år og teller fremtredende navn blant forfatterne. Redaktører for satsingen har vært Dagfinn Mannsåker og Magne Skodvin. Og Cappelen meldte seg på med en norgeshistorie på ikke mindre enn 15 bind (1976—79), redigert av den litt eldre bergensprofessor Knut Mykland. Også her var tunge forfattere engasjert, men andre enn i Helles stall. Historikerne var blitt mange nok, kan man si, til å befolke de to omtrent parallelt skrevne verk på henholdsvis Cappelen og Aschehoug.
Hva er det da dette til sammen titall historieverk formidler om sitt objekt #Norge*, ved siden av kronologi og fakta? At nordmenn fisker fisk, slåss og reiser, avler barn (mange av dem tronfølgere), tjener penger eller høster armod, ja at de styrer og steller sitt land og sine skatter — og at dette skjer på bestemte måter innenfor bestemte tidsrom — det er historiens substans, hva det hele handler om. Men hvordan alt dette skjer innenfor en nasjon, og bare der, og hva som definerer denne nasjonens væren gjennom tid, det er et annet — og må vi i denne sammenheng si: et dypere — spørsmål. Det angår de verdier som løper gjennom det hele, og som kan komme til uttrykk uten at den enkelte forfatter tematiserer det direkte, men også de mentaliteter som ubevisst finnes, og de væremåter som trives. Man skjønner av dette at de gjelder noe annet enn historiefagets indre utvikling: dets kildesyn og dokumentasjonsmåte, stil og språk, teknikk og kausalbegrep. Alt slikt er jo bevisst og kan forfølges, og vil sikkert kunne gi mange oppslag om hva historikerne mener om #norsk historie*. Det vil også gi grunnlag for å sammenlikne norgeshistoriene med tilsvarende verk fra andre land. Men løser vi fortellingen om Norge slik den vises for oss, opp i sine enkelte deler og ser nærmere på hvordan disse delene er sammenføyd som en lang historie om Norge og ikke om noe annet (andre land, mindre områder), da kommer vi kanskje nærmere det vi kan kalle dypstrukturen i dette verk.
Tre typer motsetninger
Det ligger da nær å se disse sammenføyningene som overskridelser av motsetninger. Et lands historie er jo særdeles langvarig og dertil yrende mangfoldig; oppgaven med å føye de enkelte delene sammen blir derfor i mangt og mye å overkomme det kontrære. De enkelte deler (tidsavsnitt, personkonstellasjoner, næringsgrunnlag) henger jo ikke uten videre sammen; sammenhengene er derfor aldri enkle, men sammensatte, preget av motsetninger.
Jeg vil tro at det særlig er tre typer av motsetninger som forfatterne må løse om de skal gjøre fortellingen om Norge troverdig. De tre kan kalles motsetningen mellom ro og bevegelse (Norge som evig og uforanderlig versus underkastet en ubønnhørlig utvikling), motsetningen mellom generalitet og partikularitet (Norge som en nasjon som andre nasjoner versus annerledes og spesiell) og endelig motsetningen mellom kollektive og individuelle aktører (Norge som arena for #folket* versus enestående individer).
Det er selvfølgelig andre motsetninger også, mellom by og land, nord og sør, kyst og innland, osv. Men disse kan behandles eksplisitt historisk, de er til stede ulikt veiende i enkelte tider. De generelle motsetningene er derimot av et annet slag. De er til stede samtidig. Et land er bestandig både generelt og partikulært bestemt, individuelt og kollektivt, i ro og i bevegelse. Det er for så vidt trivielt. Men det er karakteristisk, tror jeg, at den forståelse av #Norge* som disse historieverkene eksponerer, tar opp i seg disse motsetningene som bærende i alle epoker og perioder, og derfor som tilstedeværende alltid og samtidig som egenskaper ved objektet. Norge er Norge fordi det samtidig er i ro og bevegelse; det er et land som andre og likevel helt forskjellig fra andre; det konstitueres av navngitte individer så vel som av anonyme masser. Selvfølgelig med skiftende tyngde og vekt, varierende fra epoke til epoke og dessuten ulikt betont av forskjellige forfattere, men alltid som en tilstedeværelse av både—og, og derfor nettopp i sin motsetning konstituerende for objektet — Norge.
La oss se litt nærmere på de enkelte motsetningene slik de kommer til uttrykk i de mange verkene om landet.
Bestandig men foranderlig: Det evige Norge ligger der som et fjell. Hardt og forblåst, innelukket i den implisitte metafor av tung, tung stein. Finnes forskjeller, ligger de som #lag*, det ene over det andre med det tyngste nederst. Skimtes talenter, tegner de seg som #årer* som løper som lyse striper gjennom gråsteinen. Flyktige elementer som is, vann eller muld finnes nok omkring, men grunnleggende ligger dette uforanderlige stille som berget. Den største forandring i norsk historie er kanskje den at isen trakk seg tilbake. Ved at ismassene glir, går teppet opp for historien, menneskenes historie.
Stille? Fisken kommer og forsvinner, breene trekker seg midlertidig tilbake, øksen klinger i skogen når det er gode tider, landskapet forandres med fossene, elvene, jernbanen; menneskene utvikles, blir flere, endres i kyndighet. Det skjer en bevegelse, en prosess av endring — men samtidig altså en dobbelthet: Norge er og er ikke det samme, gjenkjennelig, men samtidig ikke til å kjenne igjen. Norge er altså sammensatt av motsatte egenskaper som begge er deler av det hele. Næringer, økonomi og demografi forandrer oss, #samfunnet*, derimot, ligger langt på vei fast i en veldig treghet hos menneskene. #Historien* er en mann med skjegg som forteller fantastiske ting fra sin ungdom.
Til det evige hører nasjonen. Sterkest hos P.A. Munch, men som en arv fra ham gjennom alle verk senere løper forestillingen om nasjonalitet og nasjonalfølelse som et permanent gode, nærmest en naturtilstand. Det motsatte — tilstander av likegladhet for det nasjonale - som et foranderlig onde, men farlig, farlig. Det gode ved rikssamlingen under Hårfagre-ætten 800-1000 er at småkongedømmene forsvant og en nasjonal identitet ble utviklet, skriver Munch. #Fylkes-Aristokratiets Tid var forbi. Den yngre Slægt voxede herefter op under fuld Bevidsthed om, at alle Nordmænd var Borgere af een og samme Stat.* (NFH bd. I (2): 867) Vi fikk balanse mellom de store regioner, en balanse som understøttet rikstanken. #Vikværingen erkjendte nu Haalogalændingen for sin Landsmand. Oplændingen troede ikke længer, at han mere enn Thrønderne havde med Danskekongen at bestille.* Men så: to, tre hundre år og flere bind senere skapes uro og nedgang ved at nordmennene glemte å holde seg til Trøndelag som den region hvor rikstanken stod sterkest — og nedgang satte inn. Norge gikk inn i unionstiden, ble et #Lydrige*.
Over tid skjer det altså en endring i forholdet mellom krefter som alltid er til stede, og Munch lærte sine etterkommere å se det akkurat slik. Fruktene fra en generasjons #Stræv* kunne forspilles, og passiv slappelse fulgte. #Det Styrelsesprincip, som Sverre hadde opstillet og hans Efterkommere conseqvent gjennemført, det bar saaledes allerede sine skadelige Frugter, idet Folket paa en Tid, da det just gjaldt at være paa sín Post og vaage over Landets Rettigheder, ja Selvstændighed under Unionen, tvertimod, med døsig Ligegyldighed for de offentlige Anliggender synes aa have overladt dette til Kongen og de Stormænd, der herskede i hans Navn* — de siste ovenikjøpet gift med utenlandske kvinner. Denne bevegelse mellom energisk fremfusing og sløv ro, mellom et aktivt og et passivt #Norge*, er en del av vår arv, med #Almeenaandens Sløvhed* som et forbigående fenomen (UP bd. I (1): 870 f.).
Hvis vi sier at nasjonalfølelse er en verdi som bør dyrkes og bevares, blir det egentlig litt svakt uttrykt. Våre klassiske historieverker fremhever i stedet nasjonalfølelsen og dens motsetning likegyldigheten som en slags evig polaritet, noe som er og ikke er manifestert, men alltid til stede i latens. Den store strid om oppvåkningstiden etter firehundreårsnatten, om når den inntraff rundt 1814 og hvor sterk den var, løper fra Sars til Koht og slik sett gjennom det hele.
Typisk og uvanlig
Temaet #Nation* bringer oss inn i motsetningen generalitet—partikularitet, dette at Norge samtidig er et typisk/vanlig land og et spesielt/uvanlig et. Det generelle er at vi er en nasjon blant nasjoner, på høyde med de andre, og at mange trekk gir oss en #plass* blant dem. Samtidig er vi avvikende fra dem på en spesiell måte. Dette gjelder selvfølgelig alle andre land også, men her er det snakk om Norge og den norske løsning av motsetningen. Et hovedtema i det nye verket Norvegr er da #fortidens annerledeshet*, dette at #menneskene i Norge [har] opplevd at deres livsbetingelser har forandret seg radikalt* (Norvegr bd. I: 7). Denne motsetning gjelder bestandig; den er derfor del av den norske identitet.
Åpningsordene i Munchs Det norske folks historie klinger som alle åpningsord i så måte — de betoner det spesielle: #Det norske Folks Historie begynder samtidig med Landets. … Norge har ingen historisk Tilværelse uden ved Nordmændene, og Nordmændene ingen uden ved Norge.* Dette til forskjell fra de fleste andre europeiske land, som har en fortid der andre og ofte flere folkestammer har bebodd landet før den nåværende nasjon (NFH bd. I (1): 1). Bare Norge har altså vært der bestandig — noe som det er tradisjon for å se som en fordel, og som den norske historiske skole har fremstilt som en partikularitet i det generelle. Formuleringen #bare i Norge …* går igjen; det er de andre som viker av.
Som landet, så historien; #Det gjælder om Norges Historie i langt høiere Grad end om de fleste andre Landes, ialfald de skandinaviske Nabolandes, at den deler sig i skapt afgrænsede Perioder.* Slik innleder Sars sin Udsigt. Den samme sikt for det spesielle går igjen hos Seip, men nå i en annen kontekst: #Norge er fra naturens side en periferi uten sentrum*, helt ulikt Danmark og Sverige, for ikke å tale om de større kulturland, og derfor både et land som andre, men med særtrekk som gjør det annerledes.
Denne motsigelse mellom det generelle og det spesielle kan ses som fundamental i det norske selvbilde, gjentatt og bekreftet til denne dag. #Annerledeslandet* går igjen selv i de nyeste historieverk, der #tvil og protest* mot internasjonale tendenser settes som et ledemotiv for siste periode, vår egen tid fra 1970 til 2000. Vi ser motsetningen tydelig om vi sammenlikner første og siste verk i vår lange rekke. For P.A. Munch var det om å gjøre å plassere Norge innenfor europeisk kultur, slå fast for verden at dette var en nasjon som andre, med en legitimitet som dem. Ja, han ønsket eksplisitt å gi landet den plass som tilkommer det, for å rette opp de forsømmelser og feilvurderinger om Norge som har gjort seg gjeldende: Overalt ellers skrives det jo forherligende fedrelandshistorier, og #det var at befrygte at denne Forglemmelse [av Norge] … vilde befæste sig, under vore Tiders historiske Kappestrid*, hvis ikke en norsk historiker selv tar kampen opp. Dette er helt fraværende i de nyere fremstillinger. I siste bind av Aschehougs norgeshistorie er det ikke snakk om å skrive Norge inn i verden, for der er vi; vi er et lite land i verden, basta. Snarere gjelder det å se at den samfunnsendring som kreves i det tredje årtusen, vil føre til #nye fellesskap og nye organisasjoner*, til tross for to ganger nei til Europa i folkeavstemninger. De to verkene viser interessante forskjeller i så måte. Vi er blitt mer vare for #utenforskapet* og dets betydning etter hvert. Men selvfølgelig er vi både utenfor og innenfor, både spesielle og typiske samtidig. Både begynnelsen og slutten av den lange fortellingen om Norge tematiserer derfor motsetningen, og delene av vår historie føyes sammen innenfor den.
Folket eller individene?
Hva konstituerer så #Norge*, folket eller individene? Nasjonen eller personene — i praksis dem det finnes kilder om, altså lederne? Selvfølgelig begge deler; et kollektiv av personer består nettopp av det — personer. Historien om Norge er derfor historien om menneskene der. Bare #før all historie om menneskers liv i Norge, ligger den store istiden*.
Men under denne trivielle sannhet skimtes et valg. Hva vil våre historikere helst fortelle oss — om oss selv som #nordmenn* i en anonym, men virksom masse eller om historiens aktører som identifiserte og biograferte personer? Svaret er entydig. Man ønsker #folket* i fokus, vanlige mennesker, og ikke konger og kriger. Dette er felles for alle norgeshistorier. P.A. Munchs verk heter Det norske folks historie, og i det hittil siste slås det fast at man i dette verk vil møte #vanlige folk* og ikke helter og skurker. Det kollektive, overveiende anonyme folk, #nordmennene* gjennom alle tider, er de som utgjør #nasjonen* som på én gang agerende subjekt i suvereniteten og identifiserende objekt i fortellingen. Dette fremgår bare av hva historieverkene setter som titler: Det norske folks historie (Munch), Det norske folks liv og historie (Bull m.fl.), Vårt folks historie (Dahl, Schreiner etc.); også om folket ikke var tittelens objekt, går det igjen hos de lesere man henvender seg til, som i Norges historie fremstillet for det norske folk (Bugge etc.). Som titlene, så også oppslaget. Nesten hvert eneste verk understreker at det var folkets historie, det anonyme folk, i motsetning til konger og stormenn, man vil fokusere. Det er altså folket mer enn enkeltmenneskene som utgjør norgeshistoriens objekt.
Slik er viljen. Men så er det evnen. Har de norske historiene levd opp til denne folke-begeistring, med dens brodd mot rojalistiske eller aristokratiske, individuelle og biografiske fremstillinger? Det kan man ikke si. Fra Munchs fortelling og nedover har vekten på individer vært gjennomgående. Sagahelter, vikingkonger, høvdinger og pretendenter i middelalderen, senere biskoper, generaler, verkseiere, embetsmenn. Det var først med Bugge og hans kollegaers fremstilling rundt 1910 at egentlig sosialhistoriske emner fikk innpass; blant annet ble samene tematisert, uten navns nevnelse, og utgrupper som tatere og skøiere fikk plass i kapittelet om #Det norske samfund i Kristian IV’s tid*.
Disse tre trekk — at Norge konstitueres av folket, at det avviker på viktige måter fra andre land, samt at det fremstår som på én gang evig og foranderlig - de kan ses som de gjennomløpende trekk som binder sammen de store norgeshistorier som motsetninger som overkommes i begrepet om #Norge*. De skifter over tid, gjennom epoker og mønstre, men er til stede over lang varighet. Det finnes selvsagt også andre trekk. Disse nærmer seg mer modeller og kanskje teorier; det dreier seg om slike helhetssyn som de som ligger under Sars’ teori om de to kulturer, altså bonde og embetsstanden, hver med sine verdimønstre, eller den kohtske lære om de oppstigende klasser. Disse og andre er skissert hos Seip som alternative modeller for Norge, om man er interessert i dem. Den slags helhetssyn krever bestemte sett av ideer og vil derfor veksle med de enkelte forfattere.
Typisk for norgeshistoriene er at de er skrevet av flere forfattere og følgelig i liten grad er #ideologiske* i vanlig mening. Om man i Det norske folks liv og historie kan finne marxistisk anstrøkne partier om det gamle samfunn preget av Edv. Bull, er de siste tre bind om 18- og 1900-tallet ført i pennen av en iltert konservativ liberaler som Wilhelm Keilhau. Begge har slipt seg ned. Hva som likevel binder temaet #Norge* sammen, er mindre ideologi og mer de generelle egenskaper vi er ute etter her, altså hvordan de overkommer foranderlighet, annerledeshet eller folk/individ-dikotomien. Men selvfølgelig, ideologiene brytes også i disse bøker. Når vikingtiden etter Edv. Bulls skjema tar slutt, er det de sosiale nødvendigheter som trenger seg på, ved at dristige tokt og våpenglade menn må bøye seg for #den sociale og militære organisasjonen* i land som før kunne hærtas. For fremtiden #må ferdsel over sjøen vestover skje fredelig*; det må #finnes pass i Norge selv for folkeoverskuddet*. Dette #må* viser hen til demografiske og næringsmessige forutsetninger, ikke personlige eller heroiske.
Hvem skriver de mot?
Fra nyere tid kan man kanskje se uenigheten om hva som egentlig skjedde i 1814, som ideologisk i denne forstand. Fra Keilhau i Det norske folks liv og historie betyr året 1814 innledningen til et langt decennium med fremgang og vekst, et #Fredens hundreår* preget av #utviklingsoptimisme*. Sejersted gir i sitt bind av Mykland/Cappelens norgeshistorie på sin side en rettsstatlig fortolkning av Norge etter 1814. Det som skjedde, var at rettsstatens prinsipper ble tillempet og lært både i Storting og forvaltning ved en #administrativ dannelse*. Seip derimot, ser embetsmennenes styring av Norge etter 1814 som et interesse-basert regime og avviser at det fant sted noen dannelse. Forfatterne — især de to siste — bruker altså historieverket som medium for faglig polemikk, noe som for sjangeren er uvanlig.
Vi kan også spørre: Hva skrives de norske historieverkene mot? Hva er det for krefter — kall dem gjerne en trussel — som gjør det nødvendig å produsere så mange og tunge verk som det her dreier seg om?
Av positive grunner fremholdes gjerne flere; verkene har sin egen begrunnelse, historiske verker især (#nye kilder* kombinert med behovet for #en ny fremstilling for vår egen tid* osv.). Det hender imidlertid at fremstillingene selv markerer en spissere begrunnelse, og her fører størrelser som Munch og Sars i marken en type momenter som har en tendens til å gå igjen: behovet for å skrive en norsk — i betydning ikke utenlandsk — historie, og nødvendigheten av å motvirke tendenser til misforståelser og feiloppfatninger om norsk fortid, fortrinnsvis da fra utlendinger. Begge hensyn forekommer i de eldre verker som slående formuleringer. Det har innsneket seg #en mengde Vildfarelser og vrange Meninger, der fra de lærdes Skrifter har fundet Vejen til Skole-Kompendierne, og derfra saa at sige til Folkebevidsheten*, sier Munch. Den slags gjelder det å #utrydde*. Det er nødvendig å rette opp #den engang gjængse Forklaring*, fremholder Sars mer enn én gang. Ved å se Norges historie i sammenheng, oppnår man at de historiske linjer begrunner seg selv; de blir kontekstuelt #de sanne*, #de egentlige* mønstre i nordmenns liv. Koht går På jakt etter liner i historia; når han finner dem, er (nesten) alt sagt.
Til sist kan det spørres i hvilken utstrekning de store verk egentlig fungerer som skalkeskjul. Brede historieskildringer, ja vel, men kanskje også fordekte kommentarer til egen tid, med hemmelige adresser til kollegaer eller stikk til publikum? Alene tekstmengden i disse verkene er så stor at man ikke skal se bort fra mulige samtidskommentarer. Dette skulle i så fall særlig gjelde siste bind i den enkelte rekke, det som gjerne tar opp #de senere år*, og som kan inneholde mer eller mindre velbegrunnede spådommer om fremtiden.
Et avsluttende samtidsbind opptrådte første gang i Det norske folks liv og historie, der Keilhau i 1938 skrev et tilleggsbind, litt utenfor den egentlige serie, om #vår egen tid*. I kjent debattglad og insisterende stil fikk han der anledning til å ta opp det meste. Bindet er morsomt og levende nok, men samtidig sterkt idiosynkratisk og selektivt. Det fulgte — knapt til å unngå — også injuriesøksmål fra fornærmede. Det lar seg ikke nekte at verket med denne finale fikk en avslutning som kanskje ikke holdt samme høye mål som skildringene ellers, og slett ikke hadde det tunge alvor som er det kledelige for fedrelandshistorien som prosjekt.
Også det neste verk, Vårt folks historie, fikk et personlig siste bind, i og med at Chr.A.R. Christensen avsluttet gjennomgåelsen av Norges historie med en forholdsvis inngående behandling av okkupasjonen og motstandskampen 1940—45. Selvfølgelig var den holdt i den litt heroiske hjemmefrontstil (forfatteren deltok selv i fremskutt linje). Men den er samtidig detaljert, selvopplevd, og derfor verdifull som kilde. Vil man lese en mer nøktern behandling av samme tidsrom, skal man vende seg til Edv. Bull jr. i Cappelens norgeshistorie (bd. XIII). Der finnes ingen hjemmefrontstil, tvert imot.
Mest eksplisitt fremtidsrettet er imidlertid siste bind i Helle/Aschehougs verk fra 1990-tallet. Edgeir Benum trekker her linjer gjennom egen samtid, munnende ut i påminnelser om hva fremtiden kan bringe. Slikt gjør man ikke uten å møte motforestillinger, selvfølgelig. Dette bindet ble da også behørig kommentert av blant andre Harald Stanghelle, Dagbladets daværende redaktør, som bemerket at historikeren hadde trådt ut av sin rolle som kildekritiker og var henfalt til alminnelig samfunnskommentar. Og da fikk han finne seg i en motkommentar! Det fikk han, så det suste.
Sånn kan det gå når høytidelige historieverk begir seg ut i det pulserende samtidsliv. Kanskje vi skal være glade for at det bare skjer i sluttbindet!
Hans Fredrik Dahl (74) er historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.
VERKER
P.A. Munch. 1852—63. Det norske folks historie I—IV. Anden hovedafdeling. Unionsperioden I—II (I og IV i to halvbind). Chr. Tønsbergs Forlag. Christiania
O.A. Øverland. 1891—95. Illustreret Norges historie I—V. #Folkebladets* Aktieselskabs Forlag. Kristiania
J.E. Sars. 1911—12. Udsigt over den norske historie I—IV. I: Samlede værker I—II. bind 1 og 2, Kra og Køb: Gyldendalske Boghandel. Kristiania og København
Alexander Bugge, Ebbe Herzberg, Absalon Taranger, Yngvar Nielsen, Oscar Albert Johnsen, J.E. Sars. 1909—17. Norges historie fremstillet for det norske folk I—VI (12 halvbind). H. Aschehoug & Co. Kristiania
Håkon Shettelig, Edv. Bull, Sv. Haslund, Sverre Steen, Wilhelm Keilhau. 1929—38. Det norske folks liv og historie gjennem tidene I—XI. H. Aschehoug & Co. Oslo
Sverre Steen (red.). 1939. Norges historie I—II. Av Andreas Holmsen og Magnus Jensen. Utg. i verket De tusen hjems bibliotek. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
Sverre Steen. 1951—73. Det frie Norge I—VIII. J.W. Cappelens forlag. Oslo
Axel Coldevin, Thorleif Dahl og Johan Schreiner (red.). 1961—64. Vårt folks historie I—IX. Av Anders Hagen, Charles Joys, Reidar Marmøy, Axel Coldevin, Bent A. Nissen og Chr.A.R. Christensen. H. Aschehoug & Co. Oslo
Jens Arup Seip. 1974-81. Utsikt over Norges historie I—II. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
Knut Mykland (red.). 1976—80. Norges historie I—XV. Av Bente Magnus, Bjørn Myhre, Erik Gunnes, Kåre Lunden, Knut Mykland, Ole Jørgen Benedictow, Steinar Imsen, Jørn Sandnes, Rolf Flatby, Per Fuglum, Francis Sejersted, Ståle Dyrvik, Edv. Bull jr., Hans Try, Rolf M. Hagen og Anne-Hilde Nagel. J.W. Cappelens forlag. Oslo
Jon Sigurdsson, Geir Atle Ersland, Hilde Sandvik, Ståle Dyrvik, Tore Pryser, Jostein Nerbøvik og Berge Furre. 1999. Norsk historie 800—2000 I—VI. (Tidligere utgitt i enkeltbind 1971—85.) Det Norske Samlaget. Oslo
Knut Helle (red.). 1994—98. Aschehougs norgeshistorie I—XII. Av Arnvid Lillehammer, Knut Helle, Sølvi Sogner, Gro Hagemann, Knut Kjelstadli, Even Lange og Edgeir Benum. H. Aschehoug & Co. Oslo
Hans Jacob Orning (red.). 2011. Norvegr. Norges historie I—IV. Av Hans Jacob Orning, Magne Njåstad og May-Brith Ohman Nielsen. H. Aschehoug & Co. Oslo
