Min far skjøt en tiger. Det skjedde i India for lenge siden, da slikt var vanligere enn i dag. Han kom til Calcutta som ung mann i 1947 for å arbeide et års tid. Men India gikk ham i blodet, og han ble værende i 40 år. Det hadde sin pris. Han ble gift og etter hvert skilt. Hans kone — min mor — tok med seg de to barna deres og flyttet fra India og hjem til Norge. Men min far vendte aldri tilbake.
Han vokste opp på en øy i Lofoten og måtte tidlig greie seg selv, både på havet og i utmarken. Han og hans brødre lærte å jakte og fiske i stor skala mens de ennå var guttunger. En mann måtte greie den slags, slik han også måtte kunne ro en åpen båt på storhavet. Min far ble en typisk mann av mellomkrigstiden, med enkle idealer, utfartstrang og sans for sterke opplevelser.
Selv levde jeg mesteparten av barndommen i Oslo på 1970-tallet, etter noen år i India som liten. Hvert år kom min far på ferie til Norge, og vi reiste sammen til Lofoten. Der lærte han meg å ro, og å bruke fiskestang og gevær. Jeg levde for naturen i noen korte uker. Ellers i året slukte jeg villmarkslitteratur og drømte meg bort. Jeg leste oberst Jim Corbetts intense bøker om jakten på store menneskeetende kattedyr i India, blant dem Manndraperen i Garwal, og ble smittet av min fars fascinasjon for alt som var vilt og utemmet i verden. Min far ble en legendeskikkelse for meg. Som liten trodde jeg fullt og fast at han var storviltjeger av yrke, mens han i virkeligheten var forretningsmann. Jeg forsto etter hvert at han bare måtte dra ut i jungelen og jakte og fiske når han hadde fri fra kontorarbeidet, og jeg skjønte hvor avgjørende denne delen av livet var for ham. Han fortalte meg bloddryppende historier om bekjente av ham som var blitt drept av ville elefanter eller kvestet av nepalske bjørner, og han skildret sine egne opplevelser med tigere og andre farlige dyr så håret reiste seg på hodet mitt. Slik kom eventyret inn i mitt liv.
Men tidene forandrer seg. Tigerjakt er i dag totalforbudt, og min far er for lengst død. Jeg har de indiske jakttrofeene på veggen, men de er gamle og støvete. Jeg driver selv med jakt og fiske og annet friluftsliv når jeg kan, og føler at dette er viktig for meg. Men tilværelsens ville element er stort sett fraværende i livet som familiefar i 2014. Jungler med bøfler og leoparder er fjernt fra mine tanker når jeg kjører barna til trening eller handler på Rimi. Men man har jo alltids bokhylla. Villmarkslitteratur er en broket sjanger, som jeg har en hel hyllevegg full av. Dit går jeg når livet blir rent for trivielt.
Absurde og uventede elementer
I bokhylla står reiseskildringer fra fjerne og eksotiske land, de fleste fra første halvdel av 1900-tallet, med titler som Blandt løver og negre eller Jungelhelvetet. Det finnes bøker om rene ekspedisjoner, med Roland Huntfords staute biografi om Ernest Shackleton som en av mine favoritter. Nordmannen Carl Lumholtz’ bøker fra oppdagelsesferder til Australia og Sør-Amerika er også utmerket lesning. En annen glemt perle i norsk villmarkslitteratur er Nils Johan Schjanders lille bok En reise til Patagonia. Schjander var medlem av Kristiania-bohemen, men bestemte seg i 1889 for å bryte over tvert og gi seg eventyret i vold. Han dro til Argentina på lykke og fromme, og arbeidet et par år med landmåling i Patagonias villmark. Opptegnelsene derfra utgjør et eventyrlig dokument, fullt av utrolige, dramatiske hendelser. Særlig husker jeg én episode: Schjander og noen andre landmålere led så alvorlig av sult under en fem døgns snøstorm på de argentinske høyslettene at de måtte grave opp et råttent oksekadaver for å redde livet. Schjander hadde tidligere begravd dette døde dyret for at stanken ikke skulle tiltrekke seg pumaer. #Vi kokte suppe på åtselet — det smakte ubestemmelig, men gled ned*, som han tørt bemerker. I tillegg har jeg mye litteratur om jakt, fiske og dyreliv, herunder utgivelser som Wild Boar Hunting, Gjedde! og Frogs of Borneo. Det er bredden i utvalget som er poenget for meg — sjangerens uoversiktlige og formålsløst rotete uttrykk. Eventyr for eventyrets egen skyld, absurde og uventede elementer i skjønn forening.
Etter å ha hatt et nært forhold til villmarkslitteratur i hele mitt liv er det med vemod at jeg studerer norske forlagskataloger høsten 2013. Her er det få ville dyr og mennesker å få øye på. Lars Monsen-effekten fra noen år tilbake har utspilt sin rolle i forlagsbransjen. Det er like greit, når jeg tenker meg om. Det har kommet en del kunstige villmarkspåfunn mellom to permer det siste tiåret. Lars Monsen selv var dessuten mye mer underholdende på tv enn i bokform, noe som belyser sakens kjerne her: Villmarksopplevelser er subjektive ting, drevet frem av entusiasme, eventyrlyst og spesialinteresser — som leves best i øyeblikket. Store opplevelser for den enkelte behøver ikke nødvendigvis å lede til god eller underholdende litteratur.
Men den norske villmarkssjangeren var ikke død. I hvert fall ikke helt. Kagge Forlag kom i høst med boken Til skogs av Haakon Bull-Hansen, mens Cappelen Damm utga Oslos nære villmark av Marius Nergård Pettersen. Begge er brede utgivelser, ment for turgåere og andre naturinteresserte lesere uten altfor tydelige preferanser. I tillegg er det verdt å ta med en tredje bok, som representerer noe ganske annet. Ladeboken, utkommet på Egmont Hjemmet Mortensen med Knut Brevik som redaktør, er en utgivelse så smal som man bare kan ønske seg, en 454 siders nisjebok for spesielt interesserte jegere og skyttere som ønsker å lade sine egne patroner hjemme hos seg selv. Disse tre utgivelsene representerer til sammen en interessant litterær bredde og belyser sjangerens muligheter.
Skogens mange ansikter
Haakon Bull-Hansens bok Til skogs er inkluderende lagt opp, slik undertittelen signaliserer: Blant skiløpere og soppsankere, jegere og joggere, bønder og baroner og vanlige folk. Forfatteren favner de fleste mennesker som på noen måte kan tenkes å sette sin fot i skogen — et trygt og defensivt grep. Bokens utgangspunkt er forfatterens egen opplevelse av å ha blitt skogeier. Han arvet en skog i Lågendalen for ti år siden og har etter hvert kommet frem til følgende erkjennelse: #Det er ikke jeg som eier skogen, det er skogen som eier meg.* Det er en klok observasjon og et sunt utgangspunkt for en bok som handler om selve bruken av naturen, i betydningen praktisk anvendelse og forvaltning. Bull-Hansen skildrer skogens mange ansikter, hvordan den viser seg for oss, og hvordan vi opplever den ut fra våre ulike ståsteder og varierende interesser. Han har et nøkternt blikk for naturen som helhet og de skapningene som holder til der. Han forstår, på intuitivt vis, at skogen utgjør sin egen størrelse og er sitt eget samfunn — på siden av det menneskelige. De ville dyrene er fremmede og ubegripelige for oss, dypest sett, og slik må det være. Bull-Hansen skildrer et selvopplevd møte med en elgku på nært hold:
Delvis skjult bak henne sto en årskalv med forbeina ut i brøytekanten og mulen ned mot snøen, som om den hadde stanset på kommando. Jeg festet blikket på det øyet som vendte mot meg, og det slo meg at det måtte være større enn normalt. Det var som om det vokste til et svart hull som sugde meg til seg og holdt meg fast. Jeg søkte instinktivt etter et glimt av gjenkjennelse, nysgjerrighet eller frykt i det digre øyet. Men det rommet ingen tanke, det speilet ingen sjel.
Dette er det stikk motsatte av moderne naturromantikk, og takk for det. I gamle dager, for hundre år siden og der omkring, var romantikk en utpreget maskulin følelse. Det er nok å nevne Knut Hamsuns forfatterskap. Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene-trilogi har også elementer av det samme. Aksel Sandemose skrev om Gulbranssen at han kunne fortelle om skog #så en lukter, hører og ser den, og er i den*. Naturen fylte hjertene med en følelse av storhet og beven, og ekte mannfolk henga seg til emosjonene uten blygsel. Slike maskulint-romantiske følelser brakte med seg mye rart, ikke bare innen litteraturen, men kjedelig var det jo sjelden. Dagens naturromantikk er ofte veik og klissent velmenende, særlig når det gjelder menneskeliggjøringen av dyr og deres påståtte følelsesliv. Blant de mest groteske eksemplene er skjebnen til Timothy Treadwell, også kjent som Grizzly Man — mannen som mente å ha et spesielt emosjonelt bånd til nordamerikanske grizzlybjørner og derfor levde kloss innpå dem i ødemarken, helt til en av dem spiste ham opp. Den som føler trang til å klappe en bjørn, kan lytte til det ubeskrivelig grufulle lydsporet som ble tatt opp mens Treadwell ble tygget i hjel. Bull-Hansens ord om fraværet av menneskelig åndsliv hos elgkua viser en mer respektfull tilnærming til dyrene.
På én måte er boken Til skogs sjangermessig i slekt med den norske jaktlitteraturen. Denne litterære nisjen har ikke alltid vært preget av like stor spenstighet, for å si det forsiktig. Sjangeren står med begge beina solid plantet i den norske granskauen. Den skildrer gjerne sitt emne på en ordentlig, men i overkant forutsigbar måte. Samtidig finnes det ikke noe tull i slike bøker, ikke noen påfunn eller noe umotivert snakk for pratingens egen skyld. Det er dette sindige og i beste forstand tradisjonelle elementet man finner igjen i Haakon Bull-Hansens gjennomgang av skogens mange aspekter og ansikter — både personlig for ham selv, historisk, skogsbruksmessig, mytisk og når det gjelder trim og rekreasjon. Til skogs er et velskrevet, solid dokument over selve den norske skogen, som virkelighet og idé. Her finnes ingen særlige litterære vyer, men fortellingen løftes når forfatteren skildrer sin egen slektshistorie og forteller om et øksedrap som hans oldefar begikk i et anfall av akutt psykose, påført av bakterier fra tuberkulose. Drapet ble et knusende slag også for kone og barn, sosialt sett. De kunne ikke lenger bo i bygda. Familiegården måtte selges. Men de skilte ut selve skogen og beholdt den. Den var arvesølvet, kontinuiteten, som Haakon Bull-Hansen i dag forvalter — og som dypest sett eier ham, mer enn omvendt.
Mindre ydmyk
Marius Nergård Pettersen er en annen type forfatter. Han er mindre ydmyk overfor naturen, på godt og vondt. Han er en ung mann som ifølge forlaget #fornyer sjangeren for friluftslitteratur* ved hjelp av #ellevill naturglede* og sin #unike formidlingsevne*, som det står å lese på omslaget. Selv har jeg aldri skjønt at bøker trenger å pyntes med fjær på den måten. Behøver en bok å være #ellevill* for å ha interesse? Kanskje, men det er noe jåleri. Oslos nære villmark står støtt på egne bein, enten man mener at forfatteren er #unik* eller ikke. Marius Nergård Pettersen ønsker å vise oss hvilke nære og ukjente, eller i alle fall bortglemte, skoger og villmarksområder som finnes i en radius av bare noen mil fra hovedstaden. Aner vi østlendinger hvilke naturperler vi lever i nærheten av? Nei, vi gjør ikke det. Eller vi bryr oss lite om det, hvilket i praksis går ut på det samme. Mot denne bakgrunnen er Pettersen et forfriskende bekjentskap. Han forteller oss hvordan man med enkle midler — med ryggsekk, telt og fiskestang og litt til — kan oppleve skoger og fjellområder så urørte og dramatiske at man knapt tror det er mulig, omtrent rett utenfor stuedøren. I løpet av seks månedslange turer, alle i Oslos nære naturområder, oppdager han det ville Østlandet.
Det er blitt en inkluderende bok, friskt og samtidig tenksomt skrevet, og illustrert med uvanlig fine naturbilder. Jeg blir faktisk inspirert under lesningen, selv om utgivelsen neppe er rettet primært mot mennesker som meg, som bor på et småbruk på landsbygda og har naturen tett innpå seg året rundt. Forfatterens beskrivelse av Holleia, dette lange, skogkledde høydedraget som strekker seg langs Tyrifjorden og oppover Soknedalen vest for Hønefoss, er absolutt til å kjenne igjen. Dette er mitt eget nærområde, her ligger mine fiskeområder og jaktmarker. Og her møter man ikke så mange turgåere, slik Marius Nergård Pettersen understreker når han beskriver en stille skitur gjennom et vinterkledd Holleia:
Etter en gradvis avvenning fra bylivet tar ødemarka nå over. Holleia er mer øde enn noen gang. Lyden av mine egne staver og ski er alt som høres over det avlange vannet Engelen en skyet formiddag. I landskapet rundt dekker snøen alle menneskelige spor og visker vekk stier, gamle stubber og bålplasser. Til og med hogstfelt og skogsveier ligner naturlige lysninger. Alt virker villere. … Og stanser man på isen, lesser sekken av ryggen, setter seg og heller en kopp te fra termosen, er det lett å drømme seg bakover. Rundt meg ligger historiene i lag på lag, usynlige men likevel her.
Han skriver videre om motstandsfolkene som gjemte seg her i storskogen under annen verdenskrig, om jegere og veidemenn gjennom tusenvis av år — som etterlot seg helleristninger av elg og bjørn som ennå finnes i Holleias sørligste ende. Til slutt kommer han inn på skogens og skogbrukets utvikling:
Og selv om trærne jeg nå hviler blikket på, er eldre enn oldeforeldrene mine, er de bare småunger sammenlignet med de som stod her før industrien kom. Ekstra stort tømmer var ettertraktet til bruk som skipsmaster, noe som sannsynliggjør at Holleias mest majestetiske trær har ført skuter, mennesker og last over havet til alle verdenshjørner. Historie. Store linjer og mylder av hendelser.
Oslos nære villmark inneholder de store linjer, og dessuten et slikt mylder av historie og historier at det er vanskelig ikke å la seg rive med. Men jeg har én grunnleggende innvending. La oss begynne med begynnelsen, altså tekstens første side — ja til og med den aller første linjen. Her står det å lese at #Eventyret starter alltid med ideen*. Det handler om hvordan forfatteren fikk inspirasjonen til sitt store villmarksprosjekt, og dermed også til denne boken. Påstanden hans lyder tilforlatelig ved første øyekast. De fleste menneskelige påfunn starter jo med ideer. Men når det gjelder selve eventyrets vesen, dragningen mot det ville og ukjente — det dype, ordløse behovet for å komme seg vekk fra sivilisasjon og kultur — så er jeg ikke så sikker på om det har sitt første utspring i ideen. En slik trang starter ikke med idémessige åpenbaringer, men med noe langt mer grunnleggende. Det hele kommer fra ryggraden, føler jeg, eller fra underbevisstheten, eller for den saks skyld fra genene. Dette er ingen pirkete eller smålig innvending. Det er en påvisning av en egen tenkemåte, et tegn i tiden når det gjelder synet på natur og villmark.
#En underliggende uro*
Nettmagasinet Harvest er det nyeste innen urban naturinteresse. Det handler om #det moderne mennesket og naturen*, slik magasinets grunnleggere skriver på nettsiden sin. De er yngre, intellektuelle menn som vil at Harvest skal være en felles arena for alle som deler interessen og begeistringen for natur. Det er jo fint. Samtidig er det noe flinkt og uttenkt og lite umiddelbart over denne nye retningen.
Jeg tror på de fire Harvest-grunnleggerne når de skriver om at de gjenkjenner noe i Hans Børlis dikt om #kroppsarbeidets lykke — det ordløse behag*. Men jeg føler det ikke når jeg leser på hjemmesiden deres. Jeg fornemmer ikke det ordløse, det mystiske og det mytiske fra de dype skogene, i mylderet av kreative meninger og gode intensjoner. Det finnes en underliggende uro her, et nervøst tempo som har lite med Børli å gjøre. Dette er ingen kritikk som sådan. Naturen har plass til oss alle. #Skogen har brei bringe*, slik naturlyrikeren Elling M. Solheim skrev i et av sine dikt. Men spørsmålet er hva som er nytt, hvilke grep som er interessante, originale eller virkelig ambisiøse. Nettmagasinet Harvest tilbyr en miks av refleksjon og analyse på den ene siden og sentimentalitet på den andre. Ektefølt, umiddelbar samhørighet med naturen finner jeg lite av. Det handler også, indirekte, om den moderne mannen og hans rolle. Harvest skal dessuten være en #talentfabrikk*, står det å lese i magasinet, #et sted å få vist seg frem*. Folkene bak nettmagasinet har #et stort nettverk innenfor norsk mediebransje*. Greit nok. Men hva har dette med natur å gjøre? Må ting være unike eller elleville, pratsomt utbrodert, nøye tilrettelagt eller plassert i en strategisk begrepsramme for å passere som vår tids nye naturinteresse?
Jeg må spørre meg hvorfor de siste årenes villmarkslitteratur så ofte handler om prosjekter og ideer, om menn — for det er ofte menn — som bestemmer seg for å bosette seg i skauen og spise selvfanget ørret og blåbær til det tyter ut av ørene på dem, eller som frivillig flytter inn i vedskjulet, eller som går Norge på langs eller tvers, eller kanskje baklengs. Skribenter som føler et ustoppelig behov for høylytt å fortelle oss en masse spennende ting om skogens taushet og naturens ro — de bedriver i sannhet en paradoksal virksomhet. #Glem ikke ditt daglige forbruk av stillhet*, skrev Ferdinand Finne en gang, i boken som ble hans åndelige testamente, Blå elefant. Ekko fra India. Selv en mann som Ferdinand Finne, i overkant fargerik som han var, innså at roen først og fremst må oppdages inne i oss selv — uansett hvor man befinner seg, enten det er i en millionby eller i skogen.
Slik har naturen alltid virket på meg, som et reservoar av stillhet når jeg trenger det mest. Min mentale villmark — slik den fremstår i hodet og i følelseslivet — innbyr til dype åndedrag, rolige hjerteslag og muligheten til å være helt alene og helt taus. Det er her min innvending mot Marius Nergård Pettersens utgangspunkt kommer inn: Når naturen, og bruken av den, blir til en idé og en personlig arena, da sniker det seg inn et element av scenekunst og opptreden, uansett hvor gode hensikter man har, og hvor dyktig man er til å formulere seg.
Maskulin husflid
Ladeboken, på sin side, er en utgivelse som det virkelig lukter krutt av. Dette er ikke en ny bok i egentlig forstand. 2013-utgivelsen utgjør syvende, reviderte utgave av en tittel som har solgt i ca. 50 000 eksemplarer siden førsteutgaven i 1985. Årets opplag er på 8000! Ladeboken er Norges ukjente bestselger, en bok som viser at dersom man bare skriver smalt nok, kan det finnes et forbausende stort marked der ute. Det handler altså om kunsten å lade sine egne patroner. Det finnes egne små maskiner og apparater til dette, og slik lading, gjerne utført av jegere og skyttere hjemme i kjellerstua eller i garasjen, er en type maskulin husflid som nordmenn utøver i større grad enn noe annet folkeslag. For utenforstående kan en slik hobby kanskje virke litt monoton og sær: #Hysj, barn! Far lader.* Men hjemmelading er ingen spøk. Det krever nøyaktighet og flid. Slik det også er tilfelle med en annen tradisjonell syssel i Bygde-Norge, hjemmebrenning, bærer hjemmeladingen med seg en mulighet for katastrofe: Huset kan gå i lufta hvis man slurver med sikkerheten.
Det handler jo om patroner og skytevåpen, og ikke minst om oppbevaring og bruk av ulike former for krutt. Det finnes stor variasjon innen komponentene her — mange slags typer krutt og tennhetter, og enda flere varianter av prosjektiler, altså selve kula. Ladeboken speiler denne bredden. Boken gir velskrevet og korthugd veiledning innen emner som #smøring av hylser*, #kuleisetting*, #dempermåling*, #ytreballistikk* og svært mye annet. Og alt er basert på teknisk kunnskap og ekstremt omfattende utprøving av diverse variabler innen lading og skyting. En av Norges fremste våpeneksperter, Jørund Lien, har for eksempel skutt mer enn 4000 kontrollskudd med ett eneste kaliber i forbindelse med et av bokens kapitler. Når man så vet at boken inneholder mer enn et dusin kapitler og nøyaktig målte ladedata for til sammen 133 ulike patrontyper — da forstår man at Ladeboken ikke farer med tant og fjas. Den er skrudd sammen av dypt konsentrerte fagfolk som driver med slike ting på heltid, på hverdagene og i fritiden. For dem er ikke boken en idé eller et prosjekt, eller en #talentfabrikk* for å skaffe seg kontakter innen norsk mediebransje. Den er en integrert del av deres liv. Redaktør Knut Brevik sier det slik: #Verden går fremover med ujevne steg. Det innebærer så ymse — mye hyggelig, mye trist — og ikke minst viktig i denne sammenheng; en del nye kuler, noe nytt krutt og enkelte nye patronkreasjoner.*
Det er dette som gjør Ladeboken til forunderlig underholdende lesning, selv for de av oss som ikke hjemmelader annet enn mobiltelefonen. Nærsynt sakkunnskap og faglig engasjement slår det meste, slik sakte-tv om strikking også viste seg å ha en magisk tiltrekning på norske sinn. Slike kulturuttrykk er ikke for alle, men tilbyr noe særegent i dagens mediehverdag. Forfatterne kaster ikke bort krefter på å rettferdiggjøre det de driver med. De føler ikke behov for å dvele ved sin egen mannsrolle. De grubler fint lite over skogens autonomi. De vil ikke klappe en bjørn. De vil skyte den. Og velsignet være dem for dette ujålete, praktiske blikket. Jeg kjenner det igjen fra min egen far og dragningen mot jungelen og eventyret. Det handler dypest sett om villmarkens egenverdi, om fraværet av tanke og sjel — og om friheten fra menneskelige påfunn og annen støy.
