Machiavellis Fyrsten – Il principe – er en av historiens mest berømte og beryktede bøker. Den var noe helt nytt da den kom, og mange regner den som innledningen til moderne statsvitenskap. Det er en ren sakprosabok, og forfatteren analyserer maktens fenomener som menneskelige forhold, der de lar seg forstå uten hverken Gud eller noe høyverdig mål for handlingene. Samfunnet er en evig interessekamp mellom ulike grupper, og statsmannskunst består i å balansere og utnytte disse. Virkningen av denne nye måten å tenke på kan vanskelig kvantifiseres, men den har utvilsomt vært enorm.
Fyrsten må også være en av de oversatte bøkene som oftest er kommet ut på norsk. Ja, kanskje i det hele tatt, i hele verden, til alle språk. Det finnes fire (og en halv) oversettelser til vårt språk, hvorav én av dem er kommet i svært mange utgaver, på mange ulike forlag. Underlig nok er det aldri kommet noen Fyrsten på nynorsk, men det finnes noen korte nynorske utdrag i antologier. Machiavelli-oversettelser utgjør uansett et korpus som gir et godt utgangspunkt for å drøfte strategier og stemmer i den oversatte litteraturen generelt.
Fyrsten har i år femhundreårsjubileum. Den ble skrevet i 1513, i en periode da forfatteren Niccolò Machiavelli levde i eksil fra Firenze. 1400-tallets humanistiske Medici-styre, med Lorenzo il Magnifico som den fremste eksponenten, var blitt avløst av et teokrati under den fanatiske munken Savonarola, og deretter av en republikk. Machiavelli var under republikken en aktiv politikant i styre og stell – han jobbet som byråkrat, hadde ansvar for militær organisering og reiste rundt til andre stater som sendemann og forhandler. Da Medici-familien kom tilbake til makten i 1512, falt han i unåde, ble fengslet, torturert og forvist fra Firenze. Han bosatte seg på sin gård i San Casciano, ikke langt fra Firenze, og fordrev der tiden med jordbruk, sosialt liv og litterære studier. Noen år senere ble han tatt til nåde og fikk vende tilbake til storbyen, men han fikk aldri tilbake sin sentrale posisjon i styre og stell. I stedet ble han satt til å skrive Firenzes historie.
I San Casciano skrev han også en langt større studie over den romerske republikken – Drøftelser av de ti første bøkene til Titus Livius. Disse to arbeidene kan med fordel ses under ett, men det er Fyrsten som er blitt stående som den viktigste av dem. Den analyserer ulike former for fyrstedømmer, hvordan de blir dannet, opprettholdes og går under. Den var et pionerarbeide i å trenge inn i maktens mørkere sider.
I boka kombinerer Machiavelli sin omfattende lesning av klassiske verker med alle erfaringene han gjorde seg som aktiv politiker i en turbulent tid. Han kjente personlig flere av tidens mektigste mennesker, ikke minst Cesare Borgia, pavesønnen som blir et slags idealkasus for Machiavelli. Forfatterens intime stedsans i maktens korridorer gir dybde til stoffet og har den litterære effekten at leseren får en følelse av selv å være til stede der det skjer, mens det skjer – ja, av selv å være fyrste. Vi kan lett overføre erfaringene fra den store verden ned til vårt eget mer prosaiske liv og lese boka som en selvhjelpsmanual.
En hensikt med å skrive boka var å anbefale seg selv til byens nye herskere – de tilbakevendte Mediciene – ved å vise hvor stor innsikt han hadde i politikkens vesen og praktiske utførelse. Men det hjalp ikke å anbefale seg selv. Han fikk ikke tilbake sine ærefulle verv. Kanskje Mediciene ikke hadde bruk for hans kunnskap? De visste vel selv mer enn godt nok det som sto i boka. Eller kanskje de ikke ville ha i sin tjeneste en som hadde så god innsikt i maktens kynisme? Det er nok lettere å samarbeide med – og kommandere – litt mer naive og troskyldige undersåtter.
Boka ble uansett raskt en suksess, den sirkulerte i avskrifter og ble oversatt til mange språk. Den første trykte utgaven av verket kom i 1532, fem år etter forfatterens død. Den kom på engelsk i 1560. Men den møtte fort motstand. Kirken satte den på indeks i 1559. Machiavellis avslørende analyser passet hverken inn i protestantismens moralistiske kritikk av pavestolens dekadente maktutøvelse eller i motreformasjonens restaureringsprosjekt. Europa var på vei mot solkongenes tidsalder. Fyrstens arroganse og kynisme skulle pakkes inn i glimmer og glans og svevende panegyrikk, ikke framstå i avkledd realisme.
Et tidlig verk som kritiserte Machiavellis bok, var skrevet av den franske teologen Innocent Gentillet. Det kom i 1576, med tittelen Discours sur les moyens de bien gouverner (Anti-Machiavel) – altså drøftelser om det gode styrets midler. Han anklaget Machiavelli for å være en ateist som ville innføre umoralen i politikken, og han mente at politikere som leste og fulgte Fyrsten, behandlet verket som “hoffmennenes Koran”.
Selv om boka altså var forbudt på mange kanter, ble den ivrig lest gjennom århundrene. Det er en imponerende liste av folk som har kommentert boka. Napoleon har i følge L’Orange uttalt at den er “den eneste politiske bok man kan lese”. Og store navn som dronning Christina av Sverige, Rousseau, Lenin, Stalin og Mussolini har vært opptatt av verket og skrevet om det.
Machiavelli i Norge
På norsk finnes det fire komplette utgaver av Fyrsten, pluss noen utdrag i andre utgivelser. Dessuten finnes det tre norskskrevne monografier om Machiavelli – av Hans E. Kinck (Renæssansemennesker, 1916), Arne Brenna (Machiavellis politiske teori, 1943) og Trond Berg Eriksen (Machiavelli. Reven i hønsegården, 2006). Pussig nok er ingen av oversettelsene, så langt jeg har funnet ut, utført av italienskfilologer eller profesjonelle oversettere, uten at det i seg selv gir grunn til å tvile på forståelsen av originalens språk. I hvilken grad de kan ha benyttet oversettelser til andre språk som hjelp, er vanskelig å si, men enkelte av detaljstudiene vi skal se på etter hvert, kan tyde på at det har sneket seg inn en del såkalte følgefeil i noen av tekstene.
Den første oversettelsen kom i 1898, utført av “Fr. Weisse, adjunkt”, utgitt på Det norske aktieforlag med en 11 siders usignert innledning, trolig skrevet av oversetteren. Det har ikke lyktes meg å finne ut noe mer om ham.
Den neste fullstendige utgaven kom på Dreyer i 1948, i serien Politisk bibliotek – Klassikerne, oversatt av kunsthistorieprofessor H.P. L’Orange, som også bidro med en innledning på trettien sider.
Året etter kom det utdrag av Fyrsten i Gyldendals serie De store filosofer, redigert av Nic. Stang, hvor Eivind Hauge hadde oversatt et Machiavelli-utvalg foretatt av den italienske greven Carlo Sforza. Den inneholder ti kapitler fra Fyrsten, rundt tretti kapitler fra Discorsi og femti sider brev. Sforza bidro med et noe svulstig forord til samlingen, med klar brodd mot nazisters og fascisters den gang ferske misbruk av Machiavellis tenkning.
I vår tid er to ulike, konkurrerende oversettelser i salg på det norske markedet, den ene av Jon Bingen, den andre av Trond Berg Eriksen. Bingens oversettelse er kommet i en rekke utgaver, på ulike forlag og med ulike forord, etterord og tillegg. Den kom første gang ut i 1988 på Aventura, og denne oversettelsen ble deretter utgitt av Grøndahl og Dreyer i 1994 og 1998, og i Cappelens upopulære skrifter i 2003 (med femte opplag i 2011). I 1999 ble den utgitt i Bokklubbenes kulturbibliotek, med et tjueni siders innledende essay av Bjørn Qviller. Videre ble oversettelsen utgitt i Bokklubben jobb og ledelse i 2004, med en sytten siders innledning av Steinar Bjartveit.
I 2007 kom Bingen med en revisjon av oversettelsen i en illustrert praktutgave på Damm (med nytt opplag på Cappelen Damm i 2009). Her var det fjorten siders innledning og et syv siders essay/etterord, “Machiavellis samtid”, av Bingen selv, samt et førtiåtte siders avsluttende essay av Isaiah Berlin, “Machiavellis originalitet”. I tillegg er det satt inn tidslinje, personoversikt og register. Utgaven er gjennomillustrert med verker fra kunsthistorien, med temmelig usystematiske referanser.
Den hittil siste Bingen-utgaven kom på Vidarforlaget i 2013, i et bind som både inneholder Fyrsten, nå med tittelen Om fyrster, og det mye større verket Discorsi. Her har Bingen skrevet en fem siders innledning, som også ble trykt som kronikk i Klassekampen 23. oktober 2012.
Berg Eriksens oversettelse kom på Kagge i 2007, med en nitten siders innledning, “Hva kan vi lære av Machiavelli?”. Oversettelsen er muligens en oppfølger av hans 360 siders monografi fra året før. I litteraturlisten der hadde Berg Eriksen kritisert 2004-utgaven av Bingens oversettelse: “Trenger en grundig revisjon. Langt bedre er både Fr. Weisses norske oversettelse fra 1898 og Hans Peter L’Oranges oversettelse fra 1948.” Et par andre oversettelser som nevnes i Berg Eriksens litteraturliste – til svensk og dansk – karakteriseres slik: “En utmerket oversettelse” eller “Utmerket oversatt med fine kommentarer”.
Der Bingen har utrustet sine utgaver med fotnoter og nummerering i teksten, ser Berg Eriksen mer ut til å ha gått i retning av å anrette og fortolke. Hans oversettelse har ingen fotnoter – alle problemer og referanser løses i løpende tekst. Han har ikke oppgitt hvilke utgaver av originalen han forholder seg til, i motsetning til Bingen, som i sin første oversettelse oppgir Sansoni-utgaven fra 1976 som sitt forelegg. I 2013-utgaven nevner Bingen en Einaudi-utgave fra 1981 som forelegg, og merkelig nok ikke den fullstendig reviderte kritiske utgaven fra 1994, der Giorgio Inglese har gjennomgått de nitten eksisterende manuskriptene fra før den første trykte utgaven. Ingleses arbeid kom ut i en noe forenklet form hos Einaudi i 1995, og kan nå regnes som en autoritativ kildetekst. I 2006 kom det dessuten ut en kjempeutgave redigert av Mario Martelli i serien Edizione Nazionale delle Opere di Niccolò Machiavelli. Men heller ikke den har de norske oversetterne angitt som kilde.
Berg Eriksens utsagn om Bingens oversettelse i Machiavelli-monografien fra 2006 kan oppfattes som et slags hasardspill. “Stikk den!”, liksom. Han påpeker ingen konkrete feil eller mangler, hverken faktamessig eller stilistisk, bare kaster et generelt mistankens slør over den. Bingens oversettelse må altså være langt dårligere enn Weisses og L’Oranges. Det blir en frekk utfordring ut i mørket, men kan også leses som en form for bygdesladder. For finnes det noen som kan verifisere påstanden bortsett fra ham selv? Hva ligger egentlig i uttrykket “langt bedre”? Hvilke kriterier bruker han? Det sier han ingenting om, men lanserer altså i stedet en egen versjon året etter.
Dette er ganske unikt, jeg kan ikke huske å ha støtt på noe liknende noe annet sted. Er vi invitert til å overvære en duell? Noen full gransking tillater ikke denne artikkelens format, men noen indikasjoner finner vi.
Ansiktsløft
Vidarforlagets utgivelse av Bingen-oversettelsen har som sagt endret tittel fra den allment kjente Fyrsten til Om fyrster. Hvorvidt dette skyldes at forlaget eller oversetteren har ønsket at den skal se ut som en annen bok enn de tidligere utgivelsene, eller om det bare meldte seg et generelt behov for ansiktsløftning, vet vi ikke. Men den begrunnelsen de oppgir for tittelskiftet, er underlig.
I en fotnote på første side av oversetterens innledning heter det nokså bastant: “Om fyrster har i ettertid fått navnet Fyrsten. Dette er ettertidens tittel, ikke Machiavellis. Hans var De principatibus. Det vil si Om fyrster.” Utsagnet kan virke urimelig, siden den ettertiden Bingen snakker om, strekker seg nesten 500 år tilbake i tid. Den første trykte utgaven av verket het jo allerede Il principe, altså Fyrsten. Machiavelli hadde vært i gang med verket allerede i 1513, ifølge brevet han skrev til sin venn Francesco Vettori 10. desember 1513. Her henviser han til verket som noe han leker seg med utenom de viktigere arbeidene han driver med, og han benevner skriftet som De principatibus, altså på latin. Men er det rimelig å gå tilbake til den tittelen når boka var på italiensk da den kom ut, og het Fyrsten?
Det er altså ikke tilfeldig at “ettertiden” har holdt seg til det navnet. Det er jo det boka heter! Og om man nå likevel skulle ønske å gå tilbake til latinen, så ville jo uansett ikke Om fyrster være riktig tittel. De principatibus betyr da sannelig Om fyrstedømmer. Boka handler ganske riktig vel så mye om fyrstedømmer som enkeltfyrster, og det er flere av dem. Men det har man visst hele tiden.
Det er også litt underlig at Bingen kaller sin norske oversettelse av det andre større verket som er utgitt i samme bind, for Discorsi. Fullstendig tittel er Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio. I forordet utlegger han tittelen som “En drøftelse av Titus Livius’ ti første bøker”, men heller ikke her er filologien helt patent. Discorsi er jo en flertallsform. Det er altså drøftelser det er – mange ulike drøftelser. Og hvorfor i all verden skal den tittelen figurere på omslaget på italiensk, mens den andre tittelen er blitt tulleoversatt til norsk?
Å sammenlikne oversettelser
At det finnes mange utgaver av et så sentralt verk, gir rike muligheter til sammenliknende oversetterforskning – komparativ translatologi. Ikke bare har vi fire-fem norske originaltekster med tilhørende paratekster, vi har også flere skandinaviske, og vi kunne sammenlikne med oversettelser til andre språk – flamsk, fransk, spansk og dansk, for eksempel.
På toppen av dette har vi alle de kommenterte utgavene på italiensk, der skjulte referanser, ord og uttrykk blir forklart i omfattende fotnoteapparater. Dessuten finnes det minst to oversettelser til nåtids-italiensk. Originalen er 500 år gammel, og språket i den er ikke umiddelbart tilgjengelig for den som ikke har trening i å lese eldre italiensk.
For tiden foregår det et skandinavisk prosjekt innen oversettelsesstudier, Voices in Translation, ledet av Cecilia Alvstad ved UiO. Her er det samlet translatologer fra hele Norden, med ulike innfallsvinkler til oversetternes og oversettelsenes stemmer. Hvordan blir et verks stemme – eller stemmer – påvirket av de mange “agentene” som er involvert i tekstarbeidet – oversetteren selv, oppdragsgivere, forlagsredaktører, konsulenter, språkvaskere og korrekturlesere? Og hvordan påvirkes verkets stemme av de krav som stilles til en nyoversettelse – som ofte er en mer eller mindre eksplisitt polemikk mot tidligere oversettelser? Vil nyoversettelser som regel ligge tettere opptil originalen, være mer bokstavtro, også syntaktisk? Vil oversetteren fortolke et slikt oppdrag annerledes enn om det er en førsteoversettelse? Er det forskjeller mellom et selvinitiert prosjekt og et gitt oppdrag? Påvirkes utførelsen av oppdragsgiverens intensjoner – for eksempel om teksten skal utgis som firmagave eller i en spesiell bokklubb?
Studier av Machiavelli-utgavene i lys av Voices-prosjektet vil kunne gi materiale til mer enn én doktorgrad. Hva slags stemme hadde egentlig 1500 talls-Machiavelli sammenliknet med stilidealer på den tiden? Hvordan er stemmen i Fyrsten i forhold til stemmen i hans øvrige skrifter – komediene, historieverkene, brevene? Og hvordan skal en eldre stemme ivaretas i en nåtidig norsk utgivelse? Skal det gammelmodige ivaretas slik at leseren opplever teksten som noe som kommer fra gamle dager, eller fortjener stoffet en moderne form som gjør at innholdet aktualiseres så mye som mulig?
Oversettere har også sine stemmer. Flere av dem vi ser på her, har egne forfatterskap av en viss størrelse. I L’Oranges og Berg Eriksens tilfelle dreier det seg om en rekke populærvitenskapelige utgivelser med stor utbredelse. Kan man finne igjen elementer av deres personlige stil fra egne bøker i oversettelsene deres? Og går disse eventuelle elementene igjen i oversettelser de har gjort av andre forfattere, fra andre språk? Trond Berg Eriksen har oversatt et stort antall bøker. I hvilken grad har de et felles stilistisk preg, påvirket av hans egen stil?
Djevelen i detaljene
En sentral del i en sammenliknende studie må være å se utvalgte teksteksempler opp mot hverandre. Det er nede på detaljplanet at strategien og stemmebruken viser seg i praksis. Fyrsten byr på interessante utfordringer for en oversetter, tekststeder der valgene ikke er opplagte: mangetydige eller utydelige enkeltord, betydninger som er blitt foreldet og forandret, spesielle metaforer og bilder, eller sentrale, gjennomgående begreper som virtù, ferocia og fortuna. Alle som har oversatt filosofi og annen “tung” sakprosa, vet at slike begreper setter oversetterens troskapsbånd på harde prøver. Skal man lete seg fram til ett og samme ord å bruke på alle steder der det forekommer, eller må begrepet varieres og tilpasses ulike kontekster?
Jeg har i denne omgang foretatt en begrenset sammenliknende studie ut fra 45 tekststeder jeg hadde avmerket. I løpet av undersøkelsen dukket det opp også andre interessante passasjer, som så ble etterprøvd i de ulike versjonene. I tillegg til oversettelsene av Fr. Weisse (1898), H.P. L’Orange (1948), Jon Bingen (1988/2007), Trond Berg Eriksen (2007), har jeg sett på en dansk oversettelse ved Evald Longfors og Werner Pawl (1962), Luigi Riccis og E. Vincents oversettelse til engelsk i Oxford University Press’ utgave (1952) og Piero Melogranis oversettelse til moderne italiensk (1991).
Virtù er et nøkkelbegrep hos Machiavelli. Det er beslektet med det latinske ordet for mann, vir, og kan tydes som kraft, mandighet, tapperhet, dyktighet, egenskaper, dyd osv. Innen filosofien blir dette ofte oversatt med “dygd”, som er en slags variant av dyd, men mer i retning dyktighet og mindre mot moral. Bare Bingen er konsekvent her og bruker “dygd” i alle sammenhenger. De andre varierer med evner, dyktighet, vågemot, tapperhet, styrke og mannsmot.
Et annet nøkkelord er ferocia, som kan tilbakeføres til det latinske substantivet fera, som betyr villdyr. Machiavellis fyrste må ha evnen til å være vill og gjøre ondt, i kombinasjon med alle sine dyder. I Ullelands ordbok oversettes det med “villskap” og “grusomhet”. Bingen har valgt “grusomhet”, mens L’Orange kaller det “sinnsstyrke”. Den danske velger “mod” og “storhed”, mens den engelske har valgt “valour”. Berg Eriksen har det mer overraskende valget “energi”, i likhet med Weisse.
Nøkkelordet fortuna er også et problem, særlig fordi det av og til oppfattes som en person eller gud. På et tidspunkt sier Machiavelli at la fortuna è donna, altså kvinne, og må behandles ut fra det. De fleste oversetter fortuna med “lykken”, mens Bingen har “forsynet”. Berg Eriksen varierer av og til med “hell og lykke”, og når lykken blir kvinne, får hun hos ham stor forbokstav, Fortuna. I samtlige oversettelser er hun også blitt én kvinne, mens hun hos Machiavelli bare er kvinne. En liten, men ikke ubetydelig nyanse – kanskje det er en følgefeil.
I en passasje siterer Machiavelli en latinsk frase som omtaler Hieron av Syrakus slik: Quod nihil illi deerat ad regnandum praeter regnum. I den moderne italienske utgaven er sitatet oversatt, mens noen andre utgaver har valgt å parafrasere. L’Orange har setningen intakt på latin, med oversettelse i en note: “At han for å regjere ikke manglet annet enn riket.” Bingen har oversatt sitatet i teksten, men ikke helt presist: “Intet manglet ham, annet enn et rike.” Berg Eriksens parafrase er slik: “… at hans biograf sier han ikke manglet annet på å være konge enn kongekronen”, mens Weisses lyder: “… at hans biograf siger han ikke manglede andet til at være konge end kronen.” Nokså likt, altså. Her har forresten Bingen tullet med latinisering av fyrstens navn, og kaller ham Hieronimus fra Syracusae. Enten måtte han vært Hiero Syracusanus, eller eventuelt fått en gresk form av navnet – siden han var gresk. Pussig nok er hele dette avsnittet borte i Bingens nyeste utgave (2013), men det må nok skyldes en inkurie fra forlaget.
Et sted sammenlikner Machiavelli det å være forutseende i politikken med en leges diagnose av sykdom. Tidlig i sykdomsforløpet er den vanskelig å oppdage, men lett å kurere. Senere er den lett å oppdage, men vanskelig å kurere. Her bruker han etico som eksempel. Vi kjenner sykdommen som tuberkulose, og den heter tisi på moderne italiensk. Det er kanskje riktigst å kalle den “tæring” her, siden det er så lenge siden. Både Berg Eriksen og L’Orange har “tæringssyke”, mens dansken og Weisse anvender “svindsott”. Svinn er jo et annet ord for noe som tæres bort. Det svinder. Her har Bingen landet på “svinepest”, og det må jo sies å være en kraftig bommert. Ikke lett å si om det kan være en følgefeil, men hvor skulle han ellers ha fått det fra?
Machiavelli byr på en retorisk krøll et sted der han skal gi et eksempel. I stedet for “jeg vil nevne …” sier han non voglio tacerne … – altså “jeg vil ikke tie om …”. L’Orange har “jeg vil ikke fortie”, Bingen sier “kan ikke la være”, og dansken har “skal ikke være unevnt”. Weisse og Berg Eriksen er igjen på linje: “jeg vil nevne” – altså uten det dobbeltbenektende krumspringet.
I en annen passasje snakker Machiavelli om behovet for å skjule revenaturen, altså den nødvendige listighet. Han bruker ordet colorire, ordrett “å fargelegge”. Den moderne italienske har “mascherare”, altså maskere eller sminke, mens L’Orange sier “skjule denne natur” og Bingen har “forskjønne en slik opptreden”. Dansken sier “gemme rævenaturen” mens den engelske har “disguise”. Her har underlig nok både Weisse og Berg Eriksen tolket det stikk motsatt – å “bruke/benytte revens natur”.
Når det gjelder å passe på at adelen ikke blir drevet for langt, sier Machiavelli at man ikke må desperare dem – altså frata dem håpet. Den moderne italienske har “inasprire”, dvs. forbitre, mens L’Orange mener at fyrsten må passe på at “situasjonen ikke blir uholdbar” og Bingen at han ikke må “presse for langt”. Her er igjen Weisse og Berg Eriksen på linje: “drive til fortvilelse”.
Så har vi en skikkelig felle, der flere går i baret. Machiavelli ramser opp fire keisere: Commodo, Severo, Antonino Caracalla og Massimo. Tre av dem har ett navn, én har to. Og han er vanligvis kjent bare som Caracalla, så kanskje det er derfor Weisse i likhet med dansken og den engelske har blingsa og lagd to keisere av ham, Antoninus og Caracalla. Det er litt pussig at Berg Eriksen følger Weisse også i dette, når både L’Orange og Bingen har fått det riktig.
En annen passasje som har budt på problemer, er utsagnet om at når man må velge en løsning, men bare har flere dårlige å velge fra, skal man anse il meno triste per buono – altså innse at den minst traurige løsningen er god (nok). Moderne italiensk har her “il meno cattivo”, altså den minst dårlige, mens L’Orange ber oss velge den minste vanskeligheten som den beste, og Bingen ber oss ta det minste ondet for et gode.
Berg Eriksen har: “For slik er det nå engang: Man kan aldri vike unna for en ulempe uten å havne i en annen. Men det gjelder å være klok nok til å kunne bedømme de forskjellige ulemper og velge den minste ulempen som den beste muligheten.” Hos Weisse lyder dette slik: “Thi saaledes er det nu engang: man kan aldrig gaa unda for én ulempe uden at komme i en anden, men det gjælder at være klog nok til at kunne bedømme de forskjellige ulemper og tage den mindste som den beste.” Også like før klinger disse to oversettelsene svært likt:
“Venezianerne gik med Frankrige mod hertugen af Milano, og dog kunde de undgaa dette forbund, som blev deres fordærv. Men naar det ikke kan undgaaes, som tilfeldet var med Florentinerne, dengang paven og Spanjen med sine hære angreb Lombardiet, da maa fyrsten slutte sig til en af parterne, af de nævnte grunde.” (Weisse)
“Venezianerne gikk sammen med Frankrike mot hertugen av Milano, og likevel kunne de ha unngått dette forbundet som ble deres undergang. Men når det ikke kan unngås – som tilfellet var med florentinerne den gang både paven og Spania med sine hærer angrep Lombardia – da må fyrsten slutte seg til en av partene, av de nevnte grunner.” (Berg Eriksen)
Eller denne passasjen:
“Derfor er den bedste fæstning der findes, det, ikke at hades af folket. Selv om du nemlig har fæstninger, redder de dig ikke, naar folket hader dig, thi griber folket til vaaben, mangler det aldrig fremmede der kommer det til hjælp.” (Weisse)
“Derfor er den beste festningen som finnes, at man ikke hates av folket. Selv om du nemlig har festninger, redder de deg ikke om folket hater deg. For griper folket til våpen, mangler det aldri fremmede som kommer dem til hjelp.” (Berg Eriksen)
“Ikke å være hatet av folket er derfor den beste festning som finnes; for om du enn har festninger, så redder de deg ikke hvis folket hater deg; for når folket har grepet til våpen vil det aldri mangle fremmede som hjelper det.” (L’Orange)
“Den beste befestning en fyrste kan ha, er ikke å være lagt for hat av folket. For utsettes du for folkets hat, vil ikke den sterkeste festning være deg til noen hjelp. For når det har grepet til våpen vil folket aldri mangle mektige fremmede som vil komme det til hjelp.” (Bingen)
Vi ser her at Bingen har ekspandert stykket litt, han legger inn den “sterkeste” festning og de “mektige” fremmede. Det kan kanskje gi mer narrativt drivstoff, men slikt trengs ikke hos Machiavelli. Likevel, ingen stor skade. Ingen av de norske oversettelsene har respektert originalens endring av “folket” til flertallsform i den siste forekomsten – populi, altså “folkene”. I stedet har vi fått det generelle “folket”, som altså griper til våpen.
Men hva er da best?
Det kan se vanskelig ut å finne noen systematikk i dette. Her har jeg bare tatt noen stikkprøver, og tendensene jeg aner, må studeres nærmere og underbygges. I starten av et slikt sammenliknende tiltak ligger det en viss forventning om at det skal være mulig å avgjøre hvilken av versjonene som er best. Man kan raskt feste seg ved en iøynefallende feil eller noen uheldige formuleringer i én versjon, og dermed fordømme innsatsen. Denne fristelsen er en snare for mange kritikere med begrenset tid til å evaluere oversettelser. I denne lille studien har vi sett at det slett ikke er så lett.
Noen ganger er L’Oranges tekst klart tydeligst, andre ganger har Berg Eriksen en forbilledlig flyt, atter andre ganger er Bingens mer komplekse klarhet det beste. Men så kan det også være motsatt. Det skulle vært interessant å høre hva aktørene egentlig mener om hverandres innsats, og hvordan de har forholdt seg til andre foreliggende utgaver. Det virker uansett ikke som det er hold i Berg Eriksens hasardiøse utspill om Bingens elendighet i Machiavelli-monografien.
En metode jeg ikke har benyttet, men som vil måtte iverksettes i en nærmere undersøkelse, er å lese gjennom de ulike oversettelsene i sin helhet og fortløpende merke av passasjer som stikker seg ut – på godt og vondt – for så å slå opp de samme tekststedene hos de andre. I denne artikkelen har jeg stort sett bare gått én vei – fra original til oversettelser.
Men ett sted gikk jeg den andre veien. Jeg stusset over en passasje som – helt utypisk for Berg Eriksen – er nesten uleselig knotete:
“Til tross for at slike elver er voldsomme, følger det ikke av det at menneskene ikke i roligere tider skulle kunne sørge for å beskytte seg både med diker og demninger, slik at elvene enten kunne ledes gjennom en kanal eller deres krefter verken være så ville eller så ødeleggende når elvene senere vokste.”
Hos Weisse lyder passasjen:
“Men uagtet de er saa voldsomme, følger dog deraf ikke, at menneskene ikke i roligere tider skulde kunne sørge for at beskytte sig baade ved forbygninger og dæmninger, saa at elvene, naar de senere steg, enten vilde gaa gjennem en kanal, eller deres stormløb ikke være hverken saa vildt eller saa ødelæggende.”
Vi ser at Berg Eriksen har flyttet et ledd til sist, et ledd som hos Weisse står midt inne i frasen (“naar de senere steg”). Og det har lagd rot i resten av setningen. Men hvorfor er han kommet inn i den bakevja? Bingens løsning virker langt mer tilforlatelig, og er nær nok originalen:
“Til tross for at det forholder seg slik, er det likevel mulig for menneskene i rolige tider å treffe visse forberedelser, anlegge diker og skape et leie, slik at når elvene vokser senere hen, må de følge disse, eller de kan i det minste ikke herje så fritt og ikke skade så meget.”
Litt morsomt at adjektivet Machiavelli bruker om de ustyrlige elvene, er licenzioso. I moderne italiensk brukes dette ordet oftest om noe litt vovet, noe som mangler bluferdighet, ja, det som tar seg moralske friheter. Og slike friheter må også en oversetter til tider ta seg, selv om det nok er klokest å respektere visse demninger og la ordene følge konvensjonenes kanaler. Å drive hasardspill som oversetter er ikke å anbefale.
(Teksten stod på trykk i Prosa 5/6 – 2013)
