Går det an å skrive noe av allmenn interesse om en oppfinnelse som bare har en helt marginal betydning i historien – bortsett fra for innsektssamlere? Svaret er et gledesfylt JA! og kommer i form av boka Fluefellen.
Forhenværende næringslivsaktør og nå samfunnsdebattant Elin Ørjasæter gir ut sine tidligere kommentarer i bearbeidet og forlenget form mellom to permer. Resultatet er godt skrevne tekster, men tekster som fremstår som uten brodd og uten formål.
På tre år skal Norsk nettleksikon reise seg til en klippe i informasjonshavet. De har valgt en usikker, kostbar og unødvendig vei.
”Don’t be evil”: Er mottoet til verdas største internettselskap eit kategorisk imperativ? Eller må du snakke slik når du veit alt om alle? Google følgjer tastetrykka våre, der dei i stadig større omfang søker seg til verdas største trafikkmaskinar. Når vi set likskapsteikn mellom det vi finn der, og kva som eksisterer, kva hender då med alt det andre? Det er ikkje sikkert at den digitale revolusjonen vil verdiane våre vel, om vi ikkje vågar å styre den. Det er heller ikkje sikkert at dei norske bok- og medieaktørane berre tenker på eiga lommebok når dei leitar etter sin stad i det digitale universet.
Det glade vanvidd heter Elin Ørjasæters nye bok. Det er en strøm av korrektiver fra den ukorrekte samfunnsdebattanten.
Denne boka måtte skrives med beina i dritten og hodet i skyene.
Få biografier som utgis for barn og ungdom i dag kan måle seg mot Gyldendals Eliteserie fra 1970-tallet. Jeg savner biografier som tør å ta i bruk mer skjønnlitterære virkemidler.
Sakprosadebutant Ann-Magrit Austenå forsvarer ikke ytringsfriheten for enhver pris. – Det finnes ikke noe absolutt svar på når man bør og ikke bør ytre seg, sier hun.
Forfatteren stiller viktige spørsmål om psykologiens posisjon i samfunnet, men de blir ikke besvart godt nok.
[ingress size=“12”]Sakprosamiljøet ved Universitetet i Oslo leser mye sakprosa og faglitteratur, og deler sine beste bokstunder med Prosas lesere. Leserne denne gang er ph.d.-stipendiat Gudrun Kløve Juul, universitetslektor Jan Grue, professor Kjell Lars Berge og professor Johan L. Tønnesson.[/ingress]
Her er fem leseopplevelser som favner bredt.
Noen av oss vil huske kaken læreren brukte for å illustrere den globale skjevfordelingen: Da Kari og Knut åt seg fordervet på den rike siden av bordet mens resten av klassen ble avspist med et lite stykke uten pynt. Et enkelt grep som skapte viktig og riktig engasjement.
Fra Henrik Ibsen til spiritismen. Fra Knut Hamsun til healing. Ivo de Figueiredo og Ingar Sletten Kolloen har forsøkt å bende sakprosaens grenser. Virkeligheten? Den er altfor stor for oss, sier de.
Norge er annerledeslandet på de fleste områder, også religion. Det er rart og morsomt når vi har en prest som statsminister, men bare Bård Tufte Johansen klarer å parodiere humanetikere.
Med utgivelsen om en glemt norskamerikansk pioner tar Karin Sveens kloke forfatterskap en delvis ny vending. Boken har mange kvaliteter, men når aldri samme nivå som essayene hennes.
Store spørsmål reises i to nylig utgitte bøker om begrepet tid. “Finnes det en tid i verden, eller er det noe vi mennesker har konstruert oss?” spør sosiologen. “Hva er tid?” spør filosofen. Svarene blir, ikke overraskende, ganske ulike.
Kaja Schjerven Mollerin skriver Hans Herbjørnsruds forfatterskap inn i historien på mer enn ett vis.
Verdens stabilitet påvirkes i urovekkende grad av utviklingen i de pakistanske grenseområdene. De fleste av oss vet lite om dette landet, og nyhetene derfra formidles ofte usammenhengende og kontekstløst. Til tross for at det i fjor kom ut tre nye norske bøker om Pakistan, er det god grunn til å oppsøke utenlandsk sakprosa om landet.
