Forlaget trodde det skulle være en debattbok, selv mente hun å ha skrevet en lattervekkende feelgood-bok – dog med dystopiske innslag, som nærmiljøets sammenbrudd og velferdsstatens endelikt.
En del av boka utspiller seg tydelig i Bærum og Oslo vest: Sommeren er tiden for plastisk kirurgi. Vin drikkes hver kveld. Utbrent blir man likevel. I skogen er det ikke hyggelig å gå lenger, for der finnes bare topptrente utstyrsfriker som aldri hilser.
Elin Ørjasæters samling av korttekster, hvorav halvparten er nyskrevne, er en dobbeltmitraljøse av meninger og historier, betroelser om bipolare lidelser og kaos i heimen, kjappe analyser av alt fra moderskapet til fremmedgjørende komfyrer. I ånden fra Twitter er hver eneste side utstyrt med et fengende sitat. Men her er da alvor nok. Konklusjonen først: Verden blir bedre, det bygges bredbånd i Rwanda. Men vår verden, slik vi kjenner den, går under.
- Hva er det du vil med denne boka?
- Det spør alle forleggere om også. Da får jeg lyst til å si: Fuck you. Jeg vil gi ut en bok. Det jeg skriver burde være av interesse, det er lett å relatere til for mange mennesker. Hvis jeg skulle kritisere meg selv for noe, så er det ikke at boka er rotete, for det er den, men at det er for få klare standpunkter.
- Er det noen rød tråd?
- Nei. Ikke noe annet enn at det er jeg som har tenkt det. Hodet mitt er ganske flagrende, jeg mener mye om mangt, og det får jeg masse kritikk for. ”Mediehore”, sier noen. For å nyte respekt skal man helst bli ekspert på noe, men det er ikke noe for meg, jeg liker å sette meg inn i nye ting.
- Og alltid mene noe annet enn de andre?
- Jeg har nok en trang til å skape liv, til å se hvilket standpunkt som mangler i en debatt. Ideologisk står jeg på høyresiden, og da blir man kontroversiell i det norske kommentariatet. De fleste på høyresiden gidder ikke å debattere, de vil tjene penger i stedet.
- Hvis du måtte trekke ut noen stikkord, en essens av de viktigste tankene som løper gjennom resonnementene dine?
- Da vil jeg si innovasjon, teknologi og endringstakt. Vi lever i en tid som er historisk noe helt nytt. Det har aldri noen gang vært sånn at barna dine er smartere enn deg, og at du blir avleggs i yrkeslivet så fort som du blir i dag. Det er ingen annen epoke i historien hvor arbeidsprosessene er blitt endret så mye i løpet av ti år som i vår tid. Og da er det ikke unaturlig at en relativt stor del av befolkningen ender på trygd. Det finnes ikke lenger enkle jobber for den som faller utenfor.
- Du ser de trygdede som selve limet i familier og lokalsamfunn. Et vakkert, men vel optimistisk syn?
- Ja, det er det flere som sier. Hadde noen gitt meg en million kroner, skulle jeg skrevet en hel bok om dette. Om forholdet mellom arbeid og trygd, og nærmiljøenes undergang i lys av nye produksjonsmåter. Det vanlige utgangspunktet er jo å si at alle har rett til arbeid, det synes jeg er galt. I et moderne samfunn er lønnsarbeidet så komplekst at du skal ha spesielle forutsetninger for å klare det.
- Er det gått så langt?
- Ja, det mener jeg. Det går på to ting. Økende krav til iq, i absolutt alle stillinger. En renholdsarbeider må kunne lese en bruksanvisning på engelsk. Erna Solberg hyler om alle de som går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive. Ja, tror hun at alle kunne lese og skrive på 1920-tallet? Det har alltid vært en høy prosent som ikke klarer å lese og skrive ordentlig. Det er faktisk en enorm variasjon i intelligens, og for de som ligger lavt blir det vanskeligere og vanskeligere. I tillegg til iq må du ha relasjonell kompetanse. Det vil alltid være en viss andel av befolkningen som har personlighetsforstyrrelser, som er litt paranoide, litt gretne eller gale. Før kunne de labbe rundt i skogen og gjøre nytte for seg, hvor gjør du av de menneskene nå?
- Det er vel en stund siden de kunne gjøre nytte for seg i skogen?
- Nei, det er ikke lenger siden enn min fars barndom. Produktivitetsøkningen i skogbruket tok fart først på 1950-tallet. Først da begynte det så smått med traktor og motorsag, i dag er skogbruket høyindustrialisert med kompliserte maskiner. Jeg husker ennå hesjing i jordbruket, og jeg er bare 48. Men det har jo akselerert de siste tiårene. Tidligere måtte en sekretær lære seg ett program på en pc. I dag sitter mine kolleger med to skjermer hver, og det kommer hele tiden nye systemer. Hver gang jeg har klart å lære meg et publiseringssystem, kommer det et nytt. Det kreves en enorm hjerne for å henge med, i tillegg jobber folk i dag i åpne landskap. Vi kan ikke ha aggressive eller paranoide folk der, for man skal jo samhandle hele tiden.
- Så man kan ikke lenger forvente at alle skal arbeide?
- I stedet for å si at folk har rett til arbeid, vil jeg si at alle har rett til inntekt. Dette er det nesten ingen som er enig med meg i. Skal vi la folk sulte i hjel, da? Slik det er i dag får folk inntekt dersom de klarer å komme inn i ”sykesekken”, hvilket er med på å sykeliggjøre et helt folk. Derfor tror jeg at borgerlønn er noe vi må vurdere seriøst. I dag er det slik at 80 prosent av dem som vil ha borgerlønn, får det, mens den siste uheldige eller bunnærlige 20 prosenten ikke får det.
- Venstre har borgerlønn i sitt program, og det hender noen gamle anarkister snakker om det, men det er ikke akkurat høyt oppe på agendaen?
- Nei, og antagelig kan vi ikke ha det på grunn av innvandringen. Jeg har heller ikke hatt tid til å sette meg inn i hvordan borgerlønn kunne fungert i praksis. Mitt utgangspunkt er hva jeg observerte da sønnene mine var små, da så jeg hvordan folk på uføretrygd gjorde nytte for seg i nærmiljøet. Jeg vet om en idrettsgren hvor hele lag drives av aktive folk på trygd. Jeg synes det er strålende. En slektning av meg har vært psykisk syk, hele livet, og takket være en nabo på uføretrygd kunne hun bo hjemme i ti år ekstra.
- Likevel er trygdemottakere utsatt for en viss moralsk fordømmelse?
- Ikke fra meg. Alle gjør rasjonelle valg. Hvis du ikke ønsker å være i arbeidslivet, ingen ønsker å ha deg der, og hvis du har masse å gjøre hjemme – hvorfor skal du da på død og liv ha lønnsarbeid? Spørsmålet blir hvordan vi skal utforme ordningene slik at vi ikke kommer dit at de som ordningene var ment for ikke lenger vil få den hjelp de trenger.
- Borgerlønn til alle måtte være temmelig lav, slik at det virkelig lønnet seg å jobbe?
- Ja, lavere enn dagens trygd. Alle kunne få borgerlønn, men for å gi en solid uføretrygd til noen, kan det hende vi må tilbake til slik det var før. Kun medisinsk observerbare diagnoser ga rett til en trygd som var på høyde med dagens trygd. Vi må gjøre et skille på verdig og ikke-verdig trengende. Jeg har en ung venn som er så hardt rammet av leddgikt at han nesten ikke kan gå. Jeg blir utrolig opprørt av at han må leve i fattigdom og ikke kan få mer i trygd fordi regjeringen vet at det er så mange andre som skal ha.
- Blant annet de som er slitne av et selvvalgt, for hektisk liv?
- Det er mer de langtidssykemeldte. Der har du øvre middelklasse, vi blir jo ikke uføretrygdet, vi må bare ha et år off. Det er stilt opp mot disse jeg mener at hylekoret mot kvinner som frivillig jobber deltid er så misforstått.
- ”En hån mot sunn fornuft”, skriver du. Disse kvinnene tar ansvar for sitt eget liv og får høre at de gjør et tåpelig valg…
- De skal gå rundt og føle at de gjør noe galt, mens de faktisk gjør det som er helt riktig. Den norske feminismen er så til de grader den øvre middelklassens feminisme, det gjelder også motstanden mot kontantstøtte, som er totalt fundert på min klasses behov. Vi vil ha full barnehageplass, for vi har interessante jobber og tjener så godt, så ordner vi oss heller med sykemelding når vi blir slitne, eller får au-pair. Feministene har helt sett bort fra den enorme arbeidsinnsatsen som skal til i et hjem for å ha det ålreit. De har neglisjert det, rett og slett.
- De mener vel at menn må ta større ansvar for familien, for eksempel jobbe deltid i større grad?
- Men også det ligger på kvinnene, da må kvinner begynne å forelske seg i menn som vil jobbe deltid. Jeg og moren min er de eneste eksemplene jeg kjenner på damer som har forelsket seg i menn som tjener mindre enn dem.
- Det er vel slikt som endres sakte over tid?
- Hvis det plutselig blir slik at snille, hjemmekjære menn blir populære og får mange barn, mens ingen vil gifte seg med karrieremenn, så vil dette endres ved naturlig seleksjon i løpet av et par generasjoner. Men foreløpig er det urealistisk å få menn hjem.
- Nå har forskere funnet ut at den norske familiepolitikken er for god, den fører til at kvinner blir for lenge hjemme og ikke når toppen i yrkeslivet?
- Fødselspermisjonen har gitt kvinner et bedre liv. Det er det som er viktig. Det å si at vi skal kutte i velferdsordningene, for å oppnå likestilling i næringslivet…det synes jeg er sykt. Jeg synes generelt at småbarnsforeldre bør få goder, det man kan stille spørsmål ved er om det er rettferdig at alle godene skal knyttes til det å ha full jobb.
- Du latterliggjør kvinnelige ”gründere” som starter med tovede ulltøfler og blomsterbinding?
- De vil ha både i pose og sekk. De vil være kvinner og gjøre sånt som kvinner liker, men de vil også kalle det å være gründer. Det er jo bare tull, det er en dyr hobby som de blir sponset av mannen sin for å drive med.
- Og så viser de frem pensjonatet sitt i avisenes leve-bilag og forteller om hvor flott det er å realisere seg selv?
- Jeg har aldri skjønt hvorfor ikke journalistene ber om å få se regnskapet…
- Men ser du samtidig disse kvinnene som mer menneskelige enn menn? Du skriver at de vil gjøre verden til et bedre sted, mens menn vil tjene penger?
- Jeg vil ikke si menneskelig, for menn er jo halve menneskeheten, men jeg forstår godt at man heller vil holde på med hyggelige ting. Ta meg selv. Jeg halverte lønnen min ved å begynne i E24, fordi jeg hadde lyst til å skrive. I prinsippet det samme som å sy ulltøfler. To ganger har jeg forlatt en mulighet til å tjene mye penger som direktør. Ingen menn ville gjort det samme, fryktelig mange kvinner kunne gjort det. Og for meg er det helt greit. Jeg synes bare det er ufattelig at noen i 2011 klarer å engasjere seg i likestillingsspørsmål for kvinner i Norge med etnisk norsk kulturbakgrunn.
- Det er ikke bare kvinner som vil utvikle seg selv og følge sine drømmer. Ungdommer skal nå helst bli noe kreativt, noe unikt. Hvordan endte vi opp med å hylle selvsentrert kreativitet i stedet for det å bygge landet?
- Det der holder på å snu, tror jeg. Jeg så nettopp noen annonser på trikken: ”Vil du lære å bli kreativ?” Det var noen sånne kreative markedsføringsskole-greier. Hvem er det som går på sånt? Jo, det er de som kommer for seint til toget. De ungdommene som er litt smarte nå, de studerer jus, de går på NTNU, de er i Telemarksbataljonen. Hvem er først ute? Vestkantgutta, bærumsgutta. Jeg kjenner dem, det er vennene til barna mine, nå er de på jussen igjen, og hvis de ikke er det, så er de i krigen.
- Men ellers er det ikke bare-bare å ha tenåringsbarn i Bærum, forstår man?
- Ha, ha, nei, det skal jeg love deg. Og de verste historiene har gutta mine refusert.
- Du virker rystet særlig over alkoholforbruket?
- Det er helt vilt. Det er absolutt ingen overdrivelser i det jeg skriver. Jeg skjønner ikke at vi finner oss i det. I russetiden var jeg livredd, hele tiden. Og alle de andre foreldrene syntes bare det var fantastisk at barna hadde det gøy. Hvis jeg hadde en datter, måtte jeg bare ha tenkt; ok, hun kommer til å bli voldtatt, det eneste jeg må lære henne er at når det skjer, så er ikke livet over. Når du ser hvordan de jentene raver rundt med miniskjørtene rundt midjen…
- Endetiden er nær?
- Jeg tror verden går under, for oss. Jeg tror at Europas storhetstid definitivt er over, og at vi kommer til å gå inn i en lang periode hvor vi sliter med statsfinansene og produktiviteten og det meste. Ta velferdsstatenes møte med innvandringen, det går ikke bra, for å si det enkelt.
- Immigrasjonen kan også sees på som en gradvis omfordeling mellom verdensdeler?
- Det er det jeg prøver å si til meg selv, som en trøst, for jeg er mer bekymret for innvandringen enn Fremskrittspartiet noen gang har vært. Men kanskje på en annen måte. Økonomisk, ikke kulturelt.
- Om det blir et flertall av muslimer i Oslo, gjør ikke deg noe?
- I couldn’t care less. Det som er viktig er at folk klarer seg materielt og beholder individuell frihet. Vi vet at ikke-vestlige innvandrere hvert år sender mer penger hjem enn hele bistandsbudsjettet. Vi vet også at det norsk-pakistanske miljøet har svindlet skatt og uføretrygd og det meste, men det er jo ikke sikkert de pengene hadde kommet mer til nytte som nok et flislagt bad i Kvænangen enn i en landsby i Punjab.
- Men det undergraver systemet, for de som jobber hardt og følger reglene sitter igjen med mindre penger enn de som svindler og utnytter systemet?
- Nemlig. De sitter der og føler at de har gjort noe dumt. Hele forutsetningen for at velferdsstaten skal fungere finansielt er at flertallet deler kultur, oppfatninger, arbeidsmoral. Slik var det i Norge lenge, men dette er nå under total endring. Ikke bare på grunn av innvandring, men også nye generasjoner med nye holdninger.
- Fortsatt synes en del politikere naive. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sa nylig at ingen velger et liv på trygd?
- Jeg hadde håp til Bjurstrøm, men mister det helt etter slike uttalelser. Jeg fatter ikke hvilken verden hun lever i. Har hun aldri bodd i et nabolag? Jeg har hjulpet innvandrerdamer å fylle ut offentlige skjemaer, jeg vet hvordan de tenker. Forskningsmessig er det jo også så lett å slå tilbake det hun sier. Mitt håp er at hun vet at hun lyver.
- Men det er vel heller ikke slik at det er en drivkraft for en stor gruppe i befolkningen å få penger hos NAV? Du skriver om ”å få innvilget uføretrygd”, og omtaler diagnoser som en ”inngangsbillett” til trygd.
- Du stiller et for enkelt spørsmål. Man er en sum av de tingene som trekker i en. Hvis du synes du har et jævlig slitsomt liv, mange mennesker synes at de har det, og du ser at du får en liten nedgang i utbetalt inntekt dersom du går over på trygd… Jeg ville ha tenkt grundig igjennom det, hvis jeg hadde hatt en kjedeligere jobb.
- Men det har du ikke, som kommentator i en nettavis. Du lovpriser nettet og blogger og Twitter som møteplasser for folk med sære interesser og felles perspektiv. Kan det ikke også være noe innsnevrende ved dette, man kan velge seg ut det man allerede interesser seg for, og velge bort det som interesser andre eller det allmenne?
- Det er jo en skummel ting ved hele det moderne mediebildet. En stadig større del av befolkningen leser ikke aviser, ser ikke Dagsrevyen. Som politiker eller kjendis oppdager du dette, du må være overalt. Hvis du er litt selektiv vil det være store grupper som ikke vet hvem du er. Moren min vet ikke hvem Petter Pilgaard er.
- Hvem?
- Du vet heller ikke hvem Petter Pilgaard er! Ha, ha, han er kanskje den største kjendisen blant nordmenn mellom 15 og 30 år. Men Knut Olav Åmås vet du hvem er?
- Det er klart.
- Det er klart, ja. Men blant normale, unge mennesker er det kanskje 1 av 10.000 som vet hvem Åmås er. Sånn var det ikke før. Sosiale medier forsterker jo til dels dette. Flere og flere vil følge personlige merkevarer, mer enn redaksjoner. De vil hekte seg på folk som kan fange opp ting for dem. Twitter er den spede starten på dette.
- Hvorfor liker du Twitter så godt?
- Ungene har flyttet ut, men jeg har fortsatt ikke lyst til å gå ut av døra, jeg elsker å sitte hjemme. Twitter gir meg en mulighet til å treffe folk jeg ellers aldri ville truffet. Jeg slipper venners fysiske nærvær, slipper å forholde meg til dem.
- Er ikke det å velge seg bort fra selve livet?
- Jo. Det er akkurat hva det er. Og det er et eksperiment som jeg ikke vet hvor fører.
