Perspektiver på Pakistan

Imtiaz Guls “The Most Dangerous Place” og den norske oversettelsen av David Oliver Relin og Greg Mortensons “Three Cups of Tea”, er to nye og svært ulike utenlandske sakprosabøker om Pakistan.

I en artikkel i The New Republic fra 1989 med den uhyggelig dagsaktuelle tittelen «Why are we in Afghanistan» gir journalisten Robert Wright oss et tragisk frempek. «One of the enduring ironies of our Afghanistan policy is that by cranking up the column on the war, especially during the mid-‘80s, we did nearly as much damage to Pakistan as a mildly successful destabilization campaign by the Soviets would have done.» Med skremmende klarsyn påpeker Wright et mulig utfall av krigen: «the worst would be for the rebels [Mujaheddins] finally to reach the military goals we’ve helped them pursue for the last ten years. […] there seems to be a good chance of an outcome that would in one way or another make our decade of support for the freedom fighters look highly ironic.»

I de pakistanske grenseområdene mot Afghanistan har denne ironien, hvis det er det riktige ordet, virkelig gjort seg gjeldende. Den gjestfriheten som en gang ble vist amerikanere som allierte i kampen mot Sovjet, har av grunner vi nå smertefullt kjenner til, blitt dramatisk reversert. I 2009, to tiår og et geopolitisk paradigme senere, påpekte president Obama en iskald sannhet: «For the American people, this border region has become the most dangerous place in the world.” Som Obamba også konstaterte, retter ikke trusselen seg bare mot USA. «If there is a major attack on an Asian, European, or African city, it, too, is likely to have ties to al Qaeda’s leadership in Pakistan. The safety of people around the world is at stake.»

Med dette sitatet åpner Imtiaz Gul sin nye bok “The Most Dangerous Place – Pakistan’s Lawless Frontier”, utgitt på Penguin forlag i 2010. Gjennom ti års erfaring som journalist og politisk kommentator kan Gul tilby et perspektiv få utenlandske forfattere kan konkurrere med. Gul retter oppmerksomheten mot avgjørende spørsmål som internasjonal dagspresse sjelden tar seg tid til å stille: Hvem er egentlig pakistansk Taliban, hva er deres agenda, deres interne enigheter og stridigheter, hva er deres forhold til afghansk Taliban, al-Qaida og pakistanske etterretningsmyndigheter, hvem finansierer dem og hva er deres rekrutteringsgrunnlag? Gul er langt fra noen lenestolsanalytiker, og boken er spekket med historier fra grenseområdene om møter med personer han har truffet gjennom en lang journalistkarriere. Som for eksempel den aldrende afghanske læreren i Peshawar, som deltar i et prosjekt for å fjerne jihad-retorikk fra skolebøker, og som nøkternt observerer: «We are now removing what we inserted into the books twenty years ago.»

Prosjektet ble drevet av University of Nebraska, samme universitet som ifølge Gul tidligere hadde fått i oppgave av CIA å lage lærebøker som skulle inspirere til jihad mot hedenske russere.
Selv om Gul påpeker eksterne aktørers rolle, enten de er fra Vesten, Midtøsten eller nabolandene, er ikke Guls agenda å skylde på utenlandsk innblanding. Gul viser det eksplosive villniset av militante religiøse fraksjoner som holder til i Pakistans føderalt administrerte stammeområder (FATA). Det som for omverdenen ofte blir omtalt som pakistansk Taliban, beskrives av Gul som en broket sammenslutning av ulike grupperinger med bare til dels overlappende agenda. Slik stammekulturens desentraliserte politiske tradisjon har gjort det vanskelig for den pakistanske sentralmakten å sikre stabilt herredømme over regionen, hindrer denne heterogeniteten fremveksten av én enhetlig talibanbevegelse. Denne innsikten gjør det lettere å forstå hvorfor den pakistanske talibanbevegelsen ikke har fulgt oppfordringen fra mullah Omar, lederen for afghansk Taliban, om å stoppe angrepene i Pakistan og heller rette innsatsen mot krigen i Afghanistan. De siste årene har Pakistan vært det land i verden der flest menneskeliv går tapt i krigen mot islamske militante organisasjoner. Etter at lederen for den pakistanske talibanbevegelsen, Baitullah Mehsud, ble drept i et droneangrep (en krigføring hvis konsekvenser Gul vier betydelig plass), ble uenigheten om hvem som skulle etterfølge Mehsud så alvorlig at al-Qaida og afghansk Taliban måtte hjelpe til for å bringe de forskjellige pakistanske Taliban-kommandantene til enighet.

Til tross for bevegelsens sprikende agenda fremhever Gul et fellestrekk i deres rekrutteringsgrunnlag: FATA administreres under spesielle lover som britene implementerte for over et århundre siden. Disse lovene gir innbyggerne sviktende eller ingen rettssikkerhet og skaper grobunn for radikale bevegelser som lover å bekjempe anarkiets vilkårlige tyranni. Mens pakistanske myndighetsrepresentanter ser på talibaniseringen av grenseområdene som hovedproblemet, påpeker Gul at mange lokale anser hovedproblemet for å være myndighetenes manglende evne eller vilje til å tilby befolkningen i området grunnleggende rettssikkerhet eller offentlige sosial- og helsetjenester.

I tillegg til et detaljert kart over grenseområdene har boken to grundige appendikser med oversikt over Pakistans mest profilerte militante islamister og landets mest kjente militante religiøse organisasjoner. Guls bok er på mange måter en bok for viderekomne på grunn av dens nyanserikdom, bredde og informasjonstetthet. Forkunnskaper om tematikken er også nødvendig, idet leseren på grunn av Guls mangelfulle kildehenvisning dessverre må vurdere sannhetsgehalten til enkelte sitater og fakta på egen hånd. Likevel holder det å ha en litt over gjennomsnittlig interesse for Pakistan, gjerne ispedd en dose kaostoleranse (en egenskap enhver som forsøker å forstå denne regionen, bør være i besittelse av), for å sette pris på boken.

“Tre kopper te”, som ble oversatt til norsk av Gunnar Nyquist og utgitt på Gyldendal forlag i fjor, anlegger et radikalt annerledes perspektiv enn “The Most Dangerous Place”. I “Tre kopper te”cfortelles historien om fjellklatreren Greg Mortensons halsbrekkende og imponerende innsats for å bygge skoler for fattige barn i Pakistans mest avsidesliggende landsbyer. Etter et mislykket forsøk på å bestige K2 blir Mortenson reddet av beboerne i en landsby i nærheten. Når han kommer til hektene, lover han å komme tilbake til landsbyen for å gjengjelde tjenesten: Han vil bygge en skole til dem. Selv om Mortenson bytter ut sine fjellklatrerdrømmer med et mer altruistisk prosjekt om å bygge skoler til fattige pakistanske barn, beholder han en fjellklatrers dødsforakt og beinharde viljestyrke. Først etter en dramatisk kidnapping, en fatwa, hundrevis av tiggerbrev, et ødelagt parforhold og talløse tekopper med det lokale landsbyrådet, står den første skolen klar. I stedet for å la seg demotivere eller henfalle til handlingslammende tvil, ser Mortenson ut til å hente en overnaturlig motivasjon i møtet med motgangen.

Boken er trolig den mest solgte sakprosaboken i Vesten om Pakistan og Afghanistan og er pensum for amerikanske soldater som tjenestegjør i Afghanistan. Den bidrar derfor vesentlig til det bildet både vestlige soldater og sivile har av befolkningen i deler av denne regionen. Boken lykkes i å tegne et bilde av Pakistans nordlige grenseområder, som er preget av stor variasjon mellom og innad i ulike folkegrupper. Mortenson blir både kidnappet og løslatt av lokale militante, møter korrupte handelsmenn, helhjertede sjelevenner og både tolerante og dogmatiske religiøse ledere. To ganger utstedes en fatwa over Mortenson av lokale mullaer, begge ganger hjelper pakistanske kolleger ham med å anke fatwaen til en høyere religiøs myndighet. Begge ganger reverseres fatwaen. Domstolens integritet avføder følgende bitende kommentar fra Mortenson: «Her har du en islamsk domstol i en konservativ sjiamuslimsk del av Pakistan som gir en amerikaner beskyttelse, samtidig som USA holder muslimer fanget uten tiltale på Guantanamo på Cuba i årevis under vårt såkalte rettssystem.»

Det intense personfokuset begrenser bokens evne til å gi en mer helhetlig forståelse av den politiske dynamikken i regionen. Til tider er den applauderende omtalen av Mortenson på grensen til helgendyrkelse. Vilje til å problematisere enkelte av Mortensons fremgangsmåter eller overhodet stille kritiske spørsmål er fullstendig fraværende. Likevel, historien om Greg Mortenson og menneskene han møter i Pakistan er gripende og inspirerende, den ukritiske fremstillingen til tross.

“The Most Dangerous Place” og “Tre kopper te” belyser Pakistan på svært forskjellige måter og tilkjennegir forfatternes ulike implisitte politiske perspektiver. Mens Mortenson og Relin har opplysningsinspirert klokkertro på utdannings potensielt konfliktforebyggende rolle, reflekterer Guls tilnærming en mer realpolitisk og hobbesiansk forståelse av regionens politiske dynamikk. Selv om også Gul fremhever utdanningens betydning, har han et fast blikk på konfliktens strukturelle geopolitiske drivkrefter og lokal og regional kamp om ressurser, innflytelse og makt.

For den som vil ha en lettlest, engasjerende og inspirerende historie fra Pakistan har “Tre kopper te sin klare funksjon”. Om du ønsker en intellektuelt stimulerende bok og ikke er redd for å bli overlesset med informasjon, bør du velge “The Most Dangerous Place”. Kanskje er det forutsigbart og jålete å anbefale en relativt ukjent utgivelse av en pakistansk journalist fremfor en kritikerrost amerikansk bestselger. Men jeg gjør det likevel.