Kunnskap på salg?
Da det 243 år gamle Encyclopaedia Britannica i 2000 ga ut en ny versjon i 32 bind, var minsteprisen 700 pund. Foretrakk man en DVD-versjon kostet det 70 pund, og på det som i gamle dager het CD-Rom bare 50 pund. På nettet var det gratis. Da Aschehoug og Gyldendal slo oppslagsordene sine sammen i 1978, ble det snart et flott verk med ca. 280. 000 artikler, og da den slankere internettutgaven (ca. 150 000 artikler) kom i 2000, kostet årsabonnementet 600 kroner. Før det også ble gratis. Det planlagte Norsk nettleksikon skal i tre år leve av velvillige institusjoner. Var det bare cellulosen som kostet? Eller er det kunnskapen selv som inflaterer?
Nei, forklaringen er nettet selv. Datanettene som etterhånden løp sammen i Internett, sprang ut av forsøk med å overføre datafiler i et nett som ikke filtrerte eller godkjente det som ble overført. Enkelhet og robusthet ble satt foran sikkerhet og kontroll. Derfor tok det tjue år før nettet ble benyttet for kommersielle formål, og dot.com-boblen i slutten av 1990-årene bekreftet til fulle at nettet ikke uten videre var en markedsplass.
Med salg av digitalisert informasjon til det brede publikum blir tingene enda mer komplisert fordi Internett er en global kopimaskin til fri benyttelse. Kostnadene med å kopiere er lik null og informasjonen flyter nokså fritt. Det finnes unntak, men forsøk på å ta betalt for eksempelvis journalistikk vil stort sett sende brukerne til konkurrentene. Den informasjonen de fleste av oss etterspør er et gode, men sjelden et knapt gode. Information wants to be free sa alternativbevegelsens Stuart Brand i Internettets barndom. Han mente frittflytende, ikke gratis, men spådommen hans slo langt på vei til også i økonomisk forstand .
Frigjøringen medfører dessuten at vi unngår å kjøpe det vi ikke umiddelbart trenger. Bøker og andre store informasjonssamlinger stykkes opp til artikler, avsnitt og ord. På nettet blir et leksikon og andre oppslagsverk brutt ned til flere hundre tusen søkeprodukter. Så små biter lar seg knapt betale for, fordi transaksjonen koster mer enn produktet. Og dersom man bygger mur rundt sin informasjon for å kunne selge den, reduserer man antallet brukere dramatisk, blant annet fordi man ikke slipper til Google, vår tids viktigste portal inn til den digitale herligheten.
Problemet er selvfølgelig at selve arbeidet med å skape et oppslagsverk er minst like krevende og kostbart som før. Så hvordan skal leksikografene lønnes? Reklamen står igjen som den enkleste muligheten og er blitt den dominerende finansieringsformen. En rekke unntak knytter seg mest til merkevarer og eksklusiv kvalitetsinformasjon. Og noen offentlige tjenester kan lene seg på offentlige tilskudd eller bransjebevilgninger, eller, som NRK, på lisensen. Men tendensen er klar: Bare reklame sikrer produsenten inntekter samtidig som produktet framstår som gratis. Nettbaserte kvalitetskilder innrettet mot elever, studenter og andre innbyggere som søker viten, står overfor to muligheter: Å redusere kostnadene ved å dele arbeidet på mange, eller satse på et reklamefinansiert eliteprosjekt – begge eventuelt kombinert med offentlig støtte.
Historien om Wikipedia
For dem som tar både opplysningstanken og Internett alvorlig, har valget vært stadig enklere siden 2001. I skrivende stund er det på dagen ti år siden Larry Sanger og Jimmy Wales ga startskuddet for ensyklopedi-dugnaden Wikipedia. I likhet med vaselin, sms og andre nyttige ting, ble Wikipedia til som et verktøy for å realisere noe annet – i Wikipedias tilfelle for å skaffe stoff og folk til Nupedia, et ekspert-skrevet leksikon. Snart var verktøyet større og bedre enn hovedproduktet, og Nupedia er for lengst lagt dødt. I dag har Wikipedia mer enn 365 millioner lesere av versjoner på 262 språk og er verdens åttende mest besøkte nettsted. Flere av versjonene har over en million artikler. Når så man sist et ikke-kommersielt samarbeidsprosjekt av slike dimensjoner?
I dette sitt tiende år beveger Wikipedia seg forsiktig i retning av den tradisjonelle ensyklopediens klassiske autoritet, den som hviler på opplyst ekspertise. Samarbeid er inngått med andre kunnskapsverk eller spesialistmiljøer som påtar seg kuratorjobber for nye artikler på Wikipedia. Encyclopedia of Life skal etterse artikler om dyreartene, og spesialister på offentlig regulering skal kvalitetssikre artikler om ”public policy”. Denne nye praksisen tvinger fram noen nye spørsmål om habilitet: Skal Byrådet i Oslo få skrive om Oslo kommune? Skal det kinesiske informasjonsdepartementet skrive om kinesisk demokrati? Heldigvis eier ingen artiklene på Wikipedia, som jo er åpent tilgjengelig i tråd med Creative Commons-lisensen, og kan redigeres av andre.
Veien hit har ikke vært lineær og forteller noe om kunsten å samle kunnskap: De første årene eksploderte både skriving av artikler og bruk. Etter fem år var en million artikler i den engelske versjonen lagt ut og et drøyt år senere var enda en million passert. Etter tre-fire år flatet veksten i nye artikler en anelse ut En grunn til detteer at jo flere ord som er lagt inn, desto smalere og mer spesialiserte ord gjenstår. Obama og Beatles er behørig omtalt og man må bevege seg et stykke inn i sitt eget fag for å hente fram nye begreper verd en omtale. Dessuten hadde leksikonet ennå ikke rukket å bli globalt. En femtedel av alle stedbaserte temaer var knyttet til USA, og det er skrevet nesten like mye om Antarktis som om hele Afrika. En annen grunn til en midlertidig pause i veksten følger av hva sosiologene kjenner som ”oligarkiets jernlov”, tendensen til at det utvikler seg mektige eliter og konsentrasjon av makt i masseorganisasjoner. fram til 2006 var det en liten andel av redigererne som sto for det klart meste av redigeringen av Wikipedia. Ifølge en undersøkelse utført av lederen, Jimmy Wales, sto under én prosent for halvparten av alle redigeringene på den engelske versjonen.
De siste fem årene har igjen aktiviteten skutt i været. Eliten dominerer ikke så sterkt og andelen av de som redigerer en nokså moderat mengde artikler har vokst svært. Dette skyldes til dels at Wikipedia ble betraktet som et både viktig og morsomt sted å bidra, ikke minst i forbindelse med undervisning. Mindre påaktet er teknologiens rolle. Den voldsomme veksten til Wikipedia hviler ikke bare på bred deltakelse fra mange frivillige. Enda mer skyldes det et intrikat samvirke mellom teknologi og mennesker. Produksjon og vedlikehold av artikler er i stor grad automatisert og gjør det mulig for uerfarne brukere å ta del, uten at leksikonet bryter sammen. Noe av det viktigste er programvare-roboter – bots – som kan redigere og samprodusere tekster i stort omfang ved å sammenstille informasjon fra ulike databaser. Artiklene om byer i USA er i det alt vesentlige satt sammen av data fra CIA World Factbook og US census, og det er bots som har gjort det meste av jobben. Bots står for en femdel av alle redigeringer på wikipediaene. I tillegg identifiserer de vandalisme, avklarer opphavsrettslige bindinger og mye mer.
Nok en årsak til Wikipedias suksess heter Google. Wikipedia er på alle måter en åpen plattform, og svært mange av søkene kommer direkte via en søkemotor, først og framst Google. Google liker Wikipedia, det ser man ikke bare på bidragene som kommer fra Google (to millioner pund i fjor) men først og framst på hvor høyt wikipediasidene når på Googlesøk i forhold til andre søkemotorer. Det gir søkerne mer valuta for den tiden de bruker på Google, som igjen gjør det lettere å akseptere de betalte søkeordene.
Hva er et kvalitetsleksikon?
For to år siden kom Store norske leksikon ”2.0”, et reklamefinansiert og åpent leksikon der brukere kunne ta del i redigeringen. Dette var forløperen til det som nå skal bli Norsk nettleksikon. I 2009 var formålet å kombinere redaksjons- og kvalitetssikret innhold med brukerbidrag, og artiklene ble merket etter om de var en kvalitetssikret artikkel eller brukerartikkel. Et problem oppsto allerede her, i framstillingen av at noe av stoffet (det ekspertproduserte) var kvalitetssikret, mens det øvrige stoffet altså ikke var det, men tydeligvis folkelig og deltakende, anonymt og kanskje ikke så godt.
Bruken av ordet kvalitet i sorteringen av stoffet, og likeledes i merkingen av artiklene, fikk meg til å spørre: Er det ikke så enkelt som at alt som er bra nok skal publiseres, mens alt annet må holdes vekk? Når ble denne normen for redigering avleggs? Iallfall ikke med Internett. Det Linux, Wikipedia og utallige andre prosjekter har utviklet er nye måter å framme høyere kvalitet på. Derfor er Linux verdens mest brukte operativsystem på webservere og mye annet, og derfor er Wikipedia verdens største leksikon. Nå har ikke alltid flertallet rett, men midt på dagen mottar Wikipedia 60.000 sideforespørsler per sekund.
Det begynner å bli mange undersøkelser av Wikipedias kvalitet. Noen har sammenlignet tilfeldig valgte artikler med andre leksika, andre har latt eksperter lese artikler om sine fagområder. Resultatene varierer og selvsagt finner man feil i Wikipedia. Den generelle trenden er dog at Wikipedia holder mål, og hvis man tar med verdien av gode lenker, gjør det en bedre jobb enn andre ensyklopedier. Den som tror at det blir lavere kvalitet av ikke å sette formelle krav til bidragsyterne, kan ha nytte av å studere Internetts historie. For å bruke en kjent formulering fra leksikon-debatten: Hvem som helst kan nemlig bidra til å utvikle Internett og utallige prosjekter som benytter seg av nettet som infrastruktur. Det er nettopp fraværet av opptakskrav som sammen med organiseringen har muliggjort verdens nyeste underverk.
Det planlagte Norsk nettleksikon (Nn) skal være “en digital kunnskapsbase med artikler skrevet, signert og redigert av dyktige fagfolk. Alt innhold skal være kvalitetssikret med hensyn til faglig etterrettelighet, kildekritikk, samt pedagogisk og språklig presentasjon.” Med over 30 millioner kroner og seks institusjoner fra kultur og bank i ryggen skal Norsk nettleksikon ta med seg dagens 180 000 artikler inn i framtiden. Noen klare mål for bruken av midlene er så vidt jeg kan se ikke fastsatt. Og brukernes rolle er ikke klar. I omtalen nevnes ‘en slags brukermedvirkning’, kanskje kan de kommentere artikler.
Det virker urimelig å sammenligne SNL/Nn og Wikipedia – først og framst fordi de springer ut av to forskjellige medietradisjoner (bok vs. Internett), som først i disse dager viser forsiktige tegn til å forstå hverandre. Når en sammenligning likevel er vanskelig å komme utenom, er det fordi brukerne vil betrakte dem som noenlunde like tjenester / produkter. Dessuten har noen av de som har kommet SNL/Nn til unnsetning, vært uheldige med beskrivelsen av forskjellen mellom de to. Det heter at vi trenger et kvalitetssikret leksikon, et leksikon der ikke hvem som helst kan skrive hva som helst, et leksikon uten sabotasje og lettvintheter. Rektor for UiO, Ole Petter Ottersen, sier det er etterspørsel etter kvalitetssikret kunnskap og får følge av UiT-rektor Jarle Aarbakke, (som for øvrig foreslo at bannerannonser kan stå for 40 prosent av inntektene i denne vår nasjonale hukommelse.) Jeg synes jeg hører at Wikipedia er et interessant fenomen, men ikke holder mål som leksikon. Tror man at å bidra til Wikipedia er som å lire av seg noe i de akk så utskjelte nettdebattene?
Kritikere av Wikipedia ser gjerne bort fra diskusjonene og editeringene som ofte ligger bak en artikkel. Programvare sørger for at det er enkelt å få varsel om forslag til endringer og å sammenligne versjoner. I det senere har Wikipedia endret redigeringsprogrammene for å gjøre det lettere også for dem over 45 års alderen å ta del i redigeringen. Undersøkelser viser at åtti prosent av de som bruker Wikipedia ikke har redigert noe, men er interessert i å gjøre det. Transaksjonskostnadene med å bidra er lave, men kan bli lavere. Som betyr at potensialet for ytterligere vekst er stort.
Ensyklopedipolitikk
I fjor ga altså Kunnskapsforlaget opp, og ville overlate nettversjonen av Store Norske Leksikon til en annen ansvarlig utgiver. (Wikipedia ble ikke regnet blant dem.) Selv om bruken av leksikonet lå på rundt 145 000 unike brukere i uken, sviktet annonsørene. Kulturdepartementet var ikke interessert. Morgenbladets Alf van der Hagen holdt på å falle av redaktørkrakken da ministeren uttalte at det ikke er statens oppgave å ta ansvaret for et prosjekt som ikke er kommersielt. Regjeringen bidro til lanseringen i 2009 med én million, men nå var det altså stopp, fordi prosjektet ikke hadde oppnådd balanse i regnskapet. Det finnes mange kilder til kunnskap, het det fra departementet, ikke minst Wikipedia. Og det finnes mye annet å støtte enn det som verken annonsører eller brukere interesserer seg for.
Det virket kan hende litt spesielt å avvise et nasjonalt kulturprosjekt fordi det ikke var kommersielt nok. Vi holder oss med FrP-politikere for at noen skal si slikt. Som van der Hagen og andre pekte på, framtiden skulle i så fall være usikker for det meste av norsk kulturliv, iberegnet NRK og pressen. NRK er gitt konsesjon til å innkreve lisens, og pressen mottar selektiv støtte og generell momsfrihet. Man kan også hevde at det pålegger ministeren etter Grunnlovens paragraf 100 ”at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale”. Kritikerne har også rett i at nettopp det mediemessige og globale mangfoldet skaper en vitenskompleksitet som krever stabile manøvreringspunkter. NRK er et slikt punkt, Nasjonalbiblioteket et annet og et nasjonalt kvalitetsleksikon selvfølgelig et tredje.
Men kanskje var kulturministeren i det strategiske hjørnet. Hennes kalde skulder utløste iallfall en giverglede som neppe hadde vist seg dersom hun hadde hatt en mer generøs holdning. Norsk nettleksikon ble født. Sparebankstiftelsen DNB Nor, Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening bidrar med 31,5 millioner kroner over tre år, med Nasjonalbiblioteket og universitetene som støttespillere. Man har også luftet at bidragsytere skal støttes gjennom akademikernes tellekantsystem, som man tydeligvis håper skal innlemme formidling. Nå er dette systemet passe absurd allerede, og dessuten: en slik ordning må selvfølgelig også omfatte Wikipedia.
Om tre år er de lovede midlene brukt opp. Løsningen for Norsk nettleksikon er nærliggende, ja, nokså opplagt: Nettleksikonet og Wikipedia inngår jo før jo heller et samarbeid med det formål å redigere om artiklene fra Store Norske Leksikon slik at de passer inn i Wikipedias profil og teknologiske plattform. De bidragsyterne som ikke ønsker å publisere på Wikipedia, reserverer seg mot dette (selv om mange av bidragene på Norsk nettleksikon uansett vil havne på Wikipedia i en eller annen form — dersom de holder mål, naturligvis.) De bidragsyterne til nettleksikonet som ønsker det, fortsetter som aktive redigerere i Wikipedia, og de mange gode kreftene som nå er kommet på banen, forsetter å bidra etter evne. Dermed har man en nasjonal encyklopedi som både har legitimitet nedenfra gjennom brukernes bidrag, og ovenfra gjennom ekspertbidrag. En slik ensyklopedi vil vokse, bli brukt og generere debatt. Ikke bare ville dette være et nasjonalt oppslagsverk, men med forbindelsen til den øvrige Wikipedia ville det også være en ensyklopedi for Norge-i-verden.
Det har blitt innvendt at en slik løsning vil bety monopol eller ensretting. En slik kritikk kunne hatt noe for seg i énkanalsamfunnet Norge anno 1961. Utfordringen i dag er å skjelne kunnskap fra et grenseløst overskudd på informasjon. Kunnskapen finnes (i biblioteker, arkiver, bøker, tidsskrifter, museer, osv.) men krever veivisere.
Leksikonartikler skal ha en viss anerkjennelse som temaer i offentligheten, det skal ikke publiseres nye forskningsresultater. Og alle vesentlige sider av en sak skal komme fram slik at helheten framstår som mest mulig nøytral. Og viktigst, artiklene må ha én eller helst flere kilder slik at opplysningene kan verifiseres. Samtidig viser kildene veien videre. Leksikon-genren bringer kort sagt leseren kunnskap av den sorten som gjør det lettere å tilegne seg mer kunnskap. Også av den grunn er argumentet om ensretting irrelevant.
Med synergien fra de to kulturene kan man etablere en norsk supernode med kvalitetsinformasjon, samtidig som Norsk nettleksikon unngår å bli mammuten som trist tramper inn i solnedgangen. Slik saken står nå, er Norsk nettleksikon et skip som ombygges på åpent hav. I stedet for å bakse med et system som er skapt for en annen tid, bør ressursene bak nettleksikonet brukes til å gjøre innholdet på det norske Wikipedia framragende. Reglene for hvordan man autoriserer artikler i norske Wikipedia kan ganske sikkert diskuteres, de varierer som sagt fra land til land. Offentlige og private virksomheter vil bidra etter hvert. Som historien om Linux og åpne standarder i offentlig virksomhet går veien fra ignorering til omfavnelse.
Et leksikon skal representere kontinuitet, dybde og stabilitet. Der nyhetsmediene tilbyr aktualitet og forgrunn, tilbyr ensyklopedien bakgrunn. Slik var det på Diderots tid, og slik er det i dag. Ensyklopedien produserer, i motsetning til massemediene, langsom tid. Et leksikon på morsmålet er, som flere har sagt, et bidrag til den nasjonale hukommelsen. Med den er selvsagt også et bidrag til den nasjonale glemsel, noe som bare understreker viktigheten av en riktig leksikonpolitikk. Et leksikon presenterer kunnskap på en genrebestemt måte, ut fra fire hundre år gamle konvensjoner og forventninger. Riktignok ser vi på kunnskap som noe mer diskuterbart i dag, vi har gjennomproblematisert hvorvidt ”a neutral point of view” (Wikipedias mål) og den slags er mulig. Men normene ligger forbausende fast, vi forventer nøytralitet, sannhet, bestandighet. Vi ønsker at en hissig diskusjon om Alexander den store skal kunne legges død med et oppslag i nærmeste leksikon.
Både Wikipedia og Store norske klarer stort sett den utfordringen. Men brukeropplevelsene er svært forskjellige. Det er lite som minner om kvalitetssikring når det gjelder brukervennligheten til Store Norske i dag: få lenker, lite reflektert lenking, irrelevante oppslag, merkelige akronymer, forstyrrende bannerannonser, korte artikler og generelt en kompakt stil som føles frammed. Stedet er svært langt unna det som skal til for å bli et nettsted man vil vende tilbake til, samtidig som det har tatt avskjed med papirutgavens verdighet.
Men grensesnittet er det minste problemet. Det å utvide og vedlikeholde databasen er en større utfordring, ikke minst når de tre årene med finansiering er gått, og Wikipedia viser seg overlegent langs de fleste mål. Man satser vel på at myndighetene snur, men oddsen er ikke all verden. Sannsynligheten er større for at man bruker tre år og 31.5 millioner på å finne ut at man burde gått i kompaniskap med Wikipedia. Lykkeligvis vil andelen som går med til å honorere artikkelforfatterne komme offentligheten til gode, og dessuten være et (ufrivillig?) håndslag til Wikipedia.
Wikipedias fleksibilitet bryter med den bestandigheten som ensyklopedier alltid har stått for. Det kan virke risikabelt å henvise til noe som i prinsippet er i forandring. Men tradisjon, som Gustav Mahler sa, er å videreføre flammen, ikke å oppbevare asken. Som universitetslærer er mitt råd til studentene at Wikipedia med fordel kan brukes for å skaffe seg innførende kunnskap i et felt eller tema, men bør ikke anvendes som kilde på linje med vitenskapelige arbeider. I så måte er Wikipedia langt mer anvendelig enn nettutgaven av Store Norske slik den framstår i dag. Ikke minst fordi lenkene viser til mer utdypende kilder. Wikipedia gjør noe viktigere enn å hamre sannheter inn i stein, den innvier brukeren i et gjenstandsfelt, den viser veier videre til autoritative kilder og deres kilder igjen. Her ligger en avgjørende forskjell mellom de to leksikonkulturene per i dag. Et moderne leksikon er ikke lenger slutten på en søken, men begynnelsen, ja, bare forberedelsen.
