Prosa finner fram til nye sakprosastemmer og gir dem en mulighet til å vise seg fram i en mer og mer støyete bokvirkelighet. Først ute: Ann-Magrit Austenå.
Sakprosadebutant Ann-Magrit Austenå forsvarer ikke ytringsfriheten for enhver pris. – Det finnes ikke noe absolutt svar på når man bør og ikke bør ytre seg, sier hun.
I sin debut undersøker Ann-Magrit Austenå blant annet vilkårene for ytringsfriheten i en virkelighet hvor religion har blitt mer og mer politisert. Med bakgrunn i Rushdie-saken og karikaturstriden forsøker forfatteren å gå bak ytringene og konfliktene disse skapte i de to konkrete sakene.
- Jeg mener å se tre hovedproblemstillinger som Salman Rushdie tar opp i Sataniske vers, og som jeg i boken har forsøkt å holde opp mot disse sakene og andre debatter om ytringsfrihet og religion. Hvem var aktørene og hva var de politiske motivene?, sier Austenå.
De tre problemstillingene handler ifølge Austenå om å utfordre enhver form for fundamentalisme, muslimers møte med rasisme i Vest-Europa og utfordringene som oppstår når nytt møter gammelt, eksempelvis når et sekularisert samfunnn brytes mot sterk, dogmatisk tro og religionsutøvelse.
- Når karikaturtegningene vakte så voldsomme reaksjoner blant muslimer i vesten, var dette et resultat både av en politisk oppisket stemning og en individuell reaksjon på den mistenkeliggjøring og marginalisering mange muslimer opplevde. Rushides problemstillinger er nyttige å ha med seg når man skal forstå reaksjonene til deler av det muslimske samfunn i disse sakene, mener Austenå.
Hellig verdi?
I mai 2008 holdt Dag Solstad et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han nærmest talte ytringsfriheten midt imot. Han mente det er farlig for et samfunn når det ikke settes spørsmålstegn ved dets grunnleggende verdier. Ytringsfriheten har blitt en sannhet, og da er det grunn til å være på vakt, mente Solstad.
- Er det ikke et poeng at vesten har gjort ytringsfriheten for viktig, og at alle andre hensyn må vike i dens navn?
- Jeg prøver å svare nyansert på dette i boken. Det er sjelden at en ytring er helt ren og uten underliggende motiver. Den oppstår alltid i en kontekst, og veldig ofte er den politisk motivert i en eller annen
form. Salman Rushdie hadde politiske motiver med det han tok opp i Sataniske vers. De sterke reaksjonene mot boken var politisk motivert, og ble brukt på samme måte som under karikaturstriden. Det blir feil å si at en for enhver pris skal ytre seg om alt, eller avstå fra å ytre seg. Dette må vurderes ut fra konteksten og situasjonen man står i. På samme måte som all religion er tolket religion, lever alle ytringer videre som tolkede ytringer. Den som ytrer seg har selvsagt aldri kontroll over hvordan ytringen blir tolket og brukt videre av andre, eller hvilke reaksjoner den vil møte. Men den som ytrer noe, har et medansvar for å forholde seg til konteksten ytringen er en del av. Min bok gir ingen absolutte svar på når det er riktig og ikke riktig å ytre seg, påpeker hun.
- Da Jyllandsposten publiserte karikaturtegningene, var kulturredaktør Flemming Roses motiv at det er en kjerneverdi i demokratiet å skulle tåle hån og latterliggjøring. Man bør ikke avstå fra en ytring fordi noen ikke tåler den. Hva er ditt syn på det?
- Jeg tenker at dette også handler om kontekst. Jeg forstår hva Rose mener. Men jeg er ikke enig i at han ut fra den maktposisjonen Jyllandsposten representerte, trengte å utfordre den enkelte, troende muslim for å kunne kritisere og latterliggjøre det han oppfattet som maktmisbruk og selvsensur begrunnet i islam og islamistisk terrorisme. Da Aschehoug valgte å publisere Sataniske vers, så vi noe vi ikke hadde sett i Oslo og Norge før. Flere tusen muslimer demonstrerte mot utgivelsen. De følte seg tråkket på av måten Rushdie beskrev profeten Muhammed, og de fikk omtrent null forståelse for dette. Samtidig ble de synlige og fikk en stemme. Konflikter som hadde ligget der fra før, kom opp til overflaten. Det er i de moderne, multikulturelle bysamfunnene, hvor alle skal leve sammen, at nytt og gammelt brytes mot hverandre. Da blir konflikter uunngåelige og også nødvendige for at samfunn skal utvikle seg videre. Men de som bidrar inn i konflikter, må ta det ansvaret de faktisk har for hvordan konflikter arter seg. Ingen andre enn de som utøver eller truer med vold, kan ta ansvaret for dette. Men alle som deltar i konfliktfylte debatter må tenke gjennom hvilken kultur vi ønsker å ha disse debattene og konfliktene i, sier hun.
Krevende prosess
- Du er et svært engasjert menneske i rollen som generalsekretær i NOAS og styreleder i Kopinor. Tidligere har du også vært assisterende generalsekretær i Røde kors og leder i Norsk journalistlag. Hva er det som driver deg?
- Uansett hva jeg engasjerer meg i, er jeg opptatt av å bidra til det man på engelsk kaller “level playing field”, altså å jobbe for at alle skal ha like muligheter og rettigheter. Dette har nok vært en rød tråd i alt det jeg har engasjert meg i.
- Hvordan har det vært å bevege seg fra det journalistiske, korte formatet, til å skrive en sakprosabok på over 200 sider?
- Det har vært krevende, spesielt i starten av prosjektet. Da jeg hadde skrevet tre sider, syntes jeg selv jeg hadde skrevet en svært lang tekst, men det var altså bare starten på et av mange kapitler. Jeg vegret meg voldsomt for å skrive langt, og det har vært mye mer jobb enn jeg trodde, både med hensyn til research, grubling og skriving. Jeg synes også det er vanskelig å kombinere skriving med full lederjobb. Derfor har jeg forståelse for debatten som pågår nå, om det skal bli lettere for sakprosaforfattere å skrive på heltid, gjennom andre typer stipendordninger. Jeg tror det er bra denne debatten kommer.
- Hvordan blir det å debutere som sakprosaforfatter?
- Jeg er spent. Det er litt som tankene jeg fikk før jeg fødte mitt første barn. Kan jeg være trygg på at jeg umiddelbart vil kjenne barnet som mitt eget? Jeg har det litt på samme måte med boka. I journalistikken har jeg vært vant til å ha en usynlig fortellerstemme, mens det er selve saken, aktørene og konfliktlinjene som skal fram. Det har vært vanskelig å gå fra denne posisjonen til å finne den mer tydelige, selvstendige stemmen som en boktekst krever.
- Tenker du at dette er starten på et større sakprosaforfatterskap?
- Det synes jeg er vanskelig å svare på. Nå er jeg helt i sluttfasen på dette prosjektet, og har ingen tanker om å skrive en ny bok med det første. Men når det har gått en tid kan det hende jeg blir motivert til å skrive mer.
- Er det da noen temaer du ser for deg at du kan ha lyst å skrive en ny bok om?
- En problemstilling jeg har blitt opptatt av i min nye jobb i NOAS er hvordan oppfatningen av asylsøkere har endret seg fra slutten av 70-tallet og fram til i dag. Den gang var det ingen som stilte spørsmålstegn ved om de som kom hadde rett til å søke asyl eller ikke. Det tok man som en selvfølge. I dag er det langt større mistenksomhet knyttet til de som søker asyl. Det kunne vært interessant å skrive om denne utviklingen og finne ut hvorfor det har blitt slik, sier Ann-Magrit Austenå.
*
Ann-Magrit Austenå
Arven etter Sataniske vers.
Den politiske kampen om ytringsfrihet og religion.
Cappelen Damm
Boken utgis i april
*
Om forfatteren:
Ann-Magrit Austenå (49) har bakgrunn fra journalistikk og organisasjonsarbeid, blant annet som journalist i Dagbladet fra 1989 til 1999. Hun har vært aktiv i Norsk Journalistlag, først som nestleder fra 1999 og deretter som leder fra 2003 til 2007. Austenå var assisterende generalsekretær i Norges Røde Kors 2007–09. I dag er hun generalsekretær i NOAS og styreleder i rettighetsorganisasjonen Kopinor.
