Vi tåler det til nød dersom Bjørn Eidsvåg lyser Herrens velsignelse over sitt publikum, men norske artister roper sjeldnere ”Thank you, God bless you!” enn amerikanerne. I hvert fall når det ikke er jul. Pop og rock har lite eller ingenting med religion å gjøre, bortsett fra “kristenrocken” – populærmusikkens svar på alkoholfri vin.
I en debatt i NRKs Dagsnytt 18 hevdet Hans Erik Devik-Husby at svært mange av hans artistkolleger egentlig har en kristen tro, og på årets by:Larm var det paneldebatt om rock og religion. Begge deler startet med denne boka. Robert W. Kvalvaags tese er at sammenhengen mellom religion og rock’n’roll er sterk og dyp, men i vår sekulære kultur svært underkommunisert. Han tar utgangspunkt i Bruce Springsteens utsagn: ”Rock and roll came out of the church. Who were the first frontmen? The preachers!”. Med dette utgangspunktet tar Kvalvaag for seg amerikansk kulturhistorie fra første del av forrige århundre, dissekerer røttene til rock’n’roll i blues, country, gospel og R&B, og foretar en reise i tiårene som førte fram til 1950-tallets eksplosive sammensmeltning av svart og hvitt, religiøst og sekulært, tradisjon og brudd. Når man leser igjennom bokas 255 behagelige sider, som er både medrivende, underholdende og interessant, blir Springsteens påstand mer og mer slående.
Kvalvaag lar oss møte den ene innovatøren og legenden etter den andre, og det viser seg at de stort sett alle har vokst opp i kirken og tatt det meste av stilen sin derfra. Fremveksten av blues, gospel, R&B, country og rock’n’roll sammenfaller i tid også med fremveksten av pinsebevegelsen i USA, og forfatteren viser med eksempel etter eksempel hvordan ”djevelens musikk” i stor grad vokste rett ut av bedehusene og kirkene. På samme tid beskriver han konfliktene, paradoksene og dynamikken mellom svarte og hvite, mellom ånd og legeme, mellom lørdag kveld og søndag formiddag. Her trekkes linjene elegant tilbake fra det konservative bibelbeltet til antikkens greske filosofi.
Det gjøres et stort poeng av at Elvis Presley var pinsevenn, et poeng som kanskje de færreste av oss har tenkt over betydningen av. Johnny Cash-filmen ”Walk the line” utelot det viktigste aspektet ved Cash som kunstner og menneske; religionen. Mannen i svart skrev til og med en biografi om apostelen Paulus. Jerry Lee Lewis hadde adskillige problemer med sin beryktede fetter, TV-evangelisten Jimmy Swaggart, men også felles bakgrunn. Da disse tre samt Carl Perkins møttes i Sun Studios i desember 1956, i opptakene som senere ble utgitt som ”The Million Dollar Quartet”, jammet de sanger som de alle intuitivt kunne. Og hvilke var det? Grunnleggerne av rock’n’roll sang ”Blessed Jesus hold my hand”.
Det meste av innholdet i Kvalvaags bok er godt kjent fra før, men aldri har jeg sett temaet så kort, presist og velskrevet presentert. Det er fremdeles mange dogmatikere som oppfatter rock som det motsatte av kristendom – forestillingen om at rocken er ”djevelens musikk” har både konservative kristne og konservative rockere vært rørende enige om. Kvalvaags bok er overfor slike holdninger like opprørsk som noe metallband. Og for alle oss som er interessert i kulturhistorie, populærkultur, religion, musikk eller amerikansk historie generelt, er dette en fortelling til å bli klokere av. Kvalvaag rister vennlig men bestemt i mytene, trekker kulturhistoriske og religionshistoriske linjer, samtidig som han dukker ned i enkeltpersoners skjebner. Han bygger i stor grad på selvbiografier og intervjuer, men også på andre forfattere. Kildene er solide og mange, forfatteren kan vise til ”en sky av vitner” (Hebreerbrevet).
Boka omhandler første halvdel av det 20.århundre fram til rockens gjennombrudd, men er ikke konsekvent. Etterordet, ”Rockens nye ideologi”, handler om rockens fremvekst som en ny musikkform på 60-tallet, og om formens forankring i romantikkens estetikk og tankegods. Dette faller utenfor bokas tema og framstår mer som en ”teaser” for oppfølgerboka om perioden fra 1960-tallet til i dag, som Kvalvaag visstnok allerede er i gang med. Den ser jeg fram til, siden tidsrommet omfatter store kulturelle omveltninger i den vestlige verden, herunder det noen kaller ”avkristning”. Den boka bør handle om mer enn ”Slow train coming”, Alice Coopers bibelskole i San Diego og Irlands apostel, Bono.
Kvalvaag kan neppe ha sett BBCs utmerkede dokumentarserie ”Dancing in the street”, om rockens historie. For i så fall ville han ha nevnt intervjuet med Sam Phillips, grunnleggeren av Sun Records og Elvis’ første mentor, som blir spurt om å forklare fremveksten av rock’n’roll: Etter å ha klødd seg en stund i skjegget, oppsummerer han med tyngde og patos at det må vel være ”….something about The Holy Ghost!”.
Den forklaringa får du ikke på Lydverket. Derfor er dette en bok med en misjon.
