Tiden! Det forgangne! Det jeg var og aldri mer skal være! Det jeg eide og aldri mer skal eie! De døde! De døde som elsket meg i min barndom. Sjelen fryser når jeg tenker på dem, og jeg føler meg forvist fra alle hjerter, alene i min egen natt, og jeg gråter som en tigger foran de tause, stengte dører.
Det er Fernando Pessoa som siteres i Truls Wyllers bidrag til Hva-er-serien, “Hva er tid”. Fortiden beskrives her som et rom hovedpersonen er stengt ute fra; en stengt dør for all framtid. Og Pessoa er ikke den eneste som sørger over at fortidens goder er tapt. Skrifthistorien etterlater seg stadige avtrykk av personlige fortider, av mennesker som har vært tynget av det allmennmenneskelige faktum at tiden er ugjenkallelig. Tid, bevegelse og forandring er noe som ganske sikkert – og ganske demokratisk – vil stikke kjepper i hjulene for både din egen og naboens fysiske skjønnhet, og ta fra deg mennesker du er glad i.
Tiden oppleves, og den finnes i språket. Slik livet gjerne refereres til som en beholder («Jeg har et innholdsrikt liv»), er tiden, metaforisk sett, enten en gjenstand som beveger seg mot oss («Tiden vil komme»), eller en stasjonær gjenstand vi beveger oss mot («Vi går mot slutten av året»). Likevel vet vi godt at tiden ikke er en gjenstand i egentlig forstand. Hva er det da? Og hvorfor er tiden så vanskelig å gripe? Kanskje opplevelsen av tid er noe annet enn hva tid faktisk er? Dette er hovedspørsmålene Truls Wyller, professor i filosofi ved NTNU, stiller seg selv – og leseren – i “Hva er tid”.
Tid er noe «alle» vet hva er, men å forklare det er ikke gjort i en håndvending. Uten å fôre leseren med ferdigtenkte tanker, gjør Wyller likevel et prisverdig forsøk.
Tiden er, som Wyller formulerer det, en «horisont som omgir oss hvor vi enn ferdes, uten at vi noen gang får tak på den. For selv om tiden er like allestedsnærværende som vannet for en fisk, er den også fjern som regnbuen for et nysgjerrig barn». Han trenger ikke lete lenge i den europeiske tenkningens historie før han finner en lang tradisjon av tidsidealisme: tanken om at tiden ikke eksisterer utenfor menneskets bevissthet. Én av tidsidealistene som presenteres i boken, er Augustin. Hos ham består tiden av tre utstrakte enheter: fortid, nåtid og framtid. Verken fortid eller framtid eksisterer utenfor bevisstheten, så det eneste virkelige er nåtiden. Men studerer vi nåtiden nærmere, pulveriseres også denne tidsenheten. Augustins konklusjon blir at tiden bare finnes i bevisstheten. Men, skriver Wyller: «Hvis alt bare finnes i vår nåværende bevissthet, hva da med tilværelsens forandringer? Ser vi en buss kjøre forbi, oppfatter vi den først på ett sted og deretter på et annet. Både den første og den andre posisjonen inngår i bevegelsen, og dekomponeres den i en serie nåer, har vi ikke lenger noen bevegelse.» Refleksjonen gjenreiser det aristoteliske spørsmålet om det i det hele tatt finnes tid uten bevegelse – eller omvendt, bevegelse uten tid.
Kanskje er tiden blitt vanskelig å forstå seg på fordi det finnes to, ikke bare ulike, men inkommensurable tidsbegreper: ett for naturen og den objektive naturvitenskapen, og et ganske annet for menneskets subjektive livsløp. Begreper som fortid, nåtid og framtid er essensielle i hverdagslivet, men gir ingen mening i fysikken. Fysiske lover kan beskrive en serie av hendelser, men har ingen tidserfaring. Slik kan tiden både eksistere og ikke eksistere, avhengig av hvilket perspektiv som anlegges. Finnes det berøringspunkter mellom menneskets og naturens tid? Med andre ord: Finnes det en enhetlig forståelse av tid? Her er Wyller heldigvis mindre opptatt av å finne et endelig svar enn å belyse spørsmålet mest mulig allsidig.
Den menneskelige erfaring av nåtiden, som noe vesensforskjellig fra fortid og framtid, skaper hodebry. Også for fysikere, som ikke operer med disse tidsenhetene, kan det være smertelig at den psykologiske erfaringen av «nå» ikke kan forklares vitenskapelig. Det føles betryggende, ja, vi kan nesten puste lettet ut av å lese samtalen mellom Einstein og filosofen Rudolf Carnap, der Einstein medgir at vitenskapens «nåtidsløse» tid er en prinsipiell begrensning ved fysikkens bidrag til kunnskap om menneskelivet. Denne erkjennelsen – at den menneskelige tidserfaringen ikke kunne gripes av vitenskapen – ble hos Einstein en «kilde til smertelig, men uunngåelig resignasjon», skal vi tro Carnap.
Wyller er selvsagt klar over at tiden ikke blir mer håndgripelig av å vifte vekk enten menneskelig erfaring eller gyldigheten av fysiske lover. For like lite som tiden er sansbar og konkret, er det et abstrakt begrep som eksisterer i kraft av menneskelig bevissthet. Bokens styrke ligger nettopp i at forfatteren ikke har latt seg terrorisere av det retoriske etos enten – eller. Konklusjonen blir derfor, klokelig nok, at det ikke finnes én tid for bevisste skapninger og en annen tid for døde, romlige objekter, men en menneskelig tid som omfatter begge deler.
Mens historiefagets overordnede formål er å gjøre fremmed fortid kjent, er filosofiens oppgave gjerne motsatt: å underliggjøre det kjente og nære (defamiliarize the familiar). For å kunne reflektere rundt hva tid er, er forfatteren raus med personlige betraktninger, samtidig som hverdagens tidserfaringer observeres fra en armlengdes avstand. I motsatt fall blir kompliserte teorier anskueliggjort ved hjelp av kjente holdepunkter i hverdagen. Sjelden er naturvitenskapens diagrammer og linjestykker blitt mer pedagogisk tilrettelagt enn når Wyller forklarer Einsteins teorier ved hjelp av Märtha Louise som lysfontene. Her oppløser Wyller, i likhet med flere andre leseverdige samtidsfilosofer, verdihierarkiet mellom «overfladiske» og «dype» observasjoner. Målet er ikke å gripe tidens egentlige essens, men å forstå det kompliserte og reflektere over det gitte. Kort sagt er Hva er tid mat for tanken, servert i et lettfordøyelig språk.
«Er tiden en egenskap ved verden, eller er det en sosial konstruksjon?» spør Moe, som er professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger. Nå gjelder det bare å ikke la seg friste til å hoppe rett til siste kapittel med tittelen «Fasit: Tiden er en konstruksjon».
La oss se litt nærmere på hvordan forfatteren kommer fram til denne konklusjonen. Moe vil, rettferdig nok, vise at tidsbegrepet ikke har vært statisk gjennom historien, og legger vekt på tidens omskiftelighet i menneskelige hender. Leseren blir servert korte innblikk i antikkens sykliske tidsoppfatning, kristendommens lineære endetidslære og til slutt fysikkens oppløsning av alt vi trodde vi visste.
Først når vi kommer til 1600-tallets naturvitenskapelige omveltninger, aner vi konturene av et engasjement for saken. Den teknologiske og vitenskapelige utviklingen resulterte i en presis klokketid, får vi vite – en klokketid som i utgangspunktet er innholdstom og abstrakt, og må fylles. I denne vitenskapelige brytningsperioden differensieres (Moe er glad i sosiologisk fagterminologi) tiden i ulike tidsperspektiv: I tillegg til den sosiale tiden blir den målbare tiden et eget, vitenskapelig anliggende.
Med samtidens forutsetninger så Newton sitt snitt til å eksternalisere tiden – altså definerte han tid som en matematisk størrelse uavhengig av verden. Newtons tidsbegrep, som brøt med det aristoteliske, var dominerende helt fram til Einstein og relativitetsteorien. Men ifølge Moe er det «Newtons eksternaliserte tidsbegrep som fortsatt dominerer det moderne samfunnet». Det moderne samfunnet preges av det han kaller «temporal dualitet», der tidsbegrepet er delt i to. På den ene siden har vi kontekstuell og meningsfull tid, på den andre en ekstern kalender- og klokketid. Den ene er betrakteravhengig og subjektiv, den andre uavhengig og objektiv.
Etter utvalgte tanker og teorier fra fysikken, nevrobiologien, filosofien og sosiologien, blir konklusjonen – eller fasiten, som Moe kaller det – at tiden er en konstruksjon vi bruker for å oppleve verden på en mest mulig meningsfull måte. Ingen kan posisjonere seg som en ekstern betrakter av verdens innhold, vi er alle temporaliserte vesener og en del av verden, og det vi studerer, kan vi ikke studere uten å forme det. «Vi ser den tid vi ser, fordi vi bruker de tidsbegrep vi bruker», mener Moe. Vår egen oppfinnelse av en ekstern referanse – klokketiden – er da ikke annet enn en sosial konstruksjon med sosialt formet mening.
Forfatterens refleksjoner er betimelige, men framstår dessverre som villet renhetstenkning i et todelt univers. Bokens svakhet kan lokaliseres allerede i spørsmålsformuleringen: Enten er tiden en egenskap ved verden, eller så er den en konstruksjon. Men verken tiden – eller leseren, for den saks skyld – gripes av ferdigfabrikkerte dikotomier.
