Forfatteren er en opplyser, som bringer fram fra skyggene det som er skjult. Det kunne man sagt. Men hva er sant? Hva er virkelig? Og hvordan blir det litteratur av det?
I arbeidet med biografier om Knut Hamsun og Henrik Ibsen har Ingar Sletten Kolloen og Ivo de Figueiredo overvunnet sakprosaens utilstrekkelighet i møte med et annet menneskeliv. I ”Snåsamannen” og ”Mysteriet Ingeborg Køber” tester de grensene for erkjennelsens rekkevidde.
De to skriver i en historisk periode der lyset blafrer, og virkeligheten ikke lenger er den samme for deg som for meg. Begge vil sprenge rammene for hva den seriøse sakprosaen kan beskjeftige seg med. De skriver sakprosa i engleskolenes tid.
*
PROSA: Ifølge professor Johan Tønnesson er sakprosa ”tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten”. Det sentrale i definisjonen ser ut til å være tekstens forhold til en reelt eksisterende verden. Støter man mot sakprosaens grense når den ”virkeligheten” det er snakk om begynner å bli litt tvilsom?
INGAR SLETTEN KOLLOEN: Jeg synes virkeligheten er et vanskelig ord. Selv da vi skrev våre biografier, ville både Ivo og jeg vært veldig forsiktige, tror jeg, med å si at vi beskrev det virkelige livet til Ibsen eller Hamsun. Det er selvfølgelig ikke fiksjoner vi har begått, men det er en usedvanlig liten bit av livet vi har hatt mulighet til å undersøke. Derfor liker jeg ikke ordet ”virkelighet”. Tønnesson gjør sakprosaen, og i det hele tatt litteraturen, større enn den er. For virkeligheten er så utrolig mye mer kompleks og intrikat og omfattende enn hva en stakkars roman- eller sakprosaforfatter klarer å nå inn til. Jeg vil ikke underskrive på at jeg driver med ”direkte ytringer om virkeligheten”.
IVO de FIGUEIREDO: Jeg har ikke erobret virkeligheten Henrik Ibsen, og du har ikke erobret virkeligheten Knut Hamsun. Vi har forhåpentligvis laget kvalifiserte innganger til disse livene. Men jeg står ikke ansvarlig for Henrik Ibsens liv, slik det virkelig var. Den som har trukket dette ut i ytterste konsekvens er Espen Søbye, som nylig ga ut en ikke-biografi om Johan Scharffenberg. Her er det ikke engang et forsøk på ”å fange livet”. Søbye har bare skrevet om kildene til det, noe som er ganske frapperende. Jeg opplever det å være sakprosaforfatter som et sjangervalg. Det er noen regler som jeg har, og som jeg følger. De gir meg visse muligheter, og visse begrensninger. Jeg vet ikke hvor ofte jeg skulle ønsket meg at Ingeborg Køber sa noe annet enn det hun sa, eller at hun kom med en replikk litt seinere eller litt tidligere. Men det kunne jeg ikke. Slik er reglene. Ting sitter fast. Og du må komponere med utgangspunkt i dette. Det gir meg teknisk sett et mer begrenset repertoar enn romanforfatterne. Men samtidig vinner jeg noe, nemlig den magien det er å skrive innenfor virkelighetspakten. Det merker leseren, som kan si til seg selv: ”Tenk, det har skjedd.”
ISK: Jeg synes man skulle bytte ut ordet ”virkeligheten” med ”noe som har hendt”. Da blir definisjonen mer presis for meg. Det er slik jeg oppfatter sakprosaen. Vi forsøker å gjenskape eller undersøke eller analysere, eller hva vi gjør, noe som har hendt.
PROSA: Er det likheter mellom grensene for sakprosa som man støter mot når man beveger seg inn mot et alternativt felt, og de grensene man støter mot når man skriver en biografi?
IDF: Virkeligheten – eller det som har hendt – er for meg like mangfoldig og magisk, enten det dreier seg om Ingeborg Køber eller Henrik Ibsen. Da jeg skrev om spiritisme, la jeg ikke an noen annen metode. Noen døde ånder endrer ikke min skrivemåte.
ISK: Det er vel innen den formen for biografi som vi to skriver, altså innenfor den litterære biografien, at det hentes flest grep og virkemidler fra romankunsten. Vi finner hendelser som er karakteriserende for livet det er snakk om. Det som gjorde inntrykk på mange i Hamsun-biografien, var for eksempel at Hamsun lot datteren Victoria, som han hadde støtt fra seg, hilse kun gjennom togvinduet under et opphold på Lillestrøm stasjon. Jeg beskriver det slik det skjedde, skildret i brev fra både Victoria og Knut Hamsun. Leserne forteller meg at det var her de forstod hvor ond Hamsun kunne være.
IDF: Jeg kan banne på at det som skjedde, var at du så det litterære potensialet i nettopp denne scenen, og løftet den fram for å utløse leserens medlesning og videre dikting. Samtidig vil jeg presisere at disse grepene, på tross av at de kanskje er romanaktige, prinsipielt sett ikke tilhører romansjangeren. De er et fellesgods. Jeg vil ikke ha på meg at jeg skriver skjønnlitterært, for nei, det gjør jeg ikke. Men jeg skriver litterært. Det jeg driver med er litterær sakprosa.
ISK: Ivo brukte de samme metodene i biografien og i boka om Købersaken, fordi han i begge tilfeller skrev om noe som hendte for veldig lenge siden. Da jeg begynte arbeidet med Joralf Gjerstad, var det viktig for meg å prate med ham. Jeg ville gå inn i denne underlige verdenen, som inntil da bare hadde vært behandlet i overfladisk ukebladjournalistikk, mens hovedpersonen fortsatt var i live. Det er den fundamentale forskjellen på våre to prosjekter. Jeg mener vi bør bruke vår kunnskap som sakprosaforfattere til å undersøke samtiden, og ikke bare historien. Vi kan ikke overlate vår tid til journalister som bruker sommerferien sin på å skrive bøker.
IDF: Men også historieskriving er samtidsskriving, Ingar. Vi hadde ikke lest historiske biografier eller romaner, om de ikke sa oss noe i dag. Køberboka treffer fenomener som er i tiden i dag. Men jeg ser at det er en forskjell. Jeg har ikke gjort det du har gjort.
ISK: Du valgte snarere å ikke prate med noen som lever. Det er interessant.
IDF: Det var et valgt jeg tok, som kan ha vært feil. Men jeg hadde et rikholdig historisk materiale. Ettersom saken er følsom, tenkte jeg at det kanskje ville bli lettere – både for meg og familien – om jeg opprettholdt distansen i tid.
ISK: Du hadde skriftlige kilder, og bare det, i begge dine prosjekter. Jeg hadde bare muntlige kilder i mitt arbeid med Joralf Gjerstad. Det gjaldt å gå inn og prate med folk, og prøve å gjøre det på en skikkelig måte…
IDF: … og det er vanskelig.
ISK: Ja, fordi det er subjektive opplevelser vi her har å gjøre med. For å bringe kildegranskingen helt til bunns, var det også nødvendig for meg å oppsøke legestanden.
IDF: Så du arbeidet med å bevise ting Joralf Gjerstad skal ha gjort?
ISK: Ja, og det klarte jeg jo i enkelte tilfeller, som da en overlege – en av Norges fremste – kunne bekrefte at noe hadde skjedd med sykdomsbildet til en 13 år gammel jente som var under behandling av Gjerstad. Hun var rammet av en invalidiserende lidelse som det ikke finnes behandling for. Likevel stoppet sykdomsforløpet opp. Jeg ble meget happy da jeg fant dette tilfellet. Overlegen kunne gå inn i journalene sine og se kolossale forandringer i blodverdier og beinmargsstruktur. Det var det nærmeste jeg kom et bevis – og antagelig er det et bevis.
PROSA: Du mener altså at Joralf Gjerstad rent faktisk kan helbrede uhelbredelig syke?
ISK: Da vil jeg svare slik: Når du leser min bok, som jeg har forsøkt å skrive etter de beste tradisjoner, og på en kritisk og undersøkende måte, så er det en del tilfeller som er – om man skal kalle det bevist eller ikke, blir et definisjonsspørsmål – men det er sju leger som står fram i den boka…
IDF: Men du er overbevist?
ISK: Ja, jeg er overbevist. Men altså – årsak og virkning; det er umulig å vite noe om årsaken til den mirakuløse endringen i sykdomsbildet.
IDF: Mange ”alternative” fenomener – også spiritisme – handler om nettopp dette, altså om en påviselig effekt, som vi ikke kan forklare årsakene til. Det man har, er et sammenfall av begivenheter, som man kan la seg overbevise av. Men man kan ikke følge noen kausalrekke som forklarer hva som har skjedd.
ISK: Ja, ja. Og sånn er det også med akupunkturen. De færreste vil i dag hevde at den er uten virkning. Det er stadig flere leger og sykepleiere som utdanner seg innen akupunktur. Men de finner jo ikke disse fordømte energistrømmene i kroppene våre. Det bare virker.
IDF: Boka mi åpner med et sitat, det er en fysiker som hevder: ”Jeg sier ikke at det er mulig, jeg sier bare at det skjer.”
ISK: Men jeg tror ikke på spiritisme, altså.
IDF: Ikke jeg heller.
ISK: Min intensjon var å undersøke et fenomen. Og jeg nærmet meg det noen vil kalle for bevis. Men det var ikke målet i seg selv. Min oppgave var ikke å markedsføre eller misjonere for healing.
IDF: Hadde jeg vært en troende spiritist, ville jeg overhode ikke vært den undertrykte ironikeren Ingar går ut ifra at jeg er. Da ville jeg nok skrevet en ganske annen bok.
ISK: En annen viktig forskjell mellom Ivos Køberbok og min Snåsabok, er at jeg valgte å skrive inn min egen historie. Jeg skrev min skepsis inn i historien, og delte litt av mine opplevelser og erfaringer. Jeg fant ut at noe annet ville vært uærlig.
IDF: Det tror jeg var helt riktig å gjøre. Jeg føler også at jeg har gjort noe av det samme som deg, men på en mer indirekte måte. Jeg er til stede i teksten som en forteller med et bestemt temperament. Alternativet baserer seg på en positivistisk idé om deskriptivt å skulle skrive historien slik den virkelig var. Samtidig ble vi begge angrepet for å skape uklarhet rundt hvorvidt det var vi, eller Ibsen/Hamsun, som sa det ene eller det andre i våre biografier. Og det er en fare, selvfølgelig, med denne måten å gå til verks på. Vi har sikkert gått i noen feller her. Men hva så?
ISK: Ja, jeg erkjenner det. Men på tusen sider, hvem gjør vel ingen feil?
IDF: Det er verdt det. Du kan ikke skrive for å tilfredsstille surmaga kritikere og konkurrerende akademikere. Det farligste du kan gjøre i sakprosaen, er å være subtil. Men samtidig er det nettopp det du ønsker å være. Og da kan du misforstås. Likevel kan man ikke ha kverulantene, de usjenerøse leserne, i bakhodet når man skriver.
ISK: Nei, da dekker man seg hele tiden. Da blir det uleselig. Man kan ikke skrive gode bøker med rustning. Det blir knapt bøker, i så fall. Det blir skrifter.
IDF: Eller kataloger.
ISK: I beste fall en dårlig avhandling.
IDF: En ekte intellektuell må være et menneske som tør å overskride grenser, mens en akademiker i vår tid dessverre ofte er et menneske som holder seg innenfor grensene, og innenfor sitt fagfelt.
ISK: Du kan telle de profesjonelle sakprosaforfattere i Norge i dag på to hender. Jeg tror ikke jeg gjør mange urett dersom jeg sier at det er ti av oss som har dette som jobb. Det er forskrekkelig få. Det er Norges minste yrkesgruppe. Det er til og med flere heismontører.
IDF: Og streikeevnen vår er også betydelig dårligere.
PROSA: Jeg er jo en av disse forkastelige journalistene. En av disse sommerforfatterne – pføi – som knappest kan regnes med. Så jeg må spørre: Hva er egentlig så viktig med å gjøre dette på fulltid?
ISK: Det var ikke negativt ment, altså. Ikke fra min side.
IDF: Men det kunne vært det. Jeg vil gå i rette med påstanden om at det er en ny vår for sakprosaen, at vi står overfor en bølge med overskridelser av sjangergrensene. Det er ikke tilfellet. De aller fleste skriver god gammeldags sakprosa. Dersom det finnes noen overskridelser, så er det snarere de skjønnlitterære forfatterne som står bak. Som kritiker ser jeg at mye av den sakprosaen som gis ut – litterært sett – ikke er god nok. Det er journalister og akademikere som skriver. De skriver ikke ofte nok. Og mange holdes nok igjen av sine jobbdyder.
ISK: Jeg skjønner ikke at ikke flere våger.
IDF: Jeg tror mange journalister og akademikere drømmer om å skrive. Men de må også være villige til å jobbe et halvt år uten å få noen ting igjen. Hvem er det som gjør noe sånt?
ISK: Er vi dermed en annen type mennesker enn romanforfatterne? Eller er det tilfeldigheter som gjør at vi skriver litterær sakprosa?
IDF: Jeg tror vi er mer beslektet. Jeg føler kollegialt en samhørighet med romanforfatterne.
ISK: Og du søkte jo om opptak i deres laug.
IDF: Det var fordi det i statuttene til Den norske forfatterforening står at de tar opp medlemmer etter ”litterære kriterier”. Det står ingenting om ”skjønnlitteratur”. Dette er kulturpolitikk: Sjangeren jeg skriver i utløser ikke automatisk innkjøp fra Kulturrådet. Jeg har lavere royalty og færre stipender å søke på. Nå er det ikke synd på meg som person, men strukturelt sett er det det, på oss. At det er en fare for at jeg ikke blir kjøpt inn, betyr at forlaget ikke tør satse på meg. Jeg må skrive bredt, for at de skal være villige til å gjøre det.
PROSA: Har dere reflektert over temavalget i de siste bøkene deres i forbindelse med det vi snakker om nå? Har dere som en utrydningstruet art av profesjonelle sakprosaforfattere sett en sjanse til å gå inn i et alternativt felt som åpenbart er populært?
ISK: Nei, tvert imot. Med hånden på hjertet: Jeg vegret meg i trekvart år før jeg sa ja til å skrive om Joralf Gjerstad. Forlaget spurte og spurte. Men jeg fryktet at det skulle gå utover mitt rykte. Jeg hadde bygd opp et seriøst forfatterskap og ville ikke risikere noe. Men så ble jeg stadig mer tent. Stadig mer sa meg at dette, Ingar, dette skal du gå inn i.
PROSA: Har det vært bra eller dårlig for forfatterskapet ditt, når du ser det i ettertid?
ISK: Det får andre bedømme. Men reaksjoner tyder på at det i alle fall ikke har svekket forfatterskapet mitt. Det har utvidet det, på en interessant måte, tror jeg.
IDF: Min bok var det ingen som trodde på sist sommer. Bokklubbene ville ikke ha den. Bokhandlene ville ikke ha den. Og forlaget hadde ikke spesielt stor tro på den. Den er sjangerurein og altfor ubestemmelig for en strømlinjeformet bokbransje. Men så kom det gode anmeldelser, og så kom det lesere. Og så kom bokklubben, også. Når det først skulle gå så galt, var det fint at interessen kom nedenfra.
ISK: Salg er nærmest umulig å forutsi. Jeg sa til forlaget at det skulle trykke et opplag på 4000, og tenkte at boka ville selge et par tusen i Trøndelag og noe på mitt navn ellers i landet. Nå er man oppe på 140 000.
IDF: Fyttegrisen…
ISK: I ettertid tror alle at jeg skrev ”Snåsamannen” fordi det var en masse penger å tjene på det. Men ikke engang forlaget trodde at dette skulle bli en bestselger. Førsteopplaget var på 7000. De som er interessert i et slikt tema er jo uvant med å gå i bokhandelen og kjøpe bøker.
IDF: Du knakk den koden. Når du overskrider grensa for det bokkjøpende publikummet, så kan alt skje. Jeg har aldri vært i nærheten av det. Jeg visste jo at en nyåndelighet har satt preg på samfunnet, men skulle jeg appellere til den, liksom? For meg var Købersaken først og fremst en menneskelig historie. Og for meg handler skriving først og fremst om pennen og hånden som fører. Skal du gjøre det godt, handler det om troskap mot deg selv og ideene dine. Det som gjør forlagsbransjen litt mer sympatisk, er jo at man tross alt aldri helt vet hva som treffer.
PROSA: Har det skjedd noe med deres selvbilde som sakprosaforfattere fra dere var ferdig med de tunge, prestisjefylte biografiene om Ibsen og Hamsun, til dere ble klare for å ta tak i et tema som har ganske andre assosiasjoner?
IDF: Ja, i høy grad. Jeg skjønte at jeg måtte ta styring over det jeg drev med. Jeg ville ikke bli biograf, men heller finne evner som gjorde at jeg kunne blomstre som forfatter. Det er ingen som spør hva Dag Solstad skal skrive om til neste år; om det er farsforholdet, mon tro? Eller kanskje Berlin? Det er ingen som spør om det, fordi de venter på en ny bok fra Dag Solstad. Mitt mål er å utvikle et tilsvarende fingeravtrykk som sakprosaforfatter. Det skal ikke være helt forutsigbart, men det skal innebære en gjenkjennelighet som signaliserer at her kommer det en ny bok fra Ivo de Figueiredo. I Købersaken fant jeg et historisk emne som jeg kunne formulere i et selvstendig bokverk på mine egne premisser. Det var befriende. Men også utfordrende: Hva skal det neste bli? En Hjallis-biografi? Jeg forsøker å bli forfatter, og å få kontroll over min egen utvikling.
ISK: Du ble forfatter etter at du hadde skrevet et par bøker, dersom jeg forstår deg rett. Yrket var liksom noe som vokste fram. Jeg bestemt meg for å bli forfatter i 1995, da jeg sluttet som avisredaktør. Forhåpentligvis har jeg siden den gang blitt flinkere og flinkere til å beherske virkemidlene. Det er noe man lærer. Lykkes man nokså godt, blir man også tryggere og mer selvsikker. Da får man kanskje større mot til å prøve noe nytt. Det var avgjørende for at jeg skulle tørre å skrive bok om en synsk healer – et helt håpløst prosjekt i utgangspunktet.
PROSA: Er det også noe med vår tid og forventningene til en sakprosaforfatter? Kunne dere skrevet om Joralf Gjerstad og Ingeborg Køber for ti år siden?
IDF: Det tror jeg nok vi kunne gjort. Men måten disse bøkene er skrevet på, handler om en tendens i tiden, som vi er med på. Den handler om en avideologisering og en litterarisering av sakprosafeltet. Den forrige boka om Købersaken, fra 1975, er mer drøftende og saklig-kritisk enn min. Den gang fantes det ingen resonans i samtiden. Tor Edvin Dahl så ikke for seg New Age-religion. Han skrev en ren historiebok.
ISK: Jeg svarer nei. Jeg tror ikke Gyldendal ville satt i gang et prosjekt som ”Snåsamannen” for ti år siden. Og de ville i alle fall ikke satt en av sine mest seriøse sakprosaforfattere på saken.
PROSA: Hva har skjedd i mellomtiden?
IDF: Det har vært en nedbygging av skillet mellom høyt og lavt i kulturen. Märtas englebok ble for eksempel anmeldt som seriøs litteratur.
ISK: Offentligheten har blitt rausere og det er mer rom til å orientere seg enn tidligere. Alt handler ikke lenger om hva som er politisk korrekt. Vi er både ute av den hegemoniske tidsalder og inne i en tid hvor alvoret kommer tilbake. Det er lov å si at ”tja, det skal ikke forundre meg om Gud finnes”, selv om du er en usedvanlig høyt utdannet akademiker. Slik var det ikke for fem eller ti år siden.
IDF: Det slår meg stadig oftere: Vi lever til de grader i subkulturenes tidsalder. For første gang i verdenshistorien kan nerdene i dag være konger. Det er en fantastisk tid å kunne skrive i.
ISK: ”Snåsamannen” førte til at healing og synskhet ble brakt opp i den store offentligheten. Jeg fikk tilbakemeldinger om at landets leger plutselig satt i sykehuskantinene og diskuterte healing på harde livet. Folk kunne prate om dette, som om alt mulig annet. Skjedde noe av det samme med din bok, Ivo? Spiritismen er jo langt hinsides healing og synskhet. Men samtidig er det et fenomen som stadig dukker opp. Sitter Norge – eller i alle fall de som har lest boka – nå og diskuterer spiritisme?
IDF: Jeg tror ikke det. Interessen for alternative trosbevegelser går i bølger. Fenomener som antroposofi, teosofi, sufisme og spiritisme oppstod parallelt med moderniteten og troskrisen i Vesten fra slutten av 1800-tallet. Spiritismen døde nærmest ut som organisert bevegelse etter krigen. Og det har forundret meg at ikke tilbudet om kontakt med de kjære avdøde var mer populært i denne perioden.
ISK: Men nå har det jo utvilsomt blitt veldig tydelig, igjen.
IDF: Ja, men akkurat spiritismen er litt gammelmodig som metode, og virker i overkant outrert. En forskjell mellom nå og før krigen, er at spiritismen den gang hadde tilhengere i høyere samfunnslag. Denne formen for alternativtenkning har blitt trykket nedover i samfunnslagene. Mens andre uttrykk for alternativbevegelsen – som homeopati – har blitt stuerene i finere selskap.
PROSA: Har bøkene deres også vært med på å skape, styrke eller underbygge denne avideologiseringen, denne nedbyggingen av skillet mellom høyt og lavt og denne økte anerkjennelsen for alternative fenomener? Var ”Snåsamannen” en forutsetning for boka om Ingeborg Køber?
IDF: Ja, det vil en litteraturhistoriker kanskje si om 15 år. Dels er jeg og mine bøker en konsekvens av de tendensene du nevner. Og dels kan jeg jo håpe at jeg har vært med på å skape noe. Jeg kan ikke si noe annet. Det er vanskelig å være litteraturhistoriker på seg selv.
PROSA: Men man gjør seg vel noen refleksjoner om hva man er med på?
ISK: Vi må jo håpe at bøker man bruker to-tre år på, har en virkning. Samtidig er det veldig vanskelig å måle slike effekter. Men jeg vet at det etter Knut Hamsun-biografien har blitt umulig å se bort fra at Knut Hamsun var nazist. Han var både nazist og en genial dikter. Det er slått fast. Gjerstad-boka tror jeg har ført til større åpenhet om healing og synskhet.
IDF: Jo da. Selvfølgelig har vi tanker om hva vi bidrar med i verden. Men jeg tror jeg snakker for oss begge nå: Når jeg går opp på skriverommet, hver dag i flere år, så sier jeg ikke til kona at ”jeg skal gå inn i min tid, kjære”. Jeg sier ”Jeg går opp for å skrive”. Prosessen handler om et menneske som sitter alene med et stort materiale. Du har ikke alle disse tankene med deg. Den beregning er ikke der når du sitter bøyd over tastaturet.
PROSA: Er dere helt sikre på at denne utviklingen, som de siste ti årene har gjort det mulig for dere å skrive de bøkene dere har skrevet, har vært av det gode?
IDF: Ja, jeg tror det. Utviklingen er god. Men det er også en fare for en toleranse som ender i forflatning.
ISK: Jeg husker den tida da du ble skjelt ut for å jobbe i Aftenposten. Det var en kolossal politisering. Det var trangt, jævlig trangt. Vi har beveget oss vekk fra den ironiske og kritiske distansens tid. Dette er nå nesten helt borte. Det tror jeg er positivt. Men vi må heller ikke bli ukritiske.
IDF: Det er et stort frirom, og da må man vokte seg. Sakprosaen må holde kvaliteten oppe. Alt er ikke godt, bare fordi alt er mulig.
ISK: Sakprosaen er per definisjon en veldig alvorlig sjanger. Den bringer alvor til torgs. Grundighet og alvor og opplysning og oppdragelse. Det er en sjanger som samfunnet trenger. Jeg sitter i styret i Gyldendal, og jeg er veldig redd for en utvikling der rommet for alvoret blir trangere og trangere, fordi alvorsprat ikke tiltrekker seg kjøpere. Mitt svar er at man må kjempe for rammebetingelsene, og for kvaliteten.
PROSA: Kan man – til syvende og sist – skrive sakprosa om hvordan englene har det?
ISK: Nei. Det går nok ikke an. Ikke når du spør slik. Men Gaute Heivoll gjør noe svært interessant i sin siste bok. Han er definitivt en skjønnlitterær forfatter, av type og legning. Likevel jobber han med sakprosavirkeligheten. Skulle man skrevet om engler, måtte man ha gjort som ham. Det ville blitt en roman.
IDF: Hva med teologi? Det er et vanskelig spørsmål, fordi skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur ikke fantes da teologifaget oppstod. Når det kommer til stykket, er jeg likevel enig med deg. Det er umulig å skrive sakprosa om hvordan englene har det.
ISK: Men det hadde vært mulig å skrive sakprosa om folks opplevelse av engler. Da ville imidlertid menneskene stått i sentrum for sakprosaprosjektet.
IDF: Jeg er enig med deg i dette. Men det er viktig å understreke at slike definisjoner av skjønnlitteratur og sakprosa må være minimumsdefinisjoner, rene modeller og ytterpunkter. Enhver forfatter bør si til seg selv at han skal – om ikke krysse grenser – så bende dem. Min siste bok er en sakprosabok, og den er høyst dennesidig, men den åpner opp for at lesere skal kunne tro på det overnaturlige.
ISK: Ja, der har du vært veldig flink…
IDF: Takk.
ISK: … til å undertvinge din egen ironiske sans. Det er profesjonelt gjort. Du må ha lagt bånd på deg selv.
IDF: Hehe.
ISK: Hehehe.
