Forfatteren er en svensk biolog og litteraturkritiker. La det være sagt med en gang, i tilfelle noen synes dette høres rart ut: Dette er en vilt vakker og muntert gripende tekst som formidler fluefangst – fluefangst, dere! – slik man aldri skulle trodd var mulig.
I tillegg til å gi en grundig naturfagsleksjon dreier dette seg om minst tre andre sjangre: Det er personlig memoarbok, det er dobbeltbiografi, og det er essayistisk utprøving av samlemaniens vesen. Alt på en gang og om hverandre. Først til naturfagtimen:
Det finnes millioner og atter millioner av insektarter på vår jord. Av disse er det hundretusenvis som hører inn under fluenes mangeformede orden, Diptera. Husfluer, dansefluer, rovfluer, blomsterfluer, vepsefluer, våpenfluer, kulefluer, flekkfluer, båndfluer, kjøttfluer, spyfluer, stikkfluer, pukkelfluer, vannfluer, lusfluer, gjødselfluer – ja, hvor mange slags fluer finnes det ikke. Bare i Sverige finnes det ifølge den seneste registreringen 4424 fluearter. Det oppdages stadig nye. Av alle disse seg imellom ganske ulike fluefamiliene interesserer jeg meg derfor kun for blomsterfluer. Men også det er altfor mange til at det er mulig å få annet enn en overfladisk befatning med dem i løpet av et menneskeliv. Derfor samler jeg kun her på øya. Aldri på fastlandet.
Allerede der er vi over i det personlige. Forfatteren er selv innsektssamler, nærmere bestemt en samler av den vepsliknende fluearten blomsterfluen. Innretningen som gjør innsamling og registrering av alle disse flueartene mulig, og dermed også oppramsingen i sitatet over, kalles «malaisefella» og er et slags luftig, transparent telt som narrer fluene inn uten å slippe dem ut igjen. Det ulykksalige navnet – ”malaise” betyr ubehag – tilhører oppfinneren, den svenske entomologen, kunstsamleren og globetrotteren René Malaise (1892-1978). Since the time of Linneaeus the technique of catching insects has not improved very much…” var åpningsordene til den vitenskapelige tidsskriftartikkelen der Malaise i 1937 gjorde rede for oppfinnelsen som skulle revolusjonere feltet. Den gode gamle håven var ikke lenger god nok. Mens alle naturforskere kjenner til fella, ble mannen nærmest glemt, før han her gjenoppstår i Sjöbergs biografiske skisse. Derav tittelen, derav dobbeltbiografien, derav omslagsbildet – en Rembrandt-kopi som inngikk i Malaises kunstsamling. Historien om hvordan det havner i Sjöbergs hender, utgjør den thrilleraktige avslutningen på Fluefellen. Det skal jeg ikke si noe mer om.
Sjöberg forteller om sitt eget liv som fluefanger, fra han som ung mann valgte bort tilværelsen som teaterarbeider på Dramaten og flyttet med kjæresten til en øy ute i Stockholms skjærgård. Samtidig sporer han opp, i arkiver og brev, det langt mer omflakkende livet til sin landsmann Malaise, de svarte flekkene på kartet over hans reiser i Kamchatka, Kamakura, Burma, det han skrev, og innsektsamlingen på over 100 000 eksemplarer, inntil han endte som intendant ved Naturhistoriska riksmuseet. Denne andre biografien, den Sjöberg skriver i tillegg til sin egen, blir et prosjekt som bidrar til det mer overgripende prosjektet: Å undersøke hva det vil si å være en samler og ville lage (forløpig) komplette fortegnelser over samleobjektene. Det er den essayistiske utprøvningen.
Her kommer knappologien inn. For et ord! Påfunnet er August Strindbergs i novellen ”De lycksaligas ö” fra 1884, en humoristisk beretning om en knappesamler som utvider sin virksomhet i den grad at han skriver en avhandling og blir professor i knappefaget. Snart skulle han “förvåna världen med det första fullständiga vetenskapliga system. […] och det var ett underbart jätteverk, ty under dess klasser kunde alla världens knappar inordnas.” Ordet er siden gått inn i det svenske språket som betegnelse på enhver “vetande som är meninglöst och pedantiskt systematiskt.” Strindberg presenterer en skisse av knappologiprofessorens system før han bemerker: “Det väckte ett oerhört uppseende.”
Sjöbergs gjenlesning av Strindberg er ikke mindre kostelig. Han identifiserer seg ikke bare med knappologens katalogiseringsiver, det meningsfulle i en meningsløs aktivitet, men også med øya i novelletittelen. Han har jo selv funnet sin lykksalige øy – en øy der tilfeldigvis både Strindberg og Tranströmer har vært før ham. Og en øy er ikke bare en øy. For Sjöberg – han som velger å bo på et berg i sjøen – er det den fysiske begrensningen han legger på seg selv i sitt fluesamlervirke.. Øya uttrykker avgrensethet, urørlighet og bofasthet. ”Så lenge det har eksistert biologer, har de søkt seg til øyer for at ikke overfloden skal drive dem til vanvidd.” I motsetning til sitt biografiobjekt Malaise – som derimot mente at han hadde oppdaget det sunkne Atlantis1 – drar forfatteren bare nødig ut på lengre reiser. Må han det, er det viktig at reisen er nøye avgrenset i tid: “I selve begrensingen lå det en befriende ro. Den avgrensede tiden var som en øy. Og øya ble senere et målbart øyeblikk”. Øytilværelsen blir dermed et skjold mot verdens uendelighet, artenes endeløse tallrikhet og tidens utflytende strøm. At Sjöberg også kan se fluefella som en slik nødvendig begrensning (det er jo den totale frihetsberøvelse), er å trekke det vel langt. Det er forskjell på mennesker og dyr, frivillighet og ufrivillighet. Kanskje mener han bare det å bli hekta på noe. Og blomsterfluesamlerens beretning om det stillesittende øylivet utvikles til en filosofisk meditasjon over begrensningens livsnødvendige kunst.
Likevel opplever Sjöberg også i den selvpålagte begrensningen at rom på rom åpner seg – og ikke bare når han sitter under et tre og observerer fluer. Også bøkene åpner seg, i det han kaller ”lesningens bunnløshet”. En boktittel bærer alltid videre til en neste, slik Strindbergs novelle leder videre til D. H. Lawrences “Mannen som elsket øyer”. Og videre. Denne bunnløsheten er smittsom. Et stykke ut i lesningen begynner jeg å vente på Foucault. Jeg er spent på om forfatteren, som er opptatt av Rudolf IIs samlemani i senrenessansens Praha, kommer til å sitere fra Les mots et les choses fra 1966 der Foucault blant annet skriver om 1500-tallets vitensform at den var preget av uendelig akkumulasjon, på samme tid ”uuttømmelig og helt tom”:
Det eksisterte ingen forskjell mellom de synlige tegnene som Gud hadde etterlatt på jordens overflate for at vi skulle erkjenne dens indre hemmeligheter, og de leselige ordene som Skriften eller antikkens vismenn […] hadde nedfelt i de bøkene tradisjonen hadde reddet. […] Om det ikke først hadde vært nødvendig å lære språkene deres, ville det kun ha vært for oss å samle inn, lese tekstene deres og forstå hva det var de hadde sagt. (Knut Ove Eliassens oversettelse, Tingenes orden 1996).
Foucault-sitater finner jeg ikke. Til gjengjeld finner jeg en forfatter som leser tingene i naturen og ordene i litteraturen med det samme observante blikket. Helt fra første hamsunske linje, ”Det var på den tiden jeg pleide å vandre rundt i kvartalet ved Nybroplan med et lam på armen”, flettes naturen og litteraturen sammen. ”Verdenslitteraturen må være full av fluer,” står det. I en passasje om spyflua får William Golding ord på seg for egentlig ikke å være til noens glede, ”bortsett fra muligens en og annen rettsentomolog av den ufattelige typen som setter sin ære i å oppklare uhyggelige mordsaker gjennom studier av offerets indre fluelarver og andre insekter med navn som Sarcophagus, Thanatophilus og Necrophorus.”
Det er så elegant gjort! Aldri tenker jeg underveis at dette er for maniert, for kunstferdig Men et kunststykke er det jo, å bevege seg med letthet fra begrensning til bunnløshet, fra eget liv til andres, fra innsektssamling til sitatsamling, fra høylitterære klassikere til bøker av typen Milan Chavalas ”500 sider tykke monografi om europeiske klegger (familien Tabanidae)”. Jeg legger forresten merke til at forfatteren aldri snakker om faglitteratur; det er som om sjangergrenser knapt finnes for ham.. Han sier ikke at alt er poesi, men han gjør det til det. Og kanskje bidrar også denne ikkediskriminerende innstillingen til at forfatterstemmen oppleves så liketil, så ukunstlet? Overgangene fra egne erindringer til naturhistoriske utlegninger skjer i alle fall gjennom et hverdagslig og nesten vimsete jeg; de store faktene mangler, som om fluefangerens stillesitting og langsomhet kryper inn i teksten uten å gjøre den treg, bare – ja, litt behagelig-bedagelig vimsete.
”Fra den dagen i april da sola i sør åpner knoppene på den første selja, er også de første blomsterfluene ute og flyr. Små unnselige arter som i bøkene gjerne omtales som rariteter, kanskje fordi de virkelig er svært sjeldne, men nok oftere fordi ingen rekker å se dem.” Og det er fordi – forklarer Sjöberg så – at insekter først og fremst samles på sommeren, når man har fri fra skole og jobb. Det har man ikke i april, derfor rekker man ikke se dem. Det samme gjelder mai, da lønna blomstrer og trekker til seg enda andre blomsterfluearter. Forfatteren drømmer om å legge igjen en beskjed på telefonsvareren som sier ”Lønna blomstrer” og får folk til å løpe ut og se – ”At alt er ute og flyr nettopp da – absolutt alt. Tusen kommentarer. Et helt noteapparat.”
Fluene festes med knappenåler til navnelapper i samlerens kasser, kommentarene med blekk på papiret. Utspente vinger overalt!
Fredrik Sjöberg: Fluefellen
Oversatt fra svensk av Erik Ringen
Spartacus 2011 2004
