Ja. Delete.
«Vil du slette Happn?»
Jepp. Delete.
Våren 2016, noen måneder etter at jeg slettet date-appene Tinder og Happn fra telefonen min, begynte jeg å skrive på det som skulle bli sakprosaboka Snakkes til uka – Feltnotater fra en digital datingkultur. Sveipingen på Tinder og Happn, aktiviteten jeg hadde bedrevet de siste par årene, den som i utgangspunktet hadde fôret meg med håp og forventningsfull kribling, fylt behovet for bekreftelse, gitt meg utallige dopaminrush og skudd med selvtillit, var redusert til en følelse av apati, matthet og generell misnøye. Appene hadde gjort meg blasert, litt kynisk – men også tom og trist. Jeg var lei. Jeg var ferdig. Og jeg var ikke alene om å ha det sånn.
STILLHETEN ETTERPÅ
Den samme vinteren hadde jeg opplevd å bli ghostet av en fyr jeg hadde møtt på Happn og hengt med i en lengre periode. Eller, den mest brutale formen for ghosting, den hvor den ene parten i en relasjon kutter tvert (ignorerer meldinger og telefonoppringninger, i håp om at den andre skal ta hintet), var det ikke. Kall det ghosting light. Etter å ha hengt med ham i en måneds tid begynte jeg å merke at han trakk seg mer og mer unna: Han svarte avvisende på meldinger når jeg spurte om vi skulle finne på noe, skrev at han var veldig travel, kom heller ikke med andre forslag til å møtes, skrev bare at vi kunne «snakkes til uka». Uka kom og gikk, uten at jeg hørte fra ham. Selvfølgelig hørte jeg ikke fra ham. Nok en skuffelse å riste av seg.
«Noen burde skrive en bok om dette», sa en kompis oppgitt da vi snakket om ghostingen, fenomenet som både han og jeg og veldig mange andre forsøker å forholde seg til: den evige ventingen på svar på en melding. Stillheten etterpå, når meldingen er sendt. Usikkerheten når svaret uteblir. Gleden hvis man får en snap av den man har sendt melding til – skuffelsen når man skjønner at det er alt man får: en snap. I mellomtiden ligger vi våkne i mørket og venter på at mobilskjermen skal lyse opp, mens vi tenker: Hva er galt med meg?
Kompisen min hadde også ligget der i mørket og ventet, det hadde hele den single delen av vennegjengen min, når jeg tenker meg om. Ghostingen, benchingen, breadcrumbingen – alle disse nye begrepene som hadde blitt inkorporert i dagligtalen på grunn av date-appene, hva sa de egentlig om oss, brukerne?
SOBERT OG AKADEMISK
En bok, ja. Da kompisen min nevnte det, var jeg dypt inni psykolog Sissel Grans bok Det er slutt – Historier om løsrivelse. I boka skriver Gran om forhold som tar slutt. «Informantene» hun snakker med og skriver om, er, for det meste, godt over 40 år og har levd i nokså tradisjonelle forhold. Gran er så vidt innom app-datingens konsekvenser, men vier det ikke mer enn et par avsnitt. Men spørsmålene surret rundt i hodet mitt mens jeg leste. Hva så med alle oss som er med på dette dating-spillet? Hva gjør det med selvfølelsen når vi opplever å bli valgt bort, igjen og igjen, å bli «smådumpa», til fordel for noen andre som tilsynelatende er «bedre»? Og hva gjør denne datingen med måten vi forholder oss til andre mennesker på, i hvilken retning går vi når det som for bare et par år siden ble sett på som respektløst, nå er i ferd med å normaliseres?
Jeg ville skrive en bok om date-appene og dem som bruker dem: en bok full av andres historier. Men at jeg skulle komme til å dykke så dypt ned i min egen date-app-historikk, at boka skulle bli såpass personlig, det hadde jeg ikke sett for meg da jeg startet. Egentlig planla jeg, i tråde med den britiske forfatteren Geoff Dyer (uten sammenligning for øvrig), å skrive en «sober, akademisk studie» – han skrev i sin tid om D.H. Lawrence, jeg skulle skrive om Tinder – spekket med den nyeste forskningen og de klokeste hodene. Slik gikk det ikke for noen av oss.
KAFFESLABBERAS
Da jeg den samme våren forklarte bokprosjektet i et innlegg på Facebook, var det mange som tok kontakt, både venner og venners venner: Dette var tydeligvis noe som angikk langt flere enn meg og mine nærmeste. Folk hadde anekdoter på hjertet, opplevelser de selv ville dele, eller de tipset om andre mulige «informanter» å snakke med. Høsten 2016 var et eneste langt kaffeslabberas: Jeg dro ut og drakk kaffe med folk, lyttet til historiene deres, samlet dem inn, skrev dem ned. Snart hadde jeg et lass med historier, men jeg slet med å binde det hele sammen til en spenstig tekst.
Samtidig oppdaget jeg stadig at historiene til disse informantene minnet om opplevelser jeg selv hadde hatt, erfaringer jeg selv hadde gjort meg, følelser jeg selv hadde balet med. «Kjenner meg igjen i det», kunne jeg høre meg selv si når jeg satt og transkriberte et intervju – med en 32 år gammel mann fra Sarpsborg, en 27 år gammel kvinne fra New York, en 53-årig enkemann fra Tromsø. De fleste hadde noe jeg kunne relatere til, på godt og vondt, og intervjuene endte ofte opp som samtaler, hvor vi utvekslet erfaringer fra appene. Det var mens jeg satt og transkriberte et intervju med en 29 år gammel Oslo-kvinne, om å være «skriveforelska» på Tinder, og hørte meg selv legge ut om egne skriveforelskelser, at jeg bestemte meg for å inkludere meg selv i teksten, la min egen tid på Tinder bli rammefortellingen. Jeg hadde jo også vært på de appene, jeg hadde såret og blitt såret, dumpet og blitt dumpet, hvorfor skulle jeg ikke skrive om det?
Å SKRIVE POLEMISK
«Bare skriv. Ikke tenk at du skal være så flink», sa redaktøren min til meg da jeg kom til ham med bokideen. Det var det beste rådet jeg kunne fått. Så jeg begynte å skrive, uten å ha noen plan eller disposisjon, jeg bare skrev – om min egen ghostehistorie, om min første tinderdate, hvor jeg opplevde at daten puttet noe skummelt i drinken min, om ham jeg møtte på nettdatingsiden Spraydate som 17-åring, han som viste seg å være eldre enn det han utga seg for. Jeg tenkte på disse opplevelsene som skriveøvelser, en måte å jobbe meg inn i teksten på, darlings jeg kunne drepe senere, men å sette ord på opplevelsene, skrive seg inn i – og ut av – dem, fungerte også som terapi. Og jo mer jeg skrev om mine egne erfaringer, dess tydeligere ble min egen stemme.
Et annet godt skriveråd fikk jeg et par år tidligere, da jeg studerte kulturjournalistikk og -kritikk ved New York University. Et av fagene på studiet handlet om å skrive polemisk, argumentere for en sak, tørre å ha en mening og å stå for den. Professoren i faget, Katie Roiphe, var en kjent og kontroversiell skribent, essayene og artiklene hennes fikk ofte kommentarfeltet til å gå berserk. Hun mottok både hatmeldinger og hatbrev og ble ofte stemplet som antifeminist. Noe hun levde helt fint med. «You have to create a persona on the page», sa Roiphe til oss. Hun forklarte at hun skrudde det til noen hakk når hun skrev, for å understreke et poeng, framprovosere en reaksjon hos leserne sine. Roiphes stil var ikke akademikerklassikeren «på den ene side, og på den annen side», men heller «sånn er det, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor det er sånn». Dette er eksemplifisert i boka hun debuterte med i 1994, The Morning After: Sex, Fear and Feminism on Campus, der hun kritiserte «date-rape»-kulturen på amerikanske campus og fikk feminister landet rundt til å rase. I skriften sin meislet Roiphe frem en versjon av seg selv: hakket hvassere, mer usympatisk, men fortsatt reflektert. Og det var nettopp Roiphes skrivepersonlighet, hennes litterære selv, som førte til at boka ble debattert fra østkyst til vestkyst, og at hun fikk spalteplass.
AVSTUMPET
Nevnte Geoff Dyer skaper seg også en «persona on the page» i bøkene sine, men hans litterære selv er en Fawlty Towers-aktig type, en snublende, stotrende, fiskehatende engelskmann med knusktørr humor og elendig temperament. Personen Dyer er så belest og lynende intelligent at han nesten er nødt til å gjøre seg usympatisk, gjøre litt narr av seg selv, for at leseren ikke skal vende ham ryggen i ren irritasjon. Ved å gi seg selv noen negative personlighetstrekk og skavanker gir han oss lyst til å henge med ham, han er jo så befriende teit, og da tilgir vi ham lettere lange sylskarpe resonnementer om Walter Benjamin, klassisk musikk og første verdenskrig.
På samme måte – ikke fordi jeg kaster om meg med litterære referanser, men fordi jeg ikke vil at leseren skal synes synd på meg – måtte jeg framheve mine negative personlighetstrekk. Jeg skriver om å bli ghostet, men det siste jeg vil, er å framstilles som et offer. Jeg har også vært kjip på date-appene, behandlet folk dårlig. Jeg har selv vurdert folk nord og ned på sviktende grunnlag. Jeg har selv blitt litt følelsesmessig avstumpet av å være på appene.
Med Snakkes til uka har jeg forsøkt å skape min egen skrivepersonlighet. Det er meg, men en versjon av meg, skrudd til noen hakk: enda mer overflatisk, enda mer usympatisk og nevrotisk, for å illustrere hva denne måten å date på gjør med oss. Hva får en i utgangspunktet samvittighetsfull, og egentlig ganske romantisk, person til å bli en kynisk ghoster? (Og det virket: Da jeg publiserte et essay om min tid på Tinder i Morgenbladet i august – løselig basert på boka – tok det ikke lang tid før en mann kommenterte på Facebook at «Lauritzen fikk som fortjent»: Makan til kynisk dame skulle man lete lenge etter. Suksess!)
SÅRT OG FLAUT
I forbindelse med lanseringen av boka En fremmed ved mitt bord etterlyste forfatter Ivo de Figureido en tredje leserkontrakt, «en utvidet virkelighetskontrakt som overskrider de tradisjonelle skillene: den subjektive, bekjennende sakprosaen» (Morgenbladet, august 2016). Det er en sånn type sakprosa jeg har forsøkt å skrive. Jeg er en subjektiv, ikke en allvitende, forteller. I boka er jeg personifiseringen av alle app-datere: de forventningsfulle, de skriveforelska, de betatte, de useriøse, de kjipe, de avhengige, de apatiske, de desillusjonerte, de frustrerte, de skuffede. Akkurat som jeg lagde en versjon av meg selv på Tinder, en idé om hvem jeg var, eller ville være, har jeg skrevet fram en versjon av meg selv i boka. Jeg vil at den skal være en venn i nøden, en bok du både kan rødme med og få trøst av, og da må leseren kunne relatere. Jeg vil ikke være «hun kule venninna», heller ikke hun stakkarslige – jeg vil være henne du kan kjenne deg igjen i, på godt og vondt.
«Er det ikke litt sårt?» spurte en bekjent.
«Hva da?»
«Nei, å skrive om seg selv på den måten. Eller flaut?»
Jo da, det er både sårt og flaut. Men for meg var det derfor helt nødvendig. Jeg var ofte flau i skriveprosessen, særlig når jeg skrev om menn jeg hadde møtt. Jeg skrev ikke for å ta hevn over, eller utlevere, disse mennene. Mennene jeg skrev om, ble anonymisert (og de som hadde blitt nevnt av informantene mine, ble kontaktet, for å verifisere historiene og sjekke at det var greit å havne i en bok). Jeg ville heller utlevere meg selv. Hvis jeg først skulle skrive om meg selv, måtte jeg by på meg selv – ikke sensurere eller framstå som «bedre» enn det jeg var.
TRØST OG STØTTE
Men jeg vegret meg lenge for å ta kontakt med ham som var opphavet til boktittelen. Både fordi jeg ikke hadde snakket med ham på et helt år, og fordi jeg var redd for at han skulle si nei, at han ikke ville ha noe med dette å gjøre, – han ville bare ha en flørt, og plutselig fikk han en hel bok – og hva skulle jeg gjøre da?
Samtidig: Det var jo han som startet hele prosjektet, det var klart han måtte få muligheten til tilsvar. Heldigvis hadde han lyst til å møtes, og da vi satt der, ved vinduet på kaffebaren, ble det egentlig ganske fint. Vi fikk snakket ut: Han forklarte hvorfor han bare hadde fadet, jeg fikk sagt hva fadingen gjorde med meg. Han hadde også blitt ghostet på appene, viste det seg – han skjønte hvor ubehagelig og frustrerende det var. Også han hadde ligget i mørket og ventet på en melding som aldri kom.
Snakkes til uka ble aldri den boka jeg hadde sett for meg, full av eksperter, forskning og tall (den kunne sikkert hatt flere eksperter). Derimot ble det en bok full av historier, historier som forhåpentlig kan gi både trøst og støtte når man ligger der ensom i mørket og sveiper.
Ellen Sofie Lauritzen (32) er frilansjournalist, kritiker og redaktør.
