Samme dag som to passasjerfly fløy inn i tvillingtårnene i New York i 2001, feiret to svenske tvillinger 20-årsdagen sin i Lund i Skåne. Ted og Kent Ekeroth hadde vokst opp i byen med en polsk mor, som hadde flyktet til Sverige på slutten av 1960-tallet for å unnslippe trakasseringen av jøder i hjemlandet.
På dette tidspunktet var Ekeroth-brødrene ukjente i Sverige, men et tiår senere hadde de – og da særlig Kent – etablert seg som sentrale figurer i det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna (SD). To gutter fra en jødisk familie, der en rekke slektninger var blitt drept i holocaust, hadde altså gått aktivt inn et antisemittisk parti med tydelige nazistiske røtter. Og en av hovedårsakene var å finne i terroraksjonen som satte verden på hodet på deres egen 20-årsdag.
GRENSELANDET
Omtrent sånn kan en typisk passasje i en bok av den svenske journalisten og dokumentarfilmskaperen Gellert Tamas arte seg. Kryssklippingen mellom World Trade Center-kollapsen og Ekeroth-brødrenes bursdagsfeiring – flyet som treffer bygningskroppen, tvillingene som mottar gratulasjoner fra sin jødiske mormor – innleder handlingen i hans siste bok Det svenska hatet (2016). Samtidig fanger den inn flere typiske trekk ved Tamas’ prosjekt og metode.
Tematisk sett beveger scenen seg i et terreng av ekstremisme og fremmedfiendtlighet, det mørke grenselandet mellom politikk og vold som er blitt den svenske skribentens spesialfelt. Stilistisk sett viser den fram Tamas’ paradegren: å veksle brått mellom det store og det lille, mellom overgripende historiske strukturer og konkrete liv i sosialdemokratiets Sverige – uten å frykte hverken det patosfylte eller det tilsynelatende velkjente og gjennomskrevne.
I tillegg kaster den leseren inn i et univers som riktignok ikke er helt uten gråsoner, men der et stabilt moralsk kompass peker ut kursen og sterke, klare kontraster rår grunnen. Et knippe kapitteloverskrifter fra Tamas’ gjennombruddsbok Lasermannen (2002) sier litt om hva slags verden vi befinner oss i: «LJUS», «UPPROR», «TOMHET», «DEMONER», «KAOS», «VÅLD».
Titlene kan få stå som eksempler på atmosfæren i Gellert Tamas’ såkalte «Sverige-trilogi», tre melkekartong-tjukke reportasjebøker som har gjort ham til a household name i svensk offentlighet de siste 15 årene, og som vrir pennen rundt i hvert sitt traume i landets nære historie.
TRUE CRIME
Lasermannen – En berättelse om Sverige er en true crime-fortelling om seriemorderen John Ausonius, som i 1991–92 skjøt tolv tilfeldige innvandrere i Stockholms gater, drevet av et ideologisk motivert hat (ett av ofrene ble drept, mange av de andre hardt skadet). Ti år etter mordforsøkene rekonstruerte Tamas politiets omfattende etterforskning og flettet beskrivelsen sammen med en inngående skildring av Ausonius’ oppvekst og idéunivers. I sidespeilet fulgte han framveksten til Ny demokrati, et innvandringsfiendtlig populistparti som skapte brudulje i svensk politikk ved inngangen til 1990-tallet, før det noen år senere ble oppløst.
De apatiska – Om makt, myter och manipulation (2009) er en drøyt seks hundre siders granskning av det såkalte «oppgitthetssyndromet», som rammet mer enn hundre flyktningbarn i Sverige i perioden rundt årtusenskiftet, da landets innvandringspolitikk ble markant strammet inn. Barn som fikk avslag på oppholdstillatelse, utviklet akutte psykiske lidelser: depresjon, utmattelse, etter hvert fysisk og mental apati. Ledende politikere og offentlige utredere omtalte symptomene som manipulasjon eller skuespill, men Tamas’ flyktningpolitiske thriller – en slags anatomisk studie av et rykte – dokumenterer i detalj hvordan påstandene om fusk hadde liten eller ingen rot i virkeligheten.
JERNRØRSKANDALEN
Det svenska hatet – En berättelse om vår tid er en krønike over svensk høyreekstremisme gjennom de siste tiårene, personifisert ved Kent Ekeroths reise fra counterjihadismens kommentarfelt til å bli riksdagsrepresentant for Sverigedemokraterna. Ekeroth var en nøkkelfigur da partiets strategiske hjertesak ble forskjøvet fra antisemittisme til antiislamisme, før han senere havnet midt i den kanskje mest omtalte nyhetssaken i Sverige de siste årene: jernrørskandalen fra 2010. Da trakasserte Ekeroth og to andre partitopper en kjent komiker og flere andre forbipasserende på byen med rasistiske skjellsord, før de tre politikerne utstyrte seg med jernrør – angivelig til selvforsvar – samtidig som de selv filmet seansen.
Til sammen, sier Gellert Tamas i etterordet til Det svenska hatet, er de tre bøkene ment som et kollektivportrett, en sammensatt skildring av «det senaste svenska kvartsseklets historia». For en nordmann er det merkelige, desorienterende tekster å oppholde seg i. Man leter forgjeves etter det Sverige som dominerer deler av norsk offentlighet om dagen: et bløthjertet regime som masseimporterer kriminelle innvandrere mens en forknytt offentlighet dysser ned samfunnets forestående kollaps. Hos Tamas møter vi isteden en nasjon befolket av unnvikende politikere og byråkrater med gråsteinshjerter, der «drastisk hårdnade attityd i besluten» til tider setter asylretten ut av spill (tilbake i 2004, da De apatiska utspiller seg, ble over 90 prosent av alle asylsøknader til Sverige avvist). Deler av det offentlige ordskiftet preges av en råskap som virker helt fremmed i Norge, med vitale høyreekstremister som bygger bokbål og setter flyktningboliger i brann. Og i mørket lurer seriemordere som John Ausonis og Malmø-drapsmannen Peter Mangs, med lasersiktet rettet mot alt som ikke er blondt, blåøyd og blågult.
NÆRGÅENDE PORTRETTER
Hvis noen mener at beskrivelsen ligner synsing eller svartmaling, vil Tamas ha dokumentasjonen klar: Youtube-videoer og nyhetsreportasjer, avhørsrapporter og mediestatistikk, propagandafanziner og Facebook-tråder. Som researcher sluker han tekst og porsjonerer den ut igjen, i bøker med et nesten russisk persongalleri (Det svenska hatet avsluttes med 27 tettskrevne sider med kildereferanser). Når SD-topper som Kent Ekeroth og Jimmie Åkesson forteller om innvandrergjenger som plaget dem i oppveksten, går Gellert Tamas til klasselistene fra 1980-tallet for å vise hvor få ikke-svenske barn de var omgitt av. Når Sverigedemokraterna etablerer en riksdagsgruppe med tre kvinner og sytten menn etter valget i 2010, leter han skadefro fram de muslimske landene som har høyere kvinneandel i hele parlamentet (Turkmenistan, Bangladesh, De forente arabiske emirater, Usbekistan, Pakistan, Bosnia og Irak).
Tamas bruker gjerne tydelige, nærgående personportretter som fortellerteknisk agn og historisk forklaringsmodell: det møtepunktet mellom psykologi og politikk som driver verden framover. Det er ikke unaturlig å forstå hans eget ståsted ut fra et lignende biografisk skjema. Tamas’ foreldre flyktet i sin tid fra Ungarn til Sverige, for å unnslippe de sovjetiske panservognene som rullet inn i landet i 1956. Selv skled han inn i journalistikken nærmest ved en tilfeldighet, da han i 1989 befant seg i foreldrenes hjemland idet muren falt, og begynte å rapportere hjem om begivenhetene rundt seg.
Siden har Tamas drevet et fruktbart vekselbruk mellom ulike sjangre og formater. Han har bidratt i magasiner som Ordfront og dagsaviser som Dagens Nyheter og Aftonbladet, i tillegg til å skrive bøker, lage dokumentarfilmer og levere høyprofilerte reportasjer til Sveriges to viktigste tv-programmer for undersøkende journalistikk: SVTs Uppdrag granskning og TV4s Kalla fakta.
INTENST BLIKK
Den blandede bakgrunnen gjenspeiler seg i skrivemåten hans, et klart, blankt journalistspråk hvor tekstens kameraøye registrerer begivenheter med et intenst blikk. Her blir ikke forbrytere stilt for retten, men føres inn i «Svegs tingsrätt strax efter klockan nio på morgonen den 8. november 1991». Folk sender ikke av gårde en mail etter lunsj, men trykker på «’skicka’ exakt klockan 12:58».
Realitetseffekter av denne typen, som bidrar til å høyne troverdigheten i Tamas’ beretninger, slekter på stilen i den klassiske realistiske romanen – en forbindelse som er tydelig på flere nivåer i forfatterskapet hans. Det svenska hatet ble først publisert som føljetong i 40 deler på Aftonbladets nettside, akkurat slik 1800-tallets romaner først nådde leserne gjennom avissidene. Og som naturalismens forfattere har også den svenske journalisten forholdet mellom individ og samfunn, struktur og aktør, som et aldri vikende nøkkeltema – men uten det komiske, forsonende skjæret man kan finne hos en Balzac. «En norsk tragedie» var tittelen på Aage Borchgrevinks bok om Anders Behring Breivik, en figur som deler mange nifse personlighetstrekk med lasermannen John Ausonius. En lett omskrivning kunne passe som vignett for hele Tamas’ verk.
Et så høyt produksjonsvolum – Sverige-trilogien teller alene mer enn 1500 sider – krever en stabil form og arbeidsmetode. Tamas har funnet sin teknikk i rastløse tekstbolker som aldri befinner seg lenge hos samme person eller på samme sted, før bitene etter hvert fuges sammen til en kaleidoskopisk helhet. Kapittelintroene tar som regel bakken i fart, gjerne med et udefinerbart subjekt som hermer krimlitteraturens spenningsmekanismer («De kom i gryningen …» … «Det var som om jublet aldrig ville ta slut …»). Bare unntaksvis punkteres fortellertempoet av små prosalyriske innstikk, der fortelleren dveler kort ved historienes allmenngyldige tematikk – refleksjoner om døden, om hukommelse, om hva som kan forandre et menneske «från viol till kaktus».
ÅSNE SEIERSTAD
Et sånn terping på form og stil kan fortelle noe om Gellert Tamas’ egenart, men blir likevel litt på siden av saken. Kjernen i Sverige-trilogien ligger nemlig et annet sted: i tanken om språket som politisk våpen og reporteren som aktivist, en varsler som ikke er redd for å stave ut underteksten for sedate eller uoppmerksomme lesere. Holdningen kan merkes i de iblant uforsonlige personskildringene han skriver fram, men kanskje enda mer i fakta- og dokumentasjonsremsene som innimellom bygger seg opp i tekstene, som for at selv den mest likegyldige borger skal forstå hva som står på spill i det svenske samfunnet.
Både i stil og innhold kan Tamas ofte minne om Åsne Seierstad – i et kort parti i Det svenska hatet, der 22. juli-aksjonen trekkes inn, krysser de to til og med spor. Men Tamas skiller lag med sin norske kollega nettopp i fortellerposisjon og stillingstagen.
Seierstad har bygget sine mest kjente bøker på en allvitende forteller, som til tross for intime kunnskaper om aktørene betrakter dem fra en distansert, seminøytral posisjon. I Tamas’ trilogi er det bare Lasermannen som har den samme sugende flue-på-veggen-formen, med utstrakt bruk av indre monolog (grepet ble muliggjort av 40 intervjutimer med Ausonius, etter at han til slutt hadde erkjent attentatene). Det svenska hatet har mer av en kavalkadeform, men innledes av et tydelig jeg som legger premissene for boken og fargelegger beretningen som følger. Og i De apatiske er fortellerens egen tvil – og etter hvert sterke overbevisning – en sentral dramaturgisk motor: den hvileløse sannhetsjegeren som hogger seg gjennom ryktenes krattskog. Alle Tamas’ boktitler kommer i bestemt form, som for å si: Sånn er det med den saken, ferdig snakket.
SPRIKENDE MOTTAGELSE
Den svenske mottagelsen av Tamas’ «sosiale reportasjer» (hans egen sjangerbetegnelse) har spent fra det panegyriske til det mer problemorienterte. Den klassiske thriller-strukturen i Lasermannen ble allment hyllet, og boka er i dag solgt i over 200 000 eksemplarer og oversatt til et titalls språk (det er også den eneste av Tamas’ titler som er publisert på norsk). De apatiska fikk kritikk fra et mindretall kommentatorer for å være hardhendt i karaktertegningene og selektiv i faktautvalget, men endret samtidig den svenske folkemeningen om flyktningbarna på avgjørende måter, noe som fikk andre anmeldere til å kalle den et «storverk» og «efterkrigstidens viktigaste reportage». Det svenska hatet fikk på sin side en mer sprikende mottagelse: Ros av ambisjonsnivå og dokumentasjonsarbeid blandet seg med anklager om utflytende redigering og uaktsom bruk av anonyme kilder.
Det er vanskelig å se for seg at reaksjonene vil endre særlig mye for en forfatter som på mange måter skriver som Fantomet: en dødninghode-penn for de harde – nynazister, populister, systemtro byråkrater – og et tastatur med det godes merke for historiens slitere – immigranter, drabantbyboere, vanskeligstilte ungdommer. Innsatsviljen får tekstene hans til å ulme med en egen moralsk glød, som leserne inviteres til å varme seg på. Men den brennemerker dem også med et alvor det er vanskelig å viske ut i ettertid.
VEKSELVIRKNING
«Innehållet i Ekeroths texter var mörkt, hotande och dramatiskt», skriver Tamas i en passasje der han gjennomgår Sverigedemokrat-toppens blogg. Det samme kan, med en viss rett, sies om hans egne bøker, som har tatt farge av det ideologiske mudderet de vasser i. Til sammen sirkler Sverige-trilogien inn en kompleks vekselvirkning mellom samfunnsklima og konkrete bevisstheter. Lasermannen og Det svenska hatet har i tillegg et mer avgrenset fokuseringspunkt: den glidende overgangen fra verbal til reell vold, fra språklige overgrep til mer håndfaste uhyrligheter.
I et av de mange historiske sideblikkene i Det svenska hatet gir Tamas et riss av krigene i Jugoslavia på 1990-tallet og lar en lokal menneskerettighetsaktivist oppsummere stemningen som ledet fram mot konflikten: «Vi drepte hverandre i mediene flere år før kampene og myrderiene på slagmarken begynte.» Det er langt fra Balkan til Bohuslän, men bemerkningen lyser som et varselskilt også over Gellert Tamas’ fortellinger om svensk ekstremisme.
Bjarne Riiser Gundersen (43) er forfatter og kritiker, og underviser i journalistikk ved Høgskulen i Volda.
Gellert Tamas
Lasermannen – En berättelse om Sverige
Ordfront förlag, 2002
De apatiska – Om makt myter och manipulation
Natur & kultur, 2009
Det svenska hatet – En berättelse om vår tid
Natur & kultur, 2016
