Pålegg. Anything and everything you can put on a slice of bread.
It seems that Norwegians are vague but generous when it comes to sandwiches, as this word can cover most anything that you might consider putting on (or in between) slices of the versatile carbohydrate that is bread. Cheese, meat, peanut butter, lettuce leaves … you name it, and it is probably pålegg.
Det norske ordet pålegg anses åpenbart som et av verdens mest uoversettelige ord. Ella Frances Sanders åpner nemlig boken Lost in Translation. An Illustrated Compendium of Untranslatable Words from Around the World med nettopp dette ordet.
UKJENT UNIVERS
Denne underfundige boken med rare og spesielle ord fra all verdens språk som forfatteren illustrerer og forklarer, kom etter utgivelsen i 2015 raskt på bestselgerlistene til New York Times. Der tegner og forklarer Sanders hva det japanske ordet komorebi betyr, altså «the sunlight that filters through the leaves of the trees», hva det inuittiske ordet iktsuarpok betyr, som forklares med «the act of repeatedly going outside to keep checking if someone (anyone) is coming», og hva ordet goya på urdu betyr: «A transporting suspension of disbelief – an ’as – if’ that feels like reality – such as in good storytelling». Ja, med enkle illustrasjoner og både en kort og en mer utfyllende forklaring får vi vel en følelse av at vi forstår hva ordet betyr. Men samtidig får vi en opplevelse av fremmedhet, av at uansett hvor godt det blir forklart, kan vi ikke helt begripe hva som ligger i det, som om det gjemte seg i et ukjent univers, en måte å tenke og være på som er oss helt fremmed.
Blant de mange rare ordene finner jeg også norske forelskelse, og jeg må innrømme at det forbauser meg at det anses som uoversettelig. Personlig har jeg alltid trodd at det samsvarte ganske godt med falling in love, og det italienske innamoramento, de eneste andre språkene jeg har forelsket meg på, eller er det er noe jeg har misforstått?
NYTT FENOMEN
Ella Frances Sanders’ bok er representativ for en ny interesse for det uoversettelige. Fenomenet omfatter alt fra det uoversettelige som påskudd til å underholde gjennom forskjellige språks pussige ord og uttrykk, som nettopp Sanders bok, til tunge teoretiske studier som gjennom det uoversettelige søker å si noe nytt om språk og oversettelse. Ja, i de siste årene har det uoversettelige blitt viet så stor, og ny, oppmerksomhet fra forskjellige hold at man nesten kan snakke om en mote. Ikke en eneste av de mange akademiske konferansene som organiseres om oversettelse, har i de siste årene unngått det uoversettelige. Og da jeg forleden, på flyet mellom Italia og Norge, fant en artikkel om en annen bok som ligner Sanders Lost in Translation, bare med motsatt tittel: Found in Translation, i Lufthansas flymagasin, ble inntrykket på en måte bekreftet. Forfatteren av dette siste prosjektet som er å finne på nettstedet https://www.behance.net/gallery/9633585/Found-In-Translation, den indiske kunstneren Anjana Iyer, forteller – passende nok til et flymagasin – at det russiske poputschik betyr «a fellow traveler, previously a stranger, with whom one discussed the deeper meaning of life».
DET SAMME
Men hvor kommer denne nye interessen for det uoversettelige fra? Hva kommer denne moten av? Årsakene er utvilsomt mange, og tilfeldigheter spiller sikkert også inn her, men jeg har inntrykk av at det er noe ved vår flerkulturelle og flerspråklige nåtid som åpner for en ny nysgjerrighet på hvor langt vår forståelse av den Andre egentlig går. I vår globaliserte verden, der alt blir presentert for oss på et felles gjenkjennelig språk, Globish, som om det allerede var oversatt, og vi leser de samme romanene om vi befinner oss i Norge, i Japan eller i USA, spiser den samme maten, har på oss de samme klærne og ser på de samme filmene, er vi kanskje blitt mer nysgjerrige på det som nettopp ikke lar seg oversette til dette globaliserte og standardiserte språket.
Eller er det kanskje slik at vi har begynt å lure på om den globale verden der alt er kjent, og alt er felles, egentlig er en illusjon? Er vi blitt så lei av den globaliserte ensrettetheten at vi er på jakt etter alt det som unndrar seg uniformitet? Gir det oss håp om at globaliseringen ikke har greid å gjøre alt likt, eller er vi banalt nok ute etter en eksotisk fornemmelse av fremmedhet? Kanskje vi rett og slett er blitt klar over hvor begrenset dette såkalte globale fellesskapet er, at det egentlig bare dreier seg om varer, og at det gjelder for en svært avgrenset del av verden, det vil si den rike verden?
Eller er det kanskje motsatt, at vi på våre stadige reiser til fremmede kontinenter, så vel som i vårt flerkulturelle nabolag, har blitt så oppmerksom på de dype kulturelle forskjellene at vi endelig kan ta inn over oss disse subtile nyansene?
UNIK MULIGHET
Boken jeg skal komme nærmere inn på, har kanskje de vesentligste svarene på spørsmålet om hvorfor det er tid for fundering på det uoversettelige. Vocabulaire européen des philosophies. Dictionnaire des intraduisible har nemlig blitt til med to uttalte hensikter, henholdsvis av filosofisk og politisk karakter, forklarer bokens hovedredaktør, Barbara Cassin. Det filosofiske tar utgangspunkt i at filosofi foregår gjennom språk, idet det har like mye med ord å gjøre som med begreper, og tilbakeviser dermed at ordene vi anvender i filosofien, er universelle og ahistoriske, slik det ofte hevdes. Det politiske går ut på å bekjempe det enhetlige som engelskens dominans medfører, og vektlegge at det språklige og kulturelle mangfoldet i Europa ikke er et hinder, men snarere en unik mulighet.
Emily Apter, som er en av redaktørene for den engelskspråklige utgaven av boken, og som i egne arbeider har ført tanken om det uoversettelige videre, tilføyer at oppmerksomheten omkring det uoversettelige kommer som en positiv, for ikke å si nødvendig, motvekt til en dominerende holdning i humaniora som har en tendens til å anse oversettelse som en god ting i seg selv, siden det garanterer kommunikasjon på tvers av språk, kulturer, tider og disipliner. Men oversettelse er også misforståelse, motstand og inkommensurabilitet og kan ikke reduseres til pene ord om internasjonal kommunikasjon og forståelse.
KOMPARATIV STUDIE
Vocabulaire européen des philosophies. Dictionnaire des intraduisible, som kom ut i Frankrike i 2004, er organisert som en ordbok, en komparativ studie av Europas filosofiske terminologi, der nesten 400 såkalt uoversettelige ord blir beskrevet og forklart i sine forskjellige uttrykk og historier på diverse språk. I ord som går fra abstraksjon via angst, essens, estetikk, historie, jeg-meg-meg selv, intensjon, kjærlighet, logos, sjel, språk og ting til verden og øyeblikk, i utgangspunktet på gresk og latin, men også tysk og arabisk, fremstår deres forskjellige oversettelser som uttrykk for hvor mangeartet og til og med motsetningsfulle tolkningene av enkeltord har vært på forskjellige språk gjennom historien. Og disse forskjellene har oppstått nettopp i skjæringspunktet mellom språk, tenkning, tid og sted, med åpenbare konsekvenser for videre tenkning og for formingen av filosofiske tradisjoner.
Det som fremstår, er et svært ambisiøst, og voluminøst, verk på over 1500 sider, som har involvert mer enn 150 bidragsytere, og der arbeidet har pågått i elleve år. Det er unikt i sitt forsøk på å skrive en ny filosofihistorie gjennom «det uoversetteliges linse», slik Emily Apter formulerer det, der det uoversettelige er løst definert som et ord som ikke oversettes idet det overføres fra et språk til et annet, som for eksempel polis, Begriff, logos, eller ord som blir feiloversatt eller oversatt igjen og igjen. Den komplekse historien til filosofiens språk, eller rettere sagt ord, tegnes slik gjennom det uoversettelige. Og det uoversettelige vitner om ordenes avhengighet av de bestemte historiske, politiske og filosofiske øyeblikkene de forekommer i.
I stedet for å være en eneste historie om greske ords vei gjennom en over 2000 år lang filosofisk tradisjon, understreker Barbara Cassin, viser boken at det snarere er en flerspråklig historie, som vitner om hvor sterkt forbundet språk og filosofi er, og dermed hvordan forskjellige filosofiske tradisjoner avhenger av språket de er utviklet innenfor. Slik blir de mange og forskjellige oversettelsene som enkelte filosofiske ord har gjennomgått, til flere filosofier, flere forestillinger om verden. Det man gjør, på forskjellige språk, er å filosofere på språk, eller kanskje bedre: språklig filosofering.
Men hvis alle disse filosofiske ordene faktisk er oversatt, hvor er det blitt av det uoversettelige? Hvor ligger egentlig problemet?
ET SYMPTOM
Barbara Cassin definerer det uoversettelige som «symptom på forskjellen mellom språk», på det som ikke kan bli tydelig identifisert, på de språklige møtene som får oss til å stoppe opp og lure. Det er nettopp disse forskjellene hun vil frem til: at vi «refilosoferer» ord med nye ord, og ikke med universelle begreper, i en uendelig prosess som åpner stadig nye muligheter. Og ordene tilhører språk, språk med ord, ikke begreper. I innledningen til den engelske utgaven av boken, understreker Cassin nettopp dette: «I hope (this book) will make percetipble another way of doing philosophy, which does not think of the concept without thinking the word, for there is no concept without a word.» De uoversettelige ordene vi møter når vi filosoferer, er «ce qu’on ne cesse pas de (ne) traduire». Det uoversettelige for Cassin er «det man aldri slutter å (ikke) oversette». Sagt på en annen måte: Uoversettelige ord er de ordene som på en eller annen måte motstår oversettelse, ord som er vanskelige å oversette, som har så mange nyanser og meninger at vi ikke kan slutte å oversette dem for å finne den beste løsningen. «Forstår vi for eksempel det samme med ordene mind, Geist eller esprit?» spør Barbara Cassin, og fortsetter: «Er pravda, rettferdighet eller sannhet, og hva skjer når vi gjengir mimesis med representasjon i stedet for imitasjon?» «Hvert ord i ordboken starter fra en sammenheng av uoversettelighet», forklarer hun, «og fortsetter med en sammenlikning av terminologiske forbindelser, hvis forvrengning skaper språks og kulturers historie og geografi» (min oversettelse).
De uoversettelige ordene er altså de som oversettes likevel, på tross av motstand og umulighet, og nettopp i denne bevegelsen, som kan gå gjennom nettopp forvrengning, feiloversettelse og vesensforskjeller, skapes nye ord, nye filosofiske tanker, som hver gang er et resultat av møtet mellom tenkning og språk, men også tid og sted.
PLURALITETSPROSJEKT
På en eller annen måte er det jo akkurat dette både Ella Frances Sanders og Anjana Iyer også gjør i henholdsvis Lost in Translation og Found in Translation. De har funnet spesielle ord på mange av verdens språk som på en måte motstår oversettelse, og i mangel av ett eneste ord som på mottakerspråket er mer eller mindre tilsvarende – eller ekvivalent, som man sier – forklarer de det med flere ord. Og det er jo også en form for oversettelse – en oversettelse av det uoversettelige. Men forskjellen fra Barbara Cassins på alle måter mer ambisiøse prosjekt er at de forklarer ordene på engelsk, som om engelsk på en måte representerte det endelige språket alle andre språk søker å bli oversatt til for i det hele tatt å bli forstått. Og nettopp dette representerer egentlig det stikk motsatte av hva som er ambisjonen bak Barbara Cassins pluralitetsprosjekt.
Vocabulaire har siden utgivelsen i 2004 blitt oversatt til flere språk, og de representerer et ytterlige pluraliserende aspekt, siden hver utgivelse utvikles videre med nye filosofiske ord. På samme måte som filosofiske ord og begreper utvikler seg og forandrer seg i møtet med nye språk, forandrer også denne boken seg hver gang den kommer ut på et nytt språk. Den engelskspråklige oversettelsen, for eksempel, som ble utgitt i 2014, kommer med tillegg til flere av de eksisterende tekstene og er dessuten utvidet med flere nye ord, som for eksempel gender (kjønn), medium, nabo, som ikke var til stede i den franske utgaven. Og kanskje ikke overraskende: Enkelte av ordene som forekom som uoversettelige i den franske utgaven, som for eksempel multikulturalisme og velferd, opplevdes ikke på samme måte på engelsk og har dermed falt ut.
Den engelske utgaven har også en betydelig forandring i tittelen, Dictionary of Untranslatables: A philosophical Lexicon, der den fjerner den europeiske begrensingen, og setter det uoversettelige i forgrunnen. I tillegg blir ordet filosofi flyttet og forandret, for allerede bruken av nettopp filosofi skulle vise seg uoversettelig: det som på fransk forekommer som filosofi, er på engelsk, eller skal vi si amerikansk, heller teori, idet filosofi har en mer begrenset bruk.
EN MOTESAK
Vocabulaires internasjonale gjennombrudd kom ironisk nok med den engelskspråklige oversettelsen. Da først kom boken på agendaen til oversettelsesteoretikere så vel som til filosofer, og det var da jeg selv også ble oppmerksom på den. I de første årene etter den engelskspråklige utgivelsen var boken nærmest for «et must» å regne i enkelte akademiske kretser, og også dette er medvirkende til at jeg hevder at vi står overfor en mote. Men det er på mange måter positivt, hvis boken kan være med på å forme en ny «Translational Humanities» som er åpen for at oversettelse også dreier seg om ulikhet, om problematiske møter.
Mens jeg funderer over oppmerksomheten rundt det uoversettelige som et typisk trekk ved dagens samfunn, slår det meg at fenomenet dansk hygge på mange måter hører med her. I de siste årene er det utgitt flerfoldige engelskspråklige bøker som forklarer og illustrerer begrepet hygge. Ordet anses som så eget og spesielt for den danske livsstilen at det ikke lar seg oversette, men igjen: Det kan forklares, og ikke minst illustreres i delikate coffee table books der ulltepper, peis og stearinlys i alle fasonger og farger utgjør hovedbestanddelen.
Det er kanskje et liknende fenomen som har gjort at en så på mange måter særnorsk bok som Hel ved har blitt en internasjonal suksess, vel å merke i coffee table-format. Boken, som på engelsk ble oversatt til det treffende Norwegian Wood, har et lekkert format som signaliserer at den snarere enn å tas med i vedbua som en slags håndbok skal betraktes og nytes, nettopp ved kaffebordet.
Ja, disse bøkene som forklarer og illustrerer en uoversettelig skandinavisk verden, er nok del av denne fascinasjonen for det eksotiske, det fremmede som vi er nysgjerrig på, men egentlig godt kan leve uten.
Den tyske filosofen og språkmannen Wilhelm von Humboldt, som hadde en sentral rolle i utarbeidelsen av de første lingvistiske studiene som kartla forskjellene mellom språk tidlig på 1800-tallet, er kanskje den tenkeren som jeg synes uttrykker best hvorfor oversettelse ikke kan eksistere uten kontakt med det uoversettelige. I teksten der han kommenterer sin egen oversettelse av Agamemnon, skriver han at oversettelse betyr å tilføre mottakerspråket nettopp det dette språket ikke på annen måte kan eie. Og jeg velger å forstå det som at oversettelsens ypperste oppgave ligger i å gripe nettopp det uoversettelige, for det er det som kan tilføre språket vårt – og dermed tenkningen vår – noe som vi ellers ikke ville hatt ord for.
Siri Nergaard (55) underviser på Universitetet i Firenze og Høgskolen i Sørøst-Norge.
