Med Skam høstet NRK nylig lovord for å engasjere unge jenter i en ungdomsserie med feministiske undertoner. Likevel rykket en rekke feminister ut i mediene vinteren 2016 og hevdet at serien, ved å la selvstendige og smarte Noora falle for fuckboyen William, lærer jenter opp i dårlig dømmekraft.
Fenomenet er ikke ukjent. Populære blogger, bøker eller TV-serier med et feministisk tilsnitt har siden 1970-tallet vært så tallrike at de nærmest kan kalles en sjanger. Men når Sophie Elise, TV-serien Girls eller Skam tematiserer kjønnsroller på en måte som fenger bredt, kritiseres de ofte for ikke å være feministiske nok. Problemet synes imidlertid like mye å være knyttet til en svak forståelse blant feminister av hva det vil si å popularisere kjønnsproblematikk.
LESERNE MÅ KOMME
Populærfeminisme oppstod på 1970-tallet og var tett knyttet til hvordan den nye kvinnebevegelsen ville politisere kvinners personlige og private problemer. Kvinnebladet Sirene, som kom ut mellom 1973 og 1983, er et interessant norsk uttrykk for trenden. Bladet angrep populærkulturens fremstillinger av kjønn, men anerkjente samtidig at kvinners erfaringer, fantasier og begjær er uløselig knyttet til språket og kulturen de er en del av. I stedet for å tilby forbilder som skulle befri kvinnene fra populærkulturens kjønnsstereotypier, inviterte bladet snarere et bredt kvinnepublikum til å bearbeide og problematisere sine egne og samtidens kjønnsidealer.
Sirene ble lansert 31. august 1973. I første nummer presenterte bladet et tosiders intervju med kvinnepolitikeren Berit Ås, som sensommeren 1973 lå an til å komme inn på stortinget for Sosialistisk Valgforbund. På forsiden ble leserne minnet på at det var 60 år siden norske kvinner hadde fått stemmerett. Men det var ikke det man la merke til. Med «den undertrykte Liv Ullmann» som forsidepike signaliserte Sirene at feminisme handlet om mer enn rettighetskamp og likestillingspolitikk. Vignetten «KOM», signert det motkulturelle 1968-ikonet Per Kleiva, inviterte leserne til å komme. Redaksjonen ble presentert i en tekstboks på siste side, med navn, alder og mors yrke. I bladets lederartikkel skrev kvinnene, som var i trettiårene og døtre av bondekoner og husmødre, at de ville samle alle kvinner «fra Arendal til Karasjok» som «gikk ensomme i sitt opprør»: «Vi er lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svaret på våre problemer.»
Sirene skulle handle om kvinners hverdag og hvordan kvinner kunne forandre denne. «Hvorvidt Sirene kommer til neste år, avhenger av dere», erklærte redaksjonen i første nummer.1
NYE IDEER
Svaret kom raskere enn noen på forhånd hadde spådd. En uke etter at Sirene ble lansert, meldte pressen om at det nye feministbladet «solgte som varmt hvetebrød». Bladet ble en mediesensasjon, og de seks som tok initiativet, ble «kjendiser» over natten. På kort tid solgte bladet det femdoble av kvinneorganisasjonenes medlemstall.
Suksessen er blitt knyttet til det enorme gjennomslaget kvinnebevegelsen hadde i hele den vestlige verden fra midten av 1960-tallet. I motsetning til i dag var dette en bred og vital sosial bevegelse som ifølge typiske standardfortellinger eksisterte på utsiden av mediene og engasjerte internasjonalt omkring temaer som abort, kvinnerepresentasjon i politikk og arbeidsliv så vel som arbeidsdelingen i hjemmet. At bevegelsen raskt ble fanget opp i mediene, ettersom en rekke kommersielle aktører, både pressen og forlagsverdenen, kappet om å publisere stoff som på ulike måter tematiserte feminismen, er en del av denne fortellingen. Med Sirene kastet Cappelen forlag seg på bølgen; forlagssjef Henrik Groth mente vinden blåste i retning av et rødstrømpeblad.
En undervurdert faktor er at nye ideer om kjønn og feminisme allerede sirkulerte i den brede kulturen i 1973. Både litteratur, film, ukeblader og fjernsyn var opptatt av den nye kvinnerollen, og Sirene presenterte en fortelling som traff tidsånden. Dette kan knyttes til at populærkulturelle tekster er populære fordi de tematiserer kulturelle og sosiale utfordringer som har klangbunn hos publikum, men som det ikke finnes tilstrekkelige eller entydige svar på i det etablerte språket.
ET AUTENTISITETSIDEAL
De seks kvinnene som laget bladet, Bjørg Vik, Bitten Modal, Kari Rolfsen, Sissel Biong, Astrid Brekken og Gøril Strømholm, hadde alle en bakgrunn fra kultur- og populærpressen, men hadde funnet sammen gjennom den nye kvinnebevegelsen. Og problemene de presenterte, var utvilsomt knyttet til egne erfaringer. Til tross for at kvinner hadde formelle rettigheter i 1973, fantes det fortsatt en rekke uløste dilemmaer for norske kvinner. Arbeidsmarkedet var kjønnsdelt, det fantes få barnehageplasser, og på hjemmebane hadde kvinner ofte en tradisjonell kvinnerolle. Dette harmonerte dårlig med et økende ønske blant norske middelklassekvinner om å fylle livet sitt med en annen mening enn bleieskift og oppvask.
Selv om Sirene tematisk var inspirert av den politiske dagsordenen satt av den nye kvinnebevegelsen, henvendte bladet seg ikke primært til kvinner med lovnad om ny likestillingspolitikk eller barnehageutbygging. Snarere tematiserte bladet et stadig stigende ønske blant kvinner (og menn) om å kunne leve uavhengig, i likestilte parforhold basert på ekte følelser, og med en ny ærlighet når det gjaldt hvem en var og ville være. Disse idealene ble tatt opp i en rekke kulturuttrykk fra perioden – film, musikk, TV og litteratur – men som sosiologen Anthony Giddens har påpekt, ble de også fremmet innenfor samtidens sosiale og politiske bevegelser. Snarere enn å strebe etter statlig reformmakt fokuserte bevegelsene ofte på de kulturelle og ideologiske mekanismene som fremmedgjorde folk fra hvem de egentlig var, og hvilke fellesskap de egentlig tilhørte. Som det het i tidsskriftet Kontrast, var politikk «like mye et spørsmål om å gripe inn i de områder der samfunnet blir fortolket, der erfaringer får uttrykk og sanseligheten og livsoppholdelsen ytrer seg».2
Populærkulturen ble i denne forståelsen politikkens hovedarena. Den dominerte kulturen og bidro potensielt til å dekke over reelle motsetninger i samfunnet og å lede ethvert uttrykk for opprør og misnøye med tingenes tilstand over i falsk tilfredsstillelse, ble det hevdet. «Livets uløselige problemer får sin løsning i ukebladets noveller», stod det i Kontrast-lederen fra 1977.
Den nye kvinnebevegelsen ville føre en kamp mot populærkulturen, men også i den. Den ble beskyldt ikke bare for å lede kvinner inn i falsk tilfredsstillelse, men også for å være årsaken til at kvinner var utslitt, ulykkelige og ute av stand til å endre på sin egen situasjon. I artikkelen «Er det sant at kvinner er undertrykket», som ble trykket i første nummer av Sirene, hevdet Bjørg Vik at svaret på spørsmålet var «ja», fordi hele kulturen var styrt av et underliggende mønster som «presset seg rundt kvinnenes personligheter» og fikk dem til å velge en tradisjonell kvinnerolle. Mønsteret førte kvinner ut i selvbedrag og fikk dem til å velge en rolle som ledet dem til dårlig selvtillit, passivitet og dulgt misnøye.
USMINKETE ANSIKTER
Sirene skulle hjelpe kvinnene å bryte ut av mønsteret, ved gi et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man blant annet fant i ukeblader og reklame. Målet var å synliggjøre diskrepansen mellom de drømmene og begjærene som populærkulturen var bærer av, og de lengslene som kvinner faktisk bar i seg, men hadde fortrengt. Der damebladene viste kvinner sminket og med dyre moteklær, perfekte hjem og fasader, var det usminkete ansikter, kvinner i industriarbeidsklær, tykke kvinner, eldre kvinner, glade, skitne barnefjes, menn med langt, ufrisert skjegg og busserull som preget Sirene.
Bladet var organisert med en rekke tekstsjangre kjent fra ukepressen, så som spalter om helsespørsmål, notiser og tegneserier. Det var reportasjer, intervjuer og historier fra virkeligheten. I tillegg til humorspalter viet bladet svært stor plass til noveller, dikt og brev fra leserne. Men der damebladene ble antatt å skrive om tapt kjærlighet eller flinke husmødre, skrev Sirene om tabubelagte kvinnesykdommer og abort. De faste spaltene «Vårt besværlige underliv» og «Kvinnejuss» opplyste kvinner om underlivshelse og juridiske rettigheter. I forbindelse med et nummer som hadde skilsmisse som hovedtema, ble det trykket en lengre veiledende artikkel med overskriften: «Hva gjør du hvis du selv eller ektefellen din vil skilles?»
Som i damebladene fokuserte Sirene i stor grad på de endringer kvinner kunne gjøre i livet sitt, og mye tyder på at dette falt i god jord hos leserne. En begeistret leser jublet i andre prøvenummer over endelig å ha fått «et vindu mot virkeligheten – i stedet for alle sjeikene og kaktuskremer som gjør ørene vidunderlig myke». Samtidig er det klart at Sirene også ga et nokså fordreid bilde av ukebladene og i liten grad reflekterte at også disse var preget av samtidens nye kvinneidealer – eller at de heller ikke på 1950-tallet presenterte entydig rosenrøde bilder av husmorsamfunnet.
ET POLITISK UKEBLAD
Ukeblader – og lignende sjangre – er sammensatte tekster som gjennom mangfoldige avsendere, flere lag av mening og ofte sprikende budskap rettet mot en bred, udefinerbar lesergruppe presenterer serier av fortolkninger av kulturelle og sosiale dilemmaer og samtidig knytter an til detaljerte livsformer. Ifølge den britiske mediehistorikeren Laurel Forster presenterer denne medieformen et problematiserende vindu mot virkeligheten, samtidig som den tilbyr livsstilsråd og selvhjelpsstrategier. Men også historier og fantasier som publikum kan leve seg inn i og finne midlertidige løsninger på problemene gjennom. Gjennom sin direkte og intime henvendelsesform støtter mediene dermed moderne menneskers kontinuerlige arbeid med å forstå seg selv, hvilket fellesskap de er en del av, og hvordan de kan utvikle bedre versjoner av seg selv – og i den forstand er de alltid politiske.
Sirenes politikk var å samle kvinner til problematisering av hva et politisk kvinnefellesskap skulle være. Selv om redaksjonen møttes gjennom Nyfeministene, benektet den tilknytning til kvinneorganisasjoner. I stedet henvendte bladet seg bredt, til den uklare størrelsen «kvinner». Mange lederartikler og spalter tiltalte leserne ved hjelp av første person flertall og pronomene «oss» og «vi». «Oss kvinnefolk i mellom» het en spalte der kvinner kunne diskutere problemer eller erfaringer de ønsket å dele. «Vårt besværlige underliv» eller «Menstruasjonen – en gave til oss selv og andre» er andre eksempler på denne typen henvendelsesform. Kommunikasjonsformen hadde til hensikt å skape et sosialt fellesskap mellom redaksjonen og leserne. Også leserbrevene ble ofte rettet til kvinnefellesskapet: «Vi er jammen kommet godt i gang nå, og det er jammen bra du er der SIRENE, med dine usminkede sider», skrev en leser til bladet.
Bladets organisering gav assosiasjoner til 1970-tallets bevisstgjøringsgrupper, som hadde som mål å samle kvinner for å utveksle ulike personlige erfaringer om det som undertrykket dem som gruppe. Idémessig videreførte bladet dessuten Simone de Beauvoirs postulat om at kvinner er kulturens annet kjønn og ute av stand til å anerkjenne seg selv, gi seg selv autonomi, makt og transcendens. Frigjøring handlet her om at kvinner sammen vekket hverandre opp fra sin isolerte og selvfornektende kvinnerolle og gav seg selv makt til å gripe sin egen frihet. Frigjøring handler her ikke om å få være hva du er, men å skape seg selv, ved hjelp av andre. Gjennom å sette ord på egne erfaringer skulle kvinner utvikle et eget språk og en stemme, som på sikt skulle lede til frigjøring både på et personlig og på et politisk plan.
FLERE STEMMER
På samme måte som bevisstgjøringsgruppene hadde Sirenes redaksjon flat struktur, og med få unntak var det kvinner som laget bladet. Fellesskapet var organisert som en diskusjon om ulike kvinneerfaringer. De fleste tekstene dreide seg om likestilling på hjemmebane, om seksualitet, uønsket graviditet eller ulike vanskelige valgsituasjoner kvinner stod overfor i hverdagen. En gjennomgående sjanger var samtaler mellom redaksjonen og en eller flere kvinner, både forfattere, politikere, arbeidere og andre. Et uuttalt premiss synes imidlertid å ha vært at alle kvinner hadde noe interessant å tilføre diskusjonen, og at det å dele erfaringer, så åpent og ærlig som mulig, ville bidra til å realisere kvinnefellesskapet. I første nummer ble leserne invitert til å skrive til bladet «med alt de måtte ha på hjertet». Målet med diskusjonene var å komme frem til nye innsikter og la alle blir hørt – selv om uenigheten noen ganger ble for stor. Et intervju med lederen for husmoraksjonen i Porsgrunn ble trykket bare under tvil, fordi aksjonisten forsvarte husmorrollen og det tradisjonelle ekteskapet.
At redaksjonen poengterte at aksjonistens synspunkter stred mot deres syn, viser at den kommuniserte med flere stemmer og bestrebet seg på å engasjere et nokså sammensatt publikum rundt konflikt. «Eit blad som Sirene må tåle at nokre seier opp, det bør vere liv i abonnentane, enkelte smeller døra og går, andre strøymer inn», hevdet Bjørg Vik i samme nummer.
Samtidig kan det hevdes at de spørsmål og dilemmaer bladet valgte å gå i konflikt på, både kampen mot husmorsamfunnet og kampen mot ukebladene, skulle engasjere en lesergruppe som ideelt sett hadde et svært bredt nedslag i befolkningen. Det disse sakene hadde til felles, var at de i liten grad møtte sterk politisk motbør utover på 1970-tallet, det var saker mange var enige om at burde endres. Som Aftenpostens anmelder påpekte, kunne Sirene først og fremst sidestilles med de andre damebladene på markedet fordi det kunne «layout», hadde «humor» og ikke var «iltrere enn at det kunne skape bånd mellom kvinnene».
DEN JEVNE LESER
Langt på vei var det en familiær, uformell tone som preget redaksjonens kommunikasjon med leserne. Ved noen anledninger trykket Sirene bilder fra redaksjonsmøter. Her fremsto redaksjonen som et sosialt fellesskap som hadde det gøy sammen, og som det kunne være interessant å være sammen med. Bladets tekstorganisering bar preg av det som kan kalles en intim og uformell samtale mellom venninner rundt et sofabord. Venninner kan være både samtalepartnere og rådgivere, de kan være likesinnede og eksperter, uenige og komme til enighet. Alt fra blærekatarr og brystkreft til personlige erfaringer med abort fikk plass, og innfallsvinklene var ofte personlige og diskuterende snarere enn konkluderende.
Leserne gav ofte uttrykk for uenighet, gjerne med base i egne erfaringer. Mange uttrykte dessuten at bladet både inspirerte dem og hadde gitt dem et nytt syn på ting. Særlig gav mange uttrykk for at de følte seg knyttet til bladet og fellesskapet det innlemmet dem i. «Jeg kommer til å kjøpe og kjøpe og kjøpe dette bladet. Er det mulig å bli livstidsabonnentt? Holder fingre, tær, ben og armer i kryss og håper at ‘Sirene’ kommer til å lykkes», utbasunerte en leser etter å ha lest to utgaver.
Sirene henvendte seg ikke minst til kvinner som opplevde kvinnesaken som relevant, men ikke nødvendigvis ville være en del av kvinnebevegelsen. Mens fremsiden med den «undertrykte» Liv Ullmann kunne leses som en kritikk av ukepressens glorifisering av unge, vakre kvinner, signaliserte den også at det ikke fantes en riktig feminisme, og at feminisme angår mange flere enn dem som velger å stå med begge bena godt plantet i en radikalfeministisk organisasjon, eller vil jobbe politisk overhodet. Dette ble også kommunisert i intervjuet med Ullmann, hvor hun hevdet at hun syntes kvinnebevegelsen fremsto som militant og skremmende, men at også hun var begrenset av en kvinnerolle som knyttet hele hennes «verdighet som menneske» til hvorvidt hun ble tilstrekkelig begjært av en mann. For Ullmann handlet feminisme først og fremst om selverkjennelse og om å kunne innrømme at selv perfekte glansbildemennesker har moralske blindflekker, som det hjelper å snakke høyt om.
HVA ER FEMINISME?
Mange opplevde Ullmann som ærlig og kunne identifisere seg med erkjennelsen. Andre hevdet at de ville lese Sirene for å slippe å lese om slike som henne. På lignende måte synliggjør flere tekster i Sirene at diskusjoner om hva feminisme var, tok utgangspunkt i hva feminisme innebar for dem personlig – og dermed ikke kunne løsrives fra kulturelle erfaringer, fantasier og begjær. Må man hate sin mann for å være feminist? spurte en leser bekymret, mens en annen lurte på om det var feil for en feminist å barbere seg eller pynte seg. Hva betydde kvinnefrigjøringen for barna, og måtte man røyke for å være feminist? Bladet behandlet en serie lignende spørsmål på redaksjonell plass. Forfatteren Tone Ringen fortalte i et intervju at hun i sin streben etter «det mannlige» måtte legge bånd på sin drift etter å kle seg i feminine klær, bruke sminke og bli begjært av menn – før hun hadde innsett at hennes forskjellighet som kvinne snarere måtte løftes frem og prege politikken.
I oppslaget «Ja til sminke!» tok SV-politiker, feminist og frisør Mona Hauge til orde for at også feminister kunne bruke sminke: «Det må være like mye av en tvangstrøye når man overhodet ikke har lov til å sminke seg, som når man ikke våger seg ut av døren uten mascara.» Kvinners «underkastelsesfantasier» ble også tematisert, og Ida Lou Larsen, som satt i redaksjonen, hevdet at feminister måtte undersøke sine «ubevisste, erotiske drømmer» dersom de skulle kunne ha et håp om å «forstå dem og forandre dem».
Sirene ble et symbol for den nye kvinnebevegelsen, det skapte debatt og i flere tilfeller oppslag i andre medier, blant annet da feminister fryktet at kvinner flest skulle oppfatte bladet som talerør for kvinnebevegelsen. Men samtalene i Sirene gav sjelden entydige svar og viste ingen klare linjer i kvinnekampen. Foruten en. Nemlig at det å snakke uformelt og fritt om indre så vel som ytre demoner er en forutsetning for at hver enkelt skal kunne plassere seg på et politisk plan. At bladet på denne måten bidro til å gjøre feminismen relevant for mange, er klart. Samtidig pekte Sirene på at frigjøring alltid er noe som må foregå i dialog med andre og sjelden kommer med to streker under.
FRA SIRENE TIL SKAM
At Bitten Modal forlot Sirene i 1977 fordi bladet hadde «stilnet til et rustent ul som nok blir lest, men som er ufarlig», synliggjør hvordan disse samtalene fikk dårligere og dårligere kår i kvinnebevegelsen. Årsakene til dette er flere, men en er at det kulturkritiske autentisitetsidealet som ble forfektet i den tidlige kvinnebevegelsen i denne perioden, ble utfordret av en tydeligere individualisme som knyttet frigjøring til utviklingen av koherente, selvbevisste personligheter som motstår massekulturens påtrykk. I kvinnebevegelsen ble ikke det å oppfordre kvinner flest til selvkritisk refleksjon omkring sin egen kulturelt produserte rolle lenger ansett som en viktig feministisk oppgave. Og massekulturen ble mer enn noen gang utropt til en instans som entydig undertrykket passive kvinner. Den eneste måten kvinner kunne motstå dette på, var gjennom å lese andre, bedre tekster.
Da Sirene ble nedlagt i 1983, etter en lengre svertekampanje fra kvinnebevegelsen i mediene, gikk også kvinnebevegelsen inn i en nedgangstid. Samtidig fortsatte samtalene bladet la opp til, i andre deler av mediene, og populærfeminismen har siden den gang blitt en stor og svært sammensatt industri, som tidvis skaper debatt, men som stort sett møtes med stillhet fra det etablerte feministiske feltet.
Populærfeminister skaper ikke alltid konfliktfylt engasjement, men når de gjør det, bør feminister lytte. Anklagen om at Sirene var upolitisk og ufarlig, ble igjen aktualisert da debatten om Skam blomstret opp vinteren 2016. Serien, som ikke engang er erklært feministisk, har fellestrekk med Sirene i det at den vil engasjere publikum personlig i en sammensatt tekst som viser et problematiserende vindu mot verden. Skam er en dramaserie om ungdommer fra Oslo vest, men den er også publisert som en blogg, og i sosiale medier, noe som forsterker seriens evne til å innlemme publikum i et fortolkende og diskuterende fellesskap. På lignende måte som Sirene ble serien laget for å engasjere unge kvinner rundt en tekst de kan kjenne seg igjen i, for på denne måten å skape samtaler om deres ofte tabubelagte og privatiserte dilemmaer i livet. Målet ifølge NRK var å hjelpe ungdommer til å utvikle bedre versjoner av seg selv – sammen. Ifølge serieskaper Julie Andem har det vært viktig at disse samtalene foregår fritt og åpent, uten at voksne og andre belærer dem ovenfra. Da siste episode av ungdomsserien rullet over skjermen før sommerferien, kan det synes som at strategien var vellykket. Serien hadde da rukket å engasjere tusener av unge og eldre seere internasjonalt, i ofte personlige samtaler om alt fra minoritetsjenters hodeplagg, homoseksualitet og seksuelle overgrep til diskusjoner om Penetrator-Chris’ muskler og Nooras varmrøde leppestift. At serien lot den feministiske karakteren Noora falle for «fuckboyen» William, kan ses i lys av serieskapernes ønske om å skape debatt og refleksjon omkring konflikter seerne kjenner seg igjen i. Mye tyder på at sexistiske William fikk gjennomgå i kommentarfeltene lenge før feministene oppdaget serien. Men mange seere kjente seg også igjen i Nooras forbudte følelser og dragning mot William, og dermed utviklet samtalene seg til mer grunnleggende samtaler om kjønnsroller. I debatten fikk også Noora kritikk fordi hun forhåndsdømte William med utgangspunkt i sitt kanskje vel politisk korrekte verdensbilde.
GIR TRYGGHET
At Skam for mange har blitt som en venn, som har gitt dem trygghet til å snakke med andre og sette deres egne erfaringer i et kulturelt og politisk relieff, har kanskje druknet i kjendisjournalistikk og innlegg fra kritiske feminister. Men serien bør hylles for på samme måte som Sirene å invitere unge kvinner og menn til samtaler der de refortolker både seg selv og virkeligheten de lever i, på måter som kan ha både politiske og feministiske implikasjoner.
Med både Skam og Sirene kan vi imidlertid si at feminisme ikke handler om å finne endelige svar eller løse alle floker, men om å gi mange kvinner (og menn) en felles arena for meningsfull utfoldelse og en mulighet til å gripe sin egen frihet. Om dette endrer verden, er en helt annen sak. Men det er kanskje en forutsetning. Det tenkte jeg i hvert fall da datteren min på tolv, etter å ha sett Skam-Vilde i debatt med Sylvi Listhaug om feminisme, ville ha kronerulling for å komme seg til Oslo på 8. mars. Hun fikk ikke dra, men deltok i Bergen.
Synnøve Lindtner (43) er postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB.
