Hundre år etter den russiske revolusjonen er den politiske situasjonen i verden igjen spent og venstresida på ny i bevegelse. Det amerikanske venstresidetidsskriftet Jacobin har opplevd en voldsom vekst de siste årene og har etablert seg som de kuleste kattene på byen blant internasjonal venstreside. I sin innføringsbok, The ABC’s of socialism, skriver de: «I løpet av de siste seks månedene har vi hatt flere samtaler om sosialisme med både venner og fremmede enn det vi har hatt de siste seks årene.» Det samme merkes på den radikale venstresida i Norge. Denne artikkelen søker derfor å undersøke noe av det som rører seg av «revolusjonær sakprosa» ute i verden nå. En tydelig tendens er at de grunnleggende spørsmålene igjen blir stilt: Hvor er vi, og hvor skal vi?
KAPITALISMEN ER DØD
Etter kommunismens fall har kapitalismen blitt stående som den eneste seierherren, verdens dominerende økonomiske system. Denne seieren på alle fronter kan paradoksalt nok bli dens bane, hevder den tyske sosiologen Wolfgang Streeck, som i boka How will capitalism end? spår kapitalismens snarlige død. Streeck er leder for Max Planck-instituttet ved universitetet i Köln og fikk mye internasjonal oppmerksomhet for sin forrige bok, Gekaufte Zeit (2013), som handler om at kapitalismen lever på lånt tid. I den nye boka utvikler Streeck teorien videre og hevder at vi må begynne å se for oss kapitalismens endelikt, selv om det ikke vil innebære dramatiske enkelthendelser som at fysiske murer faller. Han er klar over at han ikke er den første som har påstått dette, men i motsetning til dem som tidligere har fremmet påstanden, har han ingen illusjoner om at noe bedre står klar til å ta over.
Streeck foreslår at vi definerer kapitalismen som «et moderne samfunn som sikrer sin kollektive reproduksjon som en uintendert sideeffekt av individuelt rasjonell, konkurransedrevet profittmaksimering i jakt på kapitalakklamasjon, gjennom en ‘arbeidsprosess’ som kombinerer privateid kapital med en kjøpt arbeidskraft, og som fullfører sitt Mandevillianske løfte* om at private laster vil føre til allmenn fortjeneste».1 Dette er statsvitenskapelig tørt, men trolig noe mange vil gå med på at er en grei definisjon. Problemet er, skriver Streeck, at kapitalismen ikke lenger kan holde dette løftet, og dermed «ender sin historiske eksistens som en selv-reproduserende, bærekraftig, forutsigbar og legitim sosial orden».2 Kapitalismen kan altså ikke opprettholde sitt løfte om å tjene alles interesser og utjevne ulikheter verden over i det lange løp. Årsaken er at systemet er avhengig av vekst, men ikke greier å skape det lenger.
TOM VERKTØYKASSE
Etter den gylne etterkrigstiden da alle piler pekte oppover for både arbeidere og kapitalister, har økonomisk stagnasjon blitt forsøkt løst med inflasjon, låneopptak for både stater og privatpersoner og deregulering av finansmarkedene. Alle løsningene har vært midlertidige og skjøvet problemet foran seg, fram til det hele endte i en storstilt finanskrise. Siden da har løsningen vært kuttpolitikk og konsolidering, noe som heller ikke har fått kapitalismen som et forutsigbart og bærekraftig system tilbake på fote. Verktøykassa begynner å gå tom, ifølge Streeck: «Selv om vi ikke vet akkurat når og hvordan kapitalismen vil forsvinne, og hva som vil følge den, er det som teller, at ingen kraft eksisterer som kan forventes å snu de tre nedadgående trendene i økonomisk vekst, sosial likhet og finansiell stabilitet og deres gjensidige forsterkning av hverandre.»3 Ulikt finanskrisen i 1929, som ble etterfulgt av New Deal-politikk i USA, har kapitalismen denne gangen utryddet all seriøs motstand. Streeck kaller det en pyrrhosseier* fordi «kapitalismen uten opposisjon er overlatt til sine egne laster, noe som ikke inkluderer selvbeherskelse».4 Siden kapitalismen ikke kan begrense seg selv, og effektivt har tatt livet av all opposisjon som kunne ha stagget den, vil den fortsette å bidra til enda mer ulikhet, klimakatastrofe og usikkerhet i en stadig mer anarkistisk verdensorden.
SOSIALISME ELLER BARBARI
En som deler den analysen, er den yngre sosiologen Peter Frase, hvis bok Four futures. Life after capitalism er utgitt i en Jacobin-bokserie på det klassiske venstresideforlaget Verso. Frase sier seg enig med Streeck i at det er vanskelig å se for seg en vei som leder tilbake til den industrielle kapitalismen slik vi har kjent den til nå. Som tittelen antyder, ser Frase i stedet for seg fire ulike framtidsscenarioer: kommunisme, rentisme, sosialisme og eksterminisme. Rosa Luxemburg hevdet at valget sto mellom sosialisme og barbari, og Frase tar her for seg «to av hver». Den lille boka er særlig opptatt av mulighetene og utfordringene ved automatisering – som kan lede til et samfunn av overflod for alle – og av begrensingene som settes av klimakrisen. Boka holder seg godt og tørt innenfor sakprosasjangeren, men spekuler også vilt i framtiden og siterer mye fra science-fiction-verk. Frase ser for seg kommunismen som et samfunn hvor teknologiske framskritt gjør det meste arbeid unødvendig og gir overflod til verdens mennesker fordi ressursene fordeles rettferdig. Slik kommer vi til Marx’ visjon av kommunismen som «frihetens domene» hvor ingen tvinges til å gjøre noe de ikke vil. Frase minner om at også Keynes og en rekke andre teoretikere har hevdet at teknologi vil gjøre mesteparten av lønnsarbeidet overflødig, og at det pleide å være et mål for venstresida. I stedet for å frykte massearbeidsledighet bør vi omfavne den, men da må ressursene fordeles etter behov.
RENTISME
Der er vi ikke i dag. I stedet er vi mer på vei mot rentisme, noe Frase definerer som at en liten elite eier produksjonsmidlene, inkludert den stadig viktigere andelen av intellektuell eiendom som potensielt kan mangfoldiggjøres i det uendelige (e-bøker, filmer, vitenskapelige artikler, etc.), men som pålegges en pris og kunstig knapphet. Rentistene tjener penger på å eie, ikke skape, mens resten av oss har blitt arbeidsledige på grunn av robotene. Frase spår at det kan bli vanskelig å opprettholde dette samfunnet med overflod og ekstrem ulikhet, både fordi det ikke blir høy nok etterspørsel etter varene rentistene eier, om massene er lutfattige, og fordi folk til slutt kan finne på å gjøre opprør. På den annen side har vi både overflod i deler av verden og enorm global ulikhet i dag, så deler av dette samfunnet er her allerede.
I tredje og fjerde kapittel ser Frase mer på knappheten klimakrisen bringer. Han ser for seg et sosialistisk samfunn hvor folk jobber sammen for å leve med begrensningene naturen gir oss, og hvor vi bruker både teknologi og markedskrefter til å fordele ressursene rettferdig. Det siste kapittelet om eksterminisme tar tankeeksperimentet lengst: Om en liten, rik elite fortsetter å holde på makten, og samfunnets ressurser blir svært knappe på grunn av klimakrisen, samt at eliten ikke lenger er avhengig av arbeiderklassen på grunn av teknologiutviklingen, vil den endelige løsningen kanskje fortone seg nettopp som det nazistene kalte den endelige løsningen: å ta livet av alle oss overflødige munner å mette før vi gjør opprør. Dette høres vilt ut, men tegnene på at noe sånt kan skje, finnes allerede, og menneskeheten har dessverre ikke vært fremmed for dette før. I våre dager har vi «gated communities» hvor de rike isolerer seg i beskyttede enklaver, vi har dronekrig og ressurskrig, politibrutalitet og drap. I tillegg lukker vi øynene for at mennesker på flukt drukner på våre strender eller håndteres av stater uten respekt for menneskerettighetene, som Ungarn og Tyrkia. Vi er svært lite interessert i å ta imot flyktninger i dag – når klimaendringene er i full sving, vil de bli mange, mange flere. Vil de da også avhumaniseres ytterligere?
LIBERALISMENS SKYLAPPER
Bøkene til Streeck og Frase ble også omtalt sammen i et lengre bokessay i The Times Litterary Supplement tidligere i år (også trykket i Klassekampen), ført i pennen av Sir Paul Collier. Collier, som er økonomiprofessor og tidligere leder for Verdensbankens forskningsgruppe for utvikling, anmeldte strengt tatt ikke bøkene, snarere aviste han dem over to setninger i en nedlatende tone og påsto at de var like virkelighetsnære som Harry Potter. Dette mener jeg er et godt eksempel på det den amerikanske forfatteren Thomas Frank tar opp i boka Listen Liberal, nemlig at den liberale globale eliten lever i sin egen boble og ikke evner å ta innover seg perspektiver utenfra. Frank retter sitt skyts mot Det demokratiske partiet i USA, men analysen når mye lenger enn det. Hovedpoenget er at den liberale styringseliten, som består av høyt utdannede, vellykkede funksjonærer og profesjonelle i USAs store byer, har tatt over arbeiderklassens rolle som Demokratenes kjernevelgere. Partiet har blitt opptatt av mulighetslikhet framfor resultatlikhet, altså at alle skal ha like muligheter til å nå toppen av samfunnet, ikke at ressursene fordeles slik at hierarkiet nær utslettes. Problemet er at når denne versjonen av den amerikanske drømmen er målet, skriver Frank, vil spørsmål om arbeidsliv og bekjempelse av ulikhet uunngåelig forsvinne fra den politiske agendaen. Dette er særlig alvorlig i det amerikanske to-partisystemet. Satt på spissen: Når Republikanerne er partiet for «de rike», og Demokratene er partiet for «de flinke» (disse kategoriene er selvsagt ikke helt adskilt), hvem er der for resten? Problemstillingen strekker seg også langt inn Europa, hvor Blairs «Cool Britannia» banet vei for stadig mer fokusering på gründere og den kreative klassen, på bekostning av tradisjonelle arbeidere. Frank viser at styringseliten ofte snakker mye om ulikhet, mange av dem omfavnet for eksempel Piketty, men de har ikke mye tro på at politiske virkemidler kan gjøre stort med det. I en uttalelse om frihandel i 1993 sa for eksempel Bill Clinton: «Change is upon us, we can do nothing about that»5, og sammenlignet den nye, globale økonomien med en naturkraft. Uttalelsen minner til forveksling om da Jonas Gahr Støre den 19. juli i år sa til Klassekampen: «Det er sterke, nesten naturgitte drivkrefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»6 Nå er det noe sant i denne opplevde maktesløsheten i dag, så lenge de superrike alltid kan flytte formuene sine til et annet land med mindre skatt og reguleringer, men det betyr ikke at sosialdemokrater av den grunn bør gi helt opp. For som Frank skriver, er ikke innovasjon og globalisering det som holder arbeidernes lønninger nede, snarere er det de nyeste argumentene i en århundrelang klassekamp: «Hver gang vi avskriver arbeiderklassens situasjon som en uforanderlig ‘realitet’, så resignerer vi til det.»7
RØD DRØM
Hva er så alternativet? Om en vil gå lenger enn Clinton og Støre og faktisk ta demokratisk kontroll over økonomien, ser det ut til at kapitalismen må erstattes av et annet system som setter folks behov over profittmotivet. Dette skriver den svenske filosofen Nina Björk mye klokt og vakkert om i sin nye bok Drömmen om det röda. Den trekker på hundre år gamle sosialistiske teorier, men velger seg Rosa Luxemburg framfor den russiske revolusjonen. For Björk er drømmen om det røde en århundrelang drøm om rettferdighet for alle mennesker på jorda, en drøm om at vi kan utvide demokratiet til også å innebære økonomiske beslutninger som i dag tas på lukkede styrerom. Björk åpner med å stille helt basale spørsmål, spørsmål som først ble formulert av bevegelsen «The Levellers» i England på midten av 1600-tallet: «Om jorden ble skapt for alle, hvorfor har da noen mye og andre lite? Hvorfor har noen mennesker nesten alt og andre nesten ingenting?»8 Spørsmålene minner om dem barn i Norge stiller når det går opp for dem at barn andre steder i verden vokser opp under helt andre livsvilkår: Hvorfor er det sånn? Svaret på det er selvsagt omfattende, men en ting vi kan minne oss selv på når vi tar dette steget tilbake og tenker over det grunnleggende, er at økonomien er menneskeskapt og dermed kan skapes om. En guide til å hjelpe oss med den oppgaven er Rosa Luxemburg, «aktivismens forsvarer og demokratiets teoretiker». Björk viser fram håpet og optimismen til den tidlige arbeiderbevegelsen på Luxemburgs tid, en bevegelse som var sikker på at seieren fulgte dens faner, og at de ville vinne straks allmenn stemmerett ble innført. Selv om dette håpet kjennes fjernt i vår tid, inspirer Luxemburg med sin klare analyse, og det samme gjør Björk. Hun skriver elegant og innsiktsfullt om hvordan kapitalismen ikke åpner for moralske vurderinger, om streikevåpenet og å ta makten i egne hender, om hvordan klasse står i en særstilling fordi kjønn og rase kun er en sosial konstruksjon, hvordan språket virker og tilslører, og hva Luxemburg kan lære oss om kjærligheten. Kapitalismen er i dag hegemonisk, men den lever også med store uløste paradokser, som at minst tre prosent vekst kreves for å unnvike økonomiske kriser, samtidig som vi må kutte klimagassutslippene med minst 60 prosent for å unngå klimakrise.9 Björk minner om at ting kan være annerledes: «Å tro at enkelte land alltid må stenge grensene sine for mennesker på flukt fra andre land, må ikke alltid være realistisk. Det er bare realistisk i en verdensorden hvor ulikheten råder og vi ikke har ordnet det slik at vi deler på alt. For vet dere? Det ligger i vår makt. Det ligger faktisk fortsatt i vår makt.»10
SOSIALISTISK ABC
En annen bok som forsøker å utmeisle det sosialistiske alternativet til kapitalismen er den allerede nevnte The ABC’s of socialism. Boka er en kort antologi bestående av tretten artikler som forsøker å svare på spørsmålene som har fylt opp innboksen til Jacobin i det siste. Artiklene er konsise og informative og fungerer delvis som en forklaring av hva sosialismen står for, og delvis som et sted å hente argumenter for venstresida. Spørsmålene tar for seg sosialismens forhold til krig, feminisme, miljø, rase og diktatur, samt mer artige ting som om sosialister vil ta platesamlinga di, og om et sosialistisk samfunn vil bli kjedelig. Svaret på begge de spørsmålene er for øvrig nei, sosialister ønsker å sosialisere produksjonsmidlene, men ikke den dårlige musikksmaken din. Boka er lettlest og informativ og utstyrt med en rekke pekere til videre lesning.
Når vi først er inne på den kvikke og kule venstresida, er det på tide å plukke opp det nyeste seriealbumet til svenske Liv Strömquist, på tross av at det er et seriealbum. Uppgång & fall handler om klimakrise, om klasseblinde kulturaktører, Ayn Rand, de superrike og venstresidas feilsteg og siterer en rekke forskere og forfattere mellom tegnede striper og sprø kollasjer. Strömquist er en kjent figur på svensk venstreside, med fem bokutgivelser bak seg før denne. Hun er også fast deltaker i den populære podcasten Lilla drevet. Kritiker Ida Säll i Svenska Dagbladet har omtalt henne som «vänsterns folkbildande hustomte», og det er særlig i det lengste avsnittet om «hvorfor det går så jævlig dårlig for venstresida», at Strömquist briljerer. Svaret finner hun i at venstresida dyrker sin egen avmakt framfor å konfrontere den, at den henfaller til moralisme, gjør alt til politikk og dermed ikke prioriterer noe, er klasseblind og altfor dømmende overfor annerledestenkende. Der arbeiderbevegelsen på Luxemburgs tid var svært dyktig til å få med seg alle i sin kamp, har Sverigedemokratene i dag i stor grad overtatt den funksjonen, mens venstresida henger seg for mye opp i kulturelle markører og dømmer folk som ikke passer inn i deres moralske system, hevder Strömquist. Om venstresida ikke tar lærdom av dette, vil den kanskje fortsatt ha de rette ideene, men det blir verre med gjennomføringsevnen.
EGEN FORTELLING
I juni i år kom det ut en bok som på mange måter oppsummerer alt det disse andre skriver om, og som forener en skarp analyse med en uttenkt strategi. Kanadiske Naomi Klein har vært venstresidas store ledestjerne helt siden debuten i 1999, No Logo. Hun er kjent for å skrive svært gjennomtenkte og velformulerte bøker med et enormt noteapparat. Bøkene har blitt mottatt som definerende milepæler som evner å ta pulsen på samfunnet. Fra No Logo, som tok for seg overgangen til et samfunn dominert av supermerkevarer, til The Shock Doctrine (2007), som analyserte Bush-æraen og viste hvordan raske endringer som krig, naturkatastrofer og regimeskifter, brukes som avledningsmanøver for å gjennomføre omfattende nyliberale reformer. This Changes Everything: Capitalism vs The Climate (2014) blåste nytt liv i klimaengasjementet på venstresida. Den nyeste boka, No is not enough, er skrevet raskere enn de forrige, årsaken er at hun mener valget av Trump som president krever en kjapp og strategisk smart respons. Boka hviler tungt på de tre andres grundige undersøkelser, men det er ikke et svakhetstegn. Snarere får man her en slags oppdatering av det siste tiårets debatt på venstresida, hvordan det som har hendt, har ledet til fenomenet Trump, og hvilke lærdommer vi kan trekke av det. Klein minner oss på den ubehagelige sannheten om at ikke bare er vi nødt til å stoppe Trump og høyrepopulistene, velte kapitalismen og erstatte den med et rettferdig og bærekraftig samfunn – vi er nødt til å gjøre det fort. Klimaklokka er i ferd med å passere midnatt, og da kan det være for sent. Som om ikke den utfordringen var nok, ber Klein oss stålsette oss for nye politiske sjokk fra Trump-administrasjonen, da de vet at det virker for å presse gjennom upopulær poltikk, og derfor trolig vil benytte anledningene som kommer, enten det er en naturkatastrofe, terrorangrep, opptøyer eller krig.
Klein er inne på de samme temaene som de andre bøkene som omtales her, fra kapitalismens krise til sosialistiske alternativer, og til og med Frases eksterminisme, men hun bruker ikke de ordene. Hun drar veksel på sin erfaring som journalist i Kabul under Irakkrigen, hvor hun bodde i byens «grønne sone» sammen med andre vestlige, militære og journalister. I «den grønne sonen» hersket ro og overflod, utenfor, i «den røde sonen», herjet krigens grusomheter. Klein mener hun så det samme da hun dekket etterdønningene av orkanen Katrina: Byens rike befolkning kjørte vekk og tok inn på et tørt hotell, mens den fattige, i all hovedsak svarte, befolkningen som var avhengig av hjelp fra myndighetene, ble latt i stikken. Både hun og Frase skriver om hvordan en forsikringsindustri mot naturkatastrofer for de superrike vokser kraftig. Holder de på å dele verden inn i grønne soner for seg selv og røde soner for oss andre, framfor å bidra til å løse klimakrisen?
UTFOR STUPET
Klein avslutter med å forsøke å inngyte sine lesere håp og mot, på tross av 200 sider med beskrivelse av en verden som er i ferd med å falle utfor stupet. Det vi som kjemper for en bedre verden, trenger, er vår egen positive fortelling, det holder ikke bare å si nei til Trump, nei til ny oljeutvinning, nei til en forverring av situasjonen – nei er ikke nok! Vi må ha vår egen utopi, en egen visjon for en mer rettferdig framtid. Denne visjonen, skriver Klein, var hun med på å formulere i et eksperiment i Canada, hvor store organisasjoner fra sivilsamfunnet – som miljøbevegelse, urfolk, fagbevegelse, feminister og antirasister – møttes for å snakke om hva de mente med en rettferdig verden. De endte opp med saker som å anerkjenne urfolks rettigheter, inkludert å si nei til at selskaper skal få operere i deres områder uten deres samtykke, at nye klimajobber skulle opprettes innen grønn energi og grønn infrastruktur, og at hensynet til klima og mennesker skulle settes over profittmotivet. Fordi det haster å stoppe utslippene, ble manifestet kalt «The leap manifesto».
Leap kan også kalles revolusjon, og «et omsorgsfullt samfunn» eller «en økonomi basert på kjærlighet» kan kalles sosialisme. Men det er klokt å ikke gjøre det. Klein har skjønt det Strömquist formaner om: at venstresida må være inkluderende om den skal vinne fram. Et manifest om mer omsorg i samfunnet vil ikke i seg selv forandre verden, men den som har studert historien, vet at mye kan skje når mennesker har gått sammen på tvers av det som skiller dem, og stilt krav om mer rettferdighet, frihet og likhet. Det kan kalles drømmen om det røde, og hundre år etter den russiske revolusjonen er det fortsatt mange som drømmer.
Ellen Engelstad (31) er redaktør i Manifest Tidsskrift og kritiker i Klassekampen.
Omtalte bøker:
Wolfgang Streeck
How will capitalism end?Essays on a Failing System
Verso, 2016
Peter Frase
Four futures. Life after capitalism
Verso/ The Jacobin series, 2016
Thomas Frank
Listen, Liberal: Or, What Ever Happened to the Pary of the People?
Metropolitan Books, 2016
Nina Björk Drömmen om det röda. Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek Wahlström & Widstrand, 2016
Bhaskar Sunkara (red.)
The ABC’s of socialism (antologi)
Verso, 2016
Liv Strömquist
Uppång och fall
Galago, 2016
Naomi Klein
No is not enough. Defeating the new shock politics
Allen Lane, 2017
* Bernard Mandeville (f. 1670) var en nederlandsk filosof, mest kjent for sin «Fabel om biene», som argumenterer for at egeninteresse er en viktig drivkraft, og at summen av individuelle, egoistiske handlinger fører til et allment gode.
1 Wolfgang Streeck. How will capitalism end? (London: Verso 2016), 59. <Ok slik?>
* Fra kong Pyrrhos av Epirus som vant to slag over romerne med så store tap at han uttalte: «En slik seier til, og jeg er fortapt.» De negative virkningene av en pyrrhosseier kan altså overgå den eventuelle gevinsten.
5 Thomas Frank, Listen, Liberal (New York: Macmillian 2016), 84.
6 Klassekampen 19.7.2017, s. 4
7 Thomas Frank, Listen, Liberal (New York: Macmillian 2016), 216.
8 Nina Björk. Drömmen om det röda. Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek. (Stockholm: Wahlström & Widstrand 2016), 7.
