Trygve Aas Olsen
Skriv enkelt og smart
Kagge, 2017
Bård Borch Michalsen
Skriv bedre!
Spartacus, 2017
Lars Aarønæs
Fang leseren! Håndbok for deg som skriver
komma.no, 2017
Allerede da jeg var 16 år, var jeg nok den i bygda som hadde skrevet mest. Jeg var korrespondent i Hallingdal for Drammens Tidende/Buskerud Blad. Da jeg var i tjueåra satte jeg trolig norsk rekord i maraton-skriving. Den historiske underholdningsserien Livets Døtre består av om lag 15 millioner tastetrykk, bare som råmanus. I mitt tilfelle betyr det at pekefingrene måtte tåle om lag sju millioner tastetrykk hver. På sju år.
Da salget tok av, tjente jeg en krone per tastetrykk. Det var da spørsmålene kom: Hva er hemmeligheten bak å skrive så effektivt og så fengende? Hvilken oppskrift har du for å nå så mange og engasjerte lesere? Jeg svarte at hvis jeg hadde kjent til en slik hemmelig oppskrift, ville jeg heller solgt den og tjent minst like mye – uten all denne forbaska slitsomme skrivingen.
Men noen skrivehelter holder ut. Enkelte melder seg attpåtil som frivillige i kampen mot språklig forurensning og dødelig intetsigende tekster, ved å skrive bøker om å skrive. Med ulik utrustning, våpenarsenal og strategi legger Lars Aarønæs, Bård Borch Michalsen og Trygve Aas Olsen ut på sine pedagogiske felttog mot leserfiendtlige tekster. Alle tre byr på gode råd til mindre erfarne skribenter, både om god språkrøkt og om effektiv dramaturgi. Våre riddere har solid og variert bakgrunn, som forfattere, redaktører og skrivekunstlærere. Felles har de også et intenst og insisterende imperativ som boktittel: Fang leseren!, Skriv bedre! Aas Olsen dropper riktignok utropstegnet i sin Skriv enkelt og smart, men er til gjengjeld den mest høyrøstede og bydende når han går til angrep på navngitte skriveklumsinger.
ARISTOTELES OG SPEILNEVRONER
Aristoteles er en udødelig autoritet innen klassisk retorikk og dramaturgi og blir presentert i denne skrivekunstboken som i alle andre skrivekunstbøker. Selvsagt. Men når Trygve Aas Olsen bringer nyere hjerneforskning inn i forfatterens verktøykasse, er det et nytt og spennende grep. Å fange og holde på leserens interesse er jo hovedutfordringen, enten man skriver en e-post til alle i borettslaget eller vil skrive en lang romanserie. Nå lærte jeg at den viktige leseridentifiseringen rett og slett handler om å få leserens speilnevroner til å fyre av sine stjerneskudd gjennom synapsene: Leserens hjerne tenner bokstavelig talt på enkelte ord, vendinger og komposisjoner. (Oi! Vil det si at leserrespons nå er blitt en vitenskapelig målbar kvalitet? Markedsavdelingene i alle forlag vil jo gå bananas og forlange egne hjerneskannere til testlesergruppa. Det blir ikke billig.)
Dette er et eksempel på uventede innspill i en bok om skrivekunst, og for denne leser blir denne boken mest interessant blant de utvalgte tre. Verket er også det mest relevante for folk som ønsker å kvesse skrivekloa i retning av det mer skjønnlitterære, selv om den lik de andre to har sakprosaskribenter som hovedmålgruppe. For andre lesere vil boken kunne virke noe svulmende, på grensen til svulstig. Forfatteren begynner bokstavelig talt med The Big Bang, og teksten bugner av assosiasjoner og metaforer. Aas Olsen trosser glatt sitt eget råd «hold deg i bakgrunnen, du er ikke kongen», og skaper da selv den negative effekten han advarer mot: Etter lesingen vet man mye mer om Aas Olsens preferanser, kjepphester og humorform – men hvor mye sitter egentlig igjen av den rene kunnskapen som gjør den uerfarne til en bedre skribent? Slike selvmotsigelser preger verket. Det advares mot tankesprang, unødig tekst, for fri assosiasjon, bruk av adjektiv, adverb, metaforer og særlig klisjeer. Sistnevnte synes å være Aas Olsens store kjepphest, de skal aldri brukes dersom de ikke faktisk oppfyller sin egentlige hensikt.
Vi som har sittet på setervollen og opplevd en flammende solnedgang i skogen, og sett en majestetisk elg tre ut av sitt skumrende kongerike for å gå ned til tjernet og drikke – vi vet at her tar han feil også når han har rett.
FANGET I NETTET
Lars Aarønes har i sin bok en fortellerstemme som minner meg om den milde adjunkten (trolig med opprykk) som inviterte hele åttendeklassen hjem til seg på hjemmebakst og pep-talk før juletentamen. Men om hans pedagogiske stil er lun og uformell og boken nesten barnlig i sin fargerikdom, er dette verket på ingen måte umoderne. Forfatteren vier mye plass, i en generelt luftig bok, til skrivekunst i internettets tid. Dermed blir det en aktuell bruksbok, som særlig vil fenge skribenter med journalistiske ambisjoner. Den er et ypperlig alternativ for unge skribenter i en skolesituasjon, men har også en tyngde og originalitet som kan gi erfarne journalister ny innsikt og inspirasjon.
Dessuten er dette en bok som gjør leseren til en bedre leser. Her avsløres slike dårlige triks og lettvinte løsninger som preger den digitale tekstarena, med mange eksempler fra norske medier. Leseren bevisstgjøres og kan derfor som skribent unngå de verste fallgruvene. Alt legges frem i en friskusaktig tone, her finnes til og med snev av selvironisk humor. På forsiden ser vi den samme illustrasjonen, en vinkende pekefinger, som på siden om «lokketitler». Men Aarønes har sine tittelord i behold, her fanges leseren, og lærer mye om å fange lesere. Ikke alle vil trives med at han formidler så mange virkemidler fra reklamebransjens bibler og tradisjoner, men effektivt er det. I motsetning til de to andre forfatterne i denne sammenstillingen oppmuntrer Aarønes til mer språklig lekenhet. Her presenteres virkemidler i fleng, med mange norske eksempler. Leseren lærer at aforismer og allusjoner, klisjeer og metaforer kan være skribentens gode hjelpere – dersom man vet hvordan slike språklige villstyringer skal gjetes. Et helt kapittel heter «Ingen løsning er forbudt», og Aarønes viser oss velvillig sine våpen i kampen om å fange leseren, med konkrete eksempler. Det er jo nyttig å vite at med ordene SLIK, DERFOR, NY, HER og NÅ i tittelen øker sjansen for å dra den nettsurfende leseren i land dramatisk – selv om man ikke liker det.
Heller ikke i denne boken er Aristoteles glemt, retorikkens hellige triangel vises med eksempler. Aarønes er glad i narrativ journalistikk og argumenterer for såkalt skjønnlitterære virkemidler også ved fag- og faktabasert skriving. Boken er nok ikke så relevant som læreverk i skriving av akademiske fremstillinger for fagfeller, men har mye å lære bort når det gjelder popularisering av fagstoff. Alle skribenter vil uansett ha nytte av en mengde svært konkrete råd, som at det finnes nettsider der man kan sjekke lesbarheten i sin egen tekst. Aarønes gjør til sist en kreativ dobbeltmanøver for å lære leseren redigering og kvalitetssikring: Han formidler leserens behov formulert som et brev til deg/forfatteren.
MOZART, SA SKOLEMESTEREN
Bård Borch Michalsen er spesielt inspirert av lærebokforfatter Roy Peter Clarks oppfordring om å betrakte skrivekunsten som en form for musikk. Han vil få oss til å skjønne at liksom en hobbygitarist kan bli like flink som sitt ideal, bør en skribent våge å sikte mot de kvaliteter hans favorittforfatter eier. Borch Michalsen skriver: «Skap en lyd som tilfredsstiller leserens øre. Skriv ikke bare ord. Skriv musikk.» Budskapet hans er tydelig: Få er født med talenter som en skrivekunstens Mozart, men alle kan bli veldig gode ved å øve. Han viser hvordan veksling mellom korte, middels lange og lange setninger skaper en musikalitet og rytme i teksten og bidrar til både leservennlighet og litterær kvalitet. Men Borch Michalsen mangler egne eksempler på en tekst som svinger, det blir litt lettvint bare å gjengi klassiske avsnitt fra Clarks bøker.
Dette er kanskje den trausteste og minst personlige av disse tre bøkene, selv om forfatteren synser litt om bruk av emojis i jobbsammenheng og anbefaler sin personlige vane med å printe ut teksten og redigere med penn på papir. Han taler også det håndskrevne brevs sak og mener vi gjerne kan avslutte med et PS, også i e-poster. Dette lille tipset var en vekker for denne leser, for selvsagt har forfatteren rett: Et PS kan være det lille ekstra som får folk til å fatte interesse for hele e-posten, og dermed fungere nesten like godt som en bra tittel når nysgjerrighet skal vekkes.
Kapitlene om grammatikk og språkregler er ryddige, litt strikte, behagelig rett på sak og skrevet i en saklig og tydelig skolemestertone. Pekestokken rettes ganske ofte mot det man ikke må skrive, hvilke feil man ikke må begå. Dermed kan denne boken fremstå som litt striks, men den er til gjengjeld også den best redigerte og mest effektive. For ferske rødblyant-nazier er den en gave, og det er ganske deilig når noen med språklig pondus sparker norske journalister bak. Særlig tilfredsstillende for denne leser er salven som fyres av mot forsøk på å kødde til refleksive eiendomspronomen; det er faktisk ingen som noen gang har røket sitt eget korsbånd. Også medsoldater i kampen mot særskrivningsfeil og substantivsjuken får sine mettende rasjoner. Denne leser moret seg med testene og spørsmålene sist i boken, men andre vil kanskje forarges og unngå ytterligere fornemmelse av eksamenssvette. Boken passer for seriøse og ambisiøse skribenter som først og fremst er opptatt av komposisjon, korrekt språkbruk og klassisk faglitteratur.
FLINKE, FORMSTERKE OG FEIGE
Alle disse tre bøkene er pedagogisk velbygde og leservennlige. Det skulle da også bare mangle. Like selvsagt er det at alle forfatterne er opptatt av å befeste aktivt og korrekt språk. Trioen vil vise leseren hvorfor det er viktig å skrive solid og enkelt, lære dem å elske setninger med subjekt og verbal og gi sitt publikum innsikt i grunnleggende grammatikk. Alle tre verk gir råd om å kjenne og nå leseren, om komposisjon og tekstflyt. Stort sett er det de samme rådene vi får. Ikke mye skiller forfatterne når de advarer mot alt som ligner en byråkratisk kansellistil, eller et oppsvulmet og tåkeleggende politikerspråk de færreste lesere orker å kjempe med.
Skjønt enige er de tre også om hvilket mantra som er aller viktigst for skribenter: Skriv! Les. Skriv! Gjennomgå. Skriv! Lytt. Skriv! Skriv! Skriv! Alle bedyrer at de selv har hatt mye å lære, med varierende entusiasme, én har endog blitt forfatter på tross av norsklærerne sine. For disse forfatterne har selv opplevd reisen fra nybegynnerens klumsete formuleringer og språklige impotens til man endelig kommer så langt at selve klimaks oppnås: Ved å lese mange bøker om skriving mellom mange og lange skriveøkter kan man bli så flink at man drister seg til å skrive om skriving.
Litt forunderlig er det da at ingen av forfatterne er rause med eksempler fra egne skriverier. Hvorfor ikke dele mer av sine personlige vindmøllekamper, både tabber og triumfer, heller enn å dra frem andres?
BØNN FRA EN LESER
Det er en utfordring å skrive om bøker som er skrevet for folk som vil skrive bedre, for et Prosa-publikum som jo stort sett består av skrivende mennesker. Tekst avler, og innavler, tekst. Tekst er organisk, noen vil si en organisme, og derfor underlagt darwinistiske prinsipper: Bare de beste overlever og kan påvirke fremtidige tekster. Hver av disse hellige riddere ønsker å redde teksten ved å peke ut den beste og mest effektive vei fra skriverhjerte til leserhjerte. Men hvis Ordet er som Gud, er det alltid viktigere å skrive og skape det enn å lese om det.
På mange vis er Lars Aarønæs, Bård Borch Michalsen og Trygve Aas Olsen i sitt korstog mot dårlige tekster og råttent språk nærmere Don Quijote enn kong Arthurs bolde riddere. For verden er full av vindmølletekster, slike som snur seg etter vindene for å samle kraft – ute av stand til å skape egen energi.
May Grethe Lerum (52) er forfatter og journalist.
