Galskapens felleskatalog

I Guinness rekordbok fins det en kategori for alt. Vi har å gjøre med verdens mest populære bok – i klassen for bøker underlagt opphavsrett og utgitt årlig.

På biblioteket finner du den i barneavdelinga. Ved opprinnelsen i 1955 var ikke Guinness rekordbok mynta på barn, men på Storbritannias cirka 84 000 puber. Boka skulle gjøre det Google gjør for oss i dag: gi fakta til uforsonlige disputter. Ifølge bedriftshistorien begynte det med at direktøren til det irske Guinness bryggeri, sir Hugh Beaver, var ute på jakt og bomma på en flokk heiloer. Det avstedkom en heftig diskusjon om hvilken villfugl som er raskest i Europa. Overraskende nok var ikke svaret lett å finne. Dette skal ha motivert Beaver til å engasjere tvillingbrødrene Norris og Ross McWirther til å samle rekorder og skrive Guinness Book of Records. Boka ble raskt en bestselger. I nye utgaver ble naturens rekordholdere snart supplert av menneskeskapte rekorder. Boka gled over i en egen virksomhet som i 2008 ble kjøpt av Jim Pattison Group for 60 millioner pund.

Etter hvert er verdens største arkiv og godkjenningsapparat for sære rekorder blitt utvikla til en markedsføringsmaskin – for både eget og andres varemerke. Guinness World Records Limited har kontor på fire kontinent og behandler drøyt 120 rekordsøknader daglig. Boka utgis årlig i mer enn 100 land og i totalt 130 millioner eksemplarer. Hva er det som gjør den til en utbredt julegave og utlånsvinner blant barn i Norge?

Alle får være med

På norsk kom boka første gang ut i 1967 og etablerte seg som en pålitelig serie. For de fleste barn er det lettere å gi seg i kast med noe nytt når det samtidig er kjent. Dessuten satser Guinness stort på plattformer der barn er: De har sin egen YouTube-kanal, nettside med videoer, podkast for rekordsultne gamere og opplevelsessentre i flere storbyer.

Ettersom rekordene er blitt lettere tilgjengelige på nett, har opplagstallene for boka i Norge sunket fra 140 000 eksemplarer på midten av 1980-tallet til 35 000 i dag. Men fortsatt er boka et sted norske aktører gjør seg bemerka, og patriotisme finner vi selv i barnehagen. De innledende sidene handler om norske rekorder. Noen av forsøkene har barn selv kunnet delta i. For eksempel var mange med på festmåltidet da Petter Sjømat og Imtas Harstad lagde verdens største fiskekake på 319,5 kilo under årets SKVULP-festival.

Det virker inspirerende og inkluderende at dataspilleren Torje Amundsen (19) får en like selvfølgelig plass som fotballspiller Ada Hegerberg. Vi er alle velkommen til å prøve oss. Også du kan bli anerkjent for noe helt unikt, bare du er oppfinnsom nok.

Aktualiserer trender

Som rekordholder belønnes du med diplom. Hva som seinere kommer med i boka, avhenger blant annet av trender i tida. Mest plass er via rekordene som Guinness egne konsulenter har fått definere. Påfallende mange i årets utgave er av typen «den yngste som har …». For eksempel er Jacob Ingebrigtsen kommet med som den yngste under fire minutter på en engelsk mil. Slikt sikrer appell hos unge lesere.

Den fargerike blandinga av tekst, foto og notiser er typisk for et barnevennlig design. Det betyr at hvert oppslag er utstyrt med flere fristende innganger for å sikre oppmerksomheten til den som blar tilfeldig. For en som leser fra perm til perm, blir det derimot i overkant masete. Men folkene til Guinness er flinke til å fange unges interesser. Dataspillet Fortnite er via et eget oppslag. Også rumpeldunk er notert, sporten som J.K. Rowling fant opp i bøkene om Harry Potter har tydeligvis bredt seg i fanskaren. Ikke minst er rekorder knytta til klimatiltak og bærekraft oppløftende lesning.

Hovedfokuset denne gangen er et kapittel om robototer som informerer om hvor langt utviklinga har kommet blant annet med pilotløse fly og androide skapninger. Dessverre er det tynga ned av fremmedord og faguttrykk. Jeg kan forstå at oversetter Tore Sand har beholdt mange av dem, for mye av teksten skal passe i de tilmålte faktaboksene. Da kan ikke en humanoid robot oversettes med menneskeliknende. Innerst inne skulle jeg nok likevel ønske at Sand hadde agert mer som barneombud og luka ut det verste. Han imponerer ellers stort med å oversette kort og effektivt fra ekstremt varierte felt.

Tilfredsstiller sensasjonslysten

Et kapittel om jorda hører også med, selv om noen av forsøkene på å fornye denne kunnskapen virker noe anstrengte: Hvilket fjell er det høyeste dersom man ikke måler høyde over havet, men avstand fra jordas kjerne?

For de fleste barn tipper jeg det er mer fascinerende å se menneskets kapasitet med nye øyne. Mange av rekordholderne utfordrer grensene for hva menneskekroppen kan klare. Å forsøke å få til nye ting er tross alt noe barn i vekst og utvikling holder på med daglig. Boka tar oss dessuten med til det som i barns øyne må være en grenseløs lek med det forbudte. Tenk at Per-Kristian Lundefaret i Vestfold har fått lov til å kvalifisere seg ved å kjøre i 214,9 kilometer i timen på en modifisert gressklipper.

For redaktøren til rekordboka ser fortsatt ut til å mene at folk må få stå nokså fritt til selv å bestemme hva de vil utsette seg for, om det er antall kroppspiercinger eller verdens dypeste fridykk. I årets utgave finner jeg derimot ingen henvisninger til dyremishandling av typen verdens feiteste katt. Det blir også presisert at noen av rekordforsøkene skal overlates til profesjonelle: «Ikke prøv å sette noen av disse ekstremt farlige rekordene hjemme!»

Verdens ytterpunkter

Som Gudmund Skjeldal påpeker i sin anmeldelse av rekordboka for 2015, bygger den på en tradisjon der genfeil og hormonelle sykdommer feires side om side med sensasjonelle prestasjoner: «Somme rekordar står ut som reine, greske tragediar.» (BT 02.02.2015) Svimlende nær kommer tanken på at det kunne vært meg – og lettelsen over at det ikke er det. Rekordboka er blitt flinkere til å presentere slike rekorder som en hyllest til menneskelig mangfold. Ved introduksjonen av verdens mest hårete, unge kvinne ønsker redaksjonen «eventuelle andre som vil søke på rekorden velkommen». Vurdert opp mot den konformiteten norske barn blir utsatt for på tv, er det noe befriende ved dette. Guinness World Records 2020 forteller ingenting om hva som er normalt. Den forteller hva som er mulig.