Den danske filmskaperen Henning Carlsen er best kjent i Norge for sin filmatisering av Knut Hamsuns Sult. Filmen ga hovedrolleinnehaver Per Oscarsson en gullpalme i Cannes i 1966. Carlsen beskriver Sult både som sin lykke og sin svøpe – filmen gjorde ham til en internasjonalt kjent regissør, men i ettertid har alt han har gjort blitt målt mot den. Parallelt med arbeidet som filmskaper har Carlsen også skrevet flere sakprosabøker.
Vanvittig prosjekt
Carlsen døde i 2014. Hans siste bok ble Memoria – Skizofrene erindringer om en films svære fødsel (Epigraf, 2016). Carlsen gir oss et innblikk i den delen av filmverden som publikum ikke kjenner når han tar oss med inn i sitt livs mareritt som filmskaper.
Boken kom ut post mortem og handler om tilblivelsen av det som ble hans siste film, Alle mine triste horer. Filmen er basert på den colombianske forfatteren og nobelpristageren Gabriel García Márquez´ kontroversielle roman med samme navn om den 90-årige, evige bordellkunden El Sabio, som føler at han må oppleve ekte kjærlighet før han forlater denne verden. Det forsøker han å gjøre med en pur ung jomfru.
Alle mine triste horer er en film som ble til mot alle odds, et vanvittig prosjekt som startet i 2005. Carlsen forteller om hele den schizofrene opplevelse fra han fikk oppsporet Márquez´ agent i Barcelona til filmen endelige kunne ha sin premiere i 2011.
Carlsen er helt klar på at historien må spilles inn i Latin-Amerika og være på spansk, selv om hans egne spanskkunnskaper er minimale. Imidlertid sliter han med å få finansieringen på plass for dette internasjonale prosjektet. Han gjør hva han kan for å holde kostnadene nede og tilfredsstille aktuelle investorers krav, med det resultat at innspillingsstedet stadig flyttes – først fra Cuba til Colombia, før det ender opp i Mexico med spanske skuespillere. I Mexico tårner problemene seg opp. Forretningskulturen er mildt sagt en annen enn hva han er vant til. Han opplever at det som var en avtale i går ikke gjelder i dag, lovene følges ikke, korrupsjonen og volden florerer, pengene som investorene skal skyte inn er svært skitne. De meksikanske feministene hater boken, og han er livredd for at de skal bli klar over innspillingen og stoppe den.
Problemene hoper seg opp
Carlsen kan ikke stole på sine samarbeidspartnere. Innspillingssteder og alle avtalte tidspunkter skyves på når hans meksikanske co-produsent prøver å stjele filmrettighetene fra ham. En periode er han så fortvilet og redd at han oppsøker den danske ambassadøren i Mexico By og får sammenbrudd fordi han frykter for sitt eget liv. Kanskje ikke så rart i et land hvor mer enn 30 000 mennesker drepes hvert år og hvor uoverensstemmelser sjelden gjøres opp i en rettssal. I tillegg trekker Márquez filmrettighetene flere ganger, med det resultat at flere års arbeid kan være bortkastet, men nobelprisvinnerens agent i Barcelona står hele tiden Carlsen bi og redder ham gang på gang.
At forfattere ikke liker filmmanus av egne bøker er ikke uvanlig; Karl Ove Knausgård stoppet i oktober i år Oscar-vinneren Alexander Paynes filmatisering av hans New York Times-essays «My Saga» med manus av Erlend Loe, tre dager før innspillingen skulle starte og etter at 200 filmarbeidere var hyret inn.
Carlsen utvikler manuset sammen med den franske mesteren Jean Claude Carrière, og får til slutt aksept av Márquez. Slik beskriver han utfordringene med å lage filmmanus av en roman: «La oss innrømme det – å filmatisere en bok er å by opp til dans, for siden å forgripe seg på den, forføre den eller, hvis det ikke kan være annerledes, voldta den. Det paradoksale er at hvis man danser etter bokens pipe og unnlater å forgripe seg å den, fordi man tror man kan klare seg med et platonisk forhold til den, så er det mest sannsynlig at man skader den og slår den i hjel.»
Etter seks års kamp lykkes til sist Carlsen med å realisere filmen, i en alder av 84 år. Og det ender godt – opplevelsene med de meksikanske filmarbeiderne beskriver han som noen av sine lykkeligste dager. De setter stor pris på den humanistiske dansken, for deres erfaringer er nordamerikanske produksjoner hvor de har blitt behandlet som hunder, skriver Carlsen.
Juks og bedrag
Henning Carlsen forteller det hele i sin småpludrende stil. I annet hvert kapittel forteller han hva som skjer med filmen, i kapitlene imellom diskuterer han opplevelsene med en fiktiv venn. Han sammenligner arbeidet med Alle mine triste horer med Werner Herzogs Fitzcarraldo – den handler om en gal mann som vil transportere et dampskip over Perus fjell. For Carlsen arter de seks årene seg som en Sisyfos-opplevelse – hvor han til slutt får steinen på plass.
Memoria – Skizofrene erindringer om en films svære fødsel er ikke en bok kun for de filminteresserte, men også for alle som vil forstå en filmkunstners mange utfordringer. Carlsen har en fortellerstil som er sterkt preget av livet som filmskaper. Han forteller det hele nærmest som en dreiebok med kommentarer. Her er intet unødig. Alt legges skånselsløst frem. Boken kunne i seg selv vært et utmerket utgangspunkt for en rett så vanvittig film.
Filmverden flyter over av sjarlataner og lurendreiere, sier han. Film er juks og bedrag – og ikke bare på lerretet, skal vi tro Henning Carlsen, som har en god penn og evner å gjøre selv de mørkeste situasjoner til lystige øyeblikk for leseren.
Geir Kamsvåg (f. 1965) er filmkritiker og redaktør for nettidsskriftet Cinema.
