Å lese leserne

1
Egentlig er det forbløffende: Det er ikke nok at dikterne dikter, og utgir bøker, bøkene de utgir blir også kommentert, i nye bøker. Skrift avler skrift. Bøker legger seg oppå bøker. Hvert år kommer det i Norge ut langt flere bøker om diktning, enn det kommer ut bøker om våre insekter, vår industri, vårt jordbruk, livet i havet, kapitalismen, det grønne skiftet, verdens fattigdom, flukt og migrasjon. Ja, selv hele verdensdeler, som Afrika, Asia og Latin-Amerika, blir årlig langt dårligere belyst enn vår nasjonale litteratur. For det må også sies, at unntak til tross, så handler bøker om bøker i hovedsak om våre bøker. Norge var tross alt poetokratiets hjemland. I hjertet av hovedstaden er det ikke politikerne, forskerne, oppdagerne og skiheltene som står på sokkel. Det er Ibsen, Bjørnson, Wergeland. Og Holberg.

Det sitter dypt i oss, at vi skal formulere oss om det vi leser. Å skrive stil på skolen var å øve seg i dette. Stiloppgaven besto av en stensilert skjønnlitterær tekst, ofte et dikt eller en novelle, som skulle analyseres, tolkes, kommenteres. I våre folkebiblioteker fyller den litteraturhistoriske og litteraturvitenskapelige litteraturen flere titalls hyllemeter på prominent plass. I offentligheten kommenteres litteraturen ukentlig i egne programmer på radio og tv, ukeaviser og bokbilag vier den fyldig dekning, selv i våre største dagsaviser må litteratur fremdeles sies å være godt stoff. Debatter om virkelighetslitteratur og Peter Handke kan bli intense, og igjen avføde bøker. Litteraturen står midt i livet, handler om livet, dermed gjør stridene om litteraturen også det. For strides om litteraturen, det gjør det. Professorer i faget er ofte ikke på talefot med hverandre.

Hvordan ser så et års grøde med litteratur om litteratur ut? Hva er våre forskere og forfattere interessert i? Og hvordan skriver de, forteller de?

2
Mine to gamle lærere fra litteraturvitenskap i Bergen, professorene Erik Bjerck Hagen og Erling Aadland, er begge ute med hvert sitt bibeltjukke verk, som klokker inn på 650 sider og mer. Aadlands bok heter Litteraturens verden, intet mindre. Bjerck Hagen er ikke snauere, og kaller sin bok Norsk litteratur, dog med innsnevringene «1830–1875» og den mer utydelige undertittelen «romantikk, realisme, modernisme».

Men utydelig er Bjerck Hagen sjelden i skrift. Han bruker hele boka på å drive gjennom én eneste tese, nemlig at historien om norsk litteratur og kritikk, helt fram til våre dagers debatt om Peter Handke, kan føres tilbake til den litterære feiden mellom Welhaven og Wergeland. Norsk litteratur står i en uavsluttet strid mellom en behersket, klassisistisk, formfullendt litteratur, meislet fram gjennom måtehold, gjerne skrevet opp mot ideelle litteraturhistoriske eksempler den forsøkte å etterligne, og så den overskridende, ville, opprørske, individualistiske og originale litteraturen som ville bryte med normene, skape noe nytt og uhørt – en litteratur vi kjenner så altfor godt fra våre dager. For virkeligheten endrer seg, og derfor må også litteraturen gjøre det. Wergeland vant denne striden, heldigvis. Det er ingen som vet hvor romansjangeren befinner seg om ti år. Eller som Bjerck Hagen siterer Norman Mailer på i boka si: «Ingen av oss som skrev på femtitallet, ville ha drømt om å skrive om det Amerika som fant sted på sekstitallet. Det lå hinsides vår fantasi, det var mer dramatisk, mer surrealistisk, mer eventyrlig, mer levende enn noe vi kunne ha våget å skrive om.»

Bjerck Hagen går grundig til verks for å bygge opp først Welhaven-siden i striden, og siden Wergeland-siden: Hvordan ble stridens to hovedaktører formet intellektuelt? Her er det på ingen måte kun Welhavens og Wergelands diktning som blir analysert, men et vell av kilder som kaster lys over dikternes posisjoner: kritikker, erindringer, biografier, brev, litteraturhistorier. Det fascinerende med boka er det klart formulerte, overgripende perspektivet kombinert med detaljrikdommen. Bjerck Hagen har lest det meste, både diktningen og kommentarene til den, og en dom avsagt i et brev, en notis, en dagbok eller en i dag glemt litteraturhistorie, vurderes og spiller med i helhetsforståelsen. Som i Bjerck Hagens bok om den «glemte» Bjørnson, Livets overskudd (2013), forsøkes Bjørnson løftet tilbake i den levende litteraturen også her.

Bjerck Hagen fører sin sak i en klar, myndig og håndfast prosa, som han selv nesten ikke er til stede i. Klarer han ikke å starte en setning med «Welhaven» eller «Denne posisjonen», velger han «Vi» fremfor «Jeg». Prosaen kan være vilt selvsikker og påståelig («Collett visste nøyaktig hva hun gjorde i Amtmandens døtre»), skrevet fra en posisjon som har forstått og grepet det hele. Den undringen og tvilen en Jan Erik Vold viser fram når han skriver om litteratur – kan det sies slik? – finnes ikke hos Bjerck Hagen. Et spørsmål stilles ikke hvis det ikke kan besvares.

Det er ikke bare unge diktere som begår fadermord, også Bjerck Hagens oppgjør med sine akademiske forgjengere kan være bloddryppende lesning. Forfatteren startet selv sin karriere lydig mot litteraturvitenskapens verdensbilde på 1990-tallet., siden er han kommet på bedre tanker, og nå søkes mye norsk litteraturvitenskap fra de tre-fire siste tiårene nullet ut, og forskningsinnsatser disse opponerte mot, rehabilitert. Bjerck Hagen stiller enkle og klare spørsmål og er uredd i sin argumentasjon mot kolleger han synes leser dårlig. Slik skal det være, men sjeldnere enn man tror er det slik. Professorene han kritiserer må møte ham med argumenter, ikke mumle i krokene og surmule.

«Jeg» er nesten bortvist også fra Erling Aadlands prosa. Aadland erstatter den skrivende instansen med «vi», eller det handler om «disse undersøkelsene» eller «dette skriftet». Som Bjerck Hagen tenker Aadland litteraturen og forskningen på den, i motsetninger og konflikter. Undertittelen på boka er «en undersøkelse av litteraturens antinomier» («motstrid mellom to lover»; jeg måtte slå det opp).

Som Bjerck Hagen går også Aadland i usedvanlig grad til kildene og i dialog med dem, fra antikken og fremover, i et forsøk på å gjennomtenke litteraturens verden fra grunnen av: Hva er litteratur? Hvordan kan vi tenke og formulere oss om litteratur? Hva er, eller var, litteraturvitenskap?

Aadland sitter ensom på sitt kontor, der han forsøker å trenge til bunns i materien, som et siste gjenlevende vitne fra knappe hundre år med litteraturvitenskap, omgitt av kulturelle barbarer både før og etter. På kontoret har han det han trenger, bøkene, for livet som utspiller seg i korridoren eller utenfor vinduet, er han mindre interessert i. Kunnskap om livet til dikterne og forskerne og leserne og samfunnet de virket i, vil ikke nødvendigvis hjelpe oss når vi skal forstå hva som utspiller seg i en litterær tekst. Litteratursosiologi er ikke Aadlands kafé.

Aadland er en professor i solnedgang, litteraturvitenskapens svar på Elias Rukla. I en vakker og melankolsk prosa, som man formelig kan høre tenke, der den snegler seg fram, traktatlignende, prøver og veier, søker han åndsfrender i både vitenskapen og diktningen. Professoren befinner seg i et grenseland, grunntesen er at sann tenkning om litteratur foregår begge steder, både i diktningen selv og i teorien om den. Skillelinjen går ikke mellom diktning og vitenskap, men mellom god og dårlig tenkning, god og dårlig prosa: «Håpet er at denne måten å være litteraturteoretisk på skal kunne anspore andre til å ta fatt, slik at litteraturteorien ikke blir stående som en kortvarig historisk parentes mellom en før-teoretisk og en etter-teoretisk epoke.»

3
Mine to gamle kjenninger fra Hamsun-land, Henning Howlid Værp og Even Arntzen, begge ansatt ved Universitetet i Tromsø, har med få måneders mellomrom utgitt hver sin bok om Knut Hamsun, begge på forlaget Orkana, i samme utstyr og omfang (like under 300 sider).

Boka til Arntzen kan minne om boka til Bjerck Hagen i det at den søker å påvise en linje i norsk litteraturhistorie, her med Hamsuns forfatterskap som prisme: Hvem leste Hamsun og hvem skrev han opp imot, og hvem leste og skrev senere opp imot Hamsun? Også Arntzen har god oversikt over kildene. Han viser med godt belegg hva Hamsun i bøker, artikler, brev og intervjuer har sagt om forfattere han konkurrerte med, og hva et utvalg forfattere – særlig Vesaas, Borgen, Solstad og Knausgård – siden har skrevet om Hamsun. Spennende er det når Knausgård endrer sitt essay om Mysterier fra første til siste trykkested, etter i mellomtiden å ha skrevet Min kamp-bøkene. Som Wergeland/Welhaven-striden blir Hamsun-innflytelsen i norsk litteratur – «vår største romanforfatter» uttales nå som en objektiv sannhet – en viktig linje. Utallige er intervjusitater fra norske mannlige etterkrigsforfattere om hvordan de gikk seg vill i Hamsun, forsøkte å ligne Hamsun, og siden, kanskje, fant seg selv. Som Wergeland/Welhaven-striden synliggjør prismet Hamsun konkurransen mellom forfattere, «angsten for påvirkning», og hvordan bøker avler bøker. Et fortrinn ved Bjerck Hagens og Arntzens bøker er gravingen i arkivene, funnene av interessante sitater i litt bortgjemte kilder. Filologisk forskning av godt gammelt merke.

Henning Howlid Værps bok er mer ufokusert enn Arntzens, og bærer preg av at den er en bearbeiding av artikler om Hamsun publisert i ulike fora gjennom flere år. Sammenlignet med Aadland, Bjerck Hagens og Arntzens bøker, som søker å drive gjennom en ganske klar hypotese eller problemstilling, er Værps bok mer løst og fast om Hamsun. Undertittelen «økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap» er etter mitt syn misvisende. Mye her er «vanlige» lesninger av Hamsuns romaner i en litt uinspirert kronologisk rekkefølge. Forsøkene på å lese Hamsun med økokritiske briller kan virke litt påtatt, og minne om måten vi brukte teori på på 1990-tallet, der drivkraften ofte var å finne en tekst som kunne belyse teorien, i stedet for at teorien var et verktøy som fikk teksten til å åpne seg. Det er av og til som om Værp ikke helt tror på sine økokritiske lesninger, de er liksom så forsiktige, tentative, prøvende. Kan dette skyldes at det er krevende å lese Hamsuns motsetningsfylte romaner økokritisk? Samtidig er det ingen tvil om at naturens plass i Hamsuns diktning inviterer til denne typen lesninger. Mer usikker er jeg på hva utbyttet blir. Er vi på vei mot et grønt skifte i litteraturen med Hamsun som anfører? Jeg er skeptisk. Bokas siste setning er et tegn på dens stedvise blasshet: «På gjengrodde stier er en rapport fra et menneske som tenker gjennom sitt liv.» Ja vel? Dette var det ikke mye smell i. Jeg ser fram til at Howlid Værp driver gjennom en økokritisk lesning av Hamsun med større overbevisning, gir oss en Luft, vind, ingenting for vår tid.

Det er en kompliment til Hamsun at forskerne dras mot bøkene hans som møll mot lyset, men foregår det ikke noe annet der oppe på Nordkalotten, ikke minst i et økokritisk perspektiv? Hva med et glemt forfatterskap som Magnar Mikkelsens? Hva med dokumentarister som Hans Kristian Eriksen og Kjell Fjørtoft? Hva med kvinnerevolusjonen i nordnorsk litteratur de siste årene på 1970-tallet? For ikke å snakke om det fremdeles underkommuniserte norske samiske baklandet.

4
Universitetsforlaget gav i 2019 ut to vakre bøker om litteratur i et identisk gjennomtenkt funksjonelt bokutstyr. Innholdsmessig er bøkene derimot slående kontraster til hverandre.

Litteraturforsker Tonje Volds generasjon har i flere tiår allerede ironisert over emnene for de hittil omtalte bøkene: Døde hvite menn. Volds bok Å lese verden har langt flere farger og en mye videre geografi. Boka er noe nær et kampskrift for verdien av å lese andre lands litteratur, lese andre kontinenters litteratur, lese på tvers av grenser og nasjoner, åpne seg for verden, for «verdenslitteraturen». Forfatteren leser litteratur som andre grubler over global oppvarming og plasten i havet, leser litteratur som konflikt- og kontaktsoner som verken lar seg forstå eller «løse» innenfor nasjonalstatens rammer. Man må tenke på tvers. Også i litteraturen. For å forstå vår nomadiske, globaliserte, folkevandrende, flyktende, reisende tid.

Forfattertrioen Kjerstin Aukrust, Trude Kolderup og Geir Uvsløkk gjør tilsynelatende det samme, åpner seg for litteratur utenfor Norge, men i realiteten gjør de det motsatte av Vold. De velger, i 2019, å skrive litteraturhistorien til en nasjonalstat, Frankrikes. Det oppsiktsvekkende ved denne boka er at den samtidig velger å tone ned litteraturen fra Frankrikes kolonier, eller franskspråklige minoritetslitteraturer i andre land, som Canadas, som er nettopp de forstyrrende sidestrømmene eller understrømmene i et lands eller språks litteratur som interesserer Vold. Den franske litteraturhistorien er informativ, velskrevet, lettlest, skrevet som et oppslagsverk uten å være det, men det er noe alderdommelig over hele prosjektet. Boka peker bakover, ikke fremover. Den blir en demonstrasjon på det Geir Uvsløkk et sted problematiserer, nemlig at litteraturhistorier konsentrerer seg om det typiske og representative, mens det vanskelig plasserbare skyves til side. Boka klarer ikke å endre på dette. Jeg tror rett og slett ikke på denne sømløse fortellingen om en nasjonallitteratur. Har tiden løpt fra denne parafraserende syntetiserende altoverskuende fortellerinstansen? Forfatterne påstår den er skrevet som en «lesebok», men lest fra a til å oppleves den oppramsende, navn og titler farer forbi øynene, fort glemt. Som oppslagsbok fungerer den heller ikke, til det blir opplysningene om hver forfatter altfor mangelfulle. Spørsmålet er hva boka egentlig tilfører i nettsøkenes tidsalder og som supplement til de artiklene om fransk litteratur i Store norske leksikon forfattertrioen på fritida administrerer. Boka er godt organisert, lett å finne fram i, men den bekrefter mitt inntrykk av fransk litteratur som et litt blodfattig og akademisk foretagende.

Faktisk må man lese Tonje Volds bok for å finne aspekter ved fransk litteratur den franske litteraturhistorien bare sporadisk er innom, nemlig franskspråklige forfattere fra koloniene, Algerie-krigens innvirkning på litteraturen, og hvordan Frankrikes koloniale fortid gir gjenlyd i dagens franske litteratur. Kamel Daouds roman-svar på Den fremmede av Albert Camus, Meursault-saken, nevnes ikke med et ord av Nytten og gleden-forfatterne. Vold bruker flere titalls sider i sin bok på det fransk-koloniale-litterære komplekset, Daouds roman inkludert. Hos Vold penetrerer fransk litteratur andre lands litteraturer og blir penetrert av andre lands litteraturer. I Nytten og gleden presses den franske litteraturen ned i kakeforma, det franske territoriet.

Volds bok er den av årets bøker som mest minner om 1990-tallets teoretisk funderte lesninger av litteratur. Det er ingen tvil om at den åpner nye fagfelt innenfor litteraturforskningen for leseren, med et vell av peilinger og lesninger på kryss og tvers, med innsikter og nye navn å snappe opp. Men kan også vellet av postkoloniale og postnasjonale teoriretninger bli så overveldende at de truer med å skygge for diktverkene de var ment å åpne? Vold er en klok forfatter, men hvor klokt er det å starte boka med 50 sider introduksjon til teorien? De teoretiske forpostfektningene blir en mur som selv jeg, med mitt hovedfag i litteratur fra det teoriglade 1990-tallet, brukte to dager på å klatre over. Hva om man snudde perspektivet, begynte med litteraturen, med stemmene, og så plukket fram kartet med de ulike retningenes lesemåter?

De teoretiske brillene kan hjelpe oss å se nye ting i tekstene, også slik at tekstene får oss til å forstå vår egen tid og historie bedre. Der Erling Aadland leser bøker for å forstå bøker, leser Tonje Vold i mye større grad bøker for å bli i stand til å lese verden. Boka minner oss om at vi til enhver tid befinner oss på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt i historien, og hvor bestemmende dette kan være for hvordan vi skriver. Og leser. Et enkeltverk som Robinson Crusoe parteres og stykkes ut og dukker opp i boka til Vold når romanen kan si oss noe om imperialisme, kolonialisme, postkolonialisme, verdenslitteratur, økologi, menneskerettigheter, osv.

Å lese verden, med undertittelen «Fra imperieblikk og postkolonialisme til verdenslitteratur og økokritikk», er delvis ute i samme ærend som Henning Howlid Værps bok, og slik Værp er opptatt av Markens grøde, leser også Vold en sentral gårdsroman, Karen Blixens Den afrikanske farm. Er det noen som har gjort en komparativ analyse av Markens grøde og Den afrikanske farm, to internasjonalt leste skandinaviske romaner skrevet med 20 års mellomrom? Men slik Værps økokritikk ikke finner plass til samiske perspektiver, gjør heller ikke Volds kolonialismekritikk det. Vi har i vårt eget land etterkommerne av en kolonisert urbefolkning som taler flere ulike språk, og som hardhendt ble forsøkt assimilert. Hvorfor prioritere å grønnvaske en reaksjonær norsk nobelprisvinner eller eksemplifisere herredømmeblikket med to norske gutter på eventyr i Kongo, når vi vitterlig har en urbefolkning i vår egen bakgård, en urbefolkning som ble plaget av misjonerende og nedlatende norske herremennesker? Plaget nettopp fordi de levde i nært forbund med naturen. Som nå er blitt så populært.

5
I motsetning til sine universitetsansatte kollegers totaliserende ambisjoner – Litteraturens verden, Å lese verden, Hamsuns verden – har mine to venninner Grethe Fatima Syéd og Kaja Schjerven Mollerin i langt større grad begrenset sitt emne.

Syéd skriver om et forfatterskap med en kjerne av fire romaner og fire novellesamlinger, Torborg Nedreaas sitt, og det gjør hun i Solum Bokvennens serie «En sommer med», en tittel det er mulig å tolke dithen at man slipper unna med det man rekker over i løpet av en sommer i selskap med en dikter. Kaja Schjerven Mollerin tar imidlertid prisen når det kommer til innsnevring av kampsonen. Boka hennes handler om én eneste bok, Jan Erik volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968). I motsetning til så godt som alle litteraturkritiske bøker, som handler om en bok etter at den har nådd bokhandelen, er Schjerven Mollerin interessert i hva som skjer med en bok før den kommer så langt. Jeg vet ikke om noen tilsvarende fotfølging i norsk litteratur. Forfatteren introduserer her litteraturforskningen for «bakom-filmen» enhver filmproduksjon med respekt for seg selv sørger for å spille inn samtidig med hovedfilmen.

Både Syéd og Mollerin har forlatt de akademiske kontorene de en gang disponerte og begitt seg ut i gatene. Syéd vandrer rundt i Bergen, i sporene etter Herdis og Torborg, ofte i regn, og funderer over hvordan Nedreaas laget litteratur av dråpene. Mollerin flanerer i den oslogryta som er Mor Godhjertas utvilsomme landskap, og dikterens. Begges bøker holdes sammen av en Jeg-stemme, og kvinnenes vandringer blir selvsagt også vandringer i egen psykososial geografi, uten at det utarter.

Mollerin besitter den beste kilden som tenkes kan for en bok som hennes: Dikterens egne papirer, arkivert i cornflakes-pakker fra 1960-tallet, som Jan Erik Vold kommer ruslende med i en trillekoffert. En av dem inneholder sågar en fiks ferdig dummy av boka, klippet og limt sammen av forfatteren selv, før den går til forlaget og i trykken. Hvis hun lurer på noe underveis, ringer hun rett og slett dikteren. Men denne nærheten til kilden er selvsagt også et problem: Det blir ikke lett å vurdere diktverket kritisk, komme med innvendinger. Men det synes heller ikke å være Mollerins prosjekt. Hun kaller tross alt Mor Godhjerta for Volds Blonde on Blonde. Boka om boka til Vold viderefører Profil-miljøets selvmytologisering, og på en måte blir det krevende at Mor Godhjerta skal bære så mye livsvisdom på sine skuldre, når alle andre bøker i vår litteratur ikke får en tilsvarende behandling. Men kanskje kan denne boka åpne for boka-om-boka-serier? Det finnes jo internasjonale bokserier som tar for seg en og en film, sågar en norsk serie som tar for seg en og en lp-plate. Hvordan blir en bok til? Det gir Mollerins bok et godt svar på.

Syéds bok er virkelig en sommerbok, til tross for regnet, lett og ledig, fortalt i et syngende språk, der man i partier merker forfatterens glede over å skrive, forme setningene til et portrett av den glemte bergensforfatteren, som nylig fikk sitt eget selskap, Nedreaas-selskapet. I korte kapitler belyses Nedreaas’ liv og særlig Herdis-bøkene fra en rekke vinkler, det virker besnærende enkelt, men det enkle er som kjent det vanskelige. Syéd våger å skrive fram innsikter og tanker mange forskere vil tenke er banale og selvfølgelige, men som ikke nødvendigvis er det, når de først blir formulert. Boka er på mange måter forbilledlig litteraturformidling, men også litt hurten og sturten, etter hvert følger vi litteraturforskeren i real time, der hun mailer og ringer rundt etter anekdoter om dikteren, og deltar på møter for å aktualisere forfatterskapet. Hun bruker en slags innfallsmetode, som også gjør boka levende. Nå håper jeg Syéds skisse inspirerer professor emeritus Irene Iversen til å gjøre ferdig Nedreaas-portrettet i den biografien som har vært bebudet i flere tiår allerede. Da vil kanskje Syéd få svar på mye av det hun i boka lurer på.

6
Bergen er også byen til en av norsk litteraturs outsidere, Kaj Skagen, som i sitt syttiende år gjør noe så uvanlig som å skrive sitt liv. Uvanlig, rykker dere til: Joda, i fiksjonsform har norske diktere skrevet om seg selv like lenge som vi har hatt en litteraturhistorie, men selvbiografien og memoaren har ikke, i motsetning til i Sverige, vært en form norske diktere ofte har benyttet seg av. Men i Sverige – Herre Jesus, det finnes knapt et medlem av Svenska Akademien som ikke har utgitt sine erindringer, en arbeiderforfatter som Ivar Lo-Johansson gjør det i bind etter bind, til og med i flere omganger. Så sent som i 2008 får Per Olov Enquist Augustpriset for en selvbiografi, Ett annat liv, og en av hovedpersonene i Enquists storslagne roman Lewis resa, den i Norge ukjente diktertrubaduren Sven Lidman: selvbiografi i fire bind!

Kaj Skagen tilfører norsk litteratur nok et fryktinngytende farsportrett – hva skal dikterne med disse fedrene, egentlig, de virker jo helt ubrukelige, annet enn til å skrive bøker om. Skagen skriver levende og tilsynelatende fritt og ærlig, om foreldrene, forelskelser, seksualitet, rus, og alle åndelige og politiske bevegelser denne flakkende og metafysisk søkende sjelen har vært innom.

Skagen er opphavsmann til to av norsk etterkrigstids største litterære skandaler, det boklange essayet Bazarovs barn og romanen Himmelen vet ingenting, og i ettertid er det ingen tvil om at den fordømmende kritikken av begge var ute av proporsjoner. Profil-gjengen har hjulpet hverandre fram, og vunnet den norske litteraturhistorien. Skagens kritikk av Profil-forfatternes romaner i 1983 var en betimelig motstemme i en tid preget av svak bruk av ytringsfriheten. Samtidig må det sies at Skagen aldri klarte å skrive romaner som stilte de beste Profil-romanene i skyggen. Som romanforfatter vant Dag Solstad kampen Skagen inviterte til. Klart. På 2000-tallet har Skagen blomstret som samtidskommentator i Dag og Tid, som essayist, siden 2015 har han publisert over 2000 sider om Rudolf Steiner, biografien om Norge, og nå om seg selv. Uten romanformens omskrivninger og forvanskninger skriver han bedre enn på lenge.

Tiden leger alle sår: Snart skal gamle kamphaner dø, og da er det best å gå ut av livet vel forlikt. Hans Fredrik Dahl, som dro det brune kortet mot Skagen i debattens hete den gangen, faller nå Skagen om halsen i anmelderros og nytt etterord til høstens nyutgave av Himmelen vet ingenting.

7
Mange av bøkene om litteratur kommer nå på et av forlagene i Pax-imperiet eller et av forlagene i Solum-Bokvennen-konglomeratet. Før hadde de store forlagene litteraturkritiske serier som Fakkel, Ny rekke og Pegasus (Gyldendal), Aschehoug hadde Meta-bøkene, Cappelen Damm den rikholdige LNU-serien (som nå er overtatt av Vigmostad og Bjørke). Hvis kulturforlagene har begynt å outsorce denne typen sakprosa til småforlagene: Hvor lurt er egentlig det? Bidrar ikke slike utgivelser til å holde samtalen om litteratur levende i redaksjonene, skjerpe dem?

Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm og andre er imidlertid generøse med å la sine forfattere gi ut essay-samlinger. I år har det kommet nye fra i alle fall Pedro Carmona-Alvarez (som med utbytte kan leses med Tonje Volds bok i bakhodet), Jan Erik Vold, Ragnar Hovland, Ida Lødemel Tvedt, Erland Kiøsterud, Eivind Buene, Morten Claussen og Thure Erik Lund. Oktober forlag har en utmerket serie gående der forlagets forfattere får skrive en bok om hvorfor og hvordan de skriver. Dessuten er våre store kulturforlag fremdeles interessert i forfatterbiografier, i år er Axel Jensen, Magnhild Haalke og Henrik Ibsen portrettert. Og ellers? Kjell Ivar Skjerdingstad og Åse Kristine Tveit har redigert et stykke «tematisk litteraturforskning» om skjønnlitterære bilder av arkiv og bibliotek. Knut Brynhildsvoll følger også tematiske spor, i luften, om diktere og fly, mens Erik Fosnes Hansen fotgår dikterne i hovedstaden. Nye antologier om Hans Børli og Vigdis Hjorth er også ute.

Dikterne får ikke være i fred. Hvilket trolig er det siste de vil.

Litteratur

Erik Bjerck Hagen
Norsk litteratur 1830–1875. Romantikk, realisme, modernisme.
Dreyer, 2019

Erling Aadland
Litteraturens verden. En undersøkelse av litteraturens antinomier.
Vidarforlaget, 2019

Tonje Vold
Å lese verden. Fra imperieblikk og postkolonialisme til verdenslitteratur og økokritikk.
Universitetsforlaget, 2019

Kjerstin Aukrust, Trude Kolderup, Geir Uvsløkk
Nytten og gleden. Fransk litteratur gjennom tusen år.
Universitetsforlaget, 2019

Henning Howlid Værp
«Hele tiden en vandrer i naturen». Økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap.
Orkana, 2018

Even Arntzen
Hamsuns verden. Opprør, skapelse og sirkulasjon: fra Ibsen til Knausgård.
Orkana, 2019

Kaj Skagen
Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949–2019.
Dreyer, 2019

Kaja Schjerven Mollerin
Historien om Mor Godhjerta
Gyldendal, 2019

Grethe Fatima Syéd
En sommer med Nedreaas
Solum Bokvennen, 2019