Er alt teater politisk?

Teater er som kjent øyeblikkets kunst. Teater trenger et sted, tid og noen mennesker. Etter at teaterhendelsen er ferdig, er det som Hamlet sier i sin sluttreplikk: «The rest is silence.» Teateranmeldelser henger sammen med teaterhendelsen, de er den viktigste dokumentasjonen på det som har funnet sted. Når flere aviser, blant dem toneangivende Morgenbladet, nå kutter drastisk ned på teaterkritikkene, blir stillheten øredøvende.

Ibsen og norsk teater av Keld Hyldig er den første av to bøker om Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Hyldig baserer seg i stor grad på teateranmeldelser når han gjør sine grundige oppsetningsanalyser av Ibsen-forestillinger i perioden 1850–1930.

Hyldig er i tillegg til å være faglitterær forfatter også teateranmelder, han publiserer jevnlig i Norsk Shakespearetidsskrift. Han har en doktorgrad i teatervitenskap fra 2000 med en avhandling om Ibsen og Nationaltheatret 1899–1940.

I denne boka viser han hvordan spillestilen i norsk teater har utviklet seg. I starten på det borgerlige teatret i Norge sto skuespillerne foran på scenen og nærmest poserte, mens de deklamerte teksten – slik det var vanlig i for eksempel det franske teatret. Årsaken var rett og slett at bare framscenen var belyst.

Da Et dukkehjem hadde premiere i 1880, hadde Johanne Juell rollen som Nora. Hun var kanskje den første som tok i bruk en ny naturalistisk, psykologisk spillestil. Den unge forfatteren Amalie Müller (senere Skram) skrev en svært positiv anmeldelse av stykket i Dagbladet. Anmelderne skrev mye om hvordan skuespillerne spilte rollene sine, men ikke fullt så mye om regi i denne starten av norsk teateroffentlighet.

Det er i stor grad skuespillerne på Christiania Theater, og etter 1899 på Nationaltheatret, vi leser om i Hyldigs bok. Han kjenner jo Nationaltheatret svært godt siden han har skrevet avhandling om dets tidlige historie. Kildetilfanget hans øker etter som vi kommer nærmere vår egen tid, og plutselig får vi et forhold til portrettene som henger rundt på Nationaltheatret. De legendariske skikkelsene settes i en tydelig sammenheng – det er Laura Gundersen, Gunnar Heiberg, Bjørn Bjørnson og Johanne Dybwad, for å nevne noen ganske få. De var blant dem som jobbet for å skape et nasjonalt teater, og det nasjonale er en ledetråd i Hyldigs bok.

Tekst i kontekst

I boka Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud vil Drude von der Fehr og Siren Leirvåg presentere ideen om at teatret er spesielt godt egnet til å uttrykke det som står på spill i sin egen tid. Drude von der Fehr er professor emerita i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har i de siste årene vært særlig opptatt av tverrfaglige problemstillinger i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap og biologi, religion, filosofi og teatervitenskap. Siren Leirvåg er ansatt som utdanningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved samme universitet. Hun har skrevet lærebok og publisert artikler om scenekunst i norske og internasjonale bøker og tidsskrifter.

I denne boka har de vært opptatt av teatret etter 1960. Utgangspunktet deres har vært den skrevne dramatikken. Det kan kanskje virke selvsagt, men det er det ikke.

Von der Fehr og Leirvåg understreker at teatret, og teatervitenskapen, i lengre tid har forsøkt å frigjøre seg fra den dominerende teaterteksten. Derfor ser de på det å vende tilbake til teksten som en fornyelse.

Forfatterne av begge bøkene er opptatt av å sette dramatikken i kontekst. Hyldig blir i sine oppsetningsanalyser mer nærsynt enn von der Fehr og Leirvåg. Jeg savner et enda videre perspektiv på tida og samfunnet hos ham, men på den andre siden – boka er enormt omfattende, det er kanskje rett og slett ikke plass til å undersøke den bredere konteksten.

Bråk om scenespråk

Teatret var sentrum for det som sto på spill i samtida under etableringa av norsk skriftspråk. Hyldig skriver grundig og etterrettelig om de teaterhistoriske forutsetningene for teater i Norge. Det offisielle teatret i Norge vokste fram fra dramatiske selskap som var etablert i flere byer tidlig på 1800-tallet, og fra omreisende danske teatertrupper. Dansk var scenespråket i det borgerlige teatret. Mange var opptatt av å skape et nasjonalt, norsk språk. Temperaturen var høy, slåsskamper og pipekonserter var det flere av.

En av de viktige aktørene var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var fra årsskiftet 1855/56 fast teateranmelder i Morgenbladet. Rundt uroppførelsen av Henrik Ibsens stykke Gildet på Storhoug på Christiania Theater ble det en kontrovers rundt norsk dramatikk som ble opptakten til «Teaterslaget». En dansk skuespiller var blitt engasjert, og det førte til demonstrasjoner. En mengde «pipere» ble mobilisert. På signal fra Bjørnson satte de i gang med vedvarende piping da den danske skuespilleren kom på scenen. Det blir håndgemeng og slåssing, politi og pågripelser. Bjørnson skal selv ha banket opp en person som var sendt for å banke ham. Det ble demonstrasjonstog til Stortinget, og Bjørnson holdt tale. Det gikk altså livlig for seg.

Teaterslaget ble, ifølge Hyldig, et viktig vendepunkt for en nasjonalisering av teater- og kulturlivet i Christiania. En ting som kan virke noe kuriøs i dag, er at Bjørnson foreslo å bruke bergensk som scenespråk i Norge. Bergensk var et etablert norsk borgerlig byspråk, og flere av de mest kjente skuespillerne på Bjørnsons og Ibsens tid var fra Bergen. Østlandsk ble sett på som for vulgært.

Handke, pris

I Teater som betyr noe ser von der Fehr og Leirvåg nøye på Peter Handkes dramatikk og på den debatten som fulgte sist Handke fikk en viktig pris, nemlig Den Internasjonale Ibsenprisen i 2014. Nå blir han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handke er, som kjent, kontroversiell fordi han blir oppfattet som talsperson for serbisk ultranasjonalisme. Hans tale under begravelsen til krigsforbryteren Slobodan Milosevic er noe av det som blir holdt fram og sterkt kritisert. I Handkedebatten (Kolon 2015) som gjengir de viktigste innleggene i striden, skriver for eksempel Aslak Nore: «Kan Ibsenprisens jury være bekjent av at prisen i år tildeles en forfatter som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere?» Det spørs om ikke Handkedebatten leses igjen i disse tider.

Det er jo en grunn til at Peter Handke får priser, litteraturen hans har svært høy kvalitet. Som dramatiker har han betydd mye. Von der Fehr og Leirvåg viser hvordan hans første tekst for scenen, Publikumsutskjelling fra 1966, går rett inn i et grunnleggende spørsmål i teatret: Hva er teatrets forhold til virkeligheten? Ifølge Handke er det det som skjer med tilskuerne i teatret, her og nå, som er det viktige. Handke står for en kritikk av det dramatiske teatret – nettopp det teatret Hyldig skriver om i sin bok. Von der Fehr og Leirvåg lister opp de seks punktene denne kritikken består av: «Iscenesettelsen skal ikke ha noen handling, aktørene på scenen er ikke karakterer, talen er ikke dialogisk, språklogiske regler følges ikke gjennomgående, ikke skuespillerne, men publikum er subjekter i teaterhendelsen, og iscenesettelsen har ingen ‘som om’-karakterer».

Teater og politikk

Både boka til Keld Hyldig og boka til Drude von der Fehr og Siren Leirvåg argumenterer for at alt teater som betyr noe, er politisk. Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var det ingen europeiske teatre som ville sette det opp. Stykket hadde urpremiere i Chicago. Den første som satte stykket opp i Skandinavia, var teatermannen August Lindberg, som selv spilte Osvald. Denne oppsetninga kom på gjestespill til Norge, forteller Hyldig. Forestillinga rystet offentligheten. Betydde den noe, og var det politisk teater? Ja.

For å forstå oss selv og tida vi lever i, trenger vi bøker som ser teaterhistoria fra vår egen samtid, slik Hyldigs bok gjør. Og vi trenger bøker som grundig analyserer samtidsdramatikken, slik von der Fehr og Leirvåg gjør. For å skrive om på tittelen til von der Fehr og Leirvåg: dette blir bøker som betyr noe.