Aldri et kjedelig øyeblikk

Ikke alle er forunt å bli møtt av Axel Jensen (1932–2003) hver dag man tar turen til jobben. I mer enn 15 år var Dag Thorenfeldts fotografi av forfatteren som balanserer på ett ben for å ta på seg en sokk, noe av det første jeg så idet jeg gikk inn til kontoret i Forfatternes hus. I den ærverdige, men akk så nedslitte Garmanngården fra 1600-tallet, sentralt plassert i Kvadraturen i Oslo, som fra 1970-tallet og frem til i fjor huset en rekke skribentorganisasjoner, var det smekkfullt av Thorenfeldts mer eller mindre uærbødige forfatterportretter. Her kunne man eksempelvis se Roy Jacobsen med buksa rundt anklene og Gro Dahle naken på magen på en sandstrand.

Når man daglig gjennom mange år vaser rundt i ypperlig fotokunst, er det lett å bli blasert og forblindet. Portrettet av Axel Jensen fikk meg likevel nesten alltid til stoppe opp. Delvis var det de mange røverhistoriene jeg hadde hørt om ham, delvis var det den brutale sykdommen som førte til hans død i 2003. ALS – amyotrofisk lateralsklerose – en sykdom som ødelegger det motoriske nervesystemet og fører til omfattende lammelser, er antakelig en av de verste diagnoser et menneske kan få. Ikke er det håp om en fremtid, de fleste som blir rammet, dør i løpet av noen år, og ikke kan man regne med å slippe unna ved at den kognitive funksjonen svekkes. For mange er intellektet det siste som slukner. ALS vil si å være innelåst i sin egen kropp etter hvert som man verken kan snakke eller puste for egen maskin.

Axel Jensen levde i hele ti år etter at han fikk diagnosen. Som Torgrim Eggens biografi peker på, var det i disse årene Jensen fikk dampen opp. Nesten halvparten av bøkene han utgav i løpet av sitt drøyt 70-årige liv, alene eller sammen med andre, kom i løpet av sykdomsperioden. Det sier sitt om en mann med et mildt sagt imponerende pågangsmot og en skaperkraft som bare ble skjerpet av en nådeløs sykdom.

Åpner med et smell

Torgrim Eggens bok er nesten like imponerende. Utgivelsen, som nylig ble tildelt Brageprisen, hviler på et omfattende arbeid gjennom bortimot ti år og er en fornøyelse å lese. Med stor sans for underholdende detaljer og anekdoter leverer Eggen en fint kontekstualiserende biografi om Jensens ekstraordinære liv og forfatterskap «fra smokken til Ovnen» (bokens undertittel er et sitat fra en av Jensen mest kjente romaner, Lul). Selv møtte biografen Jensen for første gang i 1992 i anledning Bokklubbenes årlige julebord, en tilstelning der det ifølge Eggen var nedlagt både tale- og referatforbud. I etterordet skriver han:

Axel respekterte ikke taleforbudet. Han reiste seg, slo på glasset og begynte: ’Jeg skal holde en tale, og den er for Axel Jensen!’ Axel hadde tjuvstartet julebordet for atskillige timer siden og var lite stringent. Dessuten var han ikke tilfreds med denne ene talen sin, men ville holde flere. Borddamen hans, som jeg ikke husker hvem var, men som nok var plassert på denne posten av taktisk/polisiære årsaker, foreslo at Axel skulle sette seg og være stille.
«!Hold smella på deg», sa Axel, »ellers skal jeg ta og bæsje i håndveska di!»
En sånn en, tenkte jeg, burde noen skrive en bok om.

Eggens bok åpner med et smell av en prolog. Året er 1992, og byen er Bergen. Axel Jensen skal lese fra sin nye bok Lul på rockeklubben Garage. Den sivilisasjonskritiske fremtidsromanen er en snakkis, særlig på grunn av det speisa, klangrike språket («Så vil jeg takke den nye i 1409. Det er han som har reddigert meg. Sjekka lingo’n. Trimma story’n. Henta meg opp når deppen blei for heavy.») Opplesningen tar slutt først tre timer etter midnatt og likner ikke på noe annet. Men alt er ikke helt som det skal med Jensen dette året han gjør sitt store comeback (det var 13 år siden forrige bokutgivelse). Rare ting skjer med kroppen hans, og prologen munner ut i en introduksjon av sykdommen og prognosene for den.

Herfra går biografien tilbake til start, for i siste del å ta opp tråden fra slutten av prologen, altså sykdomsårene 1993–2003. Komposisjonen fungerer utmerket, særlig fordi Eggen ikke er fanget i stiv kronologi, men hele tiden beveger seg ledig både fremover og bakover i tid. Stilen er lett samtidig som forfatteren gir et innsiktsfullt bilde av liv og levnet, mentalitets- og kulturhistorie, Jensens produksjon og mottakelsen av den.

Om man hadde fått denne livshistorien presentert i romanform, hadde den vært lett å avvise – det hadde vært altfor mye og hinsides enhver realisme. Så skal det også sies at Axel Jensen var utpreget mytoman, han kunne servere de villeste skrøner om sitt eget liv. Eggen har på sin side ambisjoner om å gå lystløgneren etter i sømmene, «[…] faktasjekke ham litt og kanskje bringe opp historiene han av en eller annen grunn ikke fortalte», for eksempel i intervjuboken Trollmannen i Ålefjær (1993) og erindringen Livet sett fra Nimbus (2002). (Bøkene er ført i pennen av henholdsvis Jan Christian Mollestad og Petter Mejlænder.)

Karismatiker og drittsekk

Researchen og kildearbeidet i AXEL er av et omfang som kan ta pusten fra en, stort sett uten at forfatteren blir tung på labben av den grunn (utgivelsen, alt inkludert, er på over 600 sider). Det er uunngåelig at biografien rommer en god del tvil om diverse episoder fra en rastløs kunstnertilværelse, der okkultisme og hippieliv, tungt rusmisbruk og ekspedisjoner til fjern og nær, går hånd i hånd med et astronomisk antall damehistorier og evigvarende pengesorger. Jeg tipper at Jensen klukker fornøyd fra det hinsidige.

Eggen er av åpenbare grunner fascinert av sitt objekt – hvem ville ikke vært det? Samtidig etterlater han et utvetydig inntrykk av at Axel Jensen hadde det man, lett forskjønnende, kan kalle en komplisert personlighet. På den ene siden var han en sjarmerende karismatiker, på den andre en regelrett drittsekk. Da en velmenende kameramann ønsker Jensen lykke til før en direktesendt TV-sending, er svaret han får: «Yeah, fuck you too.»

Da kjæresten Marianne Ihlen (ja, hun som er udødeliggjort i Leonard Cohens «So Long, Marianne») sensommeren 1957 har avtalt å møte ham på Theatercafeen, er Axel der med en annen kvinne. Marianne og Axel skal reise til Hellas dagen etter, men de planene har Axel avlyst: «Jeg reiser med denne damen til Egypt i morgen.» (Det hører med til historien at det ble Hellas og ikke Egypt.) Og da har jeg ikke engang nevnt hvordan han behandler de fem barna sine. Det er opprørende lesning.

Som fortjent – på godt og vondt

Uten at Eggen gjør et ukledelig billig poeng av det, er det lett å slutte seg til at Axel Jensens oppvekst må ha preget ham for livet. Faren var hermetikkfabrikkarving (slagordet for virksomheten var «Lekkert på tungen – skånsomt mot pungen») og moren, som jeg gjerne skulle fått vite enda mer om, et ustabilt menneske som kledde opp den lille sønnen i de merkeligste kreasjoner. I bokens rikholdige fotomateriale finner man bilder av Axel som same og som Lille Lord Fauntleroy. Ekteskapet mellom foreldrene varer ikke lenge, og gutten blir sendt fra den ene slektningen til den andre. Når han blir eldre, er det pensjonatskole som gjelder. Ingen slipper unna en slik oppvekst uten å ta merke av den.

Torgrim Eggens fortjeneste er at han aldri faller for fristelsen til å overforklare en merkverdig forfatter og debattant, full av utferdstrang, ideer og helsprø innfall, en mann som ikke lot seg stoppe av noe, heller ikke verdens verste sykdom. Biografen stoler befriende nok på at leseren kan trekke konklusjonene selv i en bok som lar den portretterte fremstå med en egen nimbus, uten at den dermed blir heroiserende. Axel Jensen har snarere fått den biografien han fortjener, både på godt og vondt.