Mors og fars historie

Forbløffende ofte reproduserer forfattere ideen om at de skriver bøkene sine fordi de er nødt til det. Sist ut var Leonard Ibsen i Aftenposten. Halvannen uke senere drev Jan Kjærstad betimelig gjøn med forestillingen om at man simpelthen bare må skrive noe, for selv om det kanskje kan virke motiverende for den som sier slikt til seg selv så ofte at han ender med å tro på det, burde det være åpenbart for de fleste andre at det er kunstnermytologisk vrøvl. I Norge er man heldigvis ikke pålagt å skrive noe som helst, og den som skriver, må bære det fulle ansvaret for det vedkommende setter på trykk.

Dersom man tolker slike formuleringer med et mildere blikk, kan de imidlertid forstås som uttrykk for at de fleste forfattere har bedre forutsetninger for å skrive noen bøker enn andre, for å fortelle noen historier, endog bare én, kanskje. Dét er, like åpenbart, korrekt. I så måte må det bokstavelig talt fabelaktige materialet som ligger til grunn for Ivo de Figueiredos nye bok, være den historien for ham. «Jeg gjør det fordi jeg må, forteller jeg meg selv, men innser også at jeg gjør det fordi jeg kan», skriver han om hvorfor han velger å fortelle den på samme tid fargesprakende og mørke historien om sin far, som fortsatt er i live.

FIRE KONTINENTER

Forfatteren viser seg å ha en familiefortelling på farssiden som er så rik at den bringer ham til fire kontinenter og føyer seg inn i noen av de vesentligste verdenshistoriske hendelsene de siste par hundre årene. Så er da også de Figueiredos bok blant de grundigst forhåndsannonserte på lenge: Forfatteren har latt seg intervjue om den i god tid før den kom ut, og allerede i fjor skrev han om prosjektet i en av bokanmeldelsene sine i Morgenbladet, under den megetsigende tittelen «Kunsten å knause». Jeg har hørt om det i årevis, skapt av en av sakprosafeltets mest taleføre representanter som det er.

Forventningene som har oppstått, innfris imidlertid ikke: Resultatet er ikke på høyde med forfatterens utgangspunkt og materiale. En fremmed ved mitt bord, som boken heter, har ganske visst flotte partier og åpenbare kvaliteter. Den bærer sin flertydige undertittel Familiefortelling med rettmessig stolthet, rik på interessante refleksjoner over skiftende familieidealer som den også er. Men i mine øyne har den likevel ikke blitt en virkelig vellykket utgivelse totalt sett. Forfatteren har uttalt at han kunne ha jobbet med den i femten år til, og kanskje har stoffet rett og slett blitt for nært og for stort for ham: Han har ikke klart å gi det verken en form eller et språk som yter det full rettferdighet. Tekstens oppbygning halter, og jeg-fortelleren er så snakkesalig og ordrik, og ikke minst så full av grandiose fraser, at jeg nå og da tar meg i å stryke setningene hans.

Det overveldende biografiske materialet åpner for så mange mulige interessante veier å gå, og den meget ambisiøse de Figueiredo forsøker å få så mange ting ut av det at Aftenpostens anmelder av boken, Jan-Erik Ebbestad Hansen, har et poeng når han peker på at det ikke alltid er like lett å få tak i hvor og hva forfatteren vil. Men la oss ta alt det gode først.

KOLONIFORVIKLINGER

Ivo de Figueiredos far vokste opp på Zanzibar med en far som opprinnelig var «den typiske goanesiske funksjonæren», men som ble del av den store folkeforflytningen fra India til Afrika. Etter at forfatterens far ble født, flyttet familien videre, først til Tanzania, deretter til Kenya. Mens den goanesiske familien beveget seg rundt i det britiske imperiet, begynte den vestlige kolonimakten i stadig større grad å miste grepet om sine undersåtter. Men dette skapte flere problemer enn muligheter for de Figueiredos slektninger: Fordi familien kom fra Goa, som portugiserne i mellomtiden hadde forlatt, fikk dens medlemmer problemer med å skaffe seg nødvendige papirer. Fortellingen nærmer seg ansporende spørsmål om identitet: Hvilket land er de borgere av, hvor hører de egentlig hjemme?

Nettopp dette partiet om storfamilien de Figueiredos skjebne under avkoloniseringen er noe av det mest spennende og stimulerende i En fremmed ved mitt bord, et sjeldent godt eksempel på hvordan storpolitikken griper inn i hverdagslivet og hver enkelts historie. Et talende eksempel på den globaliseringsprosessen som siden har tiltatt ytterligere, er den også: Forfatterens slektninger ender opp verden rundt, med de kulturelle problemene det innebærer. Familien kommuniserer etter beste evne med midlene de har til rådighet, noe som gjør dette til en bok også om teknologi: I likhet med for eksempel W.G. Sebald inkluderer de Figueiredo en rekke historiske fotografier i teksten, og særlig effektfull er skildringen av hans avdøde slektningers stemmer – de sendte hverandre lydopptak. Familiens katolske tro gjør dessuten religion til nok et emne i fremstillingen.

Det viktigste av familiemedlemmene i vår sammenheng drar til England for å bli ingeniør. På et utested i en liten by treffer han en ung norsk au pair, og snart kurtiserer han henne med store ord og følelser. Det virker. Mannen sønnen kaller «en snusbrun goaneser», gifter seg med den norske kvinnen, og sammen bosetter de seg i Telemark, «en postkolonial, konservativ goaneser fra Zanzibar og ei livslysten, kulturradikal jente fra Bamble». Det går både bra og dårlig, og legger flere interessante temaer til de Figueiredos prosjekt: innvandringen til Norge – og kjærligheten.

PILEGRIMSREISE

Historien om de Figueiredos far, som etter hvert kommer til å inneholde både familievold og alkoholproblemer, utgjør på alle måter hjertet i En fremmed ved mitt bord. I så måte skriver de Figueiredo seg inn i de siste årenes stadig større utvalg av norske og nordiske skildringer av foreldre generelt og fedre spesielt – fra Bjørn Westlie og Åsa Linderborg til Linn Ullmann og Karl Ove Knausgård. I likhet med dem tegner de Figueiredo et virkningsfullt bilde av en mann med flere sider, selv om jeg stusser både over hans ord om at faren ikke hadde noe valg når han slo, og over denne merkverdige – og ubegrunnede – påstanden: «Alle fornuftige mennesker er livredde foreldrene sine.»

Forfatteren begynner boken i 2011, med opplysningen om at han og faren knapt har hatt kontakt på lang tid. Men med sedvanlig store ord lar han, med referanse til et gammelt fotografi av faren i snøen, leseren få vite at: «Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser igjen.»

Dette, den terapeutiske antydningen inkludert, er bokens prosjekt. I tråd med det legger de Figueiredo ut på en familiehistorisk reise som bringer ham til både Boston, Zanzibar, Nairobi og det «norske» Spania, hvor den aldrende faren nå holder hus. Problemet er at med unntak av i Alfaz del Pi – hvor han gjenopptar kontakten med faren, delvis fordi farens demens etter hvert blir så fremtredende at den fører til en slags forsoning – later de Figueiredo ikke egentlig til å finne særlig mye å skrive hjem om. Likevel skildrer han frodig i vei, delvis hjulpet av de stadige referansene til mer berømte reisende forfattere. En fremmed ved mitt bord har nemlig også trekk av reiseboksjangeren – «min pilegrimsreise», kaller de Figueiredo den. En erkjennelsesreise, kunne den dessuten ha blitt kalt, for den handler i høy grad også om forfatterens eget liv. Men beskrivelsene av reisene og stedene er ikke gode nok til at de veier opp for at han opplever så lite. Forsoningen, og avslutningen av farens historie, kommer dessuten merkverdig tidlig: Et femti sider langt parti gjenstår stadig, et slags tillegg, der vi får høre om de Figueiredos reise til Goa, nok en tur som, i alle fall for leseren, kaster begrenset av seg. Dette er et av flere dramaturgiske valg jeg undrer meg over, og som dessuten gjør det vanskelig for forfatteren å unngå gjentakelser. Selv med en så rørende fortelling om foreldre og familie, og selv med forfatterens mange cliffhangers, sliter jeg nå og da med å opprettholde motivasjonen til å følge forfatteren på rekken av omveier han tillater seg å ta.

STØRKNET TEMPERAMENT

Nok en utfordring er altså de Figueiredos språk. At forfatteren selv innrømmer sin hang til patos, slik han også påpeker sin tendens til «skamløs, eksotiserende ruinromantikk», løser ikke problemet. En fremmed ved mitt bord er ganske riktig skrevet med patos, en utpreget maskulin variant, en høystemt inderlighet jeg mistenker at en mann lettere vil slippe unna med enn en kvinne ville gjort. For eksempel slår de Figueiredo fast at han allerede som åtteåring tok inn over seg «min foranderlighet og endelighet på samme tid», og som voksen lengter han etter varmen «fra vinden i verden før min tid». «Mytene falt som knuste østersskjell fra øynene mine», skriver han også, et bilde jeg rett og slett ikke forstår. Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen, den av de mange avisanmelderne som var inne på dette, som la mest vekt på det i vurderingen, festet seg ved flere av partiene også jeg satte utropstegn ved: «Hva er et brev annet enn størknet temperament? Et analogt avtrykk av vibrerende liv, som rillene på en LP-plate, furene i et ansikt?», for eksempel.

De oppstyltede spørsmålene er typiske også for de Figueiredos tendens til å si det samme med nye ord, muligens i et forsøk på å gjøre teksten mer «litterær». «Far er en styrtende Ikaros, han er Babylons fallende tårn, et synkende Atlantis, et menneske i ferd med å drukne i et hav av tårer», skriver han – for sikkerhets skyld. Med de skjønnlitterære forfatterne deler de Figueiredo dessuten utfordringen det alltid har vært å skrive om sex: «Han lukker døren bak henne, legger armene omkring henne, fører henne til sengen og gir av den varmen han selv har så altfor mye av.»

Boken markedsføres som sakprosa, og de Figueiredo har uttalt at han forplikter seg til virkeligheten. Minner står med rette sentralt i fortellingen. Men kan en setning som «Og nå løfter bestefar hodet og ser sin førstefødte komme gående opp midtgangen slik han aldri hadde trodd han ville se henne» – de Figueiredo går her inn i sin avdøde bestefars hode i sine foreldres bryllup tidlig på 1960-tallet – regnes til annet enn skjønnlitteraturen? Jeg er sterkt i tvil, slik jeg blir også da de Figueiredo skriver om «en duft av tekstiler, krydder og parfyme» i en britisk klubb i tiåret før. Andre ganger gjør den romantisk anlagte forfatteren det klarere at han fabulerer, som da han «hører mormor klirre med bestikket gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet» en sommerdag i 1961.

Uansett er det altså ikke først og fremst dette som svekker mitt inntrykk av en bok som kunne ha blitt ordentlig god. En fremmed ved mitt bord er i alle tilfelle blitt en interessant utgivelse som sikter like mye mot følelsene som mot intellektet. Men historien, forfatteren og hans reise- og leseinnsats tatt i betraktning overrasker det meg at den ikke er blitt atskillig bedre.

Kåre Bulie (41) er journalist og kritiker.