Du står der en vanlig tirsdag foran steketoppen. Armene henger rett ned, og hodet er tomt. Du er ikke egentlig vegetarianer, men synes ikke lenger det er riktig bare å sveive sammen spagetti med kjøttsaus.
Hva du skal spise som er bra for helsa, gunstig for klimaet og forsvarlig for dyrevelferden, det vet du ikke. Raw food er jo egentlig ikke middag. Sjarmen med tarmen er gått over, og gleden med skjeden handler ikke om matlyst. Kanskje best å bare ta en brødskive med «flykrasj». Uten smør.
Hvordan havnet du der?
PROFETENE
Du har gått en lang vei, forteller Andrew P. Kroglund i boken Kniv, sjel og gaffel, som har undertittelen På sporet av det sultne mennesket. Og du er ikke alene.
Mat er blitt en besettelse, med sjelelige kvaler for stadig flere. Profeter for ulike dietter, de fleste med kvasi-teologisk preken om hva vi ikke skal spise, lurer bak hvert hjørne.
Høstens stortingsvalg blir av flere kalt «matvalget». Vårt valg av hva vi brødfør oss med, er blitt mer enn personlige preferanser. Det er internasjonal politikk i en kotelett fra gris som er alet opp på proteiner importert fra Brasil. Det er jordnær distriktspolitikk i et lår fra sau som har beitet på Vestlandet.
Ja, hvordan havnet vi der?
Det er lett fordøyelig når Kroglund med sjel og skje gir oss fortellingen om vår – altså menneskeartens – reise gjennom matfatet. Skildringen av et møte med en fjellgorilla i Kongo gir starten for et løp gjennom evolusjonen, en tidsreise der sulten og tørsten i høy grad har styrt oss.
RUNDT BÅLET
Koking. Steking. Det er ikke to byer i Kina. Varmebehandling av mat er selve forutsetningen for vår utvikling fra aper og urmennesker til vesener som med den største selvfølgelighet bestiller kaffe latte med glutenfri soyamelk.
Kontroll over ilden ga oss et konkurransefortrinn i racet, fordi kokt og stekt kjøtt gjorde oss i stand til å forbigå det faktum at tennene våre ikke er skapt til å gnage på kjøttbein. Kroglund støtter seg på blant andre den amerikanske antropologen Richard Wrangham og hans bok Catching Fire. How Cooking Made Us Human.
(Forfatteren har godt over hundre verker på litteraturlisten bakerst, så vi kan vel også fastslå at han på analogt vis følger statsråd Listhaugs nå berømte digitale Facebook-oppfordring: Lik og del!)
Samlingen rundt bålet gjorde oss ikke bare i stand til å overføre næringsrikt kjøtt til tarmsystemet og dermed sette i gang vår fysiske forandring fra å være Homo habilis til å stå frem som Homo erectus. Samlingen rundt bålet skapte sivilisasjon.
«Først mat, så sex, deretter familie. Er det kortversjonen av den menneskelige erfaring?» spør Kroglund og er driftig pågående når han svarer med å legge til at kanskje er dette noe av matlagingens ironi: Mannen ble jeger, kvinnen ble kokk. Følgen ble at det så å si fra tidenes morgen har vært en skjev arbeidsdeling i tilberedningen av næringsmidler, som ikke ble nevneverdig forandret før kvinner i vår tids 8. mars-demonstrasjoner toget ut av kjøkkenet.
VÆPNET KONFLIKT
Det er ikke langt mellom drammene når vi gjennom boken følger historiens kraftlinjer, fra oppdagelsen av det koktes kraft til kraftkoking i slow food-bevegelsen. Forfatteren vet å balansere krydderblandingen av fakta og betraktninger.
Cirka 70 000 år før Kristus, etter at et gigantisk vulkanutbrudd på Sumatra nesten hadde tatt kverken på menneskerasen, var vi ikke mer enn rundt 15 000 individer på jorden. Bare 10 000 år før Kristus, i en tid der flommer og små istider herjet, hadde vi klart å bli fire millioner – og først da gikk utviklingen mot stedbundet landbruk.
Med eierskap til dyrkede planter og landområder, inkludert «retten» til å jakte i omkringliggende strøk, kom selvsagt væpnet konflikt. Kampen om ressurser var i gang. I dag, etter folkevandringer og kolonitid, er vi kommet dit at blant andre – og i særlig grad – Kina kjøper opp landbruksområder i for eksempel Afrika. Dette kalles «land-ran».
På Kroglunds meny står steinaldermat i historisk forstand sammen med steinalderdiett i moderne form. Boken er et koldtbord av nærende opplysning, om potetprest og potetpest, om tilbedelse av langreist pepper, om koloniplantasjer og kulinarisk fremvekst i katolisismen.
HVETEMANGEL
Visste du forresten at Ukraina i landbrukskretser omtales som «Europas brødboks»? Landet har vårt kontinents beste matjord, med eksepsjonelle kornressurser. Dette er en av grunnene til at Russland vil holde grepet på området, i tillegg til Krim-konflikten.
Matmangel er en av de viktigste årsakene til ufred, opprør og krig. Den klimaforårsakede hvetemangelen som begynte i 2008, var en vesentlig faktor i den såkalte arabiske våren i 2010. Vårløsningen regionen nå høster så bitre frukter av, startet på nettopp et matmarked i Tunisia, med opprør og påfølgende diktatorisk reaksjon i en rekke land.
Sammenhengen mellom matsikkerhet og politisk-militær destabilisering er åpenbar i land som Syria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan. Syria var egentlig regnet som et mer stabilt land enn de andre i regionen. Men landet solgte ut mye av sine kornlagre da prisen på verdensmarkedet steg, i ulykkelig sammenfall med at grunnvannet til jordbruket sank. Resultatet var at da opprøret kom, var det ikke bare av religiøse grunner – det dreide seg om manglende brød til folket.
Matmakt vil i vår tid få like stor betydning som økonomisk og militær makt. I steinrøysa Norge, med bare tre prosent dyrkbar mark, vil avhengigheten av å være «alliert» med mateksporterende land bli sterkere. Kroglunds historiefortelling har i høy grad relevans når vi minnes på torskens betydning for at det i det hele tatt er «lys i husan» her til lands.
SULTKATASTROFER
At de to kapitlene om sultens historie og hungersnød i Norge er svært fyldige, kan selvsagt forsvares. Sulten gjør at vi har klart å spise nesten hva det skal være opp igjennom.
Det er sunn realitetsorientering når forfatteren henviser oss til gruen europeiske sultkatastrofer har brakt, som den mellom 1315 og 1317, da 7,5 millioner mennesker omkom. Det setter dagens globale situasjon i relieff. Sult som militær strategi er heller ikke av hverken ny eller afrikansk opprinnelse.
Lite mat fører også sykdom med seg. Som resultat av Napoleonskrigene døde det fire ganger så mange norske østlendinger enn normalt i for eksempel 1809.
Jeg leser det likevel som et utslag av manglende magemål når Kroglund vil beskrive det han kaller sultens anatomi. Det virker like bulimisk som besynderlig å øse på med detaljer fra for eksempel forskning på sult og selvmord i den jødiske Warszawa-gettoen.
Kapitlet om diagnostiserbar selvsulting og påtatt åndelighet skyver jeg også til side, som en feilservert rett på en restaurant. Spiseforstyrrelser er mer som sykehusmat å betrakte.
Som mangeårig restaurantanmelder drister jeg meg frempå med denne oppsummeringen, med seks stjerner som høyeste karakter.
Meny: * (Variert og fristende, dagsaktuell)
Mat: **** (Ferske og aktuelle råvarer, men mer gourmand enn gourmet)
Miljø: * (Fortettet stemning, mange kilder blir litt støyende)
Service: **** (Rutinert, dog litt lite personlig)
Yngve Ekern (52) er matjournalist, forfatter og blogger.
Andrew P. Kroglund
Kniv, sjel og gaffel. På sporet av det sultne mennesket
Vega Forlag, 2016
