Humpete harselas

«Konkurransemotstand, rangeringsvegring og mangel på endringskompetanse skaper uorden som ingen er tjent med. Det er presserende å komme i medborgerdialog med underklassen.» Slik utropes forfatternes agenda i baksideteksten på denne boken, som er en slags oppfølger til utgivelsen Ordbok for underklassen. Men som oppfølgere flest er den vevd mer ujevnt og løst, og språket er heller ikke så spenstig.

SLAGORD I BARNEHAGEN

Likevel, hvis man blar seg kjapt forbi det aller første korte og platte kapittelet om skikk og bruk ved unnfangelsen, er humrepotensialet stort. Når temaet blir barnehage, boltrer skribentene seg i løsrevne avisoppslag, uttalelser og statistikker. Det blir overraskende morsomt å liste opp private barnehagers slagord og PR-slogans, sammen med forfatterherrenes generelle bekymring for at sosialistisering erstatter sosialisering av de små. Heldigvis fremheves ledestjerner som barnehagen Hoppensprett AS, som kjører programmet Lederen i meg. Der kan barna komme helt til øverste nivå i verktøykassen og får slipe sin sag. Metaforisk, får vi håpe – dog vet dagens småtasser selvsagt hva proaktiv betyr, selv før de behersker korrekt uttale av ordet. Men OBS! Det er ikke god skikk å korrigere slikt før ungen fyller fem år.

Å harselere med stadig skiftende læreplaner og vaklende kunnskapsløfting i skolesystemet er ikke akkurat nyskapende, her flater da også teksten ut. Heldigvis følger delen om skikk og bruk for arbeidssøkende og arbeidstagere raskt på, der klassesystemet speiles allerede i ordet «arbeidsgiver». Vi arbeidstagere i underklassen må aldri glemme gaven vi har vært så heldige å motta. Å besitte spesiell fagkunnskap må ikke føre til at man tror seg viktig i noen beslutningsprosesser, da er det bedre å lese seg opp på de mange råd & tips firmaer som CareerBuilder, Cpromo og ulike coacher drysser raust over ydmyke arbeiderhoder. Husk at alle elsker en evig smilende ringevikar, og at det er sjefen som bestemmer. Dette kan jo være spesielt vanskelig for personer med «mykpedagogiske senskader fra syttitallsskolen». LOL, som vi liksom-moderne gæmliser sier.

SPOTT OG SPE

Bordskikk og kutyme i større selskaper er alltid morsomt å herje med. For en som aldri har vært på NHOs middag etter sentralbanksjefens årlige tale, er det jo artig å få kuriosa-faktuelle innblikk i hierarkiet. Hvis jeg noen gang blir invitert, vet jeg nå at bord 4 selvsagt er det mest ærefulle, for der sitter jo kongen. Trolig blir jeg henvist til bord 1, som slett ikke er noe førstevalg statusmessig. Kjendissladderen holdes dog på et noenlunde kledelig nivå i boken, selv om nasjonalbibliotekdirektørens hushjelp, visse tankesmieledere og utvalgte politikere løftes frem i mild hån. Grensen til saftige injurier krysses aldri, her serveres ikke advokatmat.

Nei, ryktet om bokens injurierende potensial har nok sitt arnested i forlagets markedsavdeling. Faktisk blir det litt småpinlig når forfatterne raljerer over kjente intervjuobjekters uheldige formuleringer og språktabber, siden deres egen tekst kunne trengt en ekstra språkvask på minst 60 grader for å fjerne flekker av slurv, grammatisk inkonsekvens og stavefeil – også i egennavn.

Waldemar Brøggers bok Skikk og bruk fra året 1960 danner utgangspunkt for denne boken, men er i påfallende liten grad utnyttet som krydder og smaksforsterker i dette aktuelle satireverket. Kanskje finnes forklaringen i at forfatterne ikke helt har greid å bestemme seg for hva slags bok dette skal være? Rent dramaturgisk virker valget av en kronologisk kapittelinndeling, fra unnfangelse til død, som en nødløsning. Man kan her mistenke at noen har frydet seg med å velge tapet og listverk før grunnmur og reisverk var ferdig.

SKITT ELLER KANEL?

Resultatet er såpass vaklevorent at det nok vil være opp til den enkelte leser å avgjøre om vi her snakker om skitt med en viss kanelsmak eller om kvalitetskanel med bare akseptable mengder skitt iblandet. Slike metaforblandinger preger for øvrig hele boken, stiller ulne krav til leseren og fungerer derfor bare tidvis. Men i enkelte sekvenser klinger teksten skarpt og avstemt, med dyp klangbunn i viktige samfunnsdebatter. Særlig kapittelet om helsevesen og pasientrollen er preget av en nesten Geelmuydensk infam kombinasjon av faktareferat og utagerende formulert satire. Her får navngitte lokalpolitikere sin journal påskrevet, og legemiddelindustriens sympatiske markskrikerske nummer én settes i kontrast til sitt eget fornavn – pasienter flest må ikke forvente særlig mye caritas.

Når en leser opplever visse kapitler som høydepunkter i boken, er forklaringen ofte at de samme kapitler skapte mest glød og iver i forfatteren. Teksten som helhet røper nettopp dette, at bokens tilblivelse er preget av rykk og napp. Men de levende og skarpe sekvensene måtte jo sys sammen på et vis, og i denne redigeringsjobben har man ikke tatt seg tid til å feste løse tråder pent eller sørge for at mønsteret stemmer i overgangene. Mye tyder på at utfyllinger og hastearbeid måtte til, å herje med vinsnobber og herremiddager er litt for lett – eller kanskje litt for vanskelig: disse kapitlene fremstår som en blanding av russerevy og fjerde dags oppvarmet kål fra en standupkomiker man ikke husker navnet på. Vi har lest/sett/hørt det samme før, og bedre. Men akkurat når leseren sukker i kjedsommelig resignasjon og fornemmer en gryende følelse av medlidenhet med forfatterne, er enden nær. Og den er heldigvis god.

NÅR ENDEN ER GOD

Kapittelet om skikk og bruk ved livets slutt tar vår moderne tid på kornet. Beskrivelser av nettbasert LIVE-streaming fra begravelser inneholder små gullkorn som at «et grensesnitt erstatter snitter». Denne leser lar seg også more av råd om diskré bruk av nettbrett eller smarttelefoner i begravelser, og advarsler om at «det er høyst uartig å ta opp dårlig dekning i kirke eller kapell, under eller rett etter bisettelsen. Det gjøres ved henvendelse til kirkevergen tidligst neste virkedag».

Forfatterne avslutter med en «takk til gjenlevende lesere for følget gjennom livsreisens Skikk og bruk, minutt for minutt». Denne leser takker for så vidt også for turen, men med et visst forbehold. Reisen ble unødvendig humpete, fra glittertinder av sylskarp frisk satire til grøftevandring langs for lengst opptråkkede humorstier. Det er uansett ikke helt utenkelig at denne boken, tross sin redigeringsdepriverte eksistens, kan «yte sitt besyv til den gode feststemning», som det heter i kapittelet om herremiddager.

May Grethe Lerum (51) er forfatter og journalist.