Frihetens øyeblikk

Karikaturstriden i 2006 og terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 medførte naturlig nok både ettertanke og debatt om hva ytringsfriheten er, og hvordan vi skal forvalte denne umistelige rettigheten videre. Disse to hendelsene ble en katalysator for en voldsom debatt om religiøse og kulturelle spørsmål og om selvsensur og migrasjon i en globalisert verden med en helt ny medievirkelighet. Debatten har vært både løfterik og forvirret. Mange avdekker manglende forståelse for hva ytringsfrihet er, og hva det innebærer å holde fast ved sentrale verdier i et moderne og demokratisk samfunn. Under karikaturstriden var responsen i Norge urovekkende svak helt opp til regjeringsnivå. Etter Charlie Hebdo var vi noe bedre forberedt og klarte å forholde oss til terroren mer i overenstemmelse med vår demokratiske samfunnsform. Så hva har disse hendelsene gjort med vår selvforståelse, og hvor står vi i dag?

Professor i historie ved Universitetet i Bodø, med fartstid fra Humboldt-universitetet i Berlin, Kjetil Ansgar Jakobsen, forsøker å gi oss en forståelse for ytringsfrihetens opprinnelse og rammevilkår i boken Etter Charlie Hebdo. Som ekspert på offentlighet og ytringsfrihetsteori tar han oss med inn i den kulturelle og politiske tradisjon som gjorde ytringsfriheten mulig.

GUTENBERG

Jakobsen trekker linjene helt tilbake til Aristoteles og Platon, men egentlig starter det hele med Gutenbergs medierevolusjon, trykkekunsten. Den ga i sin tur støtet til reformasjonen, som i år feirer sitt 500-årsjubileum. Martin Luther ville gjøre individet direkte ansvarlig overfor Gud, da måtte individet kunne lese tekstene direkte og uten unødig innblanding av presteskap og pavevelde. At dette hadde en voldsom og moderniserende kraft i det som skulle bli den protestantiske verden, kan det ikke herske noen tvil om. Martin Luther engasjerte også den berømte maleren Lucas Cranach d.e. til å lage karikaturer av antagonisten, paven i Rom. Karikaturene av paven som fødes ut av djevelens anus, vil vi i dag kalle propaganda, men de bidro til å forme bildet av datidens pavekirke som korrupt og i utakt med kristendommens intensjon.

I den katolske og ortodokse verden var de ikke så opptatt av individets forpliktelse overfor den bibelske teksten, noe som innebar en forsinket modernisering der. I den muslimske verden gikk det slik til at sultan Selim I like godt forbød trykkekunsten for muslimer i hele Det osmanske riket, en bestemmelse som ikke ble opphevet før i 1924 etter imperiets totale sammenbrudd og Kemal Atatürks sekulære revolusjon. Det er ikke til å undres over at den muslimske verden fikk mediesjokk etter dette frislippet.

EN REISE

Den tidligmoderne tiden var preget av harde åndskamper. Jakobsen tar oss med på en viktig reise dit åndsretningene utviklet seg. Med individualiseringen og trykkekunsten spredde det seg nye tanker om menneskets plass i universet, og forestillingen om den frie tanke og vårt personlige ansvar kunne begynne å ta form. John Milton (1608–1674) var kongemorderen Oliver Cromwells mann, men svært moderne. Han mente at en ødelagt bok er et tap for evigheten, samt at selv falske påstander kan være et bidrag til motargument og utvikling. Puritaneren Milton vektlegger frihet, selvbestemmelse og motargument. Han så neppe for seg internett, hvor du kan velge alle motforestillinger bort i det vi kaller ekkokammer. John Locke (1632–1704) mente at staten skulle beskytte folkets universelle rettigheter, som liv, eiendom og frihet. Staten er bare legitim om den erkjenner folkets samtykke. Han kom til å inspirere François-Marie Arouet, også kalt Voltaire, og Jean-Jacques Rousseau. Rousseau mente at folket eier suvereniteten, og at bare den som adlyder en lov han har gitt seg selv, er fri. Mennesket er fra naturens side åpent. Gjennom opplyst utdanning og demokratisk deltagelse danner mennesket seg selv.

Så hvordan er mennesket fra naturens side? Fra vår egen sagalitteratur vet vi at Egil Skallagrimsson gjerne kunne først spy ned og så stikke ut øynene på vertskapet dersom han ikke var fornøyd med serveringen. Vår egen historie i det som skulle bli et av de mest humanistiske land i verden, er ufattelig brutal. Den hypermoderne tyskeren Johann Friedrich Struensee, som var et barn av opplysningstiden, gjorde seg til venn med den sinnssyke kong Christian VII og dronning Caroline. Eneveldet gjorde det mulig for Struensee å overta makten, noe han benyttet til å innføre opplysningstidens prinsipper, som å avskaffe forhåndssensuren som første land i verden. Straffen ble bestialsk. Struensee ble avrettet i full offentlighet etter først å ha vært vitne til parteringen av en medsammensvoren. På mest bestialske vis ble opplysningstidens nordiske pioner skjendet til skrekk og advarsel.

JØDEPARAGRAFEN

Jakobsen viser at ytringsfriheten og demokratiet er noe vi slett ikke kan ta for gitt. John Milton, John Locke, Rousseau, Spinoza, Immanuel Kant, Voltaire, John Stuart Mill, Friedrich von Humboldt og mange flere har bidratt til denne mosaikken av sivilisatoriske fremskritt. Det samme har fremsynte politikere. Den franske og amerikanske revolusjonen var produkter av opplysningstiden. Den britiske Bill of Rights var tidlig ute og skriver seg helt tilbake til 1698. Takket være disse historiske hendelser kunne grunnlovsfedrene forfatte vår egen grunnlov på Eidsvoll i 1814. Av mange er den vurdert å være den mest moderne verden hadde sett, og helt annerledes enn det eneveldet vi kom ut av, og som Danmark måtte slite med fra 1660 og helt til 1848.

Vår grunnlov hadde sine skjemmende fødselsmerker. Den såkalte «jødeparagrafen», som nektet jøder adgang til riket, besto til 1851, mens de stakkars jesuittene ikke fikk slippe inn i landet før et stortingsvedtak opphevet loven i 1956. Et samlet KrF stemte imot. Det er spekulert mye rundt årsaken til innføringen av disse paragrafene. Danmark-Norge var strengt evangelisk-lutherske samfunn der Kongen var Kirkens overhode. De må ha hatt en forestilling om at homogenitet var det beste for den nye nasjonen, og at det var tryggest å utelukke jøder, munkeordener og jesuitter. Hadde de kunnet forestille seg en migrasjon av dagens dimensjon, hadde de helt sikkert tilføyd islam som ligger enda fjernere fra evangelisk-luthersk kristendom.

Kjetil Ansgar Jakobsen går grundig inn i moderniseringen av tankemønstrene som førte til opphevelsen av jødeparagrafen og til at ble grunnloven etter hvert ble voksen. Den har måttet tilpasse seg universelle fremskritt som FNs menneskerettserklæring av 1946, menneskerettsdomstolen EMU i Strasbourg og EU-domstolen i Luxembourg.

KUNSTENS PERIFERI

Boken drøfter den frie kunstens plass i et moderne samfunn. Kunsten tjente gjerne Kirkens eller fyrstens formål i eldre tider. Kunsten som fritt uttrykk er en mer moderne oppfinnelse og noe som har blitt naturlig etter hvert. Men kunsten er selvsagt like avhengig av ytringsfrihet som det trykte ord. Det er her karikaturen kommer inn i bildet. Jakobsen spør om karikatur er kunst. Til det er det å si at karikaturtegningen tilhører den seriøse kunstens periferi, men befinner seg innenfor i den forstand at de store nasjonale museene ser det som en del av «the fine arts». Allikevel – det er få eller ingen som blir karikaturtegner for å bli utstilt i museer, selv om det er veldig hyggelig når det skjer. Motivasjonen, og magien, er å ha en stemme i tiden. Å kunne, i beste fall, si noe viktig om tiden vi lever i, og om livet på jorden. Så har også tegnere som Honoré Daumier i Frankrike klart å si noe som dokumenterer historien og tidsånden på en helt spesiell måte. Det samme gjorde tegnerne i Weimarrepublikkens Tyskland. I bladet Simplicissimus og andre publikasjoner ble det skapt en enestående tegnetradisjon som vi ennå refererer til for å forstå perioden. Bladets jødiske redaktør Thomas Theodor Heine kunne tilby ytringsfrihet helt til nazistene tvang ham i eksil. Bladet mistet gradvis sin posisjon og frihet under nazismen og gikk endelig inn i 1944.

MANGE SNUDDE

Hvorfor ble tegningen så viktig under karikaturstriden, hva er det med dette mediet som har kraft til å antenne en global brann og bringe regjeringer til fortvilelse? Det er mange årsaker. Jakobsen gjør grundig rede for hvordan internett og sosiale medier har forandret samfunnet. Da jeg begynte min tegnekarriere for førti år siden, ville en tegning i en norsk avis sjelden, eller aldri, oppnå internasjonal oppmerksomhet, og om så skjedde, ble tegningen trykt i andre vestlige aviser med den samme begrensningen i utbredelse. En slik kontekst ville før i tiden vært en trygg ramme for publisering, der leseren etter all sannsynlighet ville dele det meste av mitt verdensbilde. Med globaliseringen, migrasjonen og internett kan en tegning i en norsk lokalavis i dag i prinsippet havne i kalifatet i løpet av sekunder med påfølgende trusler og i verste fall terroranslag.

Karikaturstriden viste at mange som i lang tid hadde hyllet svekkelsen av autoriteter og raljeringen over kristendommen som et signifikant og umistelig gode til nytte for samfunnsutviklingen, snudde helt om. Plutselig var det utilbørlig krenkende å lage satire om den nyankomne religionen islam. Der det før var offisiell politikk at kultur skulle utfordre og provosere, ble det merkelig stille. Kunstnere som Lars Vilks og Kurt Westergaard har måttet gå under jorden med livvakter og er ikke lenger velkommen i noe museum.

SELVSENSUR

Jakobsens bok gir en fin oversikt over de forskjellige lover som skal sikre ytringsfriheten, noe vi er glade for. Ikke minst de som nyter friheten til å dyrke sine forskjellige religioner, har grunn til å være glade. Det var ideene fra opplysningstiden som sikret denne retten, de samme ideene som sikrer retten til å uttrykke seg i respektløs satire. Disse rettighetene henger sammen som to sider av samme mynt, og den ene vil bli uutholdelig uten den andre. Svekkes retten til å kritisere religioner, vil det garantert komme krav om å forby visse religioner, noe det allerede er tatt til orde for fra noen europeiske politikere på fremmarsj.

Det jeg gjerne skulle lest mer om, er selvsensur. Hvor mye kulturproduksjon forblir uprodusert på grunn av frykt? Det vet vi ikke, og om noen blir spurt, er det få som vil innrømme at repertoaret er hemmet av frykt. Sammenlignet med for eksempel modernismens gjennombrudd med voldsomme åndskamper i teatret, i litteraturen og i billedkunsten er det i dag merkelig stille. I billedkunsten, som er direkte utfordret av karikaturstriden, er dette sjelden tematisert. Og det selv om bildet som sådan er under press og ikonoklasmen knuser bilder i Palmyra, i kalifatet og i Afghanistan. En forsmak på hva som kan være i vente hvis vi ikke står opp for våre verdier.

Ytringsfriheten er vunnet gjennom harde politiske og kulturelle kamper gjennom fem hundre år. I perioder har denne friheten vært truet på en eksistensiell måte, og det har kostet millioner av menneskeliv å forsvare demokratiet mot diktatur og barbari, som under annen verdenskrig. Vi plikter å forstå grunnlaget for det som er lett å ta for gitt som et naturlig gode. Kjell Ansgar Jakobsens bok er viktig og bør være obligatorisk lesning for alle som interesserer seg for demokrati og universelle rettigheter for alle mennesker. For redaktører, journalister, kunstnere og politikere bør den være selvsagt.

Roar Hagen (62) er avistegner i Verdens Gang.