Virkelighetens stil. Noen nedslag i Dag Solstads sakprosa-forfatterskap

Dag Solstads forfatterskap er viet stor oppmerksomhet i norsk litteraturforskning. Naturlig nok ligger hovedvekten på de skjønnlitterære tekstene hans. De seinere åra har det kommet to avhandlinger om forfatterskapet, av henholdsvis Inger Østenstad og Geir Hjorthol, og et filosofisk essay om Solstads romankunst fra en av Norges fremste yngre filosofer, Espen Hammer, foruten mange større og mindre artikler. I mai 2011 lanserte Nasjonalbiblioteket en bibliografi om forfatterskapet og åpnet, med undertegnede som en av tre kuratorer, en utstilling om Dag Solstads forfatterskap.

Men hvordan leser vi Solstads sakprosaforfatterskap, et forfatterskap som strekker seg minst like langt tilbake i tid som hans skjønnlitterære? Mitt inntrykk er at sakprosatekstene hans som oftest blir anvendt i analysen av de skjønnlitterære verkene, som en slags forfatterens sekundære selvangivelse om sin estetiske, poetologiske eller litteraturteoretiske orientering. Det er en vanskelig praksis. Ikke minst fordi det slett ikke er sikkert at det er så enkelt å slutte fra disse tekstenes sak eller innhold til deres relevans for det litterære forfatterskapet. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener.

Å fly over verden
I Solstads seineste essaysamling Artikler 1993–2004, som kom for snart åtte år sida, finnes det en tekst som har den luftige og interessevekkende tittelen ”Om å fly over Norge”. Det er i utgangspunktet et trivielt essay om gleden over å fly over Norge i klarvær, og forfatteren utdyper og eksemplifiserer ved å berette om de ulike gledene ved å fly til Stavanger. Interesserer det meg egentlig? Nei, med hånda på hjertet kan jeg ikke si at jeg synes det er spesielt interessant verken å fly over Norge eller å finne ut hva Dag Solstad mener om det å fly over Norge. Men jeg må vite hvordan han skriver om det. Det er Solstads skrivemåte som interesserer meg. Alt dreier seg om måten. Og det er selvfølgelig dét som er selve saken når det gjelder Solstad. Og det er det som plutselig vekker selve saken, dvs. det å fly over Norge, til live.
Se nærmere på denne korte passasjen fra artikkelen:

 

“En annen [glede] er Setesdalen. Der har jeg aldri satt min fot og derfor har jeg alltid hatt så lyst til å se den. Bare en gang har jeg gjort det. Det var i fjor. Fra flyet kunne jeg se en vei som snodde seg gjennom en uhyre smal og uhyre lang dal hvor det med jamne mellomrom så ut til å befinne seg noen tettsteder. Utifra hvor vi befant oss i tid på min reise, gjennom en rask konsultasjon med Braathen SAFEs kart forsto jeg det: Det var Setesdalen. Ja det var sannelig Setesdalen. Så skulle jeg da også få se Setesdalen med egne øyne i et eneste stort og altomfattende syn. Jeg må røpe at jeg kjente en stor glede.”  (2004: 39)

Å se Setesdalen fra lufta kan man lett forestille seg er en geografisk eller topografisk fin erfaring. Men det er få som kan skrive om det. Dag Solstad forvandler denne i og for seg ikke uvanlige opplevelsen til en enestående hendelse. Og det er skrivemåten hans som gjør det. Det anførte utdraget er en liten perle i Solstads stil.

Opplevelsens trivialitet etableres først gjennom den romlige avstanden mellom flypassasjeren og landskapet. Det er ikke mye man får se av Setesdalen fra et fly, kan man tenke seg annet enn et distansert prospekt ut av flyvinduet? Trivialiteten forsterkes gjennom betrakterens famlende beregning av flytida og konsultasjonen med flyselskapets kart. Man mistenker at det i mindre grad er selve prospektets skjønnhet som avstedkommer behovet for å finne ut av hvor dette skjønne stedet befinner seg, enn stedets usetthet (av betrakteren) dersom det nå skulle være slik at det faktisk var Setesdalen. Det at han aldri har satt sin fot i Setesdalen før, gjør ham usikker, og han søker derfor logisk nok en bekreftelse på virkeligheten. Den raske, forventningsfulle konsultasjonen ender i et dramatisk opphold – et kolon.

Så kommer Solstads triumf: ”Det var Setesdalen.” Den enkle konstateringen i fortid fastslår simpelthen at det var slik den reisende trodde. At verden stemte overens med kartet. Den halvpedantiske, nesten gammelmodige gjentakelsen av dette saksforholdet (”Ja det var sannelig Setesdalen”) gir den plutselige gleden over å se Setesdalen en form for stivbeint komikk, før saksforholdet gjentas en tredje gang, men nå med en tettere forbindelse mellom stedet og betrakteren, og med vekt på det tilsynelatende utrolige ved dette eneste store og altomfattende synet som den reisende får se med egne øyne. Leseren lever seg inn i denne konstateringen; ikke bare anerkjenner vi forfatterens vitnesbyrd, men vi erkjenner også at det finnes et sted i Norge som kalles Setesdalen, som det er mulig å se fra lufta i et fly over Norge. Visste vi det fra før? Ja, men ikke på denne måten.

Når passasjen ender med å røpe at betrakteren følte en stor glede ved dette synet, er denne informasjonen strengt tatt overflødig. Likevel bidrar den til å høyne beskrivelsens lune humor, som i hvert fall delvis hviler (konvensjonelt sett) på et misforhold mellom det distanserte prospektet over Setesdalen og betrakterens store, triumferende glede.

Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet når man leser slike passasjer. Og kanskje er det nettopp Solstads stilistiske glede over å skrive ned denne hendelsen i en rekke utdypende, utvidende og modifiserende gjentakelser, som gjør det så fint romslig og befriende lattervekkende å lese ham. Passasjen har ikke bare fortalt oss noe om Solstads stil. Den har også fortalt oss om glede, og om litteraturens ubegripelige forhold til virkeligheten.

Virkeligheten som stil
Spørsmålet om forholdet mellom språket og virkeligheten er, ikke så overraskende kanskje, et av de temaene som løper gjennom hele Solstads sakprosaforfatterskap. Det henger også sammen med et av de andre hovedtemaene i forfatterskapet, nemlig spørsmålet om hvordan språket eller litteraturen kan forandre verden.
Jeg tillater meg her å vende leserens oppmerksomhet mot den 17–18 år gamle gymnasiasten Dag Solstads humoristiske anmeldelse av Trygve Braarud og Bjørn Føyns Biologi for gymnaset som et klassisk skjønnlitterært verk, fra skoleavisa Kommentar, ”organ for Sandefjord kommunale høyere almenskole”. Det er et av de tidligste eksemplene på Solstads fascinasjon for spørsmålet om hvordan tingene kommer til orde i språket:

“Mange interessante skjebner blir rullet opp i dette mektige verket. Hvem vil noen sinne kunne glemme skildringen av amøben, rastløs og i stadig bevegelse, et typisk tidsfenomen. Liten og uanselig er den uten klær på kroppen, og med mange skjemmende utvekster. Leseren blir glad i amøben, føler med den og er glad over at forfatterne til slutt lar den sitte og nyte sin fattigslige mat i fred, bakterier og organiske partikler.” (1959: 4)

Hva får en 17 år gammel gymnasiast til å anmelde pensum i biologi som om det var et skjellsettende litterært verk? Ikke bare kjedsomhet, kan en spørre seg, men også en fascinasjon for selve den språklige framstillingens problem?

Uansett; tre år seinere har den 21 år gamle Dag Solstad fått seg jobb som journalistlærling i Arendalsavisa Tiden. Journalistikk handler om virkeligheten. Men også her demonstrerer Solstad en særegen interesse, ikke bare for virkeligheten, men for hvordan vi setter ord på den. Mandag 9. april kunne arendalittene lese følgende fargeglade tirade i morgenavisa; en paradoksal og samtidig konkret beskrivelse av og besvergende poetisk katalog over torglivets daglige dont:

“Torvet en lørdag. En oase på stengrunn, støv og grå sten, farger og duft, summing av stemmer og en dryssende sol ned over det hele. – Blomster, dynger av blomster, røde, blå, gule og hvite i alle nyanser i et hav av grønt. Boder med kveldsrød rosenkål, blomkål, persille, mørkegrønn kruspersille, kjølig slangeagurk, poteter med solstivnet støv, svære kålrabihoder, rene gulrøde gulrøtter, skitne gulrøtter, egg – mengder av egg, hvite som blendavaskede lakener, i pappkartonger, – henrettede høner i plastposer. Alt på boder, flisete treboder. Man står der, kunder kommer og går. Det handles, penger veksles, klingende mynt i torvvesker, det prates, det krangles, poser fylles med blomster og grønnsaker.
Mens vi er på torvet. I utkanten, for seg selv sto en mann med tre kasser. Og oppi kassene var det smågris. De lå så søtt og sov, en gløttet på øynene og så på oss med stupide, blasse, blå. Prisen var 80 kroner pr. småflesk. Det var ikke noe særlig salg, noe som ikke forundrer, for hvem går på torvet og tør komme hjem med en smågris under armen.” (1983: 17)

Katalogen over grønnsakene på torget er på den ene siden en nøytral rapport over det som finnes der. På den andre siden males bildet med en rik fargepalett som består av både konvensjonelle og ukonvensjonelle adjektiver. Fraser som ”kveldsrød rosenkål” og ”poteter med solstivnet støv” (!) vitner om en litterært ambisiøs skribent, mens fraser som ”blendavaskede lakener” og ”stupide, blasse, blå [griseøyne]” vitner om en minst like sterk litterær selvjustis. Det er den virkelige hverdagen i Arendal det handler om, og for oss som leser stykket i ettertid: om en grå torgdag slik den må ha sett ut på 60-tallet i sin særegne historiske skikkelse før kapitalkreftene hadde tvunget grønnsakene inn i kjedebutikkene og supermarkedene, og den søte og levende smågrisen ut av handelen. De mange passivkonstruksjonene – ”det handles”, ”penger veksles”, ”det krangles” etc. – gir allikevel beskrivelsen et inntrykk av noe fremmedgjort; det er som om skribenten som observerer verden, ikke helt tar del i den samme verden, eller som om han er en jazzmusiker som improviserer over den i en serie kunstneriske grep. Stykket er både en minimal reportasje fra torget i Arendal i 1962 og en litterær produksjon av virkelighet.

I 1983 utga Forlaget Oktober en samling petiter med tittelen Sleng på byen. Samlingen var forfattet av signaturen Soda, som var den samme signaturen Solstad undertegnet med i skoleavisa Kommentar. Jan Erik Vold skrev et etterord til boka. Det fikk tittelen ”No bathing club 1962” og besvarte raskt hvorfor disse petittekstene var verdt en utgivelse. Det er få andre norske kritikere som er så treffsikre som Vold når det gjelder å destillere vesentlige problemstillinger i et litterært forfatterskap:

I hånden sitter altså leseren med Dag Solstad: Sleng på byen, skrevet 1962, utgitt 1983 – hva problematiserer den, hva tydeliggjør den? Svar: Det samme gamle – at virkeligheten er et mangeslungent felt, at virkelighetsgjengivelse med ord er et håndverk skriveren lærer seg, under ”nølende skrivemaskinfingre” – som epistelskribenten selv uttrykker det. Dertil kommer den ting, at forfatterskapet utvides i tid, bakover – slik at man nå ser, at den hektiske og febrilske begynnerprosa i Spiraler ikke var det første, men av Solstad et valgt språk, med et trykk og en tone som tilsvarte det isolerte, speilsentrerte menneske i sin sjels labyrint alle novellene dreier seg om. […] Det er ikke et spørsmål om å finne sin stil, men å velge sin stil. (1983: 238)

Kanskje er det nettopp denne erkjennelsen som – og her tar jeg høyde for at Vold leser Solstads tidlige sakprosatekster i lys av et allerede vel etablert og omfattende teoretisk og poetologisk sakprosaforfatterskap – bør følge lesningen av hele Solstads sakprosaforfatterskap; at virkeligheten alltid er et spørsmål om stil.
For det er ingen tvil om – og jeg mener dette fortjener større oppmerksomhet enn det hittil har fått – at Dag Solstad i den perioden han etablerer seg som kongen i det unglitterære Norge, nettopp tumler med virkeligheten i sine egne litteraturteoretiske essays. I denne perioden kan hele forfatterskapet leses som et eneste stort eksperiment med virkeligheten; han prøver ut ulike posisjoner, problematiserer nedarvede forestillinger om forholdet mellom litteratur og virkelighet, og kritiserer og forlater egne standpunkter når det gjelder dette spørsmålet i et så høyt tempo at man nesten blir andpusten. Og han gjør det med en poetologisk konsekvens som er sjelden i norsk sammenheng.

En fortolket virkelighet
I møte med Dag Solstads saklige forsøk på å besvare spørsmålet om hva litteratur er, er det lett å glemme forfatterens skrivemåte og i stedet konsentrere seg om å forstå hva han skriver om. Det er selvfølgelig også et viktig og gyldig forehavende, men for min egen del er det ingen tvil om at en stilistisk lesemåte er overordna i lesningen av Solstads sakprosatekster. Først da er det mulig å nærme seg et svar på spørsmålet om hvordan Solstad får verden i tale.

La oss se nærmere på den refleksjonen over forholdet mellom litteratur og virkelighet som Dag Solstad selv presenterer i den perioden han etablerte seg som forfatter. ”All litteratur representerer en måte å forholde seg til virkeligheten på,” skriver han i essayet ”Det trivielle/det fantastiske – flukt/akseptasjon” fra tidsskriftet Profil 2/1967 (1981: 54). Spørsmålet om litteraturens forhold til virkeligheten var en helt avgjørende litteraturteoretisk problemstilling for den generasjonen av forfattere som samlet seg rundt Profil. Hvorfor? Fordi de ville rydde vei for en moderne prosa på norsk grunn. Ifølge Profil-generasjonen lå den norske psykologisk-realistiske samtidslitteraturen på slutten av 60-tallet under for et dominerende litterært sannsynlighetskrav. Det som ikke var sannsynlig, var ikke god litteratur. Det estetiske grunnlaget for denne kritikken var en avvisning av forståelsen av litteratur som en mimetisk gjengivelse av virkeligheten. I Solstads tilfelle gjennomgår denne kritikken ulike stadier.

Den begynner som en kritikk av sannsynlighetskravet i den ”tradisjonelle, borgerlige roman” i artikkelen ”Norsk prosa – europeisk modernisme”, som sto på trykk første gang i Profil 1/1966 (1981: 13). Tilsynelatende er artikkelen et forsvar for den introspektive og esoteriske litteraturen Solstad selv hadde gitt et bidrag til med debuten Spiraler fra 1965. Opp mot litteraturen som har sannsynlighet som sitt viktigste kriterium, stiller Solstad litteraturen som har ”vesentlighet” som viktigste målestokk, dvs. hvor verkintern kunstnerisk konsekvens veier tyngre enn gjenkjennelig virkelighetsgjengivelse. I norsk sammenheng appellerer Solstad til eventyrenes og den norrøne mytologiens symbolske relevans. Men allerede i denne artikkelen lanserer han en mindre dikotomisk forståelse av problematikken. Helt mot slutten av artikkelen antyder han at den moderne forfatteren ikke bare må velge den usannsynlige litteraturen, men at han må ”tenke hinsides sannsynlighet/ikke-sannsynlighet” (1981: 19). Hvilken type litteratur snakker vi i så fall om da?
Det andre trinnet i Solstads refleksjon over forholdet mellom litteratur og virkelighet tas fullt ut i artikkelen ”Tingene og verden”, første gang framført som foredrag på Nansenskolen i mars 1967 og seinere publisert i Profil 2/1967. Kanskje finner vi antydningen av et svar allerede her. I denne artikkelen gir Solstad uttrykk for en sterk utilfredshet med den esoteriske posisjonen, dvs. en litteratur basert på den symbolske eller mytologiske kommunikasjonen han et drøyt år tidligere hadde appellert til i artikkelen ”Norsk prosa – europeisk modernisme”. I ”Tingene og verden” åpner Solstad med følgende selvkarakteristikk:

“Så lenge jeg har skrevet, har jeg ansett meg selv for å være mer interessant enn verden. Jeg har vært en drømmer, en grubler, en selvransaker, og som materiale til det jeg har skrevet, har jeg ofte tatt drømmer eller fabuleringer som følger drømmelivets logikk. Den ytre verden har interessert meg i den grad den har kunnet tjene meg som materiale for diktning, som illustrasjonsmateriale til å beskrive hvordan det står til med min sjel. I mange år har jeg skrevet slik, og lenge følte jeg det som viktig, som farlig, som meningsfylt. Jeg trodde på tesen at bare man var ekstremt subjektiv nok, ville man kunne nå fram til andre, altså oppnå en viss form for objektivitet, en kontaktflate mot de andre, leserne.” (1981: 32)

Dette tidlige solstadske selvoppgjøret er interessant på flere måter. Det springer ut av en følelse av ikke å skrive om verden. Han er ikke lenger tilfreds med den innadvendte diktningen som anser selvet for å være mer interessant enn verden, og som baserer seg på forfatterens frapperende evne til å ”projisere sitt sinns opplevelser ut på tingene i verden” (1981: 32). Han ønsker å vende tilbake til verden. Han vil forlate en modernistisk skrivemåte som setter forfatteren foran tingene, og erstatte den med en skrivemåte som setter tingene foran forfatteren: ”Jeg forsto at det bar galt av sted, og i min nød begynte jeg å rope etter verden.” (1981: 33)

Jeg har tidligere kommentert Solstads selvkarakteristikk i ”Tingene og verden” i en artikkel om essayet i Vinduet 1/2009 (”Når verden blir verden”). Der forsøkte jeg å diskutere hvordan verden finner sin form i en rekke essays fra norsk litteraturhistorie. Den gangen var jeg kanskje mest opptatt av hvordan Solstads artikkel antydet at verdens realisering i en saksorientert kunstnerisk form var avhengig av fortolkning, analyse og stil. I denne sammenhengen er det naturlig å dvele litt ved Solstads tilsynelatende forsøk på å rehabilitere realismen. For hva er det som egentlig skjer i denne artikkelens rop etter verden? Hvorfor representerer ikke den realistiske prosaformen Dag Solstad tar til orde for i denne artikkelen et tilbakeskritt til en naiv forståelse av forholdet mellom litteratur og virkelighet?

Svaret ligger i kim i et av de mest interessante dogmene i teksten: ”Verden blir verden først når den blir tolket.” (1981: 38) I Vinduet-artikkelen forsøkte jeg å trekke forbindelsen mellom dette utsagnet og den kontinental-filosofiske epistemologiske omorienteringen blant andre Hans Skjervheim hadde presentert på norsk grunn i og med sitt essay ”Oppleving og eksistens”, holdt som foredrag i Psykologistudentenes forening høsten 1957. I dette essayet kritiserte Skjervheim positivismens klassiske erkjennelsesteoretiske utgangspunkt, dvs. en kartesiansk dualisme som skilte skarpt mellom det erkjennende subjektet og det vitenskapelige objektet. Mot dette synet tok Skjervheim til orde for en oppheving av problemet: ”[Det] vert eit om ein spør korleis subjektet når ut til dei ytre tinga, det treng ikkje nå ut fordi det er der heile tida.” (1996: 90–91) Det er et synspunkt som blant annet lener seg på Martin Heideggers utvikling av de positive prinsippene for det som skulle bli en ny filosofisk hermeneutikk i Sein und Zeit i 1927, hvor han hevdet at all forståelse av verden (og det som er i verden) uomgjengelig tilhører mennesker som til enhver tid befinner seg på ett sted, til én bestemt tid og i én gitt situasjon (jf. begrepet ”Dasein”). Verden er verden bare i og med jegets forhold til den.

Tusenkronersspørsmålet blir hva som skjer med realismen i en verden som bare blir verden når den blir fortolket. Hva skjer med mimesis, dvs. forestillingen om at den språklige framstillingen mimer, etterlikner eller gjengir verden, når etterlikningen ikke lenger kan plasseres mellom to verdener? Idet Solstad forlater det klassiske dualistiske skillet mellom skrivende subjekt og representert objekt, destabiliserer han også begrepet om sannsynlighet. Vi trenger ikke lenger spørre sannsynlig i forhold til hva; vi må heller spørre om hvordan det sannsynlige skrives fram.

Det er ingen tvil om at Solstad ser problemet:

“Men det som kalles realisme i vår litteratur er så langt fra realistisk, den er i høyeste grad urealistisk, den er passé. Det er en form som passer for en annen tid og er et lite hendig redskap, tror jeg, til å formidle den virkelighet som møter oss i det herrens år 1967. En slik realisme kan nok sjokkere, provosere, men sjokket, provokasjonene kommer på bekostning av et intellektuelt og kunstnerisk forsvarlig nivå. Altså en provokasjon som befinner seg på et behagelig nivå. Den realistiske roman, den borgerlige sådan, bygger nemlig på en del forutsetninger det er umulig å tro på i dag, for eksempel jeg’ets enhet og avgrensning, tiden som suksessiv, historier som er sanne i stedet for historier som muligheter, forslag, verden som oversiktlig m.m. – jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på det, bare ha det nevnt for å forklare hvorfor litteraturen i dag er stengt ute fra hverdagen og er blitt festkledd, utstilt på museer og i selskapslokaler.” (1981: 37)

Jeg skal innrømme at jeg nok er i overkant svak for Solstads litt idiosynkratiske argumentasjon og rasjonalitet, men det er noe som står på spill i denne passasjen, og det handler om realismen. Argumentasjonen i utdraget er slik: Først kaster Solstad ut en påstand som er tydelig selvmotsigende (realismen er ikke realistisk). Så forklarer han dette paradokset ved å forvandle realismespørsmålet til et formproblem. Den tradisjonelle realismen er ikke forsvarlig på kunstnerisk nivå. Hva så? kunne leseren spørre seg. Men Solstad stopper ikke der. Formproblemet er ikke utelukkende et estetisk problem, men også et eksistensielt og epistemologisk problem. Formen er verden. Verden er form. Dermed kan en si at Solstad i denne artikkelen rehabiliterer realismen på en måte som opprettholder avvisningen av den. Han åpner for muligheten av en realisme som ikke er mimetisk. Eller hvis leseren heller foretrekker det: en mimetisk litteratur som ikke er realistisk.

Ikke hva, men hvordan
Dette er en innsikt som vender tilbake i ulike avskygninger i Dag Solstads sakprosaforfatterskap. I artikkelen ”Det trivielle/det fantastiske – flukt/akseptasjon” formuleres forfatterens oppgave som et imperativ, og jeg leser denne påminnelsen som en kommentar nettopp til erkjennelsen av at det å skrive verden er et formproblem: ”Når man skriver om verden, glemmer man ikke at man er en del av verden.” (1981: 51)

Solstads radikale omformulering av realismens problem i denne artikkelen etablerer langt på vei en egen fundamental-ontologisk og/eller poststrukturalistisk teori om litteratur som gjelder i like stor grad for sakprosaen som for skjønnlitteraturen. Litterær virkelighet dreier seg ikke om hva, men om hvordan:

“Alt som er skrevet og handler om livet, virkeligheten, handler ikke om livet, virkeligheten, men er en måte å se den på, er en fortolkning av den. Det som er skrevet, er ikke en gjengivelse av verden, men en strukturering av verden, et forslag til en ny måte å se den på.” (1981: 53)

Men hvilken status får da Solstads egne sakprosatekster? Alt tyder på at også de er utsatt for de samme provisoriske, forsøksvise og midlertidige sannhets- eller virkelighetspretensjonene som de skjønnlitterære tekstene hans. Vi kan neppe – i hvert fall ikke uten usikkert resultat – sitere ham for å underbygge våre egne synspunkter. Men vi kan lese og analysere ham for å tenke gjennom forholdet mellom litteratur og virkelighet, utfordre og forandre våre egne oppfatninger og glede oss over den måten han skriver om sitt eget forfatterskap på. Som ikke er så reint lite, når alt kommer til alt.

Flere ytringer fra denne perioden minner om den saklige ytringens usikre status. Når Solstad for eksempel i essayet ”Spilleren” kontrasterer sin egen artikkel med kortprosaen han eksperimenterte med på denne tida, så er det grunn til å spørre seg om en kan ta utsagnene hans face value: ”Dette foredraget handler om noe, men er ikke selv en konsekvens av det det handler om. Jeg snakker om, men demonstrerer ikke.” (1981: 81) Sakprosaartikkelen er ikke en konsekvens av det den handler om på samme måten som kortprosaen er det. Er det virkelig slik? Jeg vet ikke. Men når et essay som har tittelen ”Spilleren” konkluderer med at forfatteren ikke har noe ansikt, men må bli en spiller, ja da er det på tide spørre om ikke de tekstene leseren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, også utelukkende (og nettopp derfor) spiller en rolle. Kanskje er det dette poenget essayet indirekte demonstrerer; at også sakprosateksten er resultatet av en valgt stil. Og at prinsippet om at måten det skrives på er mer interessant og mer vesentlig enn hva det skrives om, gjelder for alle tekster. Selv de mest direkte ytringene om virkeligheten er, så fremt man ikke opererer med altfor enkle begreper om virkelighet, form.

Ytringsfrihetens grenser
For min egen del er jeg overbevist om at den mest meningsfulle måten å lese Solstads sakprosatekster på, er å lese dem som reelle sakprosatekster, dvs. tekster som former virkeligheten idet de presenterer den. Den eksperimentelle analysen av hvordan dette skjer, forteller oss mer om det Solstad skriver om enn saklige forsøk på å lese tekstene hans som direkte ytringer om virkeligheten. Et av de mest dramatiske og utfordrende eksemplene på dette poenget finner en i Solstads essay fra tidsskriftet Samtiden 2/2008, ”Om ytringsfriheten”. Slik åpner essayet:

“Man skulle tro at en venstreorientert, opposisjonell forfatter ville ha vært blant de mest hardnakkede forsvarere av ytringsfriheten i sitt eget land. Ikke minst av egeninteresse, for historisk sett er det venstreorienterte forfattere som først og fremst blir rammet når ytringsfriheten blir strammet inn, eller helt fjernet. Men slik er det ikke for mitt vedkommende.
Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten, slik man naturlig gjør overfor selvfølgeligheter, og jeg er ikke i stand til å se for meg en framtid hvor det oppstår en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg. Teoretisk sett kan jo selvsagt en slik situasjon oppstå, men da får vi bekymre oss over det når den situasjonen skulle oppstå, og det vil sikkert mine virkelige kollegaer i denne eventuelle framtida sikkert også gjøre. Jeg befinner meg her med min selvfølgelige ytringsfrihet. Det er andre trusler jeg er i stand til å se for meg, som berører meg som forfatter og samfunnsmenneske, og den viktigste og mest avgjørende av disse trusler er paradoksalt nok knyttet til ytringsfriheten, som et våpen rettet mot alt det jeg står for. Jeg frykter med andre ord konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft.” (2008: 6)

Ja. Det skulle en tro. Og tror vi ikke det, da? At Solstad, som venstreorientert forfatter, er for ytringsfriheten? Kan vi lese åpningen uten poetisk tvil? Jeg tror ikke det. Forfatterens identifikasjon med en gruppering som historisk var blitt utsatt for overvåking i Norge, setter både forfatteren og leseren på spill. Enten anerkjenner vi kommentaren hans om at ”historisk sett er det venstreorienterte forfattere som først og fremst blir rammet når ytringsfriheten blir strammet inn”, eller så avviser vi den. Hva skjer da når forfatteren benekter at han er blant ytringsfrihetens mest hardnakkete forsvarere? Rammer han ytringsfrihetens forsvarere hardere enn seg selv? Jeg vet ikke.

Heller ikke de skarpeste blant Solstad motstandere i debatten som oppsto etter publikasjonen av essayet, trodde at Solstad var mot ytringsfriheten. ”At Solstad reelt er for både trykke- og ytringsfrihet, er opplagt, ikke bare som prinsipp, men også som praksis,” skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i artikkelen ”Solstads autoritære lengsel” i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2008 (s. 393).

Spørsmålet er hvordan vi skal lese et essay som åpner med en så poengtert avvisning av et standpunkt selv Solstads argeste meningsmotstandere aldri ville drømme om å frakjenne ham, og som han i et par avsnitt seinere vedkjenner seg.

Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende lesemåte: ”Om ytringsfriheten” er et essay som forsøker å tenke gjennom ideen om ytringsfrihet; ikke på et juridisk eller systematisk politisk plan, men på det skrevne essayets forsøksvise og usystematiske måte. Det er båret oppe av en stor fortvilelse, som ikke minst viser seg gjennom et av tekstens lettest gjenkjennelige stilistiske grep: I løpet av de første sidene bekjenner, gjentar og varierer Solstad sin personlige erfaring av å føle seg ufri i dagens offentlighet:

“Jeg må tilstå at jeg føler meg ytterst ufri, ja åndelig kneblet, når jeg befinner meg ute i det offentlige rom nå, og observerer hvordan man i hysteriske ordelag er villig til å slå vakt om ytringsfriheten og verne våre umistelige verdier.” (s. 6)

“Selv om jeg er velsignet med ytringsfrihet av første grad, så har jeg aldri kjent meg så ufri ute i media som i dag.” (s. 7)

“Når surrealismen overtas av journalister og politikere blir det uutholdelig for andre.” (s. 15)

Det er blitt holdt mot Solstads bekjennelse over egen ufrihet i mediene at nettopp han er en av dem som aller mest effektivt besitter ”en forutsigbar og tidsmessig evne til å iscenesette seg selv i de samme mediene” (Kierulf og Rønning 2008: 293). Ved å hevde at det foreligger en selvreferensiell inkonsistens i å kritisere offentligheten og samtidig delta i den samme offentligheten, risikerer en å gjøre offentligheten immun mot kritikk. Solstad demonstrerer at den ikke er det. Skulle leseren glede seg over denne kritikken, eller sette pris på den stilistisk fascinerende gjentakelsen av den, så betyr det allikevel ikke at leseren deler følelsen av ufrihet. Eller at leseren nødvendigvis tilslutter seg de synspunktene essayet prøver ut.

Etternavnet til generalsekretær i Norsk Presseforbund, og en av de sentrale debattantene i en TV-debatt vinteren 2006, som var den konkrete anledningen til Solstads fortvilelse og følelse av ufrihet, og som handlet om gjengivelsen av Muhammed-karikaturene i avisa Magazinet, nevnes 21 ganger i løpet av essayet, i ulike saklige, humoristiske og sarkastiske sammenstillinger, gjentakelser og tirader (fem ganger som det saklige ”Per Edgar Kokkvold”, fire ganger som det nøytrale ”Kokkvold”, én gang som ”Gule og Kokkvold”, ni ganger som det litt mer humoristisk parhestaktige ”Gule & Kokkvold” og to ganger som det mer poengtert sarkastiske ”Kokkvold & co”). En slik benevnelsens slapstick er uvanlig (og provoserende) i en artikkel som omhandler et så alvorlig tema som ytringsfrihet, vi møter den av og til i polemiske innlegg, men det er også et grep som helt åpenbart retter leserens oppmerksomhet mot framstillingens nivå.

For å omformulere en av de sentrale tesene fra Solstads litterære essayistikk på 60-tallet: Det er ikke hva Solstad skriver om ytringsfrihet, men måten han ser ytringsfriheten på, som er det interessante. Det som i et vesensperspektiv framstår som en unyansert intellektuell abdikasjon fra debatten om ytringsfriheten, ser fra et stilistisk perspektiv ut som en hyperbolsk, eksperimenterende og humørfylt refleksjon over vår tids ytringsfrihetsfundamentalisme.

Det er kanskje ikke så rart at teksten provoserte fram en temperaturfylt debatt og anklager om venstreintellektuell kulturrelativisme. Fra den litteraturvitenskapelige sidelinja var det mer overraskende at Solstads kritikk av ytringsfriheten som hellig idé vakte slike reaksjoner. Allerede i 1994 utga den amerikanske litteraturprofessoren Stanley E. Fish ei bok som hadde tittelen There is no such thing as free speech and it’s a good thing, too. Den handlet nettopp om det teoretisk umulige i å operere med universelle prinsipper som er uavhengig av politisk agenda, og presenterte denne innsikten som forutsetningen for at ytringer i den offentlige og politiske debatten overhodet spiller noen rolle. I dag, snart seks år etter debatten om Muhammed-tegningene på NRK, er perspektivet litt mer lavmælt.

I artikkelen ”Ytringsfrihet og ytringsansvar” i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011 minner Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen om at ytringsfriheten ikke er absolutt og ubegrenset i noe menneskelig samfunn, men en rettighet som medfører ansvar:

Det fremgår entydig av FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fra 1952 og Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (ICCPR) fra 1966 at ytringsfriheten ikke er absolutt og ubegrenset, men må balanseres i forhold til andre grunnleggende menneskerettigheter, og at det er en rettighet som også medfører ansvar. Like fullt er det påvisbart at ledende norske medieredaktører (se eksempelvis Åmås, 2007) så vel som sentrale forvaltere av det frie ord i Norge (Rieber-Mohn, sitert av Hustad, 2011) har gått langt i å ta til orde for en overordning av ytringsfriheten som menneskelig rettighet. (Bangstad og Vetlesen 2011: 341)

I 2008 var Dag Solstads fortvilte, men sarkastiske kritikk av den dominerende liberale offentlighetens opphøyelse av ytringsfriheten til hellig idé en både viktig, legitim og stilistisk effektiv handling. Debatten knyttet til hva Solstad egentlig sa var selvfølgelig også helt på sin plass, ikke minst fordi den satte fingeren på de mest utfordrende sidene ved essayet, blant annet Solstads tvilsomme (men interessante) forsøk på å trekke prinsipielle konklusjoner ut fra det historiske fraværet av verk som ikke lenger finnes på grunn av manglende ytringsfrihet. Men dermed forsvant også det perspektivet Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes minte om i den påfølgende debatten: at det dreide seg om en litterær tekst, dvs. en tekst som er seg bevisst at den former virkeligheten. En analyse av Solstads skrivemåte i et essay om ytringsfriheten kan virke lettsindig. Men det er først i dette perspektivet tekstens egenart blir tydelig: Den er et prosaeksperiment som bidrar til en kontinuerlig refleksjon over grensene for ytringsfriheten, for hva det er ansvarlig å si, og hvilke måter det er mulig å si det på.

Litteraturliste:
Bangstad, Sindre og Arne Johan Vetlesen. 2011. ”Ytringsfrihet og ytringsansvar”. Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011: 334–346

Fish, Stanley E. 1994. There is no such thing as free speech and it’s a good thing, too. Oxford

Haugen, Trond. 2009. ”Når verden blir verden”. Vinduet 1/2009: 78–85

Kierulf, Anine og Helge Rønning. 2008. ”Solstads autoritære lengsel”. Nytt Norsk Tidsskrift 4/2008: 385–393

Skjervheim, Hans. 1996. ”Oppleving og eksistens”. Deltakar og tilskodar og andre essays: 88–102. Oslo

Solstad, Dag. 1959. ”Biologi for gymnaset”. Kommentar, organ for Sandefjord KHA 2/1959: 4

Solstad, Dag, 1981. Artikler om litteratur. Oslo

Solstad, Dag. 1983. Sleng på byen. Oslo

Solstad Dag. 2007. Artikler 1993–2004. Oslo

Solstad, Dag. 2008. ”Om ytringsfriheten”. Samtiden 2/2008: 5–18