Åsa Linderborg var ikke noe kjent navn i Norge før Meg eier ingen kom ut på norsk i 2008. Da jeg påtok meg oppdraget å oversette denne selvbiografiske oppvekstskildringen et drøyt halvår tidligere, var det ingen som ante hvor stor oppmerksomhet den og forfatteren skulle få også i Norge. Det er historien om sin egen barndom forfatteren forteller, fra Västerås i Sverige der Åsa vokste opp sammen med sin alkoholiserte far, herdermester Leif Andersson.
Mange lurer på hvordan det er å oversette fra et språk som er så nært morsmålet. Noen tenker nok at ”det der kunne jeg også gjort!”, for svensk er jo noe alle nordmenn kan. Og heldigvis er det mange av oss som forstår svensk! Spørsmålet er om det er nok når man skal oversette en bok. Svensk og norsk er nært beslektet, men dette gjør også at det fins en del feller å gå i for en oversetter. Svensk har hatt større innflytelse fra fransk enn det norsk har, og det er flere ord som har ulik betydning i de to språkene. Noen eksempler er ”le”, som på svensk betyr ”smile”, ”artig”, som på svensk betyr ”høflig”, ”rar”, som på svensk betyr ”morsom”, ”lidelse”, som på svensk betyr ”lidenskap”. Det er et drøss av slike såkalte falske venner. Som oversetter må man ikke trå feil her. Da lurer man leseren, for leseren tar for gitt at teksten som står der, er den ”riktige”.
Å finne rytmen
Første gang jeg oversatte en svensk bok, oversatte jeg det svenske ordet ”kasse” med det norske ”kasse” – fordi jeg ikke visste bedre, og fordi: Hvis denne hovedpersonen virkelig ønsket å fylle matvarene sine i en kasse, og ikke i en pose (som ”kasse” betyr) når hun hadde vært og handlet, kunne ikke jeg nekte henne det! Jeg syntes det var pussig, men det er det jo så mye som er. Og disse svenskene … Jeg ble heldigvis reddet av en våken språkvasker. Etter dette sjekker og dobbeltsjekker jeg alle ord og uttrykk som føles pussige i sammenhengen, enten jeg oversetter fra svensk eller engelsk.
Det fins selvsagt andre forskjeller mellom norsk og svensk enn enkeltord og begreper og betydningsforskjeller på ordplanet. Det er vanskelig å sette fingeren på denne forskjellen, men svensk har en annen rytme og klang. Dette litt udefinerbare er man nødt til å ta hensyn til. Det kan være fristende å oversette ord for ord, nettopp fordi språkene er så nært beslektet (og noen ganger er det helt betimelig å gjøre nettopp det), men rett som det er kan setninger med fordel snus på for å oppleves som norske og ikke høres ”svorske” ut. Som i følgende eksempel: I Meg eier ingen står det på svensk: ”På en krok i köket hängde pappas vigselring.” Meningen er tydelig; ingen sak å forstå ordene her, og jeg kunne skrevet: ”På en krok på kjøkkenet hang pappas giftering.” Feil ville det ikke vært, for meningen kommer fint fram; det er ikke det. Men jeg valgte likevel å skrive: ”Gifteringen til pappa hang på en krok på kjøkkenet.” Svensk har en tendens til å ha mer ”baktunge” setninger enn norsk. Setningen med gifteringen er såkalt baktung i den forstand at hovedsaken, her pappas giftering, er plassert sist i setningen. På norsk kan det høres tungt og pussig ut når det viktigste ordet plasseres så langt bak. Det er vanligere på norsk å plassere det viktigste i setningen lenger fremme, og derfor snudde jeg om på den.
Når man oversetter, gjør man store og små valg hele tiden, og jo mer erfaren man blir, desto tryggere blir man. Uansett er språk sjelden som matematikk, der man kan sette to streker under riktig svar. Ofte er det konteksten og tonen i teksten som blir avgjørende når de små beslutningene skal tas.
Dansen
Jeg tenker ofte på leseren når jeg oversetter. Min oppgave er å gi leseren den samme opplevelsen av rytme og mening som leseren av originalteksten får. Det er en stor utfordring, og noen ganger virker den nærmest umulig. I Skriveboka fra 2008 snakker Merete Morken Andersen om det hun kaller ”danseren”, som er en av ”skriverens fem muser”. Oversetterens største utfordring er, ifølge henne, ”å få danseren i teksten, denne %måten de [forfatterne] gjør det på&, oversatt til et annet språk”. For alle tekster har en danser, mener Morken Andersen. Danseren er den som er vanskeligst å gripe med rasjonelle bilder og forklaringer, ”men er mer en type grep i skrivingen”, ”en fornemmelse, en intuisjon, et ikke-fysisk registreringsapparat for hva som foregår”.
Dette kan høres mystisk ut, men det sier i hvert fall meg noe om drivet og gleden jeg opplever mens jeg oversetter god litteratur, noe som forhåpentligvis avspeiles i teksten den norske leseren til slutt sitter med. Morken Andersen sier at det er danseren som gir deg den dype leseropplevelsen, som ”får pulsen til å gå raskere, føttene til å rykke umerkelig”. Det er danseren som ”gir deg sug i magen” og ”styrer hånden din på en slik måte at rytmen din forskyves inn i setningene når du skriver”.
Min, kanskje ubeskjedne, påstand er at jeg fant denne såkalte danseren i teksten straks jeg satte meg ned for å oversette Meg eier ingen. Jeg tror jeg kjente dette drivet fordi meningen var umiddelbart tilgjengelig, og kanskje også fordi jeg likte det jeg leste. Det er Åsa Linderborgs ”måte å gjøre det på”, som Morken Andersen formulerer det, som hjalp meg å finne danseren i akkurat denne teksten. Åsa Linderborg skriver:
”En renskrapad sommar sålde han min blå cykel som jag fått i femårspresent av mamma och Lasse. Jag hadde visserligen växt ur den men hade ingen annan och framför allt var den min. Cykeln gav femtio kronor som han gikk til bolaget med. En annan gång sålde han mitt gökur til Lola och var oförståande när jag gjorde anspråk på pengarna.”
Jeg måtte forstå hva som sto der (gjengi meningen) og samtidig få det hele til å lyde norsk – i stil og setningsbygning. Men mest av alt: Rytmen i originalen måtte ikke gå tapt! Det måtte ikke bli særlig lengre eller mer omstendelig på norsk! Det lille ordet ”jo” var en måte å erstatte det svenske ”framför allt” på, også for å gi språket den rette rytmen og klangen. Jeg oversatte:
”En sommer pappa var blakk, solgte han den blå sykkelen jeg hadde fått av mamma og Lasse da jeg fylte fem. Jeg hadde riktignok vokst fra den, men hadde ikke noen annen, og det var jo min. Han fikk 50 kroner for sykkelen og tok en tur på systembolaget. En annen gang solgte han gjøkuret mitt til Lola og ble uforstående da jeg gjorde krav på pengene.”
Det er danseren jeg er ute etter å finne når jeg oversetter, og det er helt prekært at jeg finner den, enten jeg oversetter fra svensk eller engelsk. Sånn i ettertid vet jeg ikke om jeg har klart det med hver eneste bok jeg har oversatt, for jeg må innrømme at denne jobben ikke alltid oppleves som en dans (i hvert fall ikke på roser!). Noen ganger kan jakten på meningen i teksten føles som altoverskyggende. Det ideelle er å kunne danse seg gjennom oversettelsen, slik at den står støtt og vakkert på egne bein, enten originalen er – for min del – svensk eller engelsk.
