MERE ACTION HER!
«Den gang var jeg Geir, som betyr spyd på norrønt, mens nå er jeg blitt Thomas, tvileren.» Essay om Thomas Hylland Eriksen i anledning hans 50-årsdag i 2012.
Publisert på nett
Frå sogespel til valkyrjesong
Mennene i vikingtida føretrekte sterke kvinner, og det knytta seg ingenting ureint til den kvinnelege seksualiteten.
Storm i en tekopp!
Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?
Bokhandelkjeder på overtid
Når jeg går innom et gjennomsnittlig kjøpesenter med de vanlige kjedebutikkene, tenker jeg ofte: Er dette så langt vår sivilisasjon har kommet? Var det dette vi ønsket oss? I mine mørkeste stunder er jeg tilbøyelig til å svare ja, men ved nærmere ettertanke har jeg kommet til en mer oppløftende konklusjon: Kjededannelser er et produkt av vår tid, det er en måte å organisere butikkdrift på som har vist seg effektiv og lønnsom de siste 30 årene, men det betyr ikke at de varer evig. Kjedene er hele tiden prisgitt kundenes aksept og lojalitet, kort sagt at vi er fornøyde med dem. Men hvor fornøyde er vi egentlig? Når begynner kjedestrukturene å slå sprekker?
Virkelighetens stil. Noen nedslag i Dag Solstads sakprosa-forfatterskap
Det finnes ett avgjørende og uomgjengelig spørsmål en leser før eller seinere må stille seg når hun leser de tekstene vi samler under den løse sekkebetegnelsen sakprosa. Hva er det egentlig som fanger oppmerksomheten vår i denne måten å skrive på? Og til hvilket område henfører vi denne fascinasjonen; til sakens – dvs. kunnskapens eller virkelighetens – område eller til prosaens – dvs. skrivemåtens eller litteraturens – område? Eller kan det være slik at fascinasjonen for det ene ikke lar seg løsrive fra fascinasjonen for det andre?
Topptungt på overflata
Til 16-årsdagen min i 1961 fekk eg Vestens visdom av Bertrand Russel av foreldra mine . (Tiden 1961). Arild Haaland hadde i si omsetjing tatt vare på den alvorlege, men samtidig humørfylte tonen som kjenneteikna den då 87-årige Russel. Denne intelligent illustrerte filosofihistoria gjorde meg først til ein arrogant og skuleflink gymnasiast, før eg hadde vett nok til å stryke til realartium. Dernest hjelpte den meg i 1966 å bløffe meg fram på filosofi grunnfag, mens eg først etter eitt år i Garden forstod at eg også skulle lære andre ting av fredsaktivisten Russel, og blei politisk militærnektar.
Hokuspokus – kulturradikalismen er borte!
I fjorårets siste nummer av Prosa avlegger Håvard Friis Nilsen meg en visitt på slutten av et ”bokessay” om Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og Helge Volds biografi om Helge Krog, med tittelen ”Myten om kulturradikalismen”. Jeg anmeldte biografien om Krog positivt i Klassekampen (1). Men jeg kritiserte Vold for å avvise betegnelsen ”kulturradikal” som treffende for Krog. Betegnelsen tåkelegger mer enn den klarlegger, den er ”ullen” og bør følgelig ”hives på historiens skraphaug”, hevder Vold (2). Det er som å høre et ekko av Friis Nilsens artikkel i Nytt norsk tidsskrift (3–4/2004) med den misvisende tittelen ”Vi har aldri vært kulturradikale”. Friis Nilsen påpekte helt korrekt at Georg Brandes ikke selv kalte seg kulturradikaler. Dette er ingen nyhet, siden Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff først ga begrepet slagkraft i 1955, lenge etter Brandes’ død. Og det kan sikkert være sider ved Brandes som nedtones når man setter etiketten ”kulturradikalisme” på ham. Men er det nok til å hive begrepet ”på skraphaugen”? Hverken Friis Nilsen eller Vold har begrunnet dette. Helge Vold har i en velskrevet og godt dokumentert biografi dessverre latt seg forlede av Friis Nilsens artikkel til å forkaste begrepet ”kulturradikalisme” som sådan.
