I 2002 utkom Espen Schaannings bok Kampen om den forbryterske sjel, med den foucaultske undertittelen ”Kriminal-filosofiske vitenstrekk”, på Unipub forlag (nå Akademika). Det finnes gode grunner til at forlaget i disse dager har valgt å markedsføre denne boken på nytt, ettersom den går rett inn i kjernespørsmålet i rettssaken mot Anders Behring Breivik, nemlig spørsmålet om subjektiv skyld versus utilregnelighet, og spenningsfeltet mellom rettspsykiatri og juss i et idéhistorisk og filosofisk perspektiv. Schaanning leverer en interessant analyse av 1800-tallets mange teorier om forbryteren og viser hvordan legene, i kjølvannet av de lidenskapelige debattene om disse teoriene, fikk innpass i norsk strafferett. Cesare Lombrosos famøse tese om at forbryterens indre gjenspeiler hans fysiognomi, vies stor plass, men Schaanning redegjør også for datidens debatt om hvorvidt ”forbrytertypen” lar seg spore i arveanleggene eller er et produkt av miljømessige forhold, foruten de sosialhygieniske bestrebelsene på å isolere forbryteren ut fra teorien om at han representerer en degenerasjon som truer samfunnet som helhet.
På den annen side kunne man ramse opp like gode argumenter for at forlaget ikke burde ha markedsført Schaannings ti år gamle bok nettopp nå. Lest med ABBs monstrøse ugjerninger i bakhodet, er det mye som skurrer, uansett hvor man måtte stå i den generelle, kriminologiske debatten om straff, skyld og sykdom. ABB er et unntakstilfelle som det nesten er umulig å forholde seg til i samme åndedrag som man diskuterer lovbrytere og lovbrudd i sin alminnelighet, enten det nå er snakk om vinningskriminalitet, vold, seksuelle overgrep eller drap. Allerede de ofte benyttede adjektivene ”syk” versus ”slem” virker mildest talt malplasserte i den aktuelle konteksten: Bare et fem år gammelt barn ville vel kunne finne på å si at Breivik var en slem mann.
Når dét er sagt: Espen Schaannings analyser av den moderne jussens og psykiatriens rivaliserende bestrebelser på å definere og klassifisere lovbryteren er både interessante og tankevekkende. Et menneske er alltid mer enn summen av dets lovovertredelser, mer enn dets sykdommer eller diagnoser. Schaanning reiser følgelig også spørsmålet om hvorvidt det finnes ”alternative begrepsstrategier” i møte med lovbryteren, tilnærminger som unndrar seg maktens instrumentaliserende forsøk på å fange denne inn i rigide klassifikasjoner som i neste hånd tjener som redskaper for en ”adekvat behandling”.
To mulige utveier antydes. Den ene er teologien, eksemplifisert i Karl Barths begreper om omsorg og tilgivelse, hvor tiden etter forbrytelsen defineres som en sørgetid, med det mål å ”vinne tilbake den tapte bror” til samfunnet. Den andre utveien, som også bare antydes – og da som et forsøk på å nærme seg lovbryterens motsigelsesfylte og komplekse biografi og identitet på en måte som sprenger rettspsykiatriens, jussens og kriminologiens entydige definisjoner – er romanforfatterens metode.
Ja, du leste riktig: Nesten fire hundre år etter at filosofer som Francis Bacon og René Descartes innledet den nye tid med sin empirisme og rasjonalisme, støter man på radikale maktkritikere fra akademisk hold som søker botemidler for den instrumentelle fornufts herjinger hos presten og dikteren. Ringen sluttet.
Relative sannheter
I essayet ”Den baktalte arven fra Cervantes” skriver Milan Kundera (her i Kjell Olaf Jensens oversettelse) at den moderne tids grunnlegger for ham ikke bare er filosofen Descartes, men også romanforfatteren Cervantes:
“Det å oppfatte, med Descartes, det tenkende ego som grunnlaget for alt, det å stå alene ansikt til ansikt med universet på denne måten, det er en holdning Hegel med rette anså som heroisk.
Det å oppfatte, med Cervantes, verden som tvetydighet, det å ikke lenger stå overfor én eneste, absolutt sannhet, men et mylder av relative sannheter som motsier hverandre (sannheter inkorporert i imaginære egoer som kalles personer), det vil si å ha uvisshetens visdom som sin eneste visshet, og det krever ikke mindre styrke.”
Rettssakens rom er vesensforskjellig fra romanens rom. I rettssalen forsøker man å besvare spørsmålet om skyld og utmåle straff, mens romanen skaper et fiktivt rom hvor alle aktører har krav på å bli forstått. Både for idéhistorikeren Espen Schaanning og for den tsjekkiske romanforfatteren Milan Kundera representerer romanen det stikk motsatte av den reduktive ånd som karakteriserer en straffeprosess og en påfølgende dom.
Og likevel: Erstattet man de imaginære egoer i sitatets parentes med virkelige personer, kunne man si at Kundera med sin karakteristikk av Cervantes’ oppfatning av verden på forunderlig vis også har gitt en treffende karakteristikk av den ånd som kjennetegnet rettssaken mot Anders Behring Breivik.
Premissene for rettssaken – hvorvidt den tiltalte kan dømmes til straff eller må erklæres som strafferettslig utilregnelig – er som snytt ut av Schaannings bok, som nettopp vier stor plass til rettspsykiatriens inntog i strafferetten og spenningsforholdet mellom juss og psykiatri. Men forløpet i rettssaken, eller rettere sagt: den form eller det ”rom” som ble dannet ut fra rettssakens egen dynamikk, minner forbausende nok mer om romanens polyfone univers og dens rikdom av innbyrdes motstridende perspektiver, refleksjoner og individuelle stemmer, slik det beskrives i Kunderas bok Romankunsten (som det ovennevnte essayet og sitatet er hentet fra), enn om den reduktive ånd man ofte forbinder med en rettssak.
Schaanning skriver et sted:
“Hvis man skulle ta hensyn til alle forklaringsmulighetene, ville alle rettsforhandlinger vare evig. Men i rettssalen skal det dømmes. Det skal tas en beslutning. Derfor trenger man en modell som gjør det enkelt å dømme og lett å utmåle straff. Skylden (eventuelt det syke sinn) og fengelsstraffen er som skapt for dette formålet. […] Og likevel er de fleste rettssaker en komplisert affære med argumenter for og imot. Hvilket kaos ville det ikke bli hvis sosiologer, kriminologer, filosofer, teologer og historikere også skulle si sitt? Nye begrepstrategier her, ville måtte bety å bryte med rettsfilosofiens vilje til orden.”
Men var kanskje ikke denne rettssalen nettopp et rom hvor sosiologene og teologene riktignok glimret med sitt fravær, men hvor filosofer og historikere, foruten idé- og religionshistorikere og eksperter på fascisme og kontra-jihadistisk ideologi, fikk bryne seg, både på hverandre og på rettspsykiaternes perspektiver, definisjoner og klassifikasjoner? Og skjedde ikke dette innenfor rammer som minner langt mer om den polyfone roman Kundera skriver så mye om i Romankunsten – og kanskje også om Platons sokratiske dialoger, for nå ikke å glemme hans polyfone romanessay om kjærlighetens vesen, Symposion – enn om den instrumentelle fornufts reduktive ånd?
Den kartesianske metode
Enhver tid har sin ”doxa”, for å låne et uttrykk fra Roland Barthes. Vår tids ånd er kanskje snarere heterodoks enn ortodoks: Den favoriserer pluralisme, perspektivisme og flerstemthet, og viser rygg straks et bestemt perspektiv absolutterer seg selv på bekostning av alternative synsmåter. I rettssaken mot ABB var det psykiaterne bak den første rettspsykiatriske rapporten som absolutterte sin forståelsesform, og retten svarte med å åpne opp for en nietzscheansk perspektivisme, en polyfoni hvor en rekke rivaliserende synspunkter (så vel innenfor det rettspsykiatriske faget selv som utenfor denne forklaringsmodellen) ble fremført og vurdert opp mot Torgeir Husby og Synne Sørheims observasjoner og konklusjon.
Det er naturligvis vanskelig å avgjøre i hvilken grad rettssakens aktører var preget av den samme Zeitgeist eller doxa som maktkritikeren Schaanning eller romanforfatteren Kundera – den antidogmatiske, antireduksjonistiske og perspektivistiske ånd – og i hvilken grad denne dynamikken berodde på rettssakens og jussens iboende regler. Men det kan ikke være noen tvil om at den første rapportens konklusjon, aktoratets påstand om utilregnelighet og kommisjonens klossete håndtering av den første og den andre rapporten samlet sett bidro dramatisk til å øke antallet stemmer og perspektiver som kunne tenkes å være relevante i saken. Bare det faktum at psykiaterne diagnostiserte Breivik som paranoid schizofren, gjorde det mulig for den tiltalte å snakke desto mer om sin kampsak ettersom hans ideologiske overbevisninger nå fremstod som hans eneste forsvar mot hvitfrakkenes diagnose. At den første rapporten videre så helt bort fra det ideologiske og politiske aspektet, gav også forsvarerne en anledning til å innkalle en rekke ekspertvitner, både meningsfeller og -motstandere av Breivik, som i sin tur kunne utdype denne dimensjonen ytterligere.
Et viktig forbehold i tilknytning til Kundera-sitatet ovenfor: Selv om den grunnleggende tvilen på at man kan oppnå sikker viten – en tvil som i rettssaken uavlatelig kretset om den tiltaltes tilregnelighet – tilsynelatende er beslektet med den ”uvisshetens visdom” som Kundera tillegger Cervantes (og romanen som sjanger), må man kunne si at den i dette tilfellet stod i større gjeld til vitenskapen og den kartesianske tvil – det vil si: tvilen som metodisk prinsipp. Da alle de øvrige begrunnelsene for den tiltaltes utilregnelighet (som hans forfølgelsesvanvidd, hans stormannsgalskap og hans neologismer) var behørig eliminert gjennom metodisk tvil og en kontekstualiserende analyse, stod man igjen med en fundamental tvil i form av en akademisk hypotese: at ridderordenen som den tiltalte påstod eksisterte, kanskje hverken var en propagandistisk overdrivelse eller en løgn, men en vrangforestilling i den tiltaltes hode. Slik munnet det kartesianske prinsipp ut i en tvil som var like abstrakt som den var hypotetisk. Luft, vind og ingenting.
Dommen faller bare noen dager etter at denne teksten er ferdigskrevet. Uansett hva utfallet blir, kan man allerede nå konkludere med at saken rommer mye mer enn dens konklusjon – at denne konklusjonen med andre ord ikke vil være på høyde med rettssakens polyfone karakter. Også med tanke på nasjonens bearbeidelse av det som hendte 22. juli 2011, er det grunn til å anta at summen av denne polyfonien vil vise seg å veie langt tyngre enn selve dommen, ettersom rettssaken har utspring i en hendelse som vil bli belyst og diskutert i årtier etter at dommen har falt.
Ridderen fra vestkanten
Naturligvis er Anders Behring Breiviks biografi for tragisk i sine konsekvenser til at den kunne vært skildret av Miguel de Cervantes, selv om parallellene mellom Breivik og ridderen av den bedrøvelige skikkelse er for påfallende til å kunne ignoreres. Som Don Quijote forleste også Breivik seg på ridderlektyre. Som førstnevnte ville også sistnevnte gå ut i verden for å utføre udødelige gjerninger. Og fire hundre år etter at Cervantes’ fiktive helt iførte seg ridderens drakt i en steil protest mot de mannlige dydenes forfall og tilværelsens prosa, besluttet også den høyst reelle selgeren fra Oslos vestkant seg for å gjenopprette ridderordenen og fremstå som den første i krigen mot de vantro – under navnet Andrew Berwick, Justiciar Knight Commander for Knights Templar Europe.
Men der stopper også likheten. For selv om bildene av Breivik i den hjemmelagde uniformen og hans pompøst høytidelige tirader i rettssakens innledende fase fremkalte latter, spredte han altfor mye død, lidelse og sorg til å kunne bli en kilde til munterhet – slik den tragikomiske spanske ridderen, den moderne romanens første helt, har underholdt leserne gjennom fire århundrer.
