Under andre verdenskrig gjorde ikke nordmenn nok for å hindre tyskernes deportasjon av 771 jødiske nordmenn og jødiske flyktninger fra andre land. Arrestasjonene ble gjennomført høsten og vinteren 1942/43 med aktiv assistanse fra norske politimenn og drosjesjåfører. Bare 34 av de deporterte overlevde. Tilintetgjørelsen av jødene i Europa og Norge demonstrerte antisemittismens (1) katastrofale potensial én gang for alle. Men sytti år etter er de drepte jødenes etterkommere, i likhet med andre norske jøder og nordmenn for øvrig, nødt til å forholde seg til det faktum at ”jøde” er blitt et vanlig skjellsord i mange norske skolegårder. Antisemittismen har hjemsøkt Norge på samme tid som den faglige og offentlige oppmerksomheten rundt holocaust generelt, og jødeutryddelsen på norsk jord spesielt, har økt.
Så lenge vi lever, lever vi i skyggen av vår egen historie. Vi gjør det både hver for oss som enkeltindivider, og i fellesskap som samfunn. Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan skal vi fortelle om det, og hva betyr det for oss i dag? Der historien er smertefull og samfunnet åpent, tvinger disse spørsmålene seg uvegerlig frem. I forbindelse med oppgjøret med nasjonalsosialismen i Forbundsrepublikken Tyskland kom begrepet Vergangenheitsbewältigungi bruk. Det betyr å mestre eller bearbeide fortiden, og viser til en sentral del av den selvransakelsesprosess som det (vest-)tyske samfunnet gjennomgikk i etterkrigstiden idet en demokratisk stat og et åpent samfunn skulle bygges på ruinene av Det tredje riket. Begrepet er derfor sterkt knyttet til sin spesielle realhistoriske kontekst, men er i senere tid blitt anvendt for å beskrive liknende prosesser i andre nasjonale sammenhenger enn den tyske.
Fra tilsidesettelse til bearbeiding
Holocaust-senterets rapport om antisemittisme, publisert i mai i år, aktualiserte spørsmålet om hvordan det norske samfunnet forholder seg til arven etter krigshistorien, tilintetgjørelsen av jødene og den norske medvirkning til denne. Rapporten, i likhet med bøkene som omtales i dette essayet, kan sees som innlegg i en pågående norsk variant av Vergangenheitsbewältigung som for alvor kom i gang i løpet av 1990-tallet. Veien frem dit var femti år lang, og når det gjelder spørsmålet om jødene, har veien gått fra tilsidesettelse til bearbeiding, slik historiker Synne Corells bok Krigens ettertid viser. I Krigens ettertid undersøker Corell spørsmålet om hvordan krigshistorien er blitt fortalt ved å ta for seg tre store, populærhistoriske verker om andre verdenskrig i Norge. Verkene er skrevet mellom 1947 og 1995, og Corells tekstkritiske metode er spesielt sensitiv for hvordan tekstene, blant annet gjennom det hun kaller ”meningsbærende verbkonstruksjoner”, bidrar til å tilsløre eller fremheve aktører og hendelser, skyld og ansvar, og til å gi fortiden en spesifikk valør. I Norges krig, utgitt mellom 1947 og 1950 med Sverre Steen som hovedredaktør, blir utryddelsen av jødene beskrevet under kapitteloverskriften ”De som ble tatt”. Som Corell oppmerksomt fremhever, inngår denne passive verbkonstruksjonen i et narrativt mønster der gjerningsmennene forsvinner fra teksten og jødenes arrestasjon og deportasjon ser ut som noe nær en naturkatastrofe. Corell oppsummerer verkets beskrivelse av jødenes skjebne under krigen slik: ”Selv en så rystende tragedie som denne blir likevel bare en detalj i den avgrunn av brutalitet og råskap som tyskerne viste i sine fengsler.” Hun gjør denne relativiseringen til gjenstand for en interessant diskusjon om hva forfatteren av Norges krig kan ha vært ute etter å si, men kommer ikke helt til bunns i spørsmålet. På hvilken måte skulle jødenes skjebne være ”bare en detalj”? Uansett hva forfatterens intensjon var, kan nok setningen betraktes som et fortettet uttrykk for det norske etterkrigssamfunnets tilsidesettelse av den spesielle jødiske krigserfaringen.
Det bindsterke Norge i krig (hovedred. Magne Skodvin, 1984-87) vedgår at de norske jødenes skjebne var ”den største tragedie som rammet noen gruppe i det norske folk” under krigen, men mangler samtidig – i likhet med Norges krig – en tydelig identifikasjon av gjerningsmennene. Arrestasjonen av jødene blir fremstilt som i alle fall delvis et resultat av at jødene ikke trodde på politiets forhåndsvarsler. Som Corell skriver:
“Jødene blir slik de mistroiske, som ikke evnet å analysere sin egen situasjon bedre og ta vare på de mulighetene for overlevelse som ble gitt dem, mens politiet blir heltene som utsatte seg selv for alvorlig fare i et forsøk på å redde jødene. Slik renvaskes de norske politimennene kollektivt for deltakelsen i den såkalte jødeaksjonen.”
Corells bok er en møysommelig og ettertenksom studie av nyansene og skyggene i historieskrivningen om krigen og okkupasjonen. Den skal berømmes for sin kritiske demonstrasjon av hvordan de norske jødenes skjebne generelt, og nordmenns medansvar spesielt, havnet i skyggen av den overordnede nasjonale historien frem til 1990-tallet. Jødene i Norge blir i de tidligere fremstillingene riktignok anerkjent som ofre, men dels med forbehold og dels uten at gjerningsmennene egentlig identifiseres.
Det siste verket Corell analyserer, Norsk krigsleksikon 1940-1945(red. Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, 1995), representerer et brudd med tradisjonen ved at nordmenns delaktighet i arrestasjonen og deportasjonen av jødene belyses og diskuteres inngående. Publikasjonen innledet dermed en ny periode i den norske bearbeidingen av krigshistorien og dens arv. Først nå ble et kritisk blikk rettet mot oss selv med tanke på behandlingen av jødene og deres eiendom, ikke bare under, men også etter krigen. Samme år skapte Bjørn Westlie bølger med artikkelen ”Det norske jøderanet” i Dagens Næringsliv. Året etter ble et offentlig utvalg – Skarpnes-utvalget – oppnevnt for å kartlegge hva som hendte med jødenes eiendom under og etter krigen. Kartleggingen ble lagt til grunn for statlige utbetalinger i form av en rekke individuelle erstatninger til ofre og etterlatte; videre foretok staten et kollektivt oppgjør i form av 250 millioner kroner, som blant annet gikk til opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo (HL-senteret). Det såkalte jødebo-oppgjøret handlet ikke bare om økonomisk erstatning for tapt og konfiskert eiendom, men var også et historisk-moralsk oppgjør med tilintetgjørelsen av de norske jødene i det hele tatt. Hvorfor gikk det femti år før dette fant sted? Det lange svaret er det ikke plass til her, men det korte er at tiden var blitt moden. Liknende restitusjonsprosesser var i ferd med å skje i andre europeiske land, med kontroversene rundt jødiske holocaust-ofres skjulte konti i sveitsiske banker som utløsende faktor. At dette skjedde nå, kan videre forstås i lys av at den kollektive europeiske erindringen endret seg på 1990-tallet: Holocaust ble ikke lenger oppfattet som et epifenomen til andre verdenskrig, men ble i stadig større grad sett på som krigens sentrale hendelse, endog som det 20. århundrets negative kjernehendelse.
En norsk Vergangenheitsbewältigung var dermed satt i gang på statlig nivå, og den ble videreført og utdypet i andre former, som biografisk litteratur, film og vitenskapelig forskning. Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge (2003), dokumentarfilmen Mannen som elsket Haugesund (2004) om Moritz Rabinowitz’ liv, virke og ulykke, publikasjonen av Ruth Maiers dagbøker i 2007 og HL-senterets forskningsprosjekt ”Jøden som kulturell konstruksjon i norsk offentlighet fra 1814-1940” er blant flere nevneverdige eksempler. Synne Corells bok kan, i likhet med Fortiden i nåtiden (omtalt nedenfor), betraktes som ferske skudd på den vitenskapelige grenen av denne stammen.
Jødehatets tilbakekomst
På tross av denne tiltagende, selvransakende bearbeidingen av fortiden har det jødehatet som vi med offentlige tiltak, minnesmarkeringer, biografier og forskning ønsket å gardere og ruste samfunnet vårt mot, kommet tilbake. Vi luker i hagen, men ugresset tvinger seg likevel frem.
Antisemittismens tilbakekomst i Norge har vært observert siden begynnelsen av årtusenet. I desember 2000 meldte Det mosaiske trossamfunn i Oslo (DMT) at jødiske skolebarn stadig ble trakassert. I april 2002 opplyste NTB om drapstrusler mot norske jøder. En representant for DMT uttalte i den forbindelse: ”Folk i det norske jødiske miljøet er deprimerte. De holder seg for seg selv, de tør ikke gå med kalott på hodet, de opplever at barna deres mobbes på skolen og ikke får være med i kameratflokken.”(2) ”Ingen vil vise at de er jøder på åpen gate,” sa en representant for DMT til VGs journalist noen måneder senere (3). Senere samme år forfattet formennene i de nordiske landenes jødiske trossamfunn en felles bekymringsmelding som de overbrakte sine respektive stats- og justisministre.
”Noe har skjedd de siste årene,” skrev Kjetil Østli i en Aftenposten-reportasje i februar 2004 som viste at ”jøde” var blitt et skjellsord, at den jødiske barnehagen i Oslo befant seg på hemmelig adresse med videoovervåking, og at flere jøder hadde mottatt trusselbrev med tomme patronhylser (4). Reportasjen vitnet om en økende usikkerhet i det norsk-jødiske miljøet og en utbredt frykt for å vise sin identitet i offentligheten.
Det ”noe” som hadde skjedd, fortsatte å skje. Et urovekkende tegn i tiden var skytingen mot synagogen i Oslo i 2006. Et annet var Abid Rajas ”dialogmøte om hat” på Litteraturhuset i mars 2009. Her, i den opplyste og diskuterende offentlighetens høyborg i Norge, foran gjester som ikke bare inkluderte kronprinsen og utenriksministeren, men også minst én holocaust-overlevende (Imre Hercz), ble en viss Muhammed Chishti tildelt mikrofonstativ og tillatt å fremføre en flere minutter lang tirade bestående av det mest primitive jødehat (”Hvorfor var tusenvis av jøder borte fra jobb på World Trade Center den dagen?” og liknende). At opptrinnet overhodet kunne gis plass og finne sted der det gjorde, nemlig i Wergeland-salen, oppkalt etter mannen som i sin tid arbeidet for å oppheve jødeparagrafen, og foran slike gjester, ser i ettertid ut som et skritt på veien mot en alminnelig- eller ufarliggjøring av antisemittismen. Begrunnelsen fra arrangørens side var at dialog er positivt. Men dialog forutsetter anstendighet og ydmykhet. Det aktuelle opptrinnet var en fornektelse av nevnte dyder.
En undersøkelse foretatt av Oslo kommune i april 2011 viser at en tredjedel av jødiske elever i Oslo-skolen opplever å bli utsatt for negative hendelser på grunn av sin opprinnelse tre ganger i måneden eller oftere (5). Tallet er høyt, særlig sammenliknet med det tilsvarende tallet for muslimske elever (fem prosent).
Ifølge HL-senterets antisemittismerapport, den første av sitt slag i Norge, målbærer tolv og en halv prosent av oss utpreget antisemittiske holdninger. Det er et relativt lavt tall i europeisk sammenheng, på linje med land som Danmark, Sverige og Nederland. Men undersøkelsen viser en oppsiktsvekkende høy oppslutning om enkelte klassiske antisemittiske utsagn: Hver femte respondent mener det stemmer at ”verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser”. Én av fire mener det er riktig at ”jøder ser på seg selv som bedre enn andre”. Som en annen undersøkelse foretatt av Det mosaiske trossamfunn i Oslo viser, er situasjonen alvorlig nok til at noen norske jøder har sett seg nødt til å bytte skole og bosted; andre har gått så langt som å skifte navn for å unngå stadig tilbakevendende trakassering og ubehageligheter (6). Sett i sammenheng med de siste årenes mange rapporter om enkelte norske jøders erfaringer, tegnes et bilde av en helt uholdbar situasjon for den jødiske minoriteten.
Sammenhengen mellom antisemittisme og anti-israelisme
Moren til en 16-åring med jødisk far fortalte følgende til TV2 i juni i år:
”Sønnen min har i lange perioder vært livredd for å gå på skolen, han har gruet seg om kveldene før han legger seg, han har gruet seg om morgenen før han skal gå. Han har vært vitne til at barn har løpt i gangen og skreket %drep jøder og død over Israel&.” (7)
Som denne opplevelsen illustrerer, spiller Israel en betydelig rolle i spørsmålet om antisemittismens tilbakekomst. Dette stemmer overens med hva den svenske historikeren Henrik Bachner har funnet gjennom sin forskning, nemlig at Israel fungerer som en katalysator for antisemittiske holdninger i en kultur der klassisk jødehat er blitt tabu (8). Blant de fremste eksemplene på dette i norsk debatt de siste årene er Trond Andresens kommentarer om at jøder som etnisk gruppe mangler empati (”Israelsk psykdom”, Klassekampen 3. januar 2009) og at Israel visste om og lot 11. september-angrepene skje fordi ”de var tjent med det” (”Israelsk forhåndskunnskap”, Dagbladet 16. september 2011). Et eksempel på en liknende form for Israel-kritikk ble publisert i det ellers velrenommerte Nytt norsk tidsskrift (4/2011), der fredsforskeren Ola Tunander gjennom løse insinuasjoner og henvisninger til nettsider med antisemittisk innhold antydet at Israel kan ha stått bak 22. juli-angrepene.
Som Kaj Skagen påpekte i en kommentar i Dag og Tid (15. juni), har debatten i kjølvannet av HL-senterets undersøkelse i liten grad formidlet påvisningen av en klar sammenheng mellom antisemittisme og oppfatninger om Midtøsten-konflikten: Halvparten av dem som gir full støtte til radikalt anti-israelske påstander, gir også uttrykk for antisemittiske holdninger. Så mange som en fjerdedel av dem som står i den moderate pro-palestinske leiren, gjør det samme. Rapporten gir med andre ord forskningsbasert støtte til det syn at særlig den ytterliggående Israel-kritikken – den som sidestiller politikken overfor palestinerne med nazistenes tilintetgjørelse av jødene (38 prosent er helt eller delvis enige i at ”Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig”) – i betydelig grad er koblet sammen med antisemittiske holdninger. Akkurat hvordan koblingen virker, er et spørsmål som krever mer diskusjon og mer forskning, men det er nå påvist at den finnes.
Historiebevissthet, verdier og nasjonal oppdragelse
I lys av at så mange som 38 prosent tror at Israel er som Hitlers Tyskland, er Fortiden i nåtiden. Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie en betimelig utgivelse. Boka er en samling artikler som dreier seg om historiebevissthet, historieformidling og historiebruk knyttet til andre verdenskrig og holocaust. Antologien tilbyr stoff til refleksjon og inspirasjon for lærere og andre som jobber med formidling av krigshistorien.
Fortiden i nåtiden handler ikke bare om historisk bevissthet og kritisk refleksjon rundt historien, men også, og ikke minst, om verdier og det nasjonale fellesskap. Som redaktørene skriver i innledningen, har historieformidling alltid vært et ledd i det nasjonale oppdragelsesprosjekt. Det bør det også fortsette å være, for ”en historieformidling som tar avstand fra […] nasjonal oppdragelse, er fordømt til fullstendig relativisme”. Dette kommer kanskje tydeligst frem i Knut Vesterdals artikkel om undervisningsprogrammet, ”Josef Grabowski – en jødisk kantors skjebne”. Vesterdal argumenterer for at skoleelevers utforskning av livshistorien til Grabowski – en operasanger fra Posen som ble jaget ut av Tyskland i 1939 og levde flere år som flyktning i Norge før han ble arrestert, deportert og drept i Auschwitz i 1943 – kan bidra til å styrke deres tilslutning til demokratiet som styreform og menneskerettighetene som grunnprinsipp.
”Det å belyse skjebnen til sine jødiske landsmenn under krigen har blitt en del av et lands moralske integritet,” heter det i innledningen til Fortiden i nåtiden. Dette synes å være en korrekt observasjon, i alle fall for vesteuropeiske land. Vår nasjonale oppdragelse skal innebære en bevissthet om forsøket på å utrydde de europeiske jødene, og den skal innebære en anerkjennelse av nordmennenes medvirkning. Som nasjonalt fellesskap arver vi ikke bare godene forfedrene etterlot seg, men også skylden for deres ugjerninger.
Men det nasjonale fellesskap er ingen udiskutabel størrelse. Spørsmålet om hvordan innvandrere fra fremmede land og kulturkretser skal tas opp som medlemmer, og herunder hvordan en fellesskapsfremmende historieundervisning bør innrettes når elevene ikke deler etnisk bakgrunn, står sentralt i så måte. Fortiden i nåtiden beveger seg inn på dette vanskelige feltet med Cora Alexa Døvings artikkel ”Formidling av annen verdenskrig i et flerkulturelt klasserom”. Døving argumenterer her for en ”fortykning” av den nasjonale minnekulturen om andre verdenskrig gjennom inkludering av flere stemmer og perspektiver. For eksempel vil det å vektlegge og spesifisere verdenskrigens globale karakter kunne skape ”eierskap til historien” på tvers av etniske og kulturelle grenser.
Jødefiendtlighet blant muslimer
Døvings artikkel tar også opp et emne som har spesiell relevans for spørsmålet om antisemittismens tilbakekomst og bearbeidingen av historien, nemlig holocaustundervisning og muslimske elever med antijødiske holdninger. Hun refererer til interessante undersøkelser i England og Danmark som viser at holocaustundervisningen faktisk stort sett oppleves som uproblematisk i klasser med mange muslimske elever. Dette ble imidlertid ikke forklart med fravær av antijødiske holdninger blant muslimene, men snarere med at slike holdninger var knyttet til Midtøsten-konflikten heller enn til historien om jødene som ofre under krigen.
For Norges del har vi foreløpig ingen solide forskningsresultater hva angår antisemittisme blant muslimer. Den muslimske befolkningsandelen er nemlig praktisk talt ikke representert i utvalget for HL-senterets antisemittismeundersøkelse: Kun én person med muslimsk bakgrunn svarte på undersøkelsen. Vi kan naturligvis ikke si noe sikkert om hvordan en tilstrekkelig representasjon av denne gruppen ville ha påvirket det totale resultatet. Det finnes imidlertid minst tre indikasjoner på at nivået for antisemittiske holdninger blant muslimer er høyere enn hos majoritetsbefolkningen. For det første ga Tormod Strands NRK-reportasje om antisemittisme i Oslo-skolen (14.-15. mars 2010) et slikt inntrykk. Han hadde intervjuet flere lærere og jødiske foreldre som fortalte om en uutholdelig tilværelse for jødisk skoleungdom på skoler med mange elever med muslimsk bakgrunn. Ingen ønsket eller våget å stå frem med navn og bilde. De fortalte om grov verbal og til dels fysisk trakassering og motstand mot holocaustundervisning i klasserommet. En av lærerne uttalte at ”jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn”. For det andre er det interessant å se på forholdene i Sverige, et naboland det ofte er naturlig å sammenlikne seg med. En undersøkelse foretatt blant gymnasungdom av Forum för levande historia i 2010, viste at mens 18,6 prosent av alle elever målbærer entydig negative holdninger til jøder, skyter andelen opp til 55 prosent når man ser isolert på elever med muslimsk bakgrunn. Ingen annen minoritetsgruppe (undersøkelsen spurte om holdninger til jøder, muslimer, romfolk og homofile) får en så høy negativ skår (9). For det tredje er det slik at jødehatet langt på vei er blitt normalisert over store deler av den arabiske verden (10). Da blir dette naturligvis en del av den kulturelle bagasjen hos mange innvandrere – eller barn av innvandrere – fra denne delen av verden.
I lys av antakelsen om at det er den politiske situasjonen i Midtøsten som først og fremst utløser dagens jødehat blant muslimer, anbefaler Cora Alexa Døving at lærere gjennomgår historien bak Israels tilblivelse grundig, da dette ”vil gi en strategisk mulighet til å tydeliggjøre den helt sentrale kunnskapen om at holocaust oppstod helt uavhengig av Midtøsten”. Dette er åpenbart nødvendig, og forfatteren er inne på noe vesentlig når hun understreker viktigheten av å ”forhindre synet på Midtøsten som et kosmisk drama mellom det gode og det onde”. Dette gjelder naturligvis ikke bare for muslimer, men i allmennhet. For det er nettopp en slik oppfatning av konflikten som legger til rette for at en i utgangspunktet legitim Israel-kritikk risikerer å velte over i en historieløs demonisering lastet med antisemittiske forestillinger som stadig ligger latent i vårt kulturelle repertoar.
Følelser i spill
Saklig kunnskap om jødisk og israelsk historie vil nok kunne fjerne noe av grobunnen for den demoniserende Israel-kritikken, men antisemittisme er irrasjonelt og ofte emosjonelt forankret. Når antisemittiske utsagn og forestillinger dukker opp innenfor rammene av den Israel-kritiske diskursen, kan en ofte ane spor av sterke følelser. Ikke minst kunne den kontroversielle Aftenposten-kronikken til Jostein Gaarder (”Guds utvalgte folk”, oktober 2006) betraktes som et følelsesutbrudd. Få tror vel at forfatteren av Sofies verden og Kabalmysteriet egentlig bærer på et inderlig hat mot jøder; mer plausibelt synes det at han i sin rettferdige harme rettet mot staten Israel uforvarende produserte en tekst som tok opp i seg klassiske antijødiske forestillinger (11). Det er få temaer i norsk offentlig debatt som engasjerer og provoserer så mye som Israel, men hvorfor er det nettopp Israel som får blodet til å koke slik det gjorde hos Gaarder og hans meningsfeller? En mulig årsak er at den israelsk-palestinske konflikten er blitt identitetsmarkør og symbolsak for mange til høyre og venstre i det politiske landskapet, hvilket ofte kan resultere i et ordskifte preget av polarisering og steile fronter. Videre er det relativt store medietrykket tilsynelatende en nødvendig forutsetning for de sterke følelsene. Harmen næres naturligvis også av bevisstheten om konfliktens lange varighet og den overordnede dynamikken: Israels politikk overfor befolkningen i de okkuperte områdene oppfattes med god grunn som vedvarende undertrykkende og urettferdig, hvilket kan virke emosjonelt opprørende. Slik kan den følelsesladede stemningen i alle fall delvis forklares, naturligvis uten at antisemittiske forestillinger som måtte komme til uttrykk i ordskiftets hete, dermed er noe mindre forkastelige.
Noter:
(1) Begrepet ”antisemittisme” forstås i dette essayet løst, som en samlebetegnelse på forskjellige former for fiendtlighet rettet mot jøder fordi de er jøder.
(2) Norske jøder har fått drapstrusler”. NTB 01.04.2002
(3) ”Jødehets mot norske barn”. VG 12.08.2002
(4) ”Det er typisk jødisk å være redd”. Aftenposten 21.02.2004
(5) Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme. Undersøkelse blant elever (trinn 8-10) i osloskolen. April 2011. En svakhet ved undersøkelsen var imidlertid det lave antall jødiske respondenter (36).
(6) ”Norske barn tør ikke stå frem som jøder”. Dagen 06.06.2012
(7) ”- Min sønn ble brennmerket med mynter”. TV2 29.06.2012
(8) Henrik Bachner. 1999. Återkomsten. Antisemitism i Sverige efter 1945. Stockholm
(9) Den mångtydiga intoleransen. En studie av gymnasieungdomars attityder läsåret 2009/2010. Forum för levande historia 2010. Se tabeller 3.1 til 7.1 s. 81-89.
(10) I Egypt kan antisemittismen endog fremstilles som en form for patriotisme. Se bloomberg.com/news/2012-08-06/in-egypt-anti-semitism-is-back-in-fashion.html
(11) Forestillingen om at det teologiske konseptet om utvalgthet er en rasistisk og ondsinnet doktrine for å hevde jødisk overlegenhet og andre folkeslags mindreverdighet, er blant de tradisjonelle antijødiske fordommene som blant annet ligger til grunn for Sions vises protokoller.
