Populærvitenskap. Smak litt på ordet, rull det med tungen. Bakerst i ganen gir ordet en ekkel følelse, og du spytter det ut igjen. Mange følger ditt eksempel, for populærvitenskapen er ikke like ettertraktet som navnet skulle tilsi. Snarere tvert imot.
Etter 22/7 har den norske offentligheten flommet over av artikler og bøker som på en eller annen måte behandler eller knyttes til de overveldende begivenhetene som fant sted denne dagen. Jeg har lest noen av dem.
Verken Spartacus forlag eller eg hadde førestelt oss at Hjertets kulturhistorie skulle nå utover Noregs landegrenser i særleg grad. For fleire forlag sa først nei til å gi ut boka, og den første omsettinga sat langt inne. Boka er nå seld til 19 land og blir i år omsett til kinesisk og amharisk.
Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.
Snorre Sturlason har trollbundet sine lesere med historien om Olav den hellige i snart 800 år. Han var en djerv historiker og en god forteller. Men historieforskningen har kommet langt siden 1200-tallet og det boklesende publikum har forandret seg.
Lærebøkene er fraværende i en skoledebatt der de burde stå i sentrum. Egentlig burde de stå sentralt også i alminnelig litteraturdebatt. Det gjelder bøkene i mange fag og på mange trinn. For eksempel historiebøkene i videregående skole.
Det sies at når Jeff Bezos, administrerende direktør i Amazon.com, innkaller til ledermøte, er det ofte en stol til overs. Ikke fordi Bezos har telt feil, men fordi den viktigste personen i rommet ikke kan være til stede. Den tomme stolen skal minne lederne i Amazon på hvem de er til for: kunden.
To av vårens sakprosadebutanter har skrevet bøker om å ”møte veggen”. Jeg møtte dem sammen med psykolog Peder Kjøs, som har bidratt i den ene boken.
