Leder

Den egentlige delingsøkonomien

I løpet av rekordtid har begrepet delingsøkonomi etablert seg i det norske språket. Fra å omfatte private løsninger som bilkollektiver og overnattingstilbud innbefatter begrepet nå alt fra verdensomspennende taxitjenester til distribusjon av nyheter på digitale plattformer. Vi er alle i ferd med å bli ikke bare konsumenter, men også produsenter av delingstjenester i større eller mindre grad, og det forventes at stadig mer av det som skapes innenfor kulturfeltet, blir delt uten forsinkelser eller fordyrelser.

Sakprosaens muligheter

 

Samme uke som dette nummeret av Prosa utkommer, blir Svetlana Aleksijevitsj overrakt diplomet som markerer at hun er vinner av nobelprisen i litteratur for 2015. Den hviterussiske forfatteren, med mor fra Ukraina, er den første rendyrkede sakprosaforfatteren som mottar denne prisen siden 1953. Den gang var det Winston Churchill som fikk litteraturprisen, i hovedsak for sitt seksbinds verk om andre verdenskrig. Bortsett fra at de begge skriver om krig og krigens konsekvenser, skal man lete lenge for å finne åpenbare paralleller mellom Churchill og Aleksijevitsj. Mens Winston Churchill var politikeren og krigshelten som skrev historie fra seierherrenes ståsted, er Svetlana Aleksijevitsjs utgangspunkt et ganske annet. Hun skriver om krigens ofre, om enkeltmennesker som knuses mellom økonomiske og politiske krefter de ikke er i stand til å styre. Og hun skriver ofte om kvinner. Som i boken Krigen har intet kvinnelig ansikt, der det er de kvinnelige russiske partisanene som får sine historier fortalt. Ikke minst skriver også Aleksijevitsj om begivenheter og samfunnsomveltninger som ligger oss mye nærmere i tid enn andre verdenskrig. Den siste boken av henne som er utgitt på norsk, heter Kister av sink og handler om skjebnen til de russiske soldatene i Afghanistan.

Et forsøk verdt

Hvordan bygger man en forfatteridentitet? Spørsmålet burde være grunnleggende for alle som sysler med norsk litteratur, enten det er forleggere, bokhandlere eller forfatterne selv. Men i en tid da interessen for det personlige, det selvutleverende og det private i litteraturen er konstant høy, er den én gruppe som glimrer med sitt fravær i medieoffentligheten. Og det er de norske sakprosaforfatterne. Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. En gruppe hardt arbeidende mennesker som synes sak er viktigere enn person, og som oftere identifiserer seg med sin fagutdannelse enn med sin forfatterrolle.

10 år og 149 millioner kroner

For 10 år siden var jeg med på noe historisk. Det nyutnevnte vurderingsutvalget for sakprosa hadde sitt aller første møte en augustdag i 2005, og med det var en langvarig kampsak for det norske sakprosamiljøet om en egen innkjøpsordning endelig blitt en realitet. Selv var jeg medlem av vurderingsutvalget de første seks årene, og sammen med kapasiteter som Aslaug Nyrnes, Eli Randmo, Stig Sæterbakken og Camilla Stoltenberg ble arbeidet en inspirerende opplevelse som jeg fremdeles tenker tilbake på med glede. Det var et privilegium å kunne møte så kvalifiserte lesere og diskutere litteratur ut fra kriterier som kvalitet, vesentlighet og aktualitet. At innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa var og er en selektiv ordning, bidro til å gjøre arbeidet ekstra krevende, men faktisk også ekstra interessant.

Olympiske idealer

På Dagbladets kultursider 7. mars 1995 kunne man under tittelen «Prosa og kråkesølv» lese følgende: «Savnet av tilstrekkelig og kvalifisert offentlig oppmerksomhet rundt faglitteraturen har vært en viktig drivkraft bak etableringen av PROSA, kom det fram under sjøsettingen i går.» Videre siterte avisa tidligere NFF-leder Andreas Hompland: «En viktig ambisjon for PROSA må være å etablere en tradisjon for vurdering og formidling av faglitteratur. En tradisjon som kan bygge bro mellom offentligheten og skribentmiljøene.» Med henvisning til at det nystartede tidsskriftet hadde valgt kråka som sin høye beskytter, la så Dagbladets journalist for egen regning til disse eleverte ord: «Jo da, PROSA viser gode takter i sitt første nummer. Mange gullkorn – og litt kråkesølv.»

Proletære entreprenører

Like før påske besøkte jeg den franske litteraturmessen Salon du livre i Paris. Det var et imponerende og interessant møte med flere hundre utstillere, både forlag, blader og aviser var representert. Akkurat denne terrorvinteren gjorde det spesielt inntrykk å se hvor sterkt den litterære kulturen står i Frankrike. Et land der satire og religionskritikk – ja all form for kritisk tenkning – utgjør en helt selvfølgelig del av nasjonens kultur og tradisjon. Det reflekterer en grunnleggende respekt og forståelse for litteraturens betydning, det skrevne ords egenart og verdi. I kulturnasjonen Frankrike er litteratur i alle sjangre et felles nasjonalt anliggende, ikke en nisje blant mange andre kunstuttrykk.

Frykt og selvsensur

Året 2015 fikk den verst tenkelige start for alle som har et engasjement for det frie ord. Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris rammet selve hjertet av ytringsfriheten. Et redaksjonsmiljø måtte betale den høyeste prisen for sin daglige utøvelse av retten til å mene, skrive og tegne hva man vil.

En ny politikk

Det har vært et dramatisk år. Endringene som så lenge har vært spådd, varslet og fryktet innen medieområdet, kom med et brak denne høsten. VG kutter drastisk ned på bokanmeldelsene sine, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gjør det samme, men prøver å kamuflere det som en «satsning».

Kritiske tilstander

«Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode.» Kraftsalven kommer fra Dag H. Nestegard, tidligere redaktør i bransjebladet Bok & samfunn.

Sakprosa er også kunst

Bokhøsten er i gang, og med den en flom av utgivelser som skal kritiseres, vurderes og ikke minst plasseres på riktig sted i det litterære landskapet. De gamle grensene mellom diktning og dokumentar, skjønnlitteratur og sakprosa, har lenge vært utfordret og utprøvd av stadig flere skrivende mennesker.

Tid for frihet

Før jeg startet som redaktør i Prosa, var jeg i ti år frilanser. Det er en tilværelse som byr på mange utfordringer: en grunnleggende usikkerhet ikke minst når det gjelder økonomi, og store krav til egen arbeidsdisiplin og struktur. Samtidig er det en tilværelse som gir mange muligheter, og kanskje det viktigste av alt: stor frihet.

Leder

2014 er året vi skal feire oss selv. Grunnlovsjubileet er også Ytringsfrihetsåret, noe som skal markeres både grundig og omfattende i hele landet. Alle nasjonale jubileer er i bunn og grunn en anledning til å fortelle historier, gjerne slike som bringer sammenheng, konsekvens og logikk inn i den rekken av begivenheter som har ledet fram til dagens virkelighet. Historieskriving er et viktig fag i Norge, og gjennom de 200 årene som har gått siden 1814, er det blitt skrevet side etter side, bind etter bind, verk etter verk som forteller historien om oss selv, om nasjonen, folket, landskapet og kulturen som til sammen definerer begrepet Norge. Historieverkene var i mange år den viktigste sakprosaskrivingen ment for et allment publikum. Men hvilke historier finner vi egentlig i disse verkene? Hvordan har de endret seg gjennom desenniene, og like viktig: Hvordan har disse historiene endret oss? For å forstå nåtiden må man kjenne historien, og i dette nummeret av Prosa tar Hans Fredrik Dahl på seg oppgaven å forklare og fortolke det eventyret om Norge som fortelles i historieverkene som langt på vei har vært folkelesning her i landet.

Veien videre

Etter tre år som redaktør i Prosa har jeg valgt å takke av for nye utfordringer. Det har vært tre svært givende år med bratt læringskurve, noe jeg tenker avspeiles gjennom hvordan bladet redigeres nå sammenlignet med da jeg begynte.

Ord for ord

Ordbøker er en sakprosasjanger som sjelden oppnår store overskrifter. Desto gledeligere når det først skjer. To ordbøker har tatt lesere med storm den siste tiden: Ordbok for underklassen (Spartacus) av Arne Klyve og Jon Severud ble en bestselger i vår, mens Norsk etymologisk ordbok (Kagge) av Yann de Caprona ble lansert i august og gikk inn på bestselgerlistene rett etterpå. Førstnevnte bok har nådd et opplagstall på 7000 eksemplarer, mens Capronas bok er trykt i totalt 13 000 eksemplarer.

Visuelle fristelser

I en artikkel i Aftenposten i slutten av mai om utlån av bøker ble det hevdet at unge kvinner låner 116 ganger mer skjønnlitteratur enn menn ved landets folkebibliotek. Det hørtes for utrolig ut. Og viste seg å være det. En sifferfeil i en tabell i boken Gutter og lesing av Kåre Kverndokken (red.), utgitt av Fagbokforlaget (se reportasje s. 6), viste seg å være synderen. Det riktige tallet er at unge kvinner låner 4 ganger mer. Både Fagbokforlaget og Aftenposten har beklaget feilen i etterkant, så alt er i skjønneste orden, og det er heller ikke poenget.