Falske nyheter, alternative fakta, ekkokamre. Begrepene hagler, men peker alle tilbake på et fenomen som preger mediesituasjonen akkurat nå: en økende tillitskrise mellom borgerne og mediene, som støttes opp og forsterkes av sterke politiske og økonomiske krefter. Krefter som ikke har mye mer til felles enn at de på en eller annen måte vil dra nytte av en slik tillitskløft mellom de etablerte mediene og befolkningen.
I et essay i denne utgaven av Prosa går NRK-journalisten Tormod Strand nærmere inn på dette komplekse temaet og peker på alle de utfordringene situasjonen innebærer for de tradisjonelle mediene og deres viktigste kjerneoppdrag. Samtidig som han peker på det tilsynelatende paradoksale i at det faglige nivået på mye av den journalistikken som lages, aldri har vært høyere enn i dag. Vi ser også en interessant utvikling i retning av mer betalingsvilje fra leserne for å få tilgang til kvalitetssikret og redigert journalistikk og en mer bevisst holdning fra mediene når det gjelder kildekritikk. Nettstedet Faktisk, initiert av VG, Dagbladet og NRK, er et interessant eksempel på en slik tankegang.
Det er sjelden noe fruktbart standpunkt å være alarmist og bekymre seg for alt som innebærer en endring av velkjente strukturer og etablerte arbeidsmetoder. Mediene har på mange måter godt av å bli utsatt for vedvarende kritisk oppmerksomhet og en viss omstrukturering. Samtidig er det riktig å minne om den store usikkerheten som nå preger hele mediebildet. Det gjelder særlig den politiske viljen til å finne fram til en holdbar finansieringsmodell for en uavhengig presse, og det gjelder muligheten til å planlegge for en framtid som svært få kjenner. Mediemangfoldsutvalget kom i vinter med sine anbefalinger, men ingen vet hvordan disse vil tatt videre i et valgår der så mye ennå er uavklart.
Samtidig med tillitskrisen og de strukturelle endringene i mediebransjen har vi de siste årene sett oppkomsten av et tidligere ganske ukjent fenomen i norsk offentlighet, nemlig tankesmiene, eller tenketankene, som de også kalles. I en serie skal Prosa ta for seg de viktigste av disse norske tankesmiene, og starter i denne utgaven med den uten tvil mest dominerende av dem, nemlig Civita. Halvor Fosli har lest, vurdert og evaluert denne borgerlige tankesmiens arbeid siden oppstarten og presenterer sine funn og resonnementer i et høyst leseverdig essay.
En interessant side ved tankesmienes arbeid er hvordan de preger ordskiftet i ulike medier. Tar man en kikk på kronikk- og debattsidene i norske aviser, vil man ganske raskt se at tankesmiene, med Civita i spissen, nærmest daglig tapetserer avissidene med bidragene sine. Der kronikkskriving tidligere kunne være en bigeskjeft for frilansskribenter av ulik avskygning, er denne virksomheten nå mer og mer tatt over av profesjonelle meningsprodusenter med fast lønn.
Dette innebærer ikke bare at en finansieringskilde for frilansere har tørket nesten helt opp, de fleste aviser har uansett sluttet å honorere slike bidrag. Det innebærer også en form for monopolisering av den offentlige meningsutvekslingen, der flere og flere av dem som ytrer seg, skriver på vegne av en oppdragsgiver med en politisk agenda. I tillegg driver tankesmiene gjerne egne nettidsskrift, som også bærer preg av en tydelig politisk vinkling.
Uavhengighet er et relativt begrep, og det er slett ikke slik at tankesmienes bidrag til norsk offentlighet bare har negative sider. Det er oftest snakk om fagpersoner med høy standard og et bevisst forhold til sin egen integritet som arbeider disse stedene. Men det er likevel grunn til å advare mot en utvikling i retning av en stadig mer interessestyrt offentlighet. Det kan gjøre debatten mer forutsigbar og mindre fri.
De tradisjonelle tidsskriftene av Prosas type går foreløpig fri fra denne utviklingen, i hvert fall så lenge redaktørplakaten settes foran andre hensyn. I en virkelighet fylt til randen av ekkokamre og tankesmier blir det desto viktigere å gi rom for frie resonnementer og uavhengig kritikk. Tidsskriftene vil ha mye å gripe fatt i framover. Det er et spørsmål om tillit.
