Det er gøy å bli satt pris på. Tidligere i år mottok Prosa Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling 2017. I begrunnelsen heter det blant annet at prisen går til et tidsskrift «som selv tematiserer dette i sine omtaler av norsk og oversatt sakprosa». Juryen trekker også fram flere debatter Prosa har sparket i gang i året som gikk, blant annet den store og viktige debatten om teoripress og klarspråk i profesjonsfagene generelt og språket i bøker for sykepleierutdanningen spesielt.
Den brede responsen på Cathrine Krøgers kritikk av denne faglitteraturen viser at det er et stort og presserende behov for å snakke mer om hvordan lærebøkene er i ferd med å lukke seg inne i egne språklige ekkokamre. «En tankeblokkerende ordsalat», kaller Krøger selv dette fenomenet i essayet «Tåka ligger fortsatt tykk», Prosa 1/2017. Utilgjengelig og til dels uforståelig terminologi er det siste vi trenger innenfor et fagfelt som primært skal sette hensynet til enkeltmennesket først. Da behøver man et språk og et begrepsapparat som kan forstås og brukes av alle.
Men det er ikke bare i sykepleierutdanningen vi ser at språket er i ferd med å fjerne seg fra dem det skal angå. Også i helt vanlig bruksprosa er dette et problem. Det er fremdeles slik at selv godt skolerte mennesker kan ha problemer med å orientere seg i den omstendelige ordflommen som møter dem enten det er fra NAV-kontoret, kommunens hjemmesider eller andre offentlige etater. Den gjennomgripende byråkratiseringen av det offentlige Norge slik det møter oss vanlige brukere, er i virkeligheten en gedigen form for ansvarsfraskrivelse. I stedet for å komme brukerne i møte sørger den snirklete kansellistilen for å tilsløre ansvarslinjer og svekke brukernes rettigheter i praksis.
Kontinuerlig overvåking av hvordan språk og formidling ivaretas innenfor det store og mangslungne feltet sakprosa, er altså et kjerneoppdrag for Prosa. Serien om tankesmiene, et fenomen som legger tunge premisser for det offentlige ordskiftet, er et eksempel på hvordan vi vil gå nærmere inn i de tekstene disse institusjonene produserer. Ved å se etter tendenser og føringer i tankesmienes arbeid, enten det er utredninger, kronikker eller pamfletter, kan vi også bedre forstå hvordan språket formes etter avsenderens hensikt.
I denne utgaven av Prosa tar Merete Røsvik Granlund for seg tankesmien Manifest, det venstreradikale motsvaret til Civita, som Halvor Fosli skrev om i forrige utgave. I hvilken grad har Manifest lykkes med sin ideologiske motoffensiv til det de selv kaller «et markedsliberalistisk problemformuleringsprivilegium»? Og ser Manifest i likhet med andre tankesmier for snevert på det rent rasjonelle aspektet av politisk kommunikasjon? Granlunds påstand er at tankesmier som Manifest må innrette seg mot «eit rasjonalitetsomgrep som inkluderer kjensler – dei må bli både tanke- og kjenslesmier». Det er kanskje et dristig prosjekt å åpne opp for mer følelser i den politiske sakprosaen. Men det er i det minste en utfordring som med dette er lansert og adressert.
I september skal det være stortingsvalg, og de politiske partiene har i løpet av våren avsluttet arbeidet med valgprogrammene sine. Om de ikke akkurat bugner av følelser, så er disse programmene i hvert fall fylt opp med godhet, ønskedrømmer og politisk korrekthet, skriver Søbye i et essay i denne utgaven av Prosa. Han har lest programmene til alle stortingspartiene samt Rødt og konkluderer blant annet med at programmene minner mer om veldedighet enn om politikk, båret oppe av en idealistisk tro på folkesuverenitetens allmakt slik den kommer til uttrykk på Stortinget.
Det betyr at de politiske partiprogrammene er blitt til en form for sakprosa der symbolpolitisk retorikk er i ferd med å trumfe den pragmatiske hverdagspolitikken. Og der det ikke er gjennomføringen av saker, men de riktige meningene som skaper oppslutning om partiene. Identitetspolitikk står over realpolitikk, konkluderer Søbye.
Også dette kan ses som et eksempel på at det politiske språket er i ferd med å fjerne seg fra det virkelighetsnære og gjennomførbare. En slik utvikling krever fortsatt årvåkenhet og løpende kritikk fra alle som er opptatt av språk og formidling i sakprosaen.
