Hvor norske er norgeshistoriene?
Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.
Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.
Snorre Sturlason har trollbundet sine lesere med historien om Olav den hellige i snart 800 år. Han var en djerv historiker og en god forteller. Men historieforskningen har kommet langt siden 1200-tallet og det boklesende publikum har forandret seg.
Lærebøkene er fraværende i en skoledebatt der de burde stå i sentrum. Egentlig burde de stå sentralt også i alminnelig litteraturdebatt. Det gjelder bøkene i mange fag og på mange trinn. For eksempel historiebøkene i videregående skole.
To av vårens sakprosadebutanter har skrevet bøker om å ”møte veggen”. Jeg møtte dem sammen med psykolog Peder Kjøs, som har bidratt i den ene boken.
Den spanske historien er full av skjebnesvangre sammentreff, fatale mønstre og konkurrerende historiske myter. Den er dermed et fengende, men også farlig stoff for populærhistoriske framstillinger. To nye utgivelser begir seg inn i Spanias fortid med svært ulike holdninger.
Om det er vanskelig å oversette fra et så nært beslektet språk som svensk? Om en norsk oversetter kan bli lurt av alle de falske, svenske vennene som fins der ute? Om det er lettere å gå i baret når man oversetter fra svensk enn fra for eksempel engelsk? Ja og nei.
Med tellekantsystemet har forskningen blitt mer gjennomsiktig og synlig. Forskningsformidlingen står det derimot dårligere til med. Hva skal til for at tellekantene skal fungere bedre?
Hjelp, den økende bruken av engelsk i akademia vil føre til varig svekkede tenkeevner hos forskerne! Andre hevder at norsk språk er i ferd med å bli en ”verna bedrift”. Og så er det alle nyansene i mellom.
Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?
Mennene i vikingtida føretrekte sterke kvinner, og det knytta seg ingenting ureint til den kvinnelege seksualiteten.
Det finnes ett avgjørende og uomgjengelig spørsmål en leser før eller seinere må stille seg når hun leser de tekstene vi samler under den løse sekkebetegnelsen sakprosa. Hva er det egentlig som fanger oppmerksomheten vår i denne måten å skrive på? Og til hvilket område henfører vi denne fascinasjonen; til sakens – dvs. kunnskapens eller virkelighetens – område eller til prosaens – dvs. skrivemåtens eller litteraturens – område? Eller kan det være slik at fascinasjonen for det ene ikke lar seg løsrive fra fascinasjonen for det andre?
Det gis ut altfor mange mangelfullt oversatte sakprosabøker. Svikter kvalitetskontrollen i flere ledd? Bør kritikere begynne å bedømme oversettelsene i seg selv?
”Kulturradikalisme” er en ullen betegnelse som ikke klarer å fange opp politiske vesensforskjeller. To bøker nærmer seg fenomenet fra hver sin kant.
En cupcake består av mel, smør og sukker. Men symboliserer de pastellfargede godbitene også feminismens død?
Den intense og kompakte metoden er trolig den minst brukte og sjeldnest omtalte skrivemåten. Her omtales et fagbokprosjekt som har mange av særtrekkene ved denne måten å organisere skrivingen på. Høy effektivitet og uvanlig stor arbeidsglede ble hovedutbyttet for meg. (1)