Samfunnsfag er et av de mest sentrale fagene i norsk skole og spiller en viktig rolle for å skape samfunnsengasjerte nordmenn. Faget former vårt demokrati og dets viktigste arenaer, nemlig demokratisk deltagelse og offentlig debatt. Kvaliteten på lærebøkene er avgjørende for hva elevene får med seg videre i livet fra undervisningen, og påvirker også hva slags samfunn, politikk og offentlig debatt vi får. Hva lærer egentlig norske skoleelever om politikk?
Markedet og pengene
Lærebøker er big business. Det er her pengene ligger i norsk forlagsbransje. Et kull i norsk skole utgjør mellom 50 000 og 60 000 elever, og alle skal ha bøker og læremidler. Siden høsten 2009 har alle elever i videregående skole fått gratis skolebøker, administrert via fylkeskommunen. Ordningen ble vedtatt i regjering og storting i 2006, og regnes som en av SVs seire i den rødgrønne regjeringen. Dette har gjort fylkeskommunen til store innkjøpere av læremidler. De som vinner anbudene, forhåpentligvis med den beste boken, tjener mest. Til tross for store opplag er bøkene priset svært høyt. Læreverket Fokus, som er heftet, ikke innbundet, har en veiledende pris på 499 kroner. Selger Aschehoug 30 000 eksemplarer av Fokus til full pris, vil det gi nesten 15 millioner kroner i omsetning. Så høye omsetningstall er svært få titler forunt – om de ikke er lærebøker.
I dag finnes syv konkurrerende lærebøker i samfunnsfag for videregående trinn én. I forbindelse med denne artikkelen spurte jeg forlagene om de kunne gi meg en oversikt over markedsandeler. Ifølge Aschehoug er salget av læreboken Fokus så godt at de kaller seg markedsleder. Cappelen Damm har hele tre konkurrerende bøker, henholdsvis Ny agenda, Standpunkt og Radar. Forlaget oppgir at disse til sammen har en markedsandel på 30-40 %. Det betyr at disse sammen med Fokus er de sentrale pensumbøkene i faget. I tillegg finnes ytterligere tre læreverk, henholdsvis Spektrum fra Fagbokforlaget, Samfunnsfag fra Gyldendal og Streif fra Samlaget.
Læreplan for politikk og demokrati
“Kunnskapsløftet” er navnet på skolereformen som ble gjennomført i 2006 og 2007, og den gjaldt både grunnskole og videregående opplæring. Bakgrunnen var internasjonale undersøkelser tidlig på 2000-tallet som avslørte at norsk skole kom svært dårlig ut. Ett av Kunnskapsløftets sentrale tiltak var nye læreplaner i alle fag. Hensikten var å definere tydelige mål for hva elevene skulle lære. Læreplanene for videregående skole etter den forrige skolereformen, Reform 94, var blitt ekstremt omfattende med hovedmål, delmål og detaljerte beskrivelser av fagkunnskap. Med Kunnskapsløftet ble læreplanene mer generelle, men med klart formulerte læringsmål. Pensumområdet politikk og demokrati, som er tema for dette essayet, utgjør i dag om lag en fjerdedel av pensum i samfunnsfag for videregående trinn én. Undervisningen på dette feltet har syv ulike mål:
- Gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet gjennom bruk av ulike kanalar for påverknad, og kunne gjere greie for ulike utfordringar for demokratiet.
- Diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar.
- Gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar.
- Identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader.
- Gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk.
- Diskutere hovudprinsippa for den norske velferdsstaten og dei utfordringane den står overfor.
Disse målene omfatter store spørsmål. Spesielt det første og de to siste målene er så komplekse at jeg tror selv de som jobber med politikk til daglig, vil kunne få problemer med å besvare dem. Hvordan griper så de sentrale bøkene i faget an disse læringsmålene?
Politikk i fokus
Aschehougs lærebok Fokus er skrevet av lektor Mette Haraldsen og statistiker Jostein Ryssevik. Pensumområdet politikk og demokrati utgjør en egen del på cirka 65 sider over fem kapitler: “Demokrati – styreform og levesett”, “Valg, velgere og valgt”, “Skaff deg innflytelse”, “De folkevalgte” og “Den norske velferdsstaten”. Målene fra læreplanene er også trykt i boken.
Politikkdelen begynner med en gjenfortelling av den amerikanske filmen Bølgen fra 1967. Filmen burde være velkjent for de fleste, og den har vært brukt i skolen i årevis for å illustrere hvordan befolkningen i Hitler-Tyskland kunne støtte Hitlers autoritære politiske bevegelse. Jeg undres over at denne fremdeles brukes. Da jeg så filmen igjen i forbindelse med denne artikkelen, ble jeg slått over hvor gammel, urealistisk og glorifiserende den er. Finnes det virkelig ikke andre og bedre måter å illustrere hvordan ekstreme ideologier kan oppstå på?
Filmen er brukt som et slags fortellergrep, og resten av kapittelet om styreform og demokrati formidler klart og tydelig politiske og rettsstatlige dikotomier og begreper, som demokrati versus diktatur, indirekte og direkte demokrati, privat versus offentlig ansvar med mer. Boken skal også ha ros for god layout, aktuelle bilder og begrepstabeller. Det supplerer teksten på en fin måte.
Imidlertid har Fokus en rekke svakheter. Den formidler flere myter om politikk. Om politiske interessekonflikter heter det eksempelvis: “Skal noen tiltak få mer penger, må nødvendigvis andre få mindre.” Er dette en dekkende beskrivelse av norsk politikk? Nei, for i Norge er det sjelden at poster fjernes fra statsbudsjettet. Norges unike økonomiske posisjon gjør at slike prioriteringer sjelden blir nødvendig, i det minste for staten. I kommunene, derimot, er det ofte en bitter realitet. Innledningsvis heter det at “Politikk er ikke noe som vi kan velge å stå utenfor”. Er det virkelig riktig? Mange velger jo å stå utenfor politikken ved ikke å stemme – en problemstilling boken for øvrig vier mye plass.
Denne typen misvisende, generelle utsagn er typisk for Fokus. Om nominasjonsprosesser til Stortinget heter det at “Nominasjonen foregår derfor sjelden uten kamp”. Tatt i betraktning at mange stortingsrepresentanter blir sittende i mange perioder uten å bli nevneverdig utfordret i partiet, er dette en sannhet med modifikasjoner, selv om enkelte nominasjonskamper får mye medieoppmerksomhet. Videre brukes begrepet “ikke- sosialistisk” som synonym for den borgerlige siden av politikken. Hvorfor, undrer jeg? Dette er et begrep kun Krf bruker om seg selv. Både Venstre, Høyre og Frp anser seg som borgerlige partier.
Mer graverende er utlegningen om parlamentarismen, som er direkte feil. Denne revolusjonen i norsk politisk historie er omtalt med tre linjer, og det hevdes at “siden 1884 har det norske statsstyret vært basert på parlamentarisk styre. Parlamentarismens hovedprinsipp er at regjeringen må ha stortingsflertallets tillit”. Parlamentarismens hovedprinsipp er imidlertid at regjeringen utgårfra parlamentet. Den historiske bakgrunnen og den epokegjørende riksrettssaken i 1884 nevnes ikke med et ord! Det gjør heller ikke det faktum at parlamentarismen ble gradvis innført og skrevet inn i Grunnloven med det historiske grunnlovsvedtaket så sent som i 2007.
Jeg synes også det er en stor svakhet at Grunnloven, Norges viktigste historiske dokument og et svært forsømt område i norske skole, ikke er nevnt. Hvorfor brukes ikke grunnlovsteksten aktivt til å forklare hvordan det norske politiske systemet fungerer? Slike historiske mangler er symptomatisk. Verken EØS-avtalens betydning for norsk politikk og økonomi, kommune- og fylkessammenslåing, partienes historie, kongehusets funksjon eller domstolenes funksjon og organisering er med. Hvorvidt disse manglene skyldes læreplanenes generelle preg eller forfatternes prioriteringer, er uvisst. Men en elev kan ikke kunne oppfylle læringsmålene fullt ut uten at disse temaene behandles.
Kapittelet “Den norske velferdsstaten” dekker de to siste målene i læreplanen. Her presenteres de sentrale velferdsordningene i den norske velferdsstaten, som sykelønn, foreldrepenger og alderspensjon, samt økonomiske begreper som konkurranseutsetting, rente og statsbudsjett. Det gjøres på en enkel og informativ måte, men også dette kapittelet har svakheter. Selvsagt er det store temaer det er vanskelig å dekke på kun ti læreboksider, men jeg stusser over forfatternes prioriteringer. De bruker eksempelvis to sider i en sekvens som skal illustrere balansen mellom politikk og marked, til å beskrive prisveksten i boligmarkedet fra 1992 fram til i dag. Dette fremstår som lite hensiktsmessig. Og sier dette noe om kjennetegnene på norsk økonomi? Neppe. Det sies i kapittelet ingenting om næringsstrukturen i Norge, ingenting om olje- og gassektorens avgjørende betydning for norsk økonomi og norsk velstand, og ingenting om momsens betydning for statens inntekter eller utviklingen i norsk økonomi og næringsliv etter 1945. Heller ikke EØS-avtalens viktige rolle i norsk økonomi er med.
Velferdsordningene i Norge er i dag under sterkt press. Det skyldes ikke bare eldrebølgen vi er inne i, men også at stadig flere i arbeidsfør alder lever på overføringer fra staten, enten på uførepensjon, arbeidstrygd, arbeidsavklaringspenger eller sykelønn. I 2013 bruker eksempelvis NAV over en milliard om dagen, noe som tilsvarer rundt 35 % av statsbudsjettet i løpet av et år. En lærebok som ikke vier de pressede velferdsordningene oppmerksomhet, klarer etter min mening ikke å formidle de største utfordringene som velferdsstaten og norsk politikk vil stå overfor i tiårene som kommer. Fokus er en overraskende dårlig bok, og jeg stiller spørsmål ved hvorfor nettopp denne boken er blitt markedsledende?
Politikk på Cappelen Damms vis
Cappelen Damm har, i motsetning til Aschehoug, tre bøker for samfunnsfag. Alle er skrevet av forfattere med lektorkompetanse og erfaring fra norsk skole. Forskjellen mellom bøkene er at Radar og Standpunkt er tilpasset de yrkesfaglige studieretningene, mens Ny agenda, i likhet med Fokus, er for alle studieretningene på videregående trinn én og to.
Den mest påfallende forskjellen mellom disse bøkene og Aschehougs Fokus er at Cappelen Damms tekster er mer nøkterne og faktaorienterte. Til tross for at omfanget i ren tekst i både Radar og Standpunkt er vesentlig mindre enn i Fokus, inneholder disse betydelig mer fakta. I begge disse bøkene brukes Grunnloven og historiske eksempler aktivt. Om EØS-avtalen formidler både Radar og Standpunkt substansiell informasjon med referanser til blant annet Maktutredningen fra 2003. Bøkene er også illustrert med oversiktlige modeller over demokratiets styringskjede og kanaler for politisk påvirkning. De to bøkene fremstår som fortettede og forenklede utgaver av Ny agenda.
Ny agenda bruker om lag 70 sider på læringsmålene for politikk og demokrati. Der Fokus begynner med en beskrivelse av filmen The Wave og en formaning om at politikk er noe vi ikke kan stå utenfor, starter Ny agenda med en definisjon av politikk: “Politikk handler om hvordan landet vårt skal styres.”
Dette grepet illustrerer i mine øyne forskjellene mellom de to bøkene. Ny agenda går rett til poengene og bruker ikke unødig plass på fortellergrep eller lange eksempler for å formidle pensum. Definisjonene av politiske begreper er bedre, tydeligere og flere, og boken inneholder betydelig mer kildemateriale og detaljer om hvordan det norske samfunnet styres. For eksempel blir organiseringen av domstolene, som ikke engang er med i Fokus, presentert enkelt og presist over halvannen side. Ny agenda skal også ha ros for aktivt å bruke historiske fakta og eksempler, samt at Grunnloven siteres flere steder. Det bidrar til å levendegjøre grunnlovsteksten, som med sitt gammelmodige språk er svært lite tilgjengelig for folk flest.
Ny agenda vier også den viktige parlamentarismen to avsnitt, og gjengir korrekt den historiske bakgrunnen, i motsetning til Fokus. Som professor Trond Nordby har dokumentert, har det spredd seg en misforståelse om at parlamentarismen ble innført med riksrettssaken i 1884. Snarere var det starten på en langvarig prosess som først ble fullbyrdet for bare seks år siden. Til forskjell fra Fokus beskriver boken også begrepet konstitusjonell sedvane, altså uskrevne konstitusjonelle regler som historisk har vært viktig i Norge.
Læringsmålene som dreier seg om norsk økonomi og utfordringer for den norske velferdsstaten, har Ny Agenda slått sammen med læringsmålene om arbeidslivet. Det er et grep som fungerer godt. Her forklares sentrale begreper som planøkonomi, markedsøkonomi og blandingsøkonomi, statlig eierskap og velferdsstaten. Sistnevnte settes også inn i en historisk kontekst, i motsetning til i Fokus. Oljefunnet i Nordsjøen i 1969 og den avgjørende betydning dette fikk for norsk økonomi, nevnes. Dette er viktig, for velferdsstaten er utenkelig uten oljeinntektene som strømmet inn i norsk økonomi fra 1972.
Men også Ny agenda har klare svakheter i beskrivelsen av velferdsstatens største utfordringer. Eldrebølgen skisseres som en stor utfordring, men størrelsen på trygdeytelser og den store andelen arbeidsføre som står utenfor arbeidslivet, nevnes ikke.
Påvirkning og medvirkning
Å kunne gjøre rede for hvordan man påvirker beslutninger i det norske politiske systemet, er det første punktet på læreplanen, og kanskje derfor spesielt viktig. Både Fokus og Ny agenda har klare mangler her, selv om de selvsagt beskriver de ulike kanalene for påvirkning, henholdsvis valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen. Ny agenda legger i motsetning til Fokus vekt på hvordan man kan påvirke innad i et parti, altså påvirke selve nominasjonsprosessen.
Men når begge bøkene har svakheter i disse kapitlene, har dette trolig sammenheng med at påvirkning (eller medvirkning, som enkelte i pr- og kommunikasjonsbransjen kaller det) skjer svært uformelt. Begge bøkene bruker begrepet lobbyisme og skriver at dette er noe både organisasjoner, bedrifter, enkeltpersoner og pr- og kommunikasjonsbyråer driver med. Men svært få som driver med påvirkning, vil nok kalle det lobbyisme. Ny agenda har kalt sitt avsnitt om lobbyisme for personlig kontakt. Det er en god måte å definere hvordan påvirkning skjer på, både via pr-byråer og organisasjoner. Den som via personlig kontakt evner å formulere relevante problemstillinger i kombinasjon med bruk av mediene, er gjerne den som får gjennomslag for sine interesser. Dessuten har det stor betydning for de ulike samfunnsinteressenes gjennomslagskraft hvilken farge regjeringen har, og om den er en flertalls- eller mindretallsregjering. Med en flertallsregjering blir Stortinget som lobbyarena mindre interessant for en rekke pressgrupper. Begge bøkene forklarer begrepene mindretalls- og flertallsregjering, men denne distinksjonens betydning for påvirkning kunne vært fremhevet.
Dessuten har én faktor blitt viktigere i norsk politikk: Vi har hatt koalisjonsregjeringer nesten sammenhengende siden 1997. Nyere statsvitenskapelig forskning viser at stadig mer makt dermed er blitt konsentrert i regjeringens underutvalg, som i praksis består av partilederne i koalisjonsregjeringene. Mange saker av stor betydning avgjøres nettopp her. Det burde forfatterne ha plukket opp. Det er selvsagt ikke nok bare å lese pensum for å vite hvordan man skal påvirke politiske beslutninger i Norge. Førsthåndserfaring med politikk, parti- og organisasjonsarbeid er trolig langt viktigere.
Av de to bøkene jeg har sammenlignet, er Ny agenda klart best, med et nøkternt, historisk og faktabasert utgangspunkt. Fokus virker i større grad preget av forfatternes politiske sympatier, som trolig er til venstre i politikken. Min egen tilknytning på høyresiden vil selvsagt kunne ha farget min lesning av bøkene, men jeg synes ikke det skinner noe partipolitisk igjennom i bøkene fra Cappelen Damm. De fremstiller balansert skillelinjene mellom venstre- og høyresiden i politikken.
Ingen av bøkene gir et fullstendig bilde av utfordringene for den norske velferdsstaten og norsk økonomi. Det er kanskje ikke så underlig, ettersom dette er problemstillinger få norske topp-politikere virkelig har gått i dybden på ennå. Men det er likevel ingen grunn til at skolen ikke skal ta denne problemstillingen på alvor. Det er spesielt ungdom disse spørsmålene er aktuelle for. Det er de som må bære byrden hvis velferdsordningene ikke blir mer bærekraftige i fremtiden.
Les også motsvar til dette essayet, av Mette Haraldsen og Jostein Ryssevik som ble publisert i Prosa nr. 2/13.
Kilder:
Mette Haraldsen og Jostein Ryssevik
Fokus samfunnsfag, 3. utg.
Aschehoug 2011
Egil Andresen og Rune Henningsen
Radar. Samfunnsfag vg1 og vg2
Cappelen Damm 2009
Martin Westersjø, Åse Lauritzen og Jorun Berg
Standpunkt. Samfunnsfag for videregående skole, 2. utg.
Cappelen Damm 2012
Trond Borge, Berit Lundberg og Ole Aass
Ny agenda. Samfunnsfag for videregående opplæring, 3. utg.
Cappelen Damm 2011
(Essayet står på trykk i Prosa nr. 1/13)
