Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.(1)
Forfatterbrevene er ikke hva de var – om de noen gang har vært det.
Edvard Munch spankulerer ut av maleriene, tar penselen fatt, begynner på’n igjen. Fargene spraker, strekene spriker i alle retninger. Så samler de seg. At det går an! Men det gjør det, og det skjer i tegneserieskaper Steffen Kvernelands tjukke sakprosabok om Norges største maler.
Å skrive er å krige, og dermed må en tekst vurderes etter hvorvidt den klarer å bevege troppene dit de trengs. Men for å bevege tropper må man agere som målrettet hærfører, ikke som forvirret fotsoldat. To nye bøker om olje og klima gjør mer det siste enn det første.
Dørgende kjedelige boktitler, logo som gir assosiasjoner til Felleskjøpet, forlagslokaler som utenfra ser ut som et industribygg med samlebåndsproduksjon. Men tallene peker bare én vei: oppover. Hva er det med Fagbokforlaget?
Det hender jeg spør meg selv hvem jeg har mest i tankene når jeg oversetter verker av Søren Kierkegaard, er det leseren eller forfatteren?
I en artikkel i Aftenposten i slutten av mai om utlån av bøker ble det hevdet at unge kvinner låner 116 ganger mer skjønnlitteratur enn menn ved landets folkebibliotek. Det hørtes for utrolig ut. Og viste seg å være det. En sifferfeil i en tabell i boken Gutter og lesing av Kåre Kverndokken (red.), utgitt av Fagbokforlaget (se reportasje s. 6), viste seg å være synderen. Det riktige tallet er at unge kvinner låner 4 ganger mer. Både Fagbokforlaget og Aftenposten har beklaget feilen i etterkant, så alt er i skjønneste orden, og det er heller ikke poenget.
