Odyssé på Nilen

I Joris-Karl Huysmans’ roman Mot strømmen (1884) trekker hovedpersonen Jean Des Esseintes, det dekadente siste skudd på en i sin tid mektig og nobel familie, seg tilbake til et hus på landet for å vie resten av sitt liv til intellektuell og estetisk kontemplasjon. I et kapittel bestemmer han seg, inspirert av Dickens’ romaner, for å reise til London. Han avbryter reisen av frykt for å bli desillusjonert, og bestemmer seg for å foreta en reise i fantasien i stedet. Vel hjemme igjen rammer han inn kart av reiserutene til de største rederiene og henger dem opp på veggene i soveværelset. I stedet for å bli konfrontert med reisens strabasiøse trivialiteter og det banale som hefter ved det virkelige, kan han nå hengi seg til sin egen grenseløse fantasi, ansporet av kartene og et akvarium fylt med maritime objekter.

Huysmans’ kultroman – regnet som et høydepunkt i dekadanselitteraturen – har jeg enda til gode å lese selv, og kjenner den følgelig bare av omtale. Ideen om å legge ut på en reise uten å forlate sitt eget hjem er imidlertid ikke ny. I 1790 ble Xavier de Maistre, broren til den mer kjente reaksjonære filosofen, skribenten og diplomaten Joseph de Maistre, satt i husarrest i Turin etter en duell. Der skriver han en parodi på The Grand Tour, den selvbiografiske Voyage autour de ma chambre (utgitt 1794), om en mann som er innesperret i sitt eget værelse i seks uker, og som foretar en ekspedisjon i dette rektangulære rommet, fra vinduet til døren eller sengen (med mindre han underveis oppdager lenestolen og på et innfall setter seg ned på den), mens han beskriver hva han ser og de tanker han gjør seg underveis.

Boken til de Maistre samt oppfølgeren, Expédition nocturne autour de ma chambre, har jeg lest, som ledd i et forsøk på å friske opp fransken under en reise i Marokko i fjor vinter; og selv om den siste av dem kanskje rammes av amerikanernes uttrykk ”jumping the shark” (en allusjon til Haisommer 2, som ble laget for å utnytte suksessen etter den første), må man vel også om den første av de to reisebeskrivelsene kunne si at den er bedre som konsept enn i gjennomføring: Den mangler for eksempel mye av viddet, digresjonene og det overdådige overskuddet som kjennetegner de Maistres store forbilde Laurence Sterne.

Kanskje kunne man likevel si at Xavier de Maistres bøker, om enn på parodisk vis, foregriper to tendenser i moderne litteratur. Den ene er, med Walter Benjamins ord, å ”se det ugjennomtrengelige i det banale, og det banale i det ugjennomtrengelige”; og den andre er tendensen til å beskrive et stadig mer innskrumpet univers eller et stadig mindre hendelsesforløp, og gjengi dette desto mer detaljert og med en tilsvarende kompleksitet. Denne tendensen gjenfinner man ikke bare i modernistiske klassikere som James Joyces Ulysses, hvor Odyssevs’ strabasiøse reise i Homers epos reduseres til en manns trivielle opplevelser i løpet av en dag i Dublin. Den dukker også opp i tekster man vanligvis ikke betegner som litteratur, selv om de er fulle av litterære grep – som for eksempel Gjørv-kommisjonens 22. juli-rapport, som på omtrent like mange sider som Joyces Ulysses gjengir et norsk drama (ikke en odyssé, riktignok, men snarere en énmanns-iliade mot forsvarsløse borgere) som utspiller seg i en hovedstad og på en øy i løpet av én eneste sommerettermiddag og -kveld.

Mens hovedpersonen i Huysmans’ roman forsøker å unnslippe tilværelsens banaliteter ved å hengi seg til sine eksotiske fantasier uten å forlate sitt soveværelse, foretar de Maistre den motsatte bevegelsen: Han forsøker å se det velkjente soveværelset med nye øyne, i et halvt alvorlig, halvt parodisk forsøk på å avlure gjenstandene overraskelser og kvaliteter som unndrar seg rutinens og blikkets sedvanlige sløvsinn.

Mer enn tusen folkeslag
I Nilen – historiens elv, Terje Tvedts ambisiøse ”biografi om Nilen”, trekker forfatteren inn nettopp de Maistres og Huysmans’ bøker i sin kamp med det veldige stoffet. Må man, spør han seg selv, ta fantasien til hjelp, som Jean Des Esseintes, eller er utfordringen snarere å forsøke å trenge igjennom det tykke laget av kjente forestillinger og fremstillinger av Nilen, den elven i verden det er skrevet flest bøker om?

På ett nivå er sammenligningen med de Maistre selvfølgelig malplassert. Det er jo ikke akkurat en miniatyrverden Tvedt har satt seg fore å skildre. En biografi om Nilen blir med nødvendighet også en beretning om betydelige deler av det afrikanske kontinent.

Nilen består av to hovedelver: Den blå Nilen, med sitt hovedutspring i Tana-sjøen på det etiopiske høylandet, og Den hvite Nilen, med utspring i Victoria-sjøen. De møtes i Khartoum, hvor de så renner som én stor flod videre nordover gjennom Sudan og Egypt, inntil den løper ut i Nil-deltaet ved Middelhavet. Legg så til en mengde sideelver som renner inn i hovedelvene og ned i de store sjøene, og som i britisk-egyptiske traktater er definert som en del av Nil-systemet; definisjonen av Nilen handler altså ikke bare om hydrologi, men i høy grad også om politikk og kampen om vannressursene. Hele dette flytende komplekset berører dermed ikke mindre enn elleve land, tre klimasoner og mer enn tusen folkeslag – alt i alt nesten halve Afrikas befolkning.

Legg så til at dette ikke bare er en nåtidsskildring, men altså også en ”biografi” som går tilbake til prehistorisk tid, og som også innbefatter historien, kulturen og den teknologiske utviklingen fra de egyptiske dynastier, via kristendom og islam, arabiske, tyrkiske, franske, britiske og italienske invasjoner og mer eller mindre vellykkede koloniseringsforsøk, og frem til dagens politiske drama nær Nilens utløp, hvor den nye herskeren i disse dager blir anklaget for å være ”en ny farao”.

Det banale og det fantastiske
Et hovedtema i boken er forholdet mellom floden som et hydrologisk og geologisk faktum, et naturfenomen, og de samfunn, kulturer og forestillinger som oppstod langs dens bredder. Tvedts utfordring er følgelig ikke bare de Maistres, men også Jean Des Esseintes’ utfordring – og det på én og samme tid. For Nilen er en elv hvor det reelle, det banale og det hverdagslige er tett sammenfiltret med det imaginære, med det fantastiske, med politikk, ideologi og vidløftige planer, med myte, religion og dypt tragiske hendelser. Hvordan skjelne elv fra fantasi, hvordan skjelne mellom ens egne subjektive forestillinger om folkene som bor langs elven og dens kilder, og deres faktiske liv, eller hvordan de selv opplever sine liv?

Oppgaven er selvfølgelig umulig. Bare det å sette seg inn i den banale hverdagen slik den oppleves av en kvinne som vasker tøy ved elvebredden, av en billettkontrollør på en ferje på Victoria-sjøen, en prest på en av klosterøyene på Tana-sjøen, en fisker eller en unggutt i Kairo som forgjeves speider etter turister han kan selge suvenirer til, ville bydd på store vanskeligheter for en utenforstående.

Ikke bare blant dem som bor langs elven, men også hos alle som kom utenfra, enten de kom for å se, utforske eller erobre landene Nilen flyter gjennom, har fantasi og realitet vært to sider av samme mynt – fra Herodot, Aleksander den store og Julius Caesar, via det 19. århundrets svermeri for Orientens eksotiske univers og til dagens masseturister og backpackere. Nilen spiller ikke bare en sentral rolle i egypternes trosliv under dynastiene; den er også til stede i de abrahamittiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam – og nedfelt i de hellige skriftene så vel som i mer lokalt fargede forestillinger.

Hvis man definerte filosofien og religionene som grener av den fantastiske litteraturen, slik den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges foreslo i en berømt fiksjonstekst, så kunne man tilføye at det fantastiske er en fast bestanddel i Nil-regionenes innen- og utenrikspolitikk. Et par eksempler: Løsrivelsen av Sør-Sudan fra Nord-Sudan og opprettelsen av den ellevte staten i Nil-komplekset i 2011 ville neppe ha funnet sted uten det sterke engasjementet til president George W. Bush og hans evangelisk-kristne trosfeller i USA, som lanserte hva den innflytelsesrike bloggeren Andrew har kalt ”christianism” – en ideologisk pendant til islamismen – som en totalpakke ment å skulle løse alle de vesentlige problemene i Sør-Sudan. At også geopolitiske motiver spilte inn i deler av Bush-regjeringen, understreker bare at det fantastiske og det realpolitiske vanskelig lar seg skjelne fra hverandre. Dernest har vi alle sett hvordan den arabiske våren, forhåpningene om at tyrannier skulle bli avløst av demokrati, frihet og større rettferdighet, underveis har antatt islamismens skikkelse – en religiøst ladet ideologi som vekker både intens frykt og voldsomme forventninger, avhengig av hvor man står.

For øvrig kjennetegnes hele Midtøsten av en eksplosiv kombinasjon av myte og realitet, av nasjonale interesser og apokalyptiske forestillinger, av harde fakta og trøsterike illusjoner, av kornpriser, bønnerop og agitasjon. Det vil forbause meg om ikke religionshistorikere vil få en mer prominent plass i utenrikspolitikken utover i det 21. århundret, slik ikke bare etterspørselen etter IT-eksperter, men også sosialantropologer og psykologer, økte under invasjonene i Irak og Afghanistan.

Legg så til massemedienes fremstilling av Afrika sør for Sahara – bildene av hungersnød, folkemord, kriger, armod, HIV og malaria – som riktignok kan være sanne hver for seg, men som samlet gir et inntrykk av kontinentet som er like forvrengt som den nord-koreanske propagandaens fremstilling av det kapitalistiske Vesten. Mørkets hjerte.

En upartisk nordmann
Gudskjelov, kunne man så utbryte, at akkurat historikeren og geografen Terje Tvedt har skrevet denne boken: en utenforstående som etter alt å dømme ikke er nevneverdig påvirket – hverken av religiøse forestillinger og overtro eller av kolonitidens og den vestlige imperialismens orientalisme. En upartisk nordmann, med andre ord, som kan hugge seg vei gjennom villniset av forestillinger, forvrengninger og mørk overtro, og gi en sann fremstilling av Nilen og menneskene som er avhengige av den!

Tvedt er heldigvis den første til å innse at så ikke er tilfelle. Han vet at objektet farges av betrakterens blikk, at elven fortoner seg forskjellig avhengig av hvor man ser den fra, og at den utenforstående kanskje hverken har et sannere eller falskere bilde av elven enn menneskene som lever av den. Som enhver forsker i hans generasjon som er skolert på vestlige universiteter, er også han fortrolig med Edward Saids innflytelsesrike tese i boken Orientalism fra 1978: at Vestens forestillinger om ”orientaleren” og dens klassifikasjoner av mennesker, landskap og kulturer er betinget av Europas koloniale og imperialistiske ambisjoner i Afrika og Midtøsten. Men Tvedt godtar ikke tesen om at enhver beskrivelse av kontinentet slik det fortoner seg i en europeers øyne, kun er betinget av den hvite manns maktprojeksjoner og hang til eksotiske drømmerier i møtet med Den andre. Selv i de franske vitenskapsmennenes kartlegging av Egypt og Nilen under Napoleons invasjon, de berømte oppdagernes beskrivelser og de britiske kolonistenes undersøkelser av elven finnes det vitenskapelige resultater og innsikter som til en viss grad lar seg adskille fra deres maktambisjoner og rasistiske fordommer. Selv en nordmann kan finne ut ting om mennesker og kulturer som ikke bare er rene projeksjoner av prefabrikkerte forestillinger om Den andre.

Elven er et geografisk og hydrologisk faktum, i all sin foranderlighet. Det rennende vannet, flommene, årstidenes vekslinger, høyfjellene, sumplandskapene og ørkenen: Alt dette er betingelsene som samfunnene, kulturene og deres forestillinger springer ut av – ikke som organiske og nødvendige forlengelser av geografi og klima, som hos Aristoteles og Montesquieu, men som valg gjort innenfor de mulighetsbetingelser og begrensninger elven, klimaet og omgivelsene setter.

Tvedt har ikke lyktes i å beskrive elven slik den aldri før har blitt sett og beskrevet, slik de Maistre beskrev sitt soveværelse på måter ingen før ham hadde gjort. Det ville i så fall ha vært en litterær sensasjon. Han har vel neppe, når sant skal sies, hatt så ambisiøse mål som hans henvisning til de Maistre kunne tilsi. Boken er tross alt skrevet parallelt med en TV-serie om Nilen, som en pendant til denne. Til en viss grad skjemmer det lesningen. Når han skriver om de tankene han gjør seg i et helikopter over deltaet, i en båt eller langs et uttørret elveleie, danner leseren seg et bilde, ikke av Tvedt sittende i båt eller helikopter, men av en TV-skjerm som viser forfatteren sittende i den samme farkosten og snakker til seerne. Mesteparten av boken fortoner seg som en serie entusiastiske foredrag eller kåserier. Mange av historiene vi får servert, er velkjent stoff: Caesar og Kleopatra, Napoleons invasjon av Egypt, Churchill, Hemingway og 50-tallets Hollywood-stjerner langs Nilen, foruten mer kuriøse anekdoter som var ukjente i hvert fall for meg.

Forfatterens pasjonerte forhold til og svært omfattende kunnskaper om elven, samlet gjennom et langt livs lesning, forskning, reiser, samtaler og intervjuer, gjennomsyrer også hans perspektiv på de kulturene som lever av elven og sjøene. Selv har jeg oppholdt meg i lengre tid i vel halvparten av de landene som tilhører Nil-komplekset, og kapitlene om f.eks. Uganda, Kenya, Tanzania, Rwanda og Burundi kan leses som små historiebøker om hvert enkelt land, hvor deler av stoffet er svært velkjent, mens andre ting, og da særlig stoff som direkte berører elven, kan være nye og bringe overraskende perspektiver. De mest interessante delene i Tvedts bok er kanskje de som behandler forvaltningen av elvekomplekset i vår egen tid, og den rivende teknologiske og økonomiske utviklingen i vår nære fortid.

Kampen om vannet
Mens det nord-afrikanske kontinentet gjennomgår en politisk transformasjon med tydelige religiøse undertoner, gjennomgår mange av landene sør for Sahara en økonomisk transformasjon som neppe er mindre dyptgripende, selv om denne forvandlingen sjelden påkaller den samme oppmerksomheten som dramaet i middelhavsregionen.

Statistikkene bekrefter hva den besøkende kan se med det blotte øye. Mens store deler av den øvrige verden opplever økonomisk stagnasjon eller resesjon, er det afrikanske kontinentet på vei oppover. Land som Rwanda, Uganda og Etiopia – alle en del av Nil-systemet – har gjennom de siste ti årene hatt en årlig vekst på opptil 10 %, og prognosene peker videre oppover.

Demokratiet har derimot hatt karrige kår i den samme perioden. Bill Clintons entusiastiske og ofte siterte karakteristikk av lederne i de tre ovennevnte landene (Paul Kagame, Yoweri Museveni, nylig avdøde Meles Zenawi, foruten Eritreas Issaias Afewerki) som ”the new breed of leaders” midt på 1990-tallet, har siden blitt gjort til skamme. Med unntak av Eritreas leder, som mange internasjonale observatører mener har utviklet despotiske trekk, kunne man kanskje si at de tre øvrige har satset på den kinesiske modellen: økonomisk vekst innenfor et autokratisk system som de (i motsetning til kineserne) forsøker å fremstille som demokratisk for å opprettholde godviljen i det internasjonale samfunn og blant giverlandene. Likevel vil det være feil å karakterisere dem som gjennomkorrupte og grådige diktatorer. Disse tre tidligere geriljakrigerne har vært ekstremt dyktige, viljesterke og intelligente ledere som ved å sette nasjonens interesser foran sine egne lyktes i å stabilisere og utvikle land som til dels var rene katastrofeområder da de grep makten.

Spørsmålene mange stiller seg, er langt flere enn svarene. Vil omveltningene i et land som Egypt medføre en reell utvikling i demokratisk retning, eller vil Mursi vise seg å innebære en videreføring av den autokratiske tradisjonen fra Nasser til Mubarak? Innebærer ”den arabiske våren” i virkeligheten en tilbakekomst av de mest reaksjonære, religiøst ideologiske kreftene i disse landene – totalitære krefter holdt i sjakk av sekulære diktaturer? Eller vil vi se en noe mer moderat variant av islamismen, for eksempel etter tyrkisk modell? Vil veksten i landene sør for Sahara føre kontinentet ut av fattigdommen? Eller vil Afrikas horn, Øst- og Sentral-Afrika sønderrives av etniske konflikter, grensestridigheter og kampen om vitale ressurser og verdifulle metaller?

Om Egypt skriver Tvedt:

“Ikke noe annet land i verden er så avhengig av en ressurs som landet selv ikke har makt over eller som ligger utenfor landets egne grenser. Det var denne plasseringen president Anwar al-Sadat, rett etter at han hadde kommet hjem som vinner av Nobels fredspris, gjorde et stort poeng av da han i 1979 erklærte at om noen tok en dråpe med vann fra Nilen, ville ikke Egypt nøle med å gå til militært angrep.”

Nesten 90 % av vannet kommer fra det etiopiske høylandet gjennom Den blå Nilen, det meste av dette under den etiopiske regntiden (fra juni til begynnelsen av september), da Egypt er på sitt varmeste. Resten flyter langsomt gjennom Uganda og sumplandskapet i Sudan, og har til alle tider, også før demningene ble bygd, sikret vanntilførselen resten av året. Uten elven ville Egypt raskt blitt forvandlet til sand. Men har ikke også de såkalte oppstrømslandene rett til å benytte seg av sine egne elver og sjøer? Skal Egypts utvikling gå på bekostning av Etiopias og Ugandas utvikling bare fordi britene og egypterne fikk de øvrige landene til å underskrive en avtale på den tiden da England var et imperium?

Oppstrømslandene har i de siste årene vist flere og flere tegn på at de betrakter status quo som uholdbar. Nedstrømslandene har på sin side vist liten vilje til fleksibilitet. I kjølvannet av den økonomiske utviklingen har det blitt bygd dammer en rekke steder langs Den hvite og blå Nilen, dammer som ikke bare forsyner innbyggerne, men også fabrikkene, med elektrisitet. Flere av oppstrømslandene står på terskelen til en industriell revolusjon. De, og da særlig Etiopia, har også benyttet svekkelsen av nedstrømslandene – i og med omveltningen i Egypt og splittelsen av Sudan i to stater – til å igangsette damprosjekter av gigantiske dimensjoner.

Terje Tvedts bok om elven må, foruten å være mye annet og mer, betraktes som et bidrag i disse debattene fordi den i et samlet grep belyser Nil-systemets sentrale rolle i Afrikas utvikling. Tvedt ser klarere enn de fleste hvordan politiske, sosiale, økonomiske og teknologiske forhold i vår egen samtid inngår i komplekse forbindelser, med dramatiske konsekvenser for elvevassdraget og landene som er forbundet med det. Utfallet er ikke gitt. Spenningsforholdet mellom oppstrøms- og nedstrømslandene kan munne ut i politiske og teknologiske løsninger som alle parter kan vinne på. Eller de kan forårsake betydelige konflikter – som i verste fall kan munne ut i kriger.

I denne konteksten kan nok Tvedts bok sies å være nærmere idealet om en upartisk fremstilling av problemene enn mange andre fremstillinger, som gjerne farges av forfatterens tilhørighet til en bestemt nasjon med helt konkrete interesser i konflikten.

Hundemat fra sølvfat
En og annen faktafeil har sneket seg inn. Selv noterte jeg meg at forfatteren forveksler nobelprisvinneren V.S. Naipaul med hans avdøde lillebror Shiva, som også var forfatter. Når Tvedt i kapitlet om Etiopia snakker om det andre Axum-riket som ”dominerte på 1200-tallet”, mener han vel snarere Zagwe-dynastiet, som hadde sitt hovedsete i Lalibela: Det gamle axumittiske kongedømmet opphørte å eksistere en gang mellom det 6. og 7. århundret.

Senere i samme kapittel skriver Tvedt: ”Om kvelden 11. september 1974 […] viste etiopisk fjernsyn to program som skulle forberede opinionen på at keiserdømmets tid var over. Et av dem handlet om rike etiopieres og keiserhoffets overflod og det andre om grotesk fattigdom og folk som sultet.” I virkeligheten var det én film som ble sendt den kvelden, hvor bilder fra hungersnøden effektivt ble kryssklippet med bilder av keiseren som serverer sine hunder mat fra sølvfat. Jeg vet dette fordi jeg var der selv, i et klasserom i Addis Abeba, sammen med lamslåtte etiopiere. Dagen etter ble keiseren arrestert og fraktet i en folkevogn til gamleslottet, hvor han ble sittende i husarrest inntil han året etter ble myrdet av en av regimets menn.

Men dette er småpirk. Nilen – historiens elv har blitt en flott bok, rikt illustrert og generøst forsynt med en tidslinje for viktige begivenheter, fotnoter, personregister og litteraturliste. Den anbefales – enten man er interessert i Nil-regionens politiske forhold og historie, eller har tenkt seg på reise til dette området. Er man riktig dekadent og eksentrisk, kan man sågar rive ut sidene i boken, tapetsere soveværelset med dem, og legge ut på en imaginær reise i Huysmans’ ånd.