Det er fredag 17. august 2012. Moskva dirrer av spenning i påvente av dommen i rettssaken mot jentene fra Pussy Riot. Mange snakker om den viktigste rettssaken i Russland siden forretningsmannen og milliardæren Mikhail Khodorkovskij ble dømt i 2005. Gatene foran rettslokalet er fullpakket av demonstranter for og mot, nasjonale og internasjonale medier, og, selvfølgelig, det allestedsnærværende spesialpolitiet. BBC filmer, CNN rapporterer, og et kobbel av Twitter-brukere dekker begivenheten minutt for minutt. Plutselig begynner ordet å spre seg på Twitter: ”Navalnyj er her!” ”Aleksej Navalnyj har ankommet rettslokalene.” Noen legger ut bilder av en høyreist ung mann ikledd en forretningsmessig, rutete skjorte som baner seg vei gjennom folkemengden. Minutter senere har han inntatt orkesterplass inne i rettssalen, godt hjulpet av advokat Violetta Volkova, som har spesialisert seg på å forsvare opposisjonelle av typen Pussy Riot og Navalnyj.
Mens det er saken mot Pussy Riot som har høstet mest oppmerksomhet utenfor Russlands grenser, har Aleksej Navalnyj oppnådd status som den fremadstormende opposisjonslederen på hjemmebane. 35 år gamle Navalnyj er utdannet jurist og har egen advokatpraksis, men er mest kjent som blogger og politisk aktivist. Han startet sin politiske karriere på tradisjonelt vis i et etablert parti, det liberale Jabloko. Raskt kom han med i sentralstyret og representerte partiet i regionaladministrasjonen i Moskva-fylket i en periode midt på 2000-tallet. Etter hvert kom han imidlertid på kant med ledelsen i partiet, og i desember 2007 ble han kastet ut, beskyldt for å ha skadet partiets gode navn gjennom ”nasjonalistiske aktiviteter”.
Det er imidlertid ikke dette som har gjort Navalnyj til en russisk rikskjendis. Navalnyjs popularitet henger først og fremst sammen med to ting: kampen mot korrupsjon og utbredt bruk av sosiale medier. I dette essayet vil tilfellet Navalnyj fungere som en illustrasjon på nettets og bloggenes betydning for den politiske opposisjonen i Russland i dag.
Internett vokser fram i Russland
Bruken av nettet for å fremme demokratiske diskusjoner i Russland er ikke ny. Det fantes også erfaringer med datanettverk i Sovjetunionen. På samme måte som i USA var disse i de tidlige fasene begrenset til det militære komplekset og til avanserte forskningsinstitusjoner. Med perestrojka ble imidlertid disse hjemlige nettverkene etter hvert også knyttet til internasjonale nettverk. I september 1990 ble det nasjonale domenet .su registrert, og Sovjetunionen hadde blitt knyttet til Internett. Nettet fikk en politisk betydning allerede i 1991. Nyheter om det revansjistiske kuppet mot Gorbatsjov ble spredt til Vesten ved hjelp av et datanettverk drevet av selskapet Relcom. På den måten kunne Boris Jeltsins viktige tale til det russiske folket fra toppen av en tank i Moskvas gater spres ut av landet.
Etter Sovjetunionens fall gikk utviklinga av Internett raskere. Man fikk lokale internettleverandører, og Russland ble integrert i det verdensomspennende nettverket med et eget nasjonalt domene – .ru – i 1994. I tråd med den vaklende russiske statens kaotiske tilstand på denne tida foregikk utbredelsen av Internett i Russland uten myndighetenes medvirkning. Nettet vokste fram ved hjelp av russiske forskere og institusjoner som ønsket å komme på nivå med den teknologiske utviklinga i Vesten, og russiske forskere som hadde emigrert til USA. Vestlig finansiering var også viktig, donorer som George Soros så dette som en mulighet til å bidra til en demokratisering av Russland. Fordi nettverkene i denne fasen var knyttet til forskningsinstitusjoner, ble den tidlige utviklinga av Internett i Russland i stor grad drevet av en intellektuell elite.
Nettbruken utviklet seg raskt fra slutten av 1990-tallet. I 2000 brukte cirka to prosent av Russlands befolkning Internett på månedlig basis, i 2003 hadde andelen økt til 10 prosent. I 2011 nådde man en utbredelse på omlag halvparten av befolkninga. Bruken har vært sterkt geografisk betinget, i begynnelsen var Internett først og fremst et fenomen for unge i de store byene i den europeiske delen av Russland. De siste årene har nettbruken vokst raskest utenfor de store byene, og nettet brukes hyppigere. Dette henger ikke minst sammen med utbredelsen av smarttelefoner og mer avanserte telefonnettverk. Per 2012 har Internett blitt en viktigere informasjonskilde for russerne enn radio, men det er fremdeles TV som dominerer. 98 prosent av russerne henter informasjon fra TV, mens 59 prosent bruker Internett til samme formål.
Et russisk internett?
Runet er den russiske betegnelsen på det russiske segmentet av Internett. Definisjonen av begrepet er uklar og kan vise til en geografisk forståelse (Internett i Russland), en språklig forståelse (den russiskspråklige delen av Internett) eller en kulturell forståelse (det russiske Internettet). Denne måten å forstå Internett på kan virke fremmed, ja nærmest selvmotsigende for oss her i Norge. Det er sjelden man hører snakk om det norske internettet, og er ikke nettopp poenget med Internett at det er et globalt fenomen?
Begrepet Runet indikerer dessuten at det er noe særegent ved måten russerne bruker digital teknologi og Internett på. Denne tilpassinga har delvis vært språklig – man har måttet gjøre teknologien tilgjengelig for bruk med det lokale alfabetet – men delvis har den også vært kulturelt og til og med juridisk betinget. Dette gjelder for eksempel ulike sosiale nettverkstjenester. LiveJournal er et godt eksempel. Det startet som en amerikansk bloggtjeneste, men oppnådde etter hvert veldig stor popularitet blant russiske bloggere. Sentralt for LiveJournal var ikke bare selve bloggpostene, men også muligheten til å føre lange diskusjoner i kommentarfeltet og bli venner med andre bloggere. På den måten var det en ekstra sosial dimensjon ved LiveJournal i forhold til såkalt autonome blogger, som ikke er en del av et slikt nettverk. For russerne ble LiveJournal raskt synonymt med blogging, og i 2007 ble rettighetene til tjenesten kjøpt av det russiske medieselskapet SUP Media. Man kan altså si at russifiseringa av LiveJournal har vært total.
Men også for andre sosiale medier har det foregått tilpassinger. I motsetning til i store deler av verden for øvrig, har Facebook slitt med å oppnå noen dominans blant russiske sosiale medier. Dette skyldes oppkomsten av lokale varianter som Vkontakte (”I kontakt”, vk.com) og Odnoklassniki (”Klassekamerater”, odnoklassniki.ru). Disse har vært mer populære blant russerne både fordi de var helt og holdent på russisk fra dag én, og fordi man der kunne dele musikk på en måte som ikke har vært mulig på Facebook.
Politisering av bloggsfæren
Mot slutten av 1990-tallet ble den politiske aktiviteten som hadde preget tiåret, stadig mer begrenset. Etter at Vladimir Putin ble president ved årtusenskiftet opplevde ytringsfriheten igjen trangere kår. Et resultat av dette var at bloggsfæren ble politisert, og bloggene fikk større betydning for et mer voksent publikum i Russland enn de har hatt i Vesten. For å si det enkelt har blogger i Norge gjerne blitt assosiert med rosabloggere og Fotballfrue, mens de mest populære russiske bloggerne er voksne menn med en karriere innen business eller politikk.
Putins kontroll over de tradisjonelle massemediene, og særlig TV-kanalene, har gjort at Internett har vokst fram som en alternativ offentlighet. Selv har Putin uttalt at han ikke har tid til Internett, i motsetning til Dmitrij Medvedev, som opprettet en egen videoblogg i sin periode som president. Til å begynne med fikk Internett liten oppmerksomhet fra russiske myndigheter, men etter hvert har man sett ulike forsøk på å kontrollere nettet. Både antiterror- og injurielovgivning har blitt brukt til å fengsle kritiske bloggere. En annen utbredt metode går ut på å angripe blogger eller nettsteder med såkalte DDOS-angrep, som gjør dem utilgjengelige for en periode. Dette er spesielt utbredt i kritiske perioder, for eksempel i forbindelse med valg. Man har også sett koordinerte svertekampanjer rettet mot framtredende opposisjonelle på nettet. Likevel framstår nettet ennå som et relativt fritt medium, hvor vanlige mennesker kan diskutere politikk og uttrykke sin misnøye med styresmaktene.
Politiske protester
Den opposisjonelle politiske aktiviteten i Russland fikk en renessanse i forbindelse med Duma-valget i desember 2011 og presidentvalget i mars 2012. Daværende president Medvedevs kunngjøring av Putins kandidatur til presidentvalget på Enhetlig Russlands partikongress i september 2011 satte sinnene i kok hos mange russere. De følte at de hadde blitt holdt for narr, og at Medvedevs egen presidentperiode kun hadde vært et mellomspill i påvente av Putins retur. En bestemmelse i grunnloven hadde gjort det umulig for Putin å stille ved det foregående valget. Dette sinnet ble ytterligere forsterket av åpenbart juks under Duma-valget i desember og førte titusener av mennesker ut i gatene til demonstrasjoner under slagordet ”For rettferdige valg!”. Demonstrasjonen i Moskva 24. desember ble den mest tallrike siden begynnelsen av 1990-tallet. Protestene fortsatte utover vinteren og fikk fornyet aktualitet etter presidentvalget i mars, da Putin ble erklært som vinner allerede etter første valgomgang. Meningsmålinger viste at demonstrantene fikk støtte fra fire av ti russere.
Protestene forente ulike politiske krefter: både liberale, nasjonalister og venstresiden. De omfattet særlig middelklassen, og både slagord og plakater var preget av stor kreativitet i kritikken av regimet. En stor del av denne aktiviteten foregikk ikke bare på gatene, men også på nettet. Blogger ble brukt til å dokumentere og diskutere omfanget av valgfusk, Facebook og dens russiske variant Vkontakte ble brukt til å mobilisere folk til møter, og Twitter ble brukt til å koordinere og rapportere fra gatedemonstrasjonene. Enda viktigere: Protestene var så omfattende og ble så synlige på nettet at de også ble omtalt på russiske TV-kanaler som vanligvis prøver å tie opposisjonen i hjel.
Sosiale medier og protestbevegelser verden over
Internasjonalt har det blitt en trend at sosiale protester forsøkes forstått i lys av sosiale mediers betydning. Dette gjaldt opprøret i Iran etter presidentvalget i 2009 (den såkalte Twitter-revolusjonen), opprørene i Nord-Afrika våren og sommeren 2011 (den arabiske våren) og de politiske protestene i Russland vinteren 2011-12. Situasjonen i de tre landene er da også sammenlignbar, om man skal tro Freedom House og deres globale frihetsindeks, som omtaler alle tre land som ”ufrie”. Samtidig er utbredelsen av Internett veldig ulik. Mens cirka halvparten av russerne har regelmessig nettilgang, er det bare 35 prosent av egypterne og 21 prosent av iranerne som bruker Internett regelmessig. Dette betyr altså at potensialet for et nettdrevet politisk opprør er langt større i Russland enn i de to muslimske landene.
Debatten om sosiale mediers rolle under de politiske protestene i Iran og Egypt har gått høyt, særlig blant amerikanske observatører og akademikere. Skillet går mellom Internett-entusiastene, som legger vekt på nettets store potensial som et viktig redskap for politiske protester, og Internett-skeptikerne, som viser til at det kun er et redskap, og at det både kan brukes til å koordinere protester og til å overvåke dem. Entusiastene bruker Facebooks rolle under regimeskiftet i Egypt som støtte for sitt syn. Den mest ekstreme varianten av dette synet ble formulert av Wael Ghonim (forfatter av boka Revolusjon 2.0), Googles markedssjef for Nord-Afrika, som uttalte at dersom man ønsker å frigjøre et samfunn, trenger man bare å utstyre det med Internett. Skeptikerne viser til at Twitters rolle i for eksempel Iran var sterkt overdrevet: Protestene i Iran ble først og fremst tvitret på engelsk – av folk utenfor landet.
De politiske protestene i Russland har utvilsomt blitt mediert på Internett på russisk – og av russere. Under flere av demonstrasjonene vinteren 2011-12 dukket russiske hashtager (emneord) opp på lista over de mest populære hashtagene på Twitter globalt.
Spørsmålene som da melder seg, er: Hva er det som er nytt med den digitale opposisjonen? På hvilken måte skiller den seg ut fra den før-digitale? Og hvordan forholder myndighetene seg til denne nye opposisjonen? En nærmere studie av Aleksej Navalnyj kan hjelpe oss noe på vei.
Opposisjonsbloggeren Aleksej Navalnyj
Navalnyj var en av lederne for protestene etter Duma-valget i 2011. Etter en ulovlig demonstrasjon 5. desember ble han arrestert og måtte tilbringe femten dager i fengsel. Fengslinga vakte store protester både nasjonalt og internasjonalt. Pussy Riot svarte med å arrangere en stunt-konsert utenfor fengslet hvor Navalnyj satt, mens Amnesty International inkluderte ham på sin liste over samvittighetsfanger.
Navalnyj oppnådde berømmelse blant russiske nettbrukere høsten 2010 etter at han vant et fiktivt valg til posten som Moskvas ordfører. Valget hadde blitt arrangert av flere av landets største nettmedier etter at den mangeårige ordføreren Jurij Luzjkov hadde fått sparken av president Medvedev. Navalnyj vant med 45 prosent av de nesten 70 000 stemmene, et osean foran neste kandidat, den liberale Boris Nemtsov, som fikk 12 prosent. Mannen som senere ble utpekt til stillinga, Sergej Sobjanin, fikk knappe tre prosent. Resultatet sier mer om de regimekritiske holdningene blant russiske nettbrukere enn om Navalnyjs reelle popularitet blant russiske velgere. Samtidig vitner det høye antallet stemmer om en stor interesse for hans person.
Grunnlaget for denne overbevisende seieren hadde han lagt med sin blogg på LiveJournal (navalny.livejournal.com), som ble opprettet i april 2006. Bloggen er grunnleggende politisk, og Navalnyj er særlig opptatt av å oppfordre til politisk handling. Bloggens undertittel ”Det endelige slaget mellom det gode og nøytraliteten” vitner om at den apolitiske likegyldigheten har vært en av de mest markante kjennetegnene ved russisk politikk det siste tiåret. Navalnyj er en av dem som har satt seg som mål å gjøre noe med dette.
Aktiviteten på bloggen var stor helt fra første stund, den ble oppdatert minst tre-fire dager i uka, gjerne med flere innlegg hver dag. Det er tydelig at Navalnyjs popularitet øker etter hvert. De første årene fikk han noen titalls kommentarer på hvert blogginnlegg, men etter hvert økte tallet. I september 2008 kommer han på sjuende plass på nettstedet Vedomostis liste over Russlands mest innflytelsesrike politiske og økonomiske blogger.
I bloggen skriver Navalnyj om sine erfaringer som investeringsaktivist, om korrupte politikere og voldelige politimenn. Han har kjøpt enkeltaksjer i store selskaper og bruker minoritetsaksjonærers rett til informasjon og sin juridiske bakgrunn som utgangspunkt for å kaste et kritisk søkelys på deres virksomhet. Dette har særlig gjeldt olje- og gasselskaper som Gazprom og Rosneft, samt store banker. I de tilfellene hvor selskapene, som Gazprom, nekter å utlevere denne informasjonen, tar han saken til rettsapparatet. Disse opplysningene bruker han så for å avsløre korrupsjon og utpressing i selskapenes forretningsvirksomhet. All denne virksomheten blir behørig dokumentert på Navalnyjs blogg. Disse blogginnleggene har etter hvert også fått plass som en egen spalte i den russiske utgaven av Forbes.
I august 2010 kunne han for eksempel fortelle om hvordan han hadde tvunget ledelsen i oljeselskapet Rosneft til å framvise protokollen fra sine styremøter. Det hele hadde startet med en kampanje hvor Navalnyj hadde bedt ulike selskaper om å framvise styreprotokollene. Ledelsen for det statseide Rosneft hadde nektet kategorisk, og Navalnyj trakk dem for retten. Rosneft prøvde i det lengste å trekke ut saken med argumenter om at protokollen inneholdt statshemmeligheter, men måtte til slutt gi tapt i møtet med domstolen. I mai 2012 forteller han på bloggen sin om hvordan han hadde brukt opplysninger fra styreprotokollen til å avsløre korrupsjon i forbindelse med en avtale med kinesiske myndigheter.
Bloggen blir markant mer populær i løpet av 2010. Nå får han regelmessig mange hundre kommentarer til hvert blogginnlegg, ofte kommer tallet opp i flere tusen. Det er også i 2010 at han etablerer Rospil, et nettprosjekt for å avsløre korrupsjon i forbindelse med offentlige innkjøp. Her kan man sende inn tips om tilfeller av korrupsjon. Et knippe økonomer og jurister vurderer opplysningene og sender klager til det statlige organet for bekjempelse av korrupsjon. Prosjektet er i utgangspunktet basert på frivillig arbeid, men i tillegg bruker Navalnyj Rospil til å be om donasjoner. Han ser for seg at man på sikt vil få behov for tre-fire fast ansatte i prosjektet. Det er altså en kombinasjon av dugnad (crowdsourcing) og pengeinnsamling (crowdfunding). Resultatene etter knappe to år viser at prosjektet har vært en stor suksess. Man har klart å samle inn mer enn 8 millioner rubler (omlag 1,5 millioner norske kroner), og prosjektet har seks ansatte. I 93 av sakene har Rospils representanter fått medhold i sine anklager om korrupsjon. Disse sakene tilsvarer et beløp på 40 milliarder russiske rubler.
Prosjektet har tydeligvis også gitt mersmak. Navalnyj har også etablert beslektede nettsteder til bekjempelse av dårlige veier (Rosjama) og valgfusk (Rosvybory). Én side er etablert for å samle inn penger til de som har blitt arrestert i forbindelse med massedemonstrasjonene det siste året (Rosuznik), og en annen gir tilgang til politisk informasjon som kan brukes til lokale kampanjer (Rosagit).
Navalnyjs politiske ambisjoner
Med disse nettstedene har Navalnyj med all tydelighet vist sine politiske ambisjoner og samtidig utforsket mulighetene for dugnad og pengeinnsamling blant russiske nettbrukere. Han har også sett potensialet i nettet som pådriver for slik aktivisme. Den russiske medieviteren Vera Zvereva er enig. I bokaSetevye razgovory: kul’turnye kommunikatsii v Runete (”Nettsamtaler: Kulturell kommunikasjon på Runet”) fra 2012, som handler om russernes bruk av sosiale medier, påpeker hun at nettet har spilt en stor rolle i et land som har manglet et velutviklet sivilt samfunn. Ulike sosiale medier har for eksempel vært svært viktig for dugnader i forbindelse med naturkatastrofer, som de store skogbrannene i sentrale deler av Russland sommeren 2010 og oversvømmelsen i det sørlige Russland sommeren 2012.
Men Navalnyj har fortsatt sin utforsking av nettets muligheter. Hva skal jeg med Twitter? spurte han sine blogglesere i januar 2010. En bekjent hadde fortalt ham at dette nye sosiale mediet var i ferd med å bli et passende redskap for å styrte folkefiendtlige regimer over hele verden. Men, spør Navalnyj sine brukere, hvordan funker det? Hvor er knappen for å styrte folkefiendtlige regimer? Diskusjonen består av 100 kommentarer, og deltakerne i diskusjonen avslører en grunnleggende skepsis til Twitter: Folk skriver bare om den siste kaffekoppen de har drukket, eller at de lufter hunden. Flere er dessuten inne på nettskeptikernes argument om at sosiale mediers rolle i protestene mot autoritære regimer har vært overdrevet.
På et eller annet tidspunkt må Navalnyj likevel ha blitt overbevist om mediets verdi, for vel to år senere er han en av Russlands mest leste tvitrere med nesten 300 000 følgere og over 25 000 meldinger på samvittigheten. Dette har ikke gått på bekostning av blogginga, men blitt et eget medium for politiske ytringer. Navalnyj bruker Twitter til spontane, ofte sarkastiske reaksjoner på ting han har lest eller sett på TV. I tillegg har han også brukt Twitter aktivt i forbindelse med de mange demonstrasjonene det siste året, ikke minst som et redskap til å mobilisere folk til å delta.
Navalnyjs retorikk er altså sarkastisk og direkte. I februar 2011 omtalte han sitt forhold til regjeringspartiet Enhetlig Russland på følgende måte: ”Jeg har et svært dårlig forhold til Enhetlig Russland. Partiet Enhetlig Russland er et korrupt parti, det er et parti av svindlere og tyver.” Avslutningsfrasen – Partiet av svindlere og tyver – ble en umiddelbar hit, særlig ettersom flere av partiets medlemmer stevnet Navalnyj for retten. Navalnyj svarte med en spørreundersøkelse på sin blogg hvor han ganske enkelt spurte: Er Enhetlig Russland et parti av tyver og svindlere? Resultatet var overbevisende – 96,6 prosent av de nesten 40 000 svarene sa seg enig i Navalnyjs karakteristikk. Saken mot Navalnyj ble avvist i rettsapparatet, og frasen har blitt et fast uttrykk for misnøye med president Putin og statsminister Medvedevs parti.
Putins digitale hodepine
Navalnyjs tilstedeværelse på nettet har utviklet seg siden midt på 00-tallet, og med en særlig intensitet de siste to-tre årene. Det har resultert i mange ulike prosjekter, som fra 2009 ble forent på Navalnyjs hjemmeside navalny.ru. Dette viste seg etter hvert å være en god idé. Sommeren 2011 ble LiveJournal utsatt for DDOS-angrep, som resulterte i at mange blogger var utilgjengelige i lange perioder. Navalnyj kunne da fortsette å kommunisere med sine lesere via hjemmesiden. Den ble i 2010 kåret til årets beste politiske hjemmeside på Runet.
Hjemmesiden lenker også til et prosjekt på YouTube som Navalnyj ikke selv har initiert, men hvor han er en av hovedpersonene. YouTube-dokumentaren Srok (”Perioden”) følger bevegelsene til de mest synlige opposisjonslederne, som Navalnyj selv, venstreradikaleren Sergej Udaltsov, liberale Ilja Jasjin og TV-journalisten Ksenja Sobtsjak. Dokumentaren oppdateres nesten daglig og består per i dag av mer enn 1000 korte episoder hvor opposisjonens ledere diskuterer dagsaktuelle politiske spørsmål.
Aleksej Navalnyj er i dag Russlands viktigste opposisjonspolitiker. Det har han blitt fordi han har brukt Internett til å gjøre det opposisjonspolitikere tidligere gjorde utenfor nettet: påvise korrupsjon, kritisere maktmisbruk fra myndighetene og mobilisere folk til gatedemonstrasjoner.
Han har ingen spesiell kompetanse på digital teknologi eller sosiale medier, men har plukket opp gode råd fra sine omgivelser og brukt disse mediene som redskaper for sitt opposisjonelle virke. Det var mange som blogget og tvitret før Navalnyj i Russland, og nettstedet hans ble til som et resultat av at han bet på et billig salgstriks. Men Navalnyj har ved hjelp av sin juridiske kompetanse og sine retoriske ferdigheter brukt nettet som en plattform for å nå ut til de russerne som er misfornøyde med Kremls politikk.
Veien til reell innflytelse på Russlands politiske institusjoner er fremdeles lang. I mellomtida skaper Navalnyj og resten av opposisjonen sine egne representative organer. Deres siste initiativ er å etablere opposisjonens ”koordinasjonsråd”. Rådet skal bestå av representanter valgt av alle russere som måtte ønske å delta. Valget foregår elektronisk etter at kandidatene har fått muligheten til å presentere sine programmer på den uavhengige TV-kanalen Dozjd. Hensikten er å skape et organ som kan koordinere opposisjonens aktiviteter. Dette er et steg videre fra det virtuelle ordfører-valget Navalnyj vant i 2010, og viser hvordan den russiske opposisjonen har tatt steget fullt og helt over i den digitale virkeligheten.
TV er fremdeles russernes viktigste nyhetskilde, men Internett er i ferd med å få en stadig større betydning. Så langt har Putin kunnet stole på at lydige TV-kanaler gir ham kontroll over den politiske diskursen i Russland, men en mer differensiert mediesituasjon vil komplisere dette bildet. Erfaringene fra diskusjonen mellom nettentusiaster og nettskeptikere i kjølvannet av den arabiske våren viser at man skal være forsiktig med å spå hvilken betydning Internett vil ha for den politiske utviklinga. Erfaringer fra nyere russisk historie gir grunn til å frykte at nettet også kan bli brukt til overvåking og forfølgelse av opposisjonelle. Samtidig er nettet mye vanskeligere å kontrollere enn tradisjonelle massemedier. Eksemplet Navalnyj vitner om at den russiske opposisjonen er kreativ og ikke nøler med å ta i bruk de mulighetene nettet byr på. I denne utviklinga har Putin og hans regjering så langt vært på hælene.
I likhet med Navalnyj ble også Pussy Riot et fenomen som et resultat av en velutviklet nettstrategi – videoer av deres performancer ble spredt og kommentert via en egen blogg og YouTube-kanal. Fengslinga av to av gruppas medlemmer kan forstås som et tydelig signal til den politiske opposisjonen i Russland. Det er grenser for hvor kritisk man kan være mot Putin, og disse grensene gjelder også for nettbaserte prosjekter. Navalnyjs prosjekter har allerede skaffet ham mange fiender i landets politiske ledelse, både fordi han avslører korrupsjon, og fordi han har så tydelige politiske ambisjoner på egne vegne. Samtidig har Navalnyj tida med seg, nettets utbredelse og innflytelse i det russiske samfunnet vokser. Vil han få muligheten til å fortsette sin kamp, eller vil han lide samme skjebne som Pussy Riot og Mikhail Khodorkovskij?
