Det er det ikke så lett å svare på, men gjennomgående er ønsket om å være trofast mot forfatterens stemme og argumentasjonsmåte i hvert fall mer avgjørende enn tanken på å få oversettelsen til å virke flytende og lettfattelig. Søren Kierkegaard (1813-55) bestrebet seg nå engang ikke på å være noen lettfattelig forfatter, og da ville det være å svikte leseren å la ham fremstå som dette på norsk, om det i det hele tatt skulle være mulig.
En annen tid
Stilen og ordforrådet i verkene lar seg heller ikke uten videre overføre til vår tids norske stilidealer. Det er skrevet i en annen tid enn vår, og verkene er uløselig forankret i denne tiden. Denne forankringen stiller så vel oversetter som leser overfor en rekke utfordringer.
Én ting er alle de tidsegne ordene for samfunnsmessige funksjoner, handel og vandel, transport og administrasjon. Valget står mellom på den ene siden omtrentligheter og tilnærminger og på den andre siden annektering av ordene, noe som gir større presisjon så lenge de nødvendige forklaringer angis. Den siste strategien er den jeg har valgt, forklaringer er angitt i noter bak i boken. I oversettelsen av et verk som Frygt og Bæven, for eksempel, får Kierkegaard dermed komme med sine finter om “markører” og “repetenter” og “ekstraskrivere”, vi holder oss dermed i tiden, Kierkegaards “troens ridder” samme sted ser ut som en “rodemester” og sammenlignes med en “spekkhøker”, her som i originalen. Den viten som samtidens lesere hadde om disse samfunnsfunksjonene, suppleres kortfattet i opplysningene bak i boken.
Det andre er at Kierkegaard kunne forvente en rekke ting av sin samtids potensielle lesere som ingen kan forvente av dagens. Kierkegaard kan sitere Descartes på latin (og kalle ham Cartesius) og Shakespeare på tysk (engelsk var det få som leste), han kan angi greske filosofiske begreper eller egenproduserte blødmer på gresk, med gresk alfabet, (τελος resp. συμπαϱανεϰϱωμενοι (1)), spekke teksten med latinske og tyske uttrykk, ja slå vitser om hebraisk grammatikk, uten at leserne den gang behøvde å falle av lasset. Vår tids lesere har ikke de samme forutsetningene. Men dagens leser har også krav på å få se sporene av det språklige mangfoldet Kierkegaard opererte innenfor. Kortere fremmedspråklige innslag, en sjelden gang også lengre, blir derfor beholdt i oversettelsene, igjen med forklaringer i opplysningene bak. (I Enten – Eller. Første Deel siteres det hele sider fra greske komedier på gresk med gresk alfabet, da lar jeg det stå til med gresk i oversettelsen også, det er liksom en del av verkets substans.)
Nær beslektet med forrige punkt er den kulturelle ballast Kierkegaard kunne forutsette hos sine lesere. Det dannede borgerskap i København kjente sin Bibel, både Det gamle og Det nye testamente, inngående, fra skolen, fra prekenene de hørte på sine jevnlige kirkebesøk og fra andaktsbøker av mange slag. De som Kierkegaard ønsket seg som lesere, kjente også antikkens klassikere. Kierkegaard øser flittig av begge disse kildene, ofte bare med lette hentydninger. Oversetteren må følge teksten, men vår tids leser får igjen støtte i opplysningene bak i boken.
Forfatterens stemme
Men så var det dette med forfatterens stemme, hvordan nærmer vi oss den? Gjennom stilen. I de fleste av Kierkegaards verker er det flere stemmer, som kan være svært forskjellige, som for eksempel de fiktive forfatterne av hver sin del av Enten – Eller, estetikeren A og etikeren B, samt Johannes Forføreren (med den berømte dagboken) og pastoren på den jyske hede i den avsluttende prekenen – eller mylderet av stemmer i Stadier paa Livets Vei, med de fem talerne i “In Vino Veritas”, assessor Wilhelm med sitt forsvar for ekteskapet, den dypt fortvilte dagbokskriveren i “Skyldig – Ikke-Skyldig?” og hans filosofisk-religiøse kommentator Frater Taciturnus, for å nevne de fleste. Andre steder, som i Frygt og Bæven, er det i hvert fall mange stilarter, mange ulike toner, fra den arrig-ironiske, nærmest avskrekkende tonen i forordet, den gammeltestamentlige, patriarkalske i de fire parafrasene av Bibelens fortelling om Abrahams vilje til å ofre Isak på Moriafjellet, den helteepiske i lovtalen til Abraham, til den intenst analytiske og argumenterende i Problemata-delen. Hver stemme og hver stilart må føres over til norsk med sine særpreg og egenheter bevart, det er en selvsagt plikt overfor forfatter like mye som leser.
Stil og tone kan lyde som luftige begreper, men i oversetterens verksted fortoner de seg ofte som håndgripelige og forholdsvis lett identifiserbare størrelser. De forskjellige variantene røper seg i form av setningsomfang – få eller mange sidestilte og underordnede setninger, og i form av gjentagelsesmønstre – hyppige eller mindre hyppige strukturerende gjentagelser, i tette bølger eller med lengre bølgeslag. Og de røper seg i form av ordvalg, valg av ord som tilhører ulike språklige registre.
Når man betrakter problemet på denne måten, er det opplagt at forfatteren på forhånd har gjort mesteparten av jobben, oversetterens oppgave er å følge i dennes spor – så langt norsken bærer, selvfølgelig – ikke norsk i sin alminnelighet, men norsk innenfor hvert enkelt spesifikt register. Her fra Enten – Eller, Første deel, ”Den ulykkeligste”:
«Ja hvis der var et Menneske, der ikke kunde døe, hvis det er sandt, hvad Sagnet fortæller om hiin evige Jøde, hvorledes skulde vi tage i Betænkning at erklære ham for den Ulykkeligste? […] Men saaledes er det ikke, Døden er den fælleds Lykke for alle Mennesker, og forsaavidt som derfor den Ulykkeligste ikke |203er funden, da maa han være at søge indenfor denne Begrændsning.» (original)
«Ja hvis det var et menneske som ikke kunne dø, hvis det er sant det sagnet forteller om den evige jøde, hvordan skulle vi betenke oss på å erklære ham for den ulykkeligste? […]Men slik er det ikke, døden er den felles lykke for alle mennesker, og for så vidt som den ulykkeligste derfor ikke er funnet, da må han være å søke innenfor denne begrensning.» (oversettelse)
En årle morgen
For Frygt og Bævens del innebærer dette at vi kan tillate oss å bruke formuleringen “Det var en årle morgen, Abraham sto tidlig opp …” som gjentatt opptakt i de fire gammeltestamentlig-patriarkalske parafrasene av bibelfortellingen, selv om ordet “årle” så avgjort er å regne som arkaisk på norsk i dag. Teksten ligger her i et register som innbyr til det, og ordet “årle” var da også det som ble brukt på dette stedet i den første egentlig norske bibeloversettelsen, Bibelen eller Den hellige Skrift, Ny Oversættelse, Kristiania 1904. Vi må også kunne snakke om at “Gud fristet Abraham”, selv om denne bruken av “friste” ikke lenger regnes som gyldig i norsk. Dette ikke minst fordi Kierkegaard drøfter den derav følgende dobbeltbetydningen av ordet, og også fordi det faktisk er dette ordet som brukes på dette stedet i nevnte norske bibeloversettelse. Og vi behøver ikke være redde for å bli anklaget for overdreven arkaisering, for den danske oversettelsen Kierkegaard selv benytter, er fra 1740.
På samme måte kan vi argumentere for bruken av ganske spesielle og ikke mye brukte filosofiske begreper i Frater Taciturnus’ tekst i Stadier paa Livets Vei, i Philosophiske Smuler eller i Begrebet Angest. Tekstens register er her Kierkegaards måte å filosofere på, som knytter an til to tradisjoner, på den ene siden den klassisk greske og på den andre siden tidens hegelianisme, som han ikke så sjelden forholder seg ironisk til. Dette registeret sanksjonerer begrepsbruk så vel som argumentasjonsform og, tett knyttet til dette, setningsbygning, i original så vel som i oversettelse. I oversettelsen unngår vi derfor omskrivning av uttrykk som “gåen-forbi”, “frihetens visen-seg-for-seg-selv”, “den blotte forsvinnen” og lignende.
Men når dette er sagt, må det understrekes at det jeg som oversetter først og fremst har for øye, er å gi Kierkegaards verker en moderne norsk språkdrakt, om enn med flere språklige virkemidler i bruk enn man vanligvis ser, ja vel; men ingenting skal lyde gebrokkent, idiomatisk norsk er det selvsagte målet hele veien, det har leseren krav på når hun åpner en oversettelse til norsk.
Noter:
(1) τελος (télos), mål, formål, hensikt; συμπαϱανεϰϱωμενοι (symparanekrōménoi), medavdøde
