Historien er som følger: Den norske sosiologen Geir Angell Øygarden, bosatt i Stockholm, får tidlig i 2003 høre at en gruppe levende skjold er på vei til Bagdad. Krigstrommene buldrer, amerikanerne forbereder seg på invasjon, og propagandaapparatet jobber på spreng for å markedsføre krigen. En broket ansamling fredsaktivister er samtidig på vei gjennom Europa, destinasjon Bagdad, for å beskytte viktig sivil infrastruktur med sine egne liv. Angell Øygarden får en idé, og han er ikke av typen som synes at det trekker ned at ideen tilfeldigvis er farlig og ekstremt krevende. Han skaffer seg noen vaksiner, forlater kjæresten og universitetsjobben i Stockholm (instituttet nekter å stille seg bak feltarbeidet, det finnes ingen forsikringsordninger for sosiologer på feil side av fronten). Så reiser han til Istanbul for å koble seg på fredsaktivistene og deres busskonvoi. Ikke fordi han tror på deres sak, men fordi han vil studere dem undercover og skrive boka om dem som gruppe – og om Irak-krigen.
I motsetning til de fleste av de opprinnelige levende skjoldene, står Angell Øygarden løpet ut. Og han gjør mer enn det. Mot slutten av bombingen, før bakketropper inntar Bagdad, er han og et par andre fredsaktivister med på å forsvare et av byens viktigste vannverk mot plyndring – med en kalasjnikov. Når US Marines ankommer byen, reiser de siste av de levende skjoldene hjem, inkludert de Angell Øygarden har tilbrakt flere uker sammen med på vannverket Sabanissan.
”Angel”, som de kaller ham, reiser ikke. Isteden flytter han inn sammen med US Marines for å studere og intervjue dem. Han spiller med åpne kort og blir en slags maskot for marinekorpset Lima-kompani, syvende regiment i tredje bataljon, første divisjon. Angell Øygarden ”forlenger krigen med nye kilder”, og får studert den fra nok en side. Kontrasten mellom de uorganiserte, individualistiske, selvopptatte og ofte opportunistiske fredsaktivistene og marinekorpset er ekstrem. Angell Øygarden får størst respekt for marinekorpset, en disiplinert drapsmaskin av en organisasjon, der alle kjenner sin plass og individet ikke betyr noe i forhold til gruppa, men som også viser langt mer omsorg for hverandre enn aktivistene gjør.
More is more
Historien om Angell Øygardens usannsynlige opphold i Bagdad før, under og etter bombingen ble altså utgitt i fjor. Med noen hederlige unntak ble boka oversett, og jeg har ennå til gode å se forfatteren intervjuet. Det er lett å skjønne hvorfor. Hendelsene boka omhandler, går åtte år tilbake i tid. Angell Øygarden er lite kjent her i landet; han har tidligere bare publisert avhandlingen Den brukne neses estetikk. En bok om boksing (Solum Forlag 2001). Mange vil kjenne ham som Karl Ove Knausgårds fortrolige samtalepartner i Min kamp-serien. Boka har dessuten, med sine 1133 tettskrevne sider, et temmelig monstrøst format. At den ikke er 600 sider lengre, skyldes for øvrig at Knausgård, som er både redaktør og utgiver på forlaget Pelikanen, overtalte Angell Øygarden til å kutte. Knausgård som tekstbrems!
Angell Øygarden er for øvrig allerede blitt kalt ”sakprosaens Knausgård” i en god og begeistret anmeldelse av Jan Askelund i Stavanger Aftenblad. Men siden Angell Øygarden hadde holdt på i mange år før hans nærmeste leser, altså Knausgård, gikk løs på Min kamp-prosjektet, er det snarere Knausgård som er skjønnlitteraturens Angell Øygarden. Mange har brukt mye energi på å avdekke Knausgårds inspirasjonskilder, de har lett i mange land og gjennom flere epoker. Det heteste tipset er altså en gammel kompis fra Arendal.
Første gang jeg begynte å lese Angell Øygardens bok, irriterte den meg. Om han beundrer disiplinen i marinekorpset, viser han som forfatter lite av samme egenskap – tenkte jeg. Mannen har druknet en fantastisk historie i laviner av ord og sløst som en full sjømann med sitt unike materiale – trodde jeg.
Etter å ha møtt Angell Øygarden på Bjørnson-festivalen i Molde – han framsto som en dedikert, intens person som oser av intelligens og litterær ballast, kombinert med en rastløs, for ikke å si hjemløs, energi og med en våken, vaktsom og obsternasig glød i blikket – tok jeg Bagdad Indigo ut fra langtidsparkeringen i bokhylla. Denne gangen ville jeg forsøke å forstå boka på dens egne premisser, uten å la egne fordommer (i hermeneutisk, ikke folkelig, forstand) farge lesningen for mye. Slik kom jeg på innsiden av det som er et meget ambisiøst verk. Det jeg trodde var mangel på metode eller disiplin, viste seg å være selve metoden. Der en nyhetsreporter kondenserer dramatiske begivenheter gjennom 24 timer til et halvt minutt, gir Angell Øygarden begivenhetene deres 24 timer tilbake.
Brick in the Wall-raff
Når Angell Øygarden ankommer Istanbul, er den internasjonale ”brigaden” av levende skjold allerede rammet av organisatorisk og psykologisk kaos. En av bussene i konvoien har brutt sammen, og mange er blitt uvenner for livet. En karismatisk og egenrådig leder ved navn Ken O’Keefe, med bakgrunn i Sea Shepherd, er saueflokkens myndige hyrde. Etter hvert blir han en karakter i Angell Øygardens bok, i likhet med et par dusin andre.
Gjennom hele boka – mellom Angell Øygardens egne analyser, lesninger, betraktninger og opplevelser, adskilt med mange hundre (over tusen?) mellomtitler – presenteres korte og lange intervjuer og samtaler med deltagerne, ordrett gjengitt. Ved hjelp av diktafon tar han opp det jeg tipper er nærmere hundre intervjuer, på minikassetter. Alle som har holdt på med denne teknologien vet at den er ustabil, upraktisk og ekstremt arbeidskrevende – ikke minst når man skal bearbeide resultatene. Mot slutten av oppholdet er disse opptakene Angell Øygardens mest verdifulle eiendeler, som stadig mer nervøse (men alltid korrekte) irakiske politimenn eller soldater fort kunne konfiskert. Det er lett å se ham for seg, fartende rundt i en taxi i Bagdad, med et digert magebelte hvis innhold skal sprenge fredsbevegelsen fra innsiden, og der amerikanske soldater i teorien kunne tatt ham for en selvmordsbomber.
På veien mot Bagdad er det om lag like mange som deltar for å dokumentere historien til de levende skjoldene, som levende skjold. I Angell Øygardens bok brettes alle ut med fullt navn og blir beskrevet med befriende liten grad av diskresjon – også opportunistene og de pr-kåte fredsjålebukkene.
Dette grepet fungerer godt. Angell Øygarden veksler mellom forakt og respekt etter et gjenkjennelig og troverdig mønster. Han er hard og skarp, og beveger seg ofte inn i et etisk grenseland hva angår personvern og folks rett til beskyttelse mot seg selv – ikke minst siden Angell Øygarden ikke spiller med åpne kort. Folk rundt ham tror han studerer dem som sosiolog – bortsett fra de som mener han må være en amerikansk agent. Ikke mange skjønner at han er ute etter å kle dem nakne.
I krigens laboratorium
Angell Øygardens metode er å stikke båndopptakeren i ansiktet på folk idet de er i ferd med å bryte sammen. Han ser krigen som ”et sosialt trykkammer, et laboratorium, et destillasjonsapparat til å presse essensen ut av eksistensen”. Angell Øygarden mener mennesker viser sitt egentlige jeg renere og klarere enn noen gang ellers når de er presset til ytterpunktet. ”Mennesker under press forandrer ikke karakter. Nei, tilsynelatende blir de bare mer av samme sort. De er seg selv, men mer enn nok, skulle man kunne si. Ja, som om de utligner trykket fra utsiden gjennom å blåse seg opp fra innsiden.”
Dette er den underliggende psykologiske teorien som får Angell Øygarden til å oppsøke ekstreme situasjoner og miljøer. Er den riktig? Kanskje, i mange tilfeller. Men den har også svakheter. Hvem har ikke opplevd at rolleforventningene snus på hodet i kritiske situasjoner? At de man trodde ville ta ledelsen og opptre rasjonelt, behersket og handlekraftig i kritiske situasjoner – fordi det er slik vi har lært oss å tro at de ”er” – friker ut og blir ubrukelige? Mens de som vanligvis framstår som passive og engstelige, under press viser helt nye og uventede egenskaper?
Dette finnes det jo høyde for hos Angell Øygarden. Men hans teori må nesten tolkes slik at de som i normalsituasjoner framstår som stabile ledertyper, ”egentlig” ikke er det om de svikter i ekstremsituasjoner. Og motsatt: De som vanligvis skygger unna denne typen ansvar, viser sitt ”sanne” jeg when the going gets tough. ”Tesen i denne boka er at man ikke vet noe om et menneske før man har sett det under press,” skriver han.
Slik er det ikke. Hvordan noen opptrer i en ytterst presset situasjon, avslører ikke en dypere og mer egentlig sannhet om hvem de er. Det viser kun hvordan de reagerer i ekstreme situasjoner – om de da noensinne havner i slike.
På samme måte som ekstreme høytrykk eller lavtrykk ikke er de eneste interessante værtypene, og heller ikke sier den egentlige sannheten om alt annet vær, er folks reaksjonsmønster i ekstremt pressede situasjoner ikke et sosialt barometer som avslører deres essens og kjerne. Teorien er romantisk og kan kanskje ha en viss praktisk interesse innenfor en militær ramme, der det er viktig å vite hvordan folk reagerer når de er i livsfare. Er de ”fight” eller ”flight” av instinkt? Vil de lede sine soldater gjennom ildstormen og dermed redde deres liv ved å utslette fienden mer effektivt enn fienden kan utslette dem?
Heldigvis er dette ikke egenskaper vi skandinaver trenger i det daglige, om noen gang overhodet. Derfor er de heller ikke de viktigste eller mest interessante. Og dessuten sier de lite om en persons essens, siden folk kan trenes opp til å takle det meste, inkludert å opptre kaldt og rasjonelt mens kulene suser rundt dem. Angell Øygarden vet utmerket godt dette, for ingen norsk forfatter har noen gang satt seg bedre inn i treningsopplegget til det amerikanske marinekorpset.
At Angell Øygarden selv har praktisk nytte av å finne et konkret svar på det for lengst utdaterte spørsmålet om hvem man ville hatt med seg i skyttergraven, er en annen sak. Men det er også påfallende at Angell Øygarden og flere andre med stor grad av presisjon kan forutsi hvem som kommer til å bli værende og ikke, lenge før situasjonen tilspisser seg. Altså vet man på forhånd det Angell Øygarden hevder man bare kan finne ut i krigens laboratorium, noe som undergraver teorien ytterligere.
Om jeg noen gang måtte foreta en slik skyttergravsutvelgelse, noe jeg regner for omtrent like sannsynlig som at det bryter ut krig mellom Sverige og Norge, er jeg usikker på om jeg hadde valgt Angell Øygarden. Han er modig, smart og full av kunnskap. Men han er også en ekstrem individualist og illojal overfor alt annet enn sitt eget prosjekt. Kanskje vi begge hadde blitt krigshelter, ikke av kjærlighet til fedrelandet, men for å hjelpe til med å høyne kvaliteten på skrivematerialet – og kanskje for å framstå i et mer fordelaktig lys i den andres bok.
På kynismens vinger
Angell Øygarden er som nevnt temmelig nådeløs mot mange av de levende skjoldene, eller ”informantene mine”, som han ofte kaller dem. Som organisasjon står de til stryk. Samtidig har han et dynamisk forhold til skjoldene som enkeltindivider, også de som går ham på nervene (og vice versa). Utover i boka, når han lærer dem å kjenne, stiger respekten for den harde kjerne. Vennskap oppstår, og i likhet med mange av de andre aktivistene forelsker Angell Øygarden seg. Den mystiske Yukiko – japanerne vinner nok den nasjonale karaktertevlingen – framstår som en eterisk, svakt utenomjordisk figur, og beveger seg som en hvitkledd due rundt i Bagdad, også når byen bombes (det skjer stort sett om natten). Hun tror faktisk skjoldene vil kunne stanse den amerikanske invasjonen. Det gjør ikke den halvt psykotiske Robin, en legendarisk rocker med bestevenner i The Clash og et formidabelt rusproblem – Bagdad i krig blir en avrusningsklinikk for den britiske heroinisten.
Benytter man Angell Øygardens metode, er det ingen vei utenom: Man må også holde dommedag over seg selv. Hvis ikke blir man bare en arrogant tilskuer som tror leseren automatisk vil dele ens blikk og vurderinger. Forfatteren må vise noen av sine egne svakheter, og med en viss grad av oppriktighet. Hvis ikke kommer leseren til å trekke på skuldrene og klappe boka sammen.
Dette er naturligvis Angell Øygarden – som i høyeste grad er en deltagende observatør, og som i kraft av å være levende skjold jevnlig intervjues i norske og internasjonale media – mer enn smart nok til å innse. Han jobber hardt med å framstå som usympatisk, for slik å oppnå større grad av sympati hos leseren. Noen ganger tar han litt hardt i, slik at jeg mistenker ham for å innta en rampete positur. Leseren skjønner tidlig at han er en einstøing som ikke tror på aktivistenes sak. Men har han virkelig aldri brydd seg om andre enn seg selv? Har han aldri følt seg mer begeistret og fri enn sammen med marinekorpset?
Når han hemningsløst dyrker det maskuline fellesskapet blant soldatene og uttrykker sin fryd over å få delta, kan man få mistanker om at det stikker noe annet under. Kanskje Angell Øygarden feirer at han endelig har rømt fra folk som den radikale feministen Eva Lundgren og andre svenske sosiologikollegaer, og benytter anledningen til å vise dem fingeren, sittende på et pansret personellkjøretøy sammen med sine nye lekekamerater i US Marines, mens han overøses av blomster på vei ned en hovedgate i den nylig erobrede byen Bagdad?
Angell Øygarden ønsker å skrive en amoralsk bok. Bakgrunnen for dette finnes i hans poetikk, pluss i nok en psykologisk teori jeg finner tvilsom. Han synes å tro at gode mennesker ikke kan bli gode forfattere, siden deres moral skaper bindinger som i verste fall støtter opp under etablerte moralske grunnverdier. At de beste er de riktig slemme og hensynsløse. Han overser at a- eller umoral kan være like bindende, mønsterskapende og forutsigbart som moral. Journalistene, soldatene og aktivistene er uansett langt mindre frie enn Angell Øygarden. Han har i motsetning til disse ingen synlig moralsk grunn til å oppholde seg i Bagdad. Han tilhører ingen gruppe, er kun forpliktet overfor sitt eget verk og kan ”si det som det er”.
Angell Øygardens eksplisitte dyrking av outsiderposisjonen viser en grunnleggende romantisk innstilling. Men romantikeren er selvsagt en moralsk, ja en erkesentimental skikkelse. Det ville være en stor overdrivelse å kalle Angell Øygarden for en sentimental romantiker, og jeg mistenker at få ting ville kunne provosere ham mer. Likevel smittes han, nettopp gjennom sin overivrige avstandtagen til en slik posisjon.
Heldigvis lykkes aldri Angell Øygarden med å bli sakprosaens Jean Genet. Han frigjør seg ofte fra ”genetikken” og tar seg råd til å spille på et større følelsesregister. Om Angell Øygarden virkelig ønsket å framstå som en dårlig person eller å dyrke fornedrelsen og forakten, hadde han brydd seg mindre når mange, inkludert norske journalister, tror han er det norske levende skjoldet som er dømt for pedofili.
Angell Øygarden gjennomgår også en personlig utvikling i løpet av boka. Han er mer kynisk og ensidig i starten enn ved reisens slutt. Om dette reflekterer hans personlige utvikling gjennom de syv årene han brukte på å skrive boka, eller om det er et bevisst litterært grep i dannelsesromantradisjonen, er jeg faktisk ikke sikker på.
En dans på gloser
Det er meg bekjent ikke skrevet en bok som ligner på norsk – med et mulig unntak for Espen Søbyes Scharffenberg-biografi og ”arkivstudie” En mann fra forgagne århundrer (Forlaget Oktober 2010). De mange tusen skjøtene og fugene som vanligvis er glattet over og usynliggjort, blottlegges i begge verk, med det formål, slik jeg tolker det, å komme ut av den strømlinjeformede fortellingens forventede dramaturgi og fram til et sannere eller mer ekte punkt bortenfor der igjen.
Søbyes bok er på 939 sider, altså to hundre sider mindre enn Angell Øygardens. Men det er ikke utelukkende en metodologisk heroisme som får Angell Øygarden til å skrive så langt. Han har et problem med å kutte, og det er ikke mindre enn Knausgårds. For meg ble dette spesielt påtagelig i noen av bokas lange akademiske essays, om krig eller om å drepe. På sitt verste bedriver Angell Øygarden noe som minner om namedropping. Det er som han ikke holder ut tanken på at vi skal mistenke ham for ikke å ha lest alt. Eller hva skal man si om en forfatter som i løpet av noen ganske få sider greier å henvise til de Staël, DeLillo, Kapuscinski, Conrad, Ibsen, Nietzsche, Fowles, Weininger, Jesus, Sokrates, Netanyahu, Halvdan Koht, Curt Braüer, Latour, Orwell, Capa, Aarnes, Heidegger, Lévinas, Bloom, Papa Doc, Koestler, Hamsun og von Trier?
Angell Øygardens lesninger er ikke svake, de inneholder tvert om mange skarpe observasjoner. Men det blir for mye. Dessuten får man inntrykk av at Angell Øygarden har forsøkt, men ikke helt greid, å vaske av seg sin akademiske fortid. Angell Øygarden er mer enn flink nok når han er seg selv. Om han i tillegg skal vise oss at han er skoleflink, blir det for mye. Det sagt, boka har mange språklige nivåer og veksler formmessig mellom essay, intervju, avhandling, memoar, journalistikk, reiseskildring og det rent lyriske.
I noen partier bremses drivet kraftig, uten at man kompenseres som leser (til slutt nærmest tryglet jeg de amerikanske bakkestyrkene om endelig å innta Bagdad). Da kan man bli sittende og lure på hva man hadde gått glipp av om partiet hadde blitt strøket – for eksempel noen av intervjuene med skjoldene, som ofte blir for like. Inntrykket av at boka kunne trengt enda en stuss hos frisør Knausgård, svekkes ikke av at Angell Øygarden er en mester med onelinere, paradokser, similier, smarte ordspill, skjulte sitater, sarkasmer, bevisst bruk av blødmer, og så videre. Boka er full av slike, men de kan være litt for lette å overse i kaskadene av ord. Det blir nesten feil å trekke fram bare en slik oneliner, men ganske tidlig omtaler Angell Øygarden de levende skjoldene slik: ”Deres eneste talent er å være i live, slik at de kan dø.”
Bagdad Indigo er sannsynligvis en klassiker. En knirkete, eksentrisk og til tider frustrerende bok, men like fullt en klassiker, som på mange måter rydder sin egen vei gjennom landskapet. For en gangs skyld passer det forslitte uttrykket ”overflødighetshorn”. Et av mange viktige tema den omhandler, er medienes iscenesettelse av krigen. Angell Øygarden blottlegger journalistenes arbeidsmodus i Bagdad. De er flokkdyr og bedriver gruppetenkning. Svært få forlater noen gang Palestine Hotel. Et par ganger om dagen stiller de seg i kø foran det samme kameraet og ifører seg etter tur den samme hjelmen og skuddsikre vesten når de skal på lufta, for å illudere fare og action. Typisk Angell Øygarden:
“Idet jeg går forbi klyngen av oppskremte, ubesluttsomme og handlingslammede reportere som henger foran hovedinngangen, spør jeg en av dem om han ikke er redd? Han forstår ikke sarkasme og svarer:
- This is what we came for.”
Dramaturgien som journalistene anvender på de levende skjoldene, er forhåndsbestemt, nedlatende og innbyrdes forbløffende lik. Vinklingen er lagt før intervjuene finner sted. Dermed øker Angell Øygardens sympati for aktivistene. Han skriver forresten om Åsne Seierstad: ”Ellers er hun hyggelig nok, men det er alle som vil ha noe av deg.” Her glemmer Angell Øygarden at han også vil ha noe av informantene, men uten at han er påtrengende hyggelig. Kun noen få journalister slipper unna med æren i behold, som TV2s Fredrik Græsvik, svensken Peter Strandberg og geriljajournalisten Pål Refsdal. Sistnevnte er en ekte desperado som Angell Øygarden beundrer for hans uavhengighet, overmot og evne til å klare seg alene.
Sakprosamodernisme
Prosas redaktør Per Olav Solberg har ved to anledninger, på lederplass, etterlyst flere populære bøker skrevet av akademikere. Han setter opp en falsk dikotomi mellom to yrkesgrupper, journalistene og akademikerne, der bøker skrevet av journalister utgis på bekostning av forskernes ”store fortellinger”, der man også finner ”større perspektiver og nyanser”, i bøker som ”peker ut over seg selv” (forestill deg den motsatte type bøker, om du greier!). Som om forlagene ikke vet sitt eget beste og ut fra en irrasjonell vrangvilje refuserer gode manus skrevet av folk som er ansatt innenfor akademia.
Ytterst få akademikere (og rene journalister, for den saks skyld) er i stand til å skrive bøkene Solberg savner. Det skyldes tellekantsystemet ved universitetene, som får akademikere til å masseprodusere middelmådige artikler og publisere dem i tidsskrifter som er rene dumpingplasser og ikke engang leses av kollegaer. En annen grunn er at de akademiske sjangerkravene ofte legger seg som et sprøytemiddel over språket og tar livet av spontaniteten, nærheten, oppriktigheten og kreativiteten. Først når man forsøker å sprenge seg ut av disse trange konvensjonene og jobber dedikert med dette over lang tid, kan resultatet bli noe som ligner på litteratur skrevet av en forfatter.
Geir Angell Øygarden er et godt eksempel. Han tar med seg sitt store forråd av kunnskaper ut i verden, setter mye på spill i litteraturen og sannhetssøkingens tjeneste, og kommer tilbake med unike erfaringer. Så setter han seg ned og gir alt i syv år for å skrive boka. Det er nesten utenkelig at en norsk forsker skulle kunne gjort noe lignende. For å skrive ordentlige bøker er ingen hobby eller noe man gjør under noen måneders ”forskningsfri” ved Berkeley eller Oxford (opphold som i mange tilfeller er akademisk turisme).
Angell Øygardens bok kan leses som en form for sakprosamodernisme. Hans forfatterstemme har ustabile trekk, riktig nok kanskje ikke alltid helt frivillig, noe som peker i retning av modernismen. Alle intervjuene og perspektivene kan sees som et forsøk på å anvende Mikhail Bakhtins teorier om det polyfone i sakprosa. Angell Øygarden nekter dessuten å godta standardkontrakten en sakprosaforfatter normalt inngår med leseren hva dramaturgi og sjangerrammer angår. Samtidig søker han altså etter en essens, eller et sentrum, noe som drar i motsatt retning. Angell Øygarden vil tross alt finne sannheter, ikke vise den som et splintret modernistisk kunstverk, slik en erkemodernist ville gjort.
Uansett, det jeg brukte mot ham ved første lesning, ble en styrke ved andre. Det gikk opp for meg at det ikke bare er personen Angell Øygarden som er sta, sær og modig, men også forfatteren. Begge dyrker outsiderposisjonen inntil det dumdristige, uten å ta noen gisler. Boka er både kalkulert og fri, i en uforutsigbar, original blanding. Den er skrevet av et særegent individ som med store krefter vil sette et avtrykk på omgivelsene, men enda viktigere, i litteraturen.
