2019 er eit år for feiring i norsk litteraturbransje, med både gjestestatus ved bokmessa i Frankfurt og 500-årsjubileum for den trykte norske boka. Og som i alle andre år vil diverse kåringar ta opp både tid, pengar og merksemd. Men å drysse konfetti over seg sjølv er neppe det som skal til for å snu trenden når boksalet går ned og konkurransen frå elektroniske medium gjer det vanskeleg å rekruttere nye lesarar.

Pris og ære har tradisjonelt vore vanskelegare tilgjengeleg for kvinner enn for menn. Det viser både Cecilie Arentz-Hansens bidrag til norsk medisinsk historie og Marta Breens påpeiking av at kvinner og menn blir målte mot ulike standardar.

Når årets første nummer av Prosa har fått temaet «debattklima», er det for å peike på samanhengen mellom klima i overført og konkret meining: Ja, det er uheldig med polarisert debatt, men at temperaturen stig i ordskiftet, er ein konsekvens av konkrete endringar i verda.

Historia om Jason Timbuktu Diakité er eit vitnesbyrd om kvifor vi treng kunst, men også om når kunsten er på sitt mest verksame.

Personlege erfaringar blir politiske innlegg i dei tre første bøkene i serien Norsk røyndom. Samtidig provoserer dei fram mi eiga framandfrykt.

Henrik H. Svensen gjer mykje rett i formidling av geologifaget, men av og til er det som formidlingsiveren går i overdrive.

Øyvin Rannems bok om den typografiske utviklinga av bokstavane gir ei god forståingsramme for ein handverkstradisjon som har vore prega av mangel på teoretisk dokumentasjon, men likevel er ved hjartet av kulturen.

Dei akademisk solide essaya til Dag Østerberg er djupast sett orienterte mot erotikk i vid tyding av ordet: opplevinga av einskap på tvers av skiljet mellom sjølvet og den andre.

TANKESMIER er et ganske nytt fenomen i Norge. Hvordan preger disse tankesmiene den politiske dagsordenen, og hvilke bidrag gir de egentlig til den offentlige debatten? I en serie ser Prosa nærmere på hva som kommer ut fra tankesmienes verksteder.

Eit etisk perspektiv på estetikken viser kor mykje det betyr kven som fortel i eit kunstverk.

I årstidskvartetten vil Karl Ove Knausgård vise at livet er bygd opp av det nære og konkrete. Likevel er han meir oppteken av oppleving og filosofi enn av fakta.

Den affektive vendinga kjem til Noreg i to aktuelle bøker som demonstrerer korleis analyse av kjensler kan gi nye perspektiv på både litteratur og samtid.
Martha C. Nussbaum

Kan ei lita, norsk diktsamling gi ei anna forståing av angst enn amerikansk sakprosa der det myldrar av personlege erfaringar, medisinske fakta og kulturhistoriske anekdotar?

Henning Hagerup er eit ideal å strekke seg etter som litteraturkritikar. Men kan lauvverket av lærde referansar også bli ein gøymestad?

Semja er stor, men forståinga stykkevis og delt i samtalen mellom Jon Fosse og Eskil Skjeldal. For Fosse er det mysteriet som skaper kjenslene, trua og kunsten.

Papirboka er ikkje lenger først og fremst ein kommunikasjonskanal, ho har blitt ein gåveartikkel og eit statussymbol. Ikkje minst for den som har namnet sitt på omslaget.