Om meningsendring. Svar til Maria Refsland

Det var hyggelig å lese Maria Refslands gode og grundige anmeldelse av boken min Ingen tenker alene i Prosa nr. 2/2025, som løfter fram den røde tråden i boken: paradokset med at vi tilsynelatende er vanskelige å påvirke, men likevel endrer mening.

Hun har noen gode kritiske kommentarer, som skal få stå ubesvart. Men jeg har lyst til å svare på spørsmålene om det faglige. Disse er særlig interessante for sakprosaforfattere, som har et håp om at det er mulig å formidle kunnskap på en overbevisende måte.

Det første er om det kan stemme at påvirkning er så vanskelig som jeg sier. «Det er greit nok at en milliardær ikke lar seg friste av Rødt, men hva med dem som ikke har så klare utgangspunkter, kan ikke de påvirkes?»

Mange har forsøkt å finne en metode for å nå inn til folk som ikke vil lytte. Konklusjonen fra forskningen, slik jeg forstår den, er at noen tilnærminger oppnår litt, noen ganger, men mest på kort sikt. Det kan hjelpe om mottakeren ikke har så sterke meninger om Rødt fra før, men hvor sterkt vil da den nye meningen feste seg? Og hvor mange er det som ikke har et klart forhold til Rødt fra før av?

Gruppeperspektivet gir mer dybde enn individperspektivet. Rødt er et parti mange opplever som truende, andre som en meningssterk alliert. Dette farger hvordan man lytter til dem. Å ta stilling til Rødt er å ta stilling til hvem man selv er, hvor man hører hjemme.

Refsland spør om det ikke kanskje var mange små påvirkninger som dyttet meg bort fra høyrepopulismen. Jo, men hvorfor lyttet jeg til dem? Fordi jeg følte at mine folk befant seg i den retningen. Tilhørigheten jeg følte til kjedelige fagnerder var sterkere enn den til bombastiske bloggere.

Betydningen av vennskap og tilhørighet kommer klarest fram i forskningen på religiøs konvertering. Å endre tro er så tungvint at man trenger sosiale bånd i det nye miljøet for å komme i mål. Ny tilhørighet går i hånd i hånd med nye tanker, men på en uforutsigbar måte. Folk følger vennskap inn i en ny tro eller ideologi, men så følger de dem sannelig ut igjen også.

Det dynamiske i dette gjør det vanskelig å svare på hva jeg egentlig mener skjedde i Nazi-Tyskland, hvis det virkelig var slik, slik jeg siterer Hugo Mercier på, at Hitler fulgte opinionen mer enn han formet den. «Men hvorfor føler vi som vi føler, hvor kommer intuisjonen fra?» Her kan jeg bare peke på sosialantropologenes frustrerende perspektiv. Gruppen former oss, ofte ubevisst, men vi former også gruppen.

Så, «er det ingenting å gjøre med at et økende antall mennesker i vestlige land aksepterer hat mot minoriteter og omfavner autoritære ledere?». Det håper jeg jo. Et spennende forskningsresultat sier at minoriteters fortellinger om sitt eget liv, lagt fram uten diskusjon eller fordømmelse, kan ha en liten, men varig, effekt på folks fordommer. Vi sliter med å blankt avvise andre menneskers erfaringer. Dette er oppløftende, men sterke krefter dytter også i motsatt retning.

Én forklaring på den fascistiske vendingen i USA er at velgerne har blitt lurt av løgner. En bedre forklaring kan være at deres identitet som hvite eller konservative kristne er viktig for dem, og at de – korrekt – har fått med seg at Trump løfter opp disse gruppene på bekostning av grupper de avskyr. I konspirasjonsteorier er det ikke så viktig hva anklagen går ut på, så lenge den rettes mot riktig fiende.

Jeg liker Refslands eksempel om hvordan svarte arbeidere organiserte seg sammen med hvite i sørstatene, og dermed reduserte fordommene deres. Dette stemmer med forskningen jeg har brukt. Gruppeendringen kommer ofte først, nye meninger etterpå, fordi mennesker er sosiale dyr. Vi er flinke til å holde styr på venner og fiender og er ganske flinke til å avgjøre hva som er i gruppens interesse.

Jeg har løftet fram teorier som utfordrer individperspektivet på meningsendring. Det er viktig for meg at holdbarheten kan etterprøves. Derfor har jeg gjort et eksperiment. Jeg har lagt ut notatene jeg har tatt fra de viktigste kildene, på min nettside. Her ser man altså alt jeg hadde i hodet mens jeg skrev, og hvor det er hentet fra.

Jeg vil oppfordre alle sakprosaforfattere til å gjøre det samme. Kildelister var bra nok før nettet, men i dag kan vi gjøre mer for å vise tekstens plassering i nettverket av andre tekster. Hvis resultatet er svakt, vil en slik oversikt blottlegge hvor det gikk galt. Hvis resultatet er holdbart, peker den ut veien videre for de som vil lære mer.